Beslutningsmyndighet
Departementet foreslår at beslutningsmyndigheten for vedtak om institusjonsakkreditering skal være under demokratisk kontroll og dermed fortsatt gjøres av Kongen i statsråd (3.2.4 og 3.3.5).
HINN er uenig i dette og vil støtte ekspertutvalgets konklusjon om at det politiske nivået «skal fastsette krav og kriterier for å bli universitet gjennom lov og forskrift. Samtidig må vurderingen av om en institusjon skal akkrediteres som universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole være faglig, uavhengig og ikke-politisk». Dette er ikke minst viktig i en periode i Europa hvor faglig autonomi utsettes for press enkelte steder.
HINN er uenig i dette og vil støtte ekspertutvalgets konklusjon om at det politiske nivået «skal fastsette krav og kriterier for å bli universitet gjennom lov og forskrift. Samtidig må vurderingen av om en institusjon skal akkrediteres som universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole være faglig, uavhengig og ikke-politisk». Dette er ikke minst viktig i en periode i Europa hvor faglig autonomi utsettes for press enkelte steder.
Helhetlig vurdering
Departementet ønsker å videreføre kravet om helhetlig vurdering i forbindelse med institusjonsakkreditering (§1-1, sjette ledd). Departementet foreslår nå at institusjonens strategi skal være et av vurderingsmomentene, fordi dette er nyttig «for å vurdere institusjonens samfunnsoppdrag, og for å stimulere til mangfold».
HINN mener at et krav om helhetlig vurdering i forbindelse med institusjonsakkreditering er problematisk av flere grunner:
(1) Departementet peker på at dette ikke skal medføre ytterligere dokumentasjonskrav. Det er imidlertid vanskelig å se at et slikt krav, med en liste som ikke er uttømmende, ikke vil lede til at det opplevde dokumentasjonskravet blir høyere på de andre mer formaliserte områdene.
(2) Når departementet på side 40 sier at «vurderingen skal være helhetlig, og oppramsingen av relevante momenter er dermed ikke uttømmende» innebærer det at grunnlaget for vurderingen ikke er fastlagt. Det er vanskelig å se at dette ikke vil lede til en mer tilfeldig prosess.
(3) Formålet med en helhetlig vurdering er å vurdere hvorvidt institusjonen er i stand til å «forvalte akkrediteringsmyndigheten som institusjonsakkrediteringen gir». §1-1, sjette ledd inkluderer institusjonens strategiske mål som grunnlag for å gjøre denne helhetlige vurderingen. «Strategi» (§1-1 tredje ledd) og «strategiske mål» er vide begrep. Hvis man med det sjette leddet mener at institusjonen faktisk gjør det den sier den skal gjøre, så kan dette være relevant for å forstå institusjonens bruk av sin akkrediteringsmyndighet. Hvis det derimot handler om «å vurdere institusjonens samfunnsoppdrag og for å stimulere til mangfold» har dette et element av politisk styring i seg fra en faglig oppnevnt komité eller etat. Den politiske styringen bør skje av folkevalgte i tilknytning til, for vår del, utviklingsavtale og oppfølgingen av denne, samt i utforming av lov og forskrift. HINN ser heller ikke at en slik vurdering av strategi vil kunne si noe om forsvarlig forvaltning av akkrediteringsmyndighet.
(4) Det er vanskelig å se at det er behov for å høyne kravet fra «tilstrekkelig» til på en «god måte» (§1-1, sjette ledd). Tilstrekkelig innebærer i seg selv at akkrediteringsmyndigheten forvaltes på en forsvarlig måte og formålet er dermed ivaretatt. Utover et minimumskrav kan det tenkes ulike ordninger som over tid kan fungere på en «god måte». Her er det altså ingen fasit og hva man forstår som «en god måte» er dermed i seg selv gjenstand for en subjektiv vurdering. NOKUT har for øvrig tidligere sagt at man ikke skal bruke uttrykket «god» i kvalitetsrammeverket, nettopp fordi dette involverer subjektivitet.
HINN mener at et krav om helhetlig vurdering i forbindelse med institusjonsakkreditering er problematisk av flere grunner:
(1) Departementet peker på at dette ikke skal medføre ytterligere dokumentasjonskrav. Det er imidlertid vanskelig å se at et slikt krav, med en liste som ikke er uttømmende, ikke vil lede til at det opplevde dokumentasjonskravet blir høyere på de andre mer formaliserte områdene.
(2) Når departementet på side 40 sier at «vurderingen skal være helhetlig, og oppramsingen av relevante momenter er dermed ikke uttømmende» innebærer det at grunnlaget for vurderingen ikke er fastlagt. Det er vanskelig å se at dette ikke vil lede til en mer tilfeldig prosess.
(3) Formålet med en helhetlig vurdering er å vurdere hvorvidt institusjonen er i stand til å «forvalte akkrediteringsmyndigheten som institusjonsakkrediteringen gir». §1-1, sjette ledd inkluderer institusjonens strategiske mål som grunnlag for å gjøre denne helhetlige vurderingen. «Strategi» (§1-1 tredje ledd) og «strategiske mål» er vide begrep. Hvis man med det sjette leddet mener at institusjonen faktisk gjør det den sier den skal gjøre, så kan dette være relevant for å forstå institusjonens bruk av sin akkrediteringsmyndighet. Hvis det derimot handler om «å vurdere institusjonens samfunnsoppdrag og for å stimulere til mangfold» har dette et element av politisk styring i seg fra en faglig oppnevnt komité eller etat. Den politiske styringen bør skje av folkevalgte i tilknytning til, for vår del, utviklingsavtale og oppfølgingen av denne, samt i utforming av lov og forskrift. HINN ser heller ikke at en slik vurdering av strategi vil kunne si noe om forsvarlig forvaltning av akkrediteringsmyndighet.
(4) Det er vanskelig å se at det er behov for å høyne kravet fra «tilstrekkelig» til på en «god måte» (§1-1, sjette ledd). Tilstrekkelig innebærer i seg selv at akkrediteringsmyndigheten forvaltes på en forsvarlig måte og formålet er dermed ivaretatt. Utover et minimumskrav kan det tenkes ulike ordninger som over tid kan fungere på en «god måte». Her er det altså ingen fasit og hva man forstår som «en god måte» er dermed i seg selv gjenstand for en subjektiv vurdering. NOKUT har for øvrig tidligere sagt at man ikke skal bruke uttrykket «god» i kvalitetsrammeverket, nettopp fordi dette involverer subjektivitet.
Dokumentasjonsbyrden
I høringsnotatets del 2 behandles institusjonenes kvalitetsarbeid og NOKUTs periodiske tilsyn. Flere steder i dokumentet pekes det på at det er et anliggende å forenkle og redusere dokumentasjonsbyrden (se side 8, 10-11, 49 og 54). HINN ser ikke umiddelbart at de foreslåtte forskriftsendringene (§1-6 til §1-9) imøtekommer dette anliggendet og avventer NOKUTs operasjonaliserer av dette i den fjerde periodiske oppfølging av det systematiske kvalitetsarbeidet som starter i 2025.
Kvantitative måltall for doktorgradsprogrammene
HINN ber om en nærmere beskrivelse av hvordan vi skal forstå de nye kvantitative måltallene for doktorgradsprogrammene. Vi viser her til §1-4, fjerde ledd (Krav til akkreditering som universitet):
«Institusjonen skal ha stabil forskerutdanning. Institusjonen skal over en periode på fem år ha tatt opp i gjennomsnitt minst 15 doktorgradsstudenter og i gjennomsnitt ha uteksaminert minst fem doktorgradskandidater per år i tre år».
Videre sies det i departementets vurdering på side 29 at de samme kravene bør gjelde for alle universiteter (både «brede» universiteter med flere doktorgradsprogrammer og «smale» universiteter med et doktorgradsprogram). Samtidig vil kravene til doktorgradsakkreditering (15 opptatte studenter i gjennomsnitt de siste fem år og minst 15 aktive studenter i miljøet til enhver tid) få betydning når man har flere godkjente doktorgradsprogrammer. Departementet sier at kravet til antall opptatte studenter på bakgrunn av dette vil bli vesentlig høyere for institusjoner med flere doktorgradsprogrammer. Det innebærer for vår del med 4 egne doktorgradsprogrammer (fellesprogrammer og programmer under avvikling unntatt), krav om 60 opptatte studenter over 5 år.
Samtidig er det ikke stilt krav til uteksaminerte kandidater i krav til akkreditering av doktorgradsprogram, mens det altså er et slikt krav for akkreditering som universitet i forslag til nye studiekvalitetsforskrift. Det er uklart hvordan dette skal tolkes. Innebærer dette at kravet til uteksaminerte kandidater er det samme, uansett hvor mange doktorgradsprogrammer man har (altså i gjennomsnitt 5 over tre år)? Det vil gi lavere krav enn det vi ser i dagens krav til akkreditering som universitet og gi en forholdsvis lav gjennomstrømming. Gjelder derimot kravet for hvert doktorgradsprogram, gir det for HINNs del, med fire doktorgradsprogrammer totalt 20 uteksaminerte kandidater per år (som et gjennomsnitt over tre år), noe som er høyere enn i dag og vil kreve et langt høyere opptak per program per år enn kravet til akkreditering av doktorgradsprogrammer tilsier.
Dette må klargjøres før det er mulig å ta stilling til nye kvantitative måltall. Hvis det blir et krav om 5 uteksaminerte kandidater i gjennomsnitt per program, vil det blant annet gjøre det vanskelig å prioritere oppbyggingen av enkelte doktorgradsprogram for å møte nasjonale behov, fordi man i en periode vil oppleve at antall uteksaminerte kandidater er lavere på et program under oppbygging enn på etablerte program med høy gjennomstrømming.
«Institusjonen skal ha stabil forskerutdanning. Institusjonen skal over en periode på fem år ha tatt opp i gjennomsnitt minst 15 doktorgradsstudenter og i gjennomsnitt ha uteksaminert minst fem doktorgradskandidater per år i tre år».
Videre sies det i departementets vurdering på side 29 at de samme kravene bør gjelde for alle universiteter (både «brede» universiteter med flere doktorgradsprogrammer og «smale» universiteter med et doktorgradsprogram). Samtidig vil kravene til doktorgradsakkreditering (15 opptatte studenter i gjennomsnitt de siste fem år og minst 15 aktive studenter i miljøet til enhver tid) få betydning når man har flere godkjente doktorgradsprogrammer. Departementet sier at kravet til antall opptatte studenter på bakgrunn av dette vil bli vesentlig høyere for institusjoner med flere doktorgradsprogrammer. Det innebærer for vår del med 4 egne doktorgradsprogrammer (fellesprogrammer og programmer under avvikling unntatt), krav om 60 opptatte studenter over 5 år.
Samtidig er det ikke stilt krav til uteksaminerte kandidater i krav til akkreditering av doktorgradsprogram, mens det altså er et slikt krav for akkreditering som universitet i forslag til nye studiekvalitetsforskrift. Det er uklart hvordan dette skal tolkes. Innebærer dette at kravet til uteksaminerte kandidater er det samme, uansett hvor mange doktorgradsprogrammer man har (altså i gjennomsnitt 5 over tre år)? Det vil gi lavere krav enn det vi ser i dagens krav til akkreditering som universitet og gi en forholdsvis lav gjennomstrømming. Gjelder derimot kravet for hvert doktorgradsprogram, gir det for HINNs del, med fire doktorgradsprogrammer totalt 20 uteksaminerte kandidater per år (som et gjennomsnitt over tre år), noe som er høyere enn i dag og vil kreve et langt høyere opptak per program per år enn kravet til akkreditering av doktorgradsprogrammer tilsier.
Dette må klargjøres før det er mulig å ta stilling til nye kvantitative måltall. Hvis det blir et krav om 5 uteksaminerte kandidater i gjennomsnitt per program, vil det blant annet gjøre det vanskelig å prioritere oppbyggingen av enkelte doktorgradsprogram for å møte nasjonale behov, fordi man i en periode vil oppleve at antall uteksaminerte kandidater er lavere på et program under oppbygging enn på etablerte program med høy gjennomstrømming.
Høy internasjonal kvalitet for akkreditering som universitet
HINN er enige i at den gjeldende regelen for å vurdere høy internasjonal kvalitet «er preget av å være noe abstrakt og utfordrende å konkretisere i håndterlige parametre». Departementet konkretiserer noen kriterier. Dette er fremdeles ikke tydelig:
(1) De foreslåtte kriteriene er i stor grad hentet fra forskning, og ikke utdanning.
(2) Å anvende overenstemmelse med ESG som kriterium med henvisning til lovens §3-5 er ikke til hjelp. Vi forstår lovens §3-5 som gjeldende for både høyskoler og universitet. Innholdet gir dermed ingen hjelp til å distingvere mellom «høy internasjonal kvalitet» og «høy kvalitet». Deltakelse i internasjonale fora (eks EQAF) viser for øvrig at den faktiske gjennomføringen av ESG internasjonalt er høyst varierende og når det gjelder studentsentrert læring opplever vi ofte at HINN har en høyere grad av implementering enn i en del andre europeiske land.
(3) Det samme vil gjelde vurdering av de ansattes «utdanningsfaglige kvalifikasjoner». Man kan vurdere disse kvalifikasjonene som gode i henhold til kriterier HINN selv setter (for eksempel gjennomføring av kurs ol), men det eksisterer ikke formelle kriterier for hva som er et høyt internasjonalt nivå her. Dette handler mer om hva som er et forsvarlig nivå i norsk sammenheng.
(1) De foreslåtte kriteriene er i stor grad hentet fra forskning, og ikke utdanning.
(2) Å anvende overenstemmelse med ESG som kriterium med henvisning til lovens §3-5 er ikke til hjelp. Vi forstår lovens §3-5 som gjeldende for både høyskoler og universitet. Innholdet gir dermed ingen hjelp til å distingvere mellom «høy internasjonal kvalitet» og «høy kvalitet». Deltakelse i internasjonale fora (eks EQAF) viser for øvrig at den faktiske gjennomføringen av ESG internasjonalt er høyst varierende og når det gjelder studentsentrert læring opplever vi ofte at HINN har en høyere grad av implementering enn i en del andre europeiske land.
(3) Det samme vil gjelde vurdering av de ansattes «utdanningsfaglige kvalifikasjoner». Man kan vurdere disse kvalifikasjonene som gode i henhold til kriterier HINN selv setter (for eksempel gjennomføring av kurs ol), men det eksisterer ikke formelle kriterier for hva som er et høyt internasjonalt nivå her. Dette handler mer om hva som er et forsvarlig nivå i norsk sammenheng.