Dato: 20.11.2025 Svartype: Med merknad Til: Justis- og Beredskapsdepartementet Fra: Kyrre Hjønnevåg Saksnr: 25/5848 Høringsfrist: 20. november 2025 Høringssvar - Forslag om justering av inkassosatsen INKASSOSALÆR Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvor høy inkassosatsen bør være. Departementet ber også relevante høringsinstanser om å gi nærmere opplysninger om hvor mye inndrivingen faktisk koster, og i hvilken utstrekning kostnadene dekkes i dag. Hvis mulig, bes det om at kilder oppgis, eller at annen form for dokumentasjon fremlegges. Departementet viser til at det høringsnotatet bygger på et begrenset tallmateriale og dokumentasjon for inkassoselspenes faktiske økonomiske stilling og resultat. Samtidig er det begrensede tallmateriale kun tall fra fremmedinkasso og ikke egeninkasso. Etter mitt syn er det viktig at utgangspunktet er egeninkasso, og at fremmedinkasso springer ut egeninkasso som konsulenttjenester hvor noen har sett et marked med marginer det var mulig å ta noe av. Det er slik jeg ser det også et viktig utgangspunkt at målet på alle plan i samfunnet er at vi i minst mulig grad skal måtte ha behov for inkasso. Av det også et lite marked for inkasso. At reelt ikke er mulig at ingen pådrar seg inkasso er en annen sak, men målet om at færrest mulig skal pådra seg inkasso er likevel viktig for inngangen i vurderingen og i spørsmålene om inkasso og inkassosalærene. I den sammenheng er det tallgrunnlag som Departementet etterspør bransjen viktig. Det er ikke umulig at tidligere justeringer av salærsatsen og inkassoreglene har fungert, og at arbeidet med et styrket forbrukervern har fungert. Det vil følgelig påvirke markedet for inkasso og inntjeningsmuligheten. Jeg mener Departementet bør vurdere om KPI er noen målestokk stokk for inkassosalærenes størrelse. Det har de senere år kommet en rekke tekniske løsninger som er effektive for inkassobransjen. Det virker likevel å være et skille i de aktører som bruker tekniske digitale løsninger til egnen vinning ved massiv og automatisert elektronisk innkreving, og de som også lar teknologien gå betaler til gode. Der det går betaler til gode, er eksempelvis det i SMS som linker direkte til en enkel betalingsløsning som vipps eller lignende, som spesielt gir seg utslag på småkrav. Jeg tror det er viktig å ikke være naiv og overse det faktum at i fremmedinkasso, og spesielt for småkrav gir det best inntjening og avkastning for inkassoselskapene om det ikke betales før fulle tunge salærer er påløpt. Småkravene vil jeg tro utgjør størsteparten av inkassosalærene og inntektene. Det bør dokumenters og vil etter mitt syn være avgjørende for vurderingen. Det var spesielt småkravene som tidligere var mye av grunnlaget for reduksjonen i satsene. Trolig også et argument for ikke å KPI justere. Bare KPI justeringen og dens differanse kan utgjøre hele hovedkravet. Småkravene påvirkes også i meget stor grad av teknologien, og utviklingen i nye markeder med fallende priser. Som eksempelvis telefon og internett-tjenester. De tjenestene som kostet 1999,- ved forrige reduksjon koster i dag kanskje bare 199,-, mye grunnet priser på fri bruk og fri data. Men det er bare en del av markedet, selv om det ikke er umulig at store deler av inkasso sakene er krav i markeder fro abonnementskrav som oftest utgjør småkrav med slik utvikling. Et forhold som ser ut til å ikke være behandlet i forarbeidene til den kommende i inkasso lov og denne høring om forskriften, er nye inntekter som er kommet til med teknologien. De senere år er det kommet et vesentlig virkemiddel for oppgjør i digital stenging av tjenester. En rekke tjenester har i dag denne muligheten. Uten at det finnes dokumentasjon, vil jeg tro stenging vil vise seg å være et mer effektivt virkemiddel for oppgjør en inkasso. Det kan ha stor innvirkning på inkasso som det fortrukne middel for å få oppgjør. At det kan påvirke inntektene og resultatet til inkassoselskapene sier seg selv. For hele inkassoloven og forskriften står vi i dag, ulikt tidligere med et nyere effektivt alternativ til inkasso med formålet om å få betaling. Til Inkassoselskapenes ulempe forsvinner samtidig muligheten til å tjene godt på høye salær. For næringsmarkedet spesielt og forbrukere, et de fleste programvarer i kjøpt over nett på ulige plattformer eller STS -løsninger (software as a service), som abonnement med månedlig belastning og en sperrefunksjon om det ikke er dekning eller ikke betales. Men det finnes mange hybrid varianter i dagens innkreving sammen med sperre mulighetene. Det er kommet et nytt gebyr(salær) i samme ærend. Gjenåpningsgebyret . Hybrid modellene går i at det langt på vei styres av betaling til/gjennom Inkassoselskapene og ikke direkte til kreditor hvor kreditor kun gjenåpner på Inkassoselskapenes godkjennelse. Da blir det i dag veldig ofte for en rekke tjenester ilagt inkassosalær + gjenåpningsgebyr . Det hullet for dobbelt gebyr/salær teknologien har skapt i lovgivningen gjør også det at i motsetning av inkassosalær, kan sendes inkasso for gjenåpningsgebyret om kun hovedkravet er betalt. Og da danne et nytt grunnlag for å pådra seg inkasso. Det utgjør dobbelt gebyr + nytt inkassosalærgrunnlag. På spørsmålet om KPI og KPI som vurderingsgrunnlag og faktor, er etter mitt syn den viktigste vurderingsfaktoren må være forholdsmessigheten. Og en grundig behandling av alle faktorer som påvirker bransjens reelle dokumenterte tall. Med et stadig styrket internasjonalt forbrukervern og det som fokusområde med oppfordring til statene om å ikke legge begrensinger for et sterkere vern en direktivene, er forholdsmessigheten et av de viktigse vurderingsgrunnlagene for forholdet til EØS-retten/EU-direktivene. Gjenåpningsgebyrene etter sperring hat ligget på 300 – 500 kroner og de kommer i realiteten i tillegg til inkassosalærene. Det effektive ved for sen betaling er ikke 700,- som er inkasso satsen i dag, ofte heller 1100,- og en mulig ny runde til med salær på kun gjenåpningsgebyret. Det er viktig å være bevisst hva nye teknologi og muligheter har forandret for de faktiske forhold i de kommende lovarbeidene. Det er forhold bransjen selv bør opplyse om i forbindelse med lovarbeider. En rekke inkasso selskaper i dag varsler om stenging og åpning, og tar imot betaling for krav som utløser gjenåpning. Samtidig er det vanskelig å sammenligne inkasso salærene med andre salærer da det ikke er iverksetter(kreditor) av inkasso som forskuddsvis belastes salæret, men debitor som som oftest ender opp med å betale uten at ansvaret for sakskostnaden(inkassosalæret) er rettslig avgjort. (I de mange saker med innsigelser inkassoselskapet ikke tar til følge). Sett til at det meste er automatisk og digitalt, og hvor purregebyret er 35,- og salæret som er ferdig oppsett på lik linje med purring er på 700,-, tenker jeg at det i stor grad også ligger et formål om preventiv effekt i inkassosalærene. Hvor riktig eller galt det er, kan også diskuteres. Hvor mye manuelt arbeid som i realiteten gjøres i majoriteten av sakene hvor salær ilegges, er en viktig faktor som trenger god dokumentasjon. For minnelige forholdsmessige løsninger i dialog mellom kreditor og debitor, og når innkreving for småkrav iverksettes, da med tanke på rimeligheten av å påføre uforholdsmessige kostnader på kunden, er salærets størrelse en preventiv effekt til fordel kunden og i mange tilfelle forbruker. Hvem som pådrar seg inkasso er det en del data på. Den gruppe som ikke betaler en regning på 199,- kroner er det få holdepunkter for er mennesker som ønsker å unndra seg betaling. Det er ofte mennesker i sårbare situasjoner og mennesker i livskrise eller rene inkurier. Det forhold var viktig for den tidligere reduksjonen av salærsatsene. Det må ikke glemmes nå. Og for det overordnede målet om at alle betaler i tide og ingen sender krav som er urettmessig, og at vi av den grunn ikke trenger inkasso, er det en lang vei å gå. Det er et meget komplekst bilde, også for et spørsmål om justering av inkassosalærsatsen. Gruppen av sårbare menneskene, ofte i livskriser, ønsker bare ofte hjelp og sin evne tilbake. Også for å slippe å havne i eller å kommer ut av Inkassotrøbbel og inkassospiralen. Mye av inkassokravene i dag stammer fra nødvendige og livsnødvendige tjenester som bolig, strøm, telefon, internett og helsetjenester. Der ligger det et viktig forhold mellom at alle skal betale for de tjenester de kjøper, og alle skal ha rett og tilgang på nødvendige tjenester. Ofte er det reelle utgangspunkt et resultat av tid og krav fra inkasso selskapene mot tid og tilskudd/stønad fra det offentlige. Det er nærmest umulig for sårbare grupper å komme ut av spiralen all den til det offentlige bruker lang til tid og gir lite. Hvem kan klare seg uten tjenestene jf. over i dag? De er jo grunnleggende for å kunne delta i samfunnet. Kan alle klandres fult ut for å kjøpe slike tjenester, uten å være sikker på de når dagen kommer vil ha penger til å betale? Mange vil tenke at dårlige betalere selvfølgelig skal betale inkassosalær, men det er nok ikke sjelden at det til syvende og sist er skattebetalerne som betaler inkassosalærene direkte eller indirekte. Tall fra undersøkelser viser at stønadsmottakere er godt representert blant de som pådrar seg inkasso. Inkasso selskapenes inntjening og overskudd er en side av et komplekst bilde. Mange av de som pådrar seg inkasso har ikke jobb. Pengen må uansett komme fra en plass. Det kan være mange ulike plasser. At inkassosalærene også påvirker kostnaden av ulike ressurser i samfunnet kan det ikke være tvil om. Helheten er større en inkassoselskapenes overskudd eller underskudd. For sine utfordringer som har forårsaket inkassokrav, blir noen henvist til psykolog til en kompensert subsidiert pris, det småkravet som skulle vært betalt for behandlingen, blir ofte heller ikke betalt på grunn av evnen og forhold uten for deres kontroll. Da går også disse kravene til Inkasso med høye salærer. Inkassokrav som staten ikke subsidierer direkte. Da blir salærsatsene også en prevensjon for å søke hjelp. Da er det mange mål i samfunnet som det er formål om å oppnå, det i realiteten blir større og større avstand fra. Mitt syn er at Departementet også bør se på om satsene bør justeres ytterligere ned, spesielt for småkrav, krav for de mest nødvendige tjenester og som ofte sårbere grupper av mange årsaker ikke klarer å betale i tide. Det bør også være rom for å se på innstegsvilkår for størrelse og tid. Og videre et prosenttak i at salær ikke kan utgjøre med X prosent av kravet. Det er etter mitt syn av betydning at det er et utenrettslig og pretendert salærkrav. At det ofte er sårbare mennesker som pådrar seg inkassokrav, påvirker også evnen til innsigelser. Det kan ikke være tvil om at det ville vært et lavere totalt inkassoinntektsbeløp for salærinntekter, om alle salærene bygget på domstols behandlede materielt riktige avgjørelser. Da som argument for at der er utenrettslig, og ikke for å innføre mer domstolsbehandling. Med det sagt, er det pussig at rettslig inkassosalær blir underlagt en prosentmessig tak når de innats i saker ved småprosess i domstolen. For småprosess i forarbeidene til tvistelven ble det lagt vekt på at parten selv skulle kunne gjøre, og burde gjøre jobben mer selv og forholdsmessigheten mellom kravetsstørrelse og sakskostnad. Inkassoselskapenes økonomiske stilling. Jeg vil belyse noen viktige faktorer som også kan gi grunnlag i hvilken dokumentasjon som kan tjene vurderingen. Behovet for dokumentasjon som Departementet etterspør er etter mitt syn avgjørende for å ha mulighet til å veie de ulike hensyn og forholdsmessighet av inkassosalærene. Det er etter mitt syn viktig at også inkassoselskapenes plikter og muligheter for selv å komme ut av eller inn i sin økonomiske situasjon vurderes. Et argument om at underskudd eller dårliginntjening skyldes salærstørrelsen, sammenfaller ikke med kundeavtaler hvor det gis «cashback» til kreditor, og hvor kreditorer gis «sign-on fee» ved avtaleinngåelse eller tjenestelevradørbytte. Omfanget av det, og omsetningsvolum i kroner kunne tjent til et bedre behandlingsgrunnlag. At loven tillater «cashback» samtidig som det bes om salærøkninger er et poeng. Muligheten til å ikke inngå «cashback» eller et forbud vil også kunne øke inntjeningen til inkassoselskapene. Det er ikke umulig at det i forhandlinger om «cashback» kan ha vært et implisitt eller eksplisitt argument om at Inkassoselskapet tjener penger på de høye salærene. Kreditor får noe av denne. Det utgjør da «forretning» for kreditor i tillegg til formålet om å få inndekket hele eller deler av sitt utestående. Forbrukervernet og de rettigheter og plikter som bygger fra det, har gitt føringer om saksbehandling, nedbetalingsplaner, vurdering av debitors sosiale og helsemessige stilling og evnen knyttet til det i en vurdering om å gi lemping eller givelse. Der vises ofte til debitors betalings vilje, men ofte er realiteten at det er evnen det står på, ikke nødvendigvis den økonomiske evnen. Det er betimelig å rette søkelyset også mot kreditor og inkassator som ofte har evne til løsninger, men mangler vilje. En avtale mellom inkassoforetak og kreditor, inngått med «cashback» som motivasjon, oser ikke av vilje til lettelser eller begrenset pågang mot sårbare grupper. Det er noen som betaler for ekstrainntekten «cashback». Den reelle virkningen av forbrukervernet og lovpålagt «oppfordring» om varsomhet, lempinger og minnelige løsninger for mennesker i vanskelige livssituasjoner er jeg usikker på effekten av. Spørsmålet er om det lar seg dokumentere og da hvordan det hensynet veies. En annen betydelig faktor for inkassoselskapene er arbeidsmengden knyttet til sakene som er pådratt inkassosalær. Faktoren virker tatt til inntekt for inkassoselskapene i høringsnotatet som et mulig medvirkende grunnlag for økte salærer. Jeg vil derfor bemerke at det forholdet har flere sider ved seg. I sammenhengen forholdsmessighet, «cashback», viljen og oppfordringen om forsiktighet og hensyn til sårbare grupper påvirkes også inkassoselskapenes inntjening av hvor mye arbeid som legges ned for å opprettholde det fulle krav og arbeid for at kravene pådra ytterligere salærer (også indirekte ved å gjøre betalinger og kommunikasjon tidkrevende) avgjørende for om resultatet gir overskudd eller underskudd. Til sammenligning for store sakskostnadskrav, jf. tvisteloven § 20-5 gjør det seg gjeldende et rimelighetsvilkår for hva som er rimelig å påføre saken. For småkravsprosess, jf. tvisteloven er det en lovbestemt forholdsmessighet til tvistekravet fastsatt. Rimelighetsvilkåret må kunne gjøre seg gjeldende også for utenomrettslige salær som omhandler sakskostnader. tvisteloven § 20-5 stiller vilkår om både rimelighet og nødvendighet. Nødvendighetsvilkåret fremgår av inkassoloven § 17 . Forholdsmessigheten i forhold til kravets størrelse er ofte i inkassosaker ikke innenfor rimeligheten prosesslovgivningen oppstiller. At en større uforholdsmessighet tillates utenrettslig en rettslig for sakskostnader, er underlig. Utgangspunkt for kravene som kommer til inkasso er avtalerettslig mellom to likestilte parter. I forbrukerforhold har forbruker som da får inkasso krav mot seg det sterkeste vern. Ofte er avtalerettslig uenighet. Eller uenighet med inkassoselskapet i seg selv for fremmedinkasso. Midlene som eksempelvis inkassosalær til inntekt for den ene parts rett er uforholdsmessig, midlene og pliktene til inntekt den andre parts rett. Så kan man si at om det tvist skal det ikke gå til inkasso eller tilkomme salærer. Der er det stort rom for at ikke teori og praksis sammenfaller. Det er et nullspill i avtalen mellom partene hvor formuesgoder av samme verdi byttes til null. Har ikke kunden fått varen eller tjenesten er det det identiske avtalebrudd som om leverandøren ikke har fått penger. Det finnes det ikke inkasso for. Men ingen utenrettslige midler som er nærheten av inkasso. Men man har nemd og domstol. Inkassoselskapet kan kjøre betalingsanmerkninger og stenge tjenester og lage det surt om den ene part har innsigelser. Den utenrettslige «tvangsfullbyrdelsen» som er kommet med de nye digitale stengingsmulighetene kan ha stor påvirkning. For den gruppe som har innsigelser men ikke blir hørt blir det ikke så lenger så viktig at man er blitt fakturert for 6 måneder for internett- og tv-tjenesten som ikke fungerte grunnet en feil fra leverandør, og at man hadde rettet innsigelser mot leverandør og inkassoselskap og det likevel ble registret betalingsanmerkning og det tilkom inkassosalær. Når… man sitter det på hytten på vinterfjellet på 3året i påvente av rettskraftig avgjørelse uten tv og internett som også ble stengt for 3 års siden og familie og barn sluttet å bli med etter år 1 av det grunn. Da lar de fleste seg skvise, og de fleste ser forbi urett. De fleste lenge før år 1. Det vet også inkassoselskapene. Det er ikke umulig at den kunnskapen kan brukes til sin fordel. Den annen side er rimeligheten av det arbeid som legges ned i saker, og senere påberopes til inntekt for at salærene er for lave, som da i den runddansen også vil påvirke rimeligheten av det lovbestemte salær. En annen faktor er at majoriteten av inkasso utføres av inkasso selskap som inngår i konsern med selskaper som utfører andre tjenester i konsernet som ikke kan drives etter inkassobevilgning. Det tilbys også tjenester som drives under andre bevilgninger. Tjenestekundene er ofte de samme for de ulike tjenestene på tvers i konsernet som inkasso er en selvstendig del av. Det er ikke umulig at det foregår stor grad av internfakturering i konsernet som inkasso delen inngår i, og hvor det er gode muligheter for å påvirke kostnader og inntekter med avtalefriheten som igjen avgjør hva resultatet for inkasso-delen som selvstendig selskap viser. Det vil avhenge av en bred behandling av kompleksiteten for å faktisk kunne se hva som er den reelle årsaken til at inkassoselskapene går med underskudd. Etter mitt syn er det av stor betydning for konsekvensene og effekten av eventuelle endringer i lov eller forskrift. Jeg har også forsøkt å vise et behov for se på hvordan regelverket direkte og indirekte påvirker andre aktuelle samfunnsmessige problemstillinger. Videre at det forbrukervernet som styrker seg internasjonalt gjennom EU-direktiver som har som hovedformål å styrke forbrukervernet med en oppfordring om at statene kan innføre et strengere forbrukervern enn direktivene. Psykisk helse som er en samfunnsutfordring bør også legges vekt i vurderinger knyttet til inkasso, det gjøres nasjonal forskning på dårlig økonomi og inkasso/betalingsproblemer om sammenhengen til psykiskhelse. Også får den ytterste konsekvens selvmord. Dette har også inkassobransjen vært ute i media og bekreftet. Lover og forskrifter kan på sikt også være holdnings- og kulturskapende. Ord alene løser lite. Samtidig kan ord skade mye. Ord som «dårlige betalere» bør har sett sin tid. Det har vært lite fokus på at det også stadig inndrives urettmessige eller tvilsomme krav. Balansen i ordvalg og foruintatte syn også med motsetningene til det som har vært omtalt som «dårlige betalere» og som kunne blitt omtalt som «dårlige innkrevere». At pretenderte krav sendes til inkasso avgjøres av kreditor alene, de mange tilfeller hvor kravene som sendes til inkasso er urettmessig viser inkasso ikke er ensbetydende med «dårlige betalere». På alle områder i samfunnet bør det også ved lovarbeid arbeides for å bygge ned fordommer. Uavhengig av hvilke. Det vi vet, og som forskning bekrefter er at en betydelig andel av sårbare grupper og mennesker i vanskelige situasjoner eller livskriser som pådrar seg inkasso med uforholdsmessig forrentning, er uten evne eller mulighet til påvirke utfallet. Videre er den skade inkasso særlig mot disse gruppene gjør kjent. Ord som «dårlige betalere» og «skyldnere» i utenrettslige saker om pretenderte fordringer, kan mange ganger være langt fra sannheten. I Inkassolovgivningen er det bygget et bilde av de som får inkassokrav mot seg som ikke sammenfaller med virkeligheten og forskning. Den generaliserte ordbruk og metodebruk er utbredt og etablert i inkassobransjen. Der de aller fleste er kunde eller fakturamottaker, er de omtalt som skyldner i inkassosammenheng. Uprøvd og pretendert. I obligasjonsretten er rettskraftige krav eller erkjennelser/erklæringer vilkåret for å være skyldner. Utenrettslig er skyldner, gjeld og inkassogjeld negative kritiserende beskrivelser. Det kan også være tvist eller manglende evne til å rette innsigelser. Det endelige rettslige resultatet kan bli et annet og et motsatt for hvem som er til slutt er kreditor og debitor. Særlig for småkravene. Om det er rom for et moderne behandlings- og vurderingsgrunnlag er jeg usikker på, men mitt syn er at få mennesker er vanskelig, og at mange mennesker har det vanskelig. Langt på vei har de fornuftige virkemidler for å kreve inn betaling for leverte varer og tjenester, endt opp som en «business» med uforholdsmessig store inntekter til tredjemann som ikke er kreditor. I mange tilfeller på bekostning av de aller mest sårbare i samfunnet som det hadde vært mer samfunnstjenlig å dra opp og frem. En økt salærsats rammer spesielt disse grunnene. Inkasso har som utgangspunkt et åpenbart og velbegrunnet formål. Det er betimelig å spørre om Inkasso har rettet seg mot kjerne den er tilsiktet og bygget et godt evaluerings og forsiktigstes system mot de som faller litt på siden. Eller om det kan skimtes en spissing mot de enkleste bytter med høye salær. De som har aller minst, og har det aller vanskeligst fra før. De beste grunner taler for at lovarbeidet bygger på dokumentasjon og åpenhet. Mvh Kyrre Hjønnevåg Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
