Dato: 06.08.2024 Svartype: Med merknad Norge er et land som i stor grad baserer seg på tillit; det være å legge nøkler igjen i bil, la barn sove ute i vogner hele året, eller særlig spesielt i Norge, ift. andre land - en lang tradisjon med å ha tillit til helsevesen og Politi. Sistnevnte har de senere år falt markant i tilliten blant vanlig borgere, og det faktum at Regjeringen gjentatte ganger mottar høringssvar som er fra anonyme innsendere er bevis i seg selv, da frykten for å enten bli assosiert med andre (mindre skadelige) rusmidler enn alkohol, eller å bli assosiert med å ha en politisk holdning som fronter statelig regulering av narkotika-markedet; til fordel for at politikken vi er for, er mer restriktiv enn dagens frislipp, da forbud innebærer ingen aldersgrenser, ingen godkjente selgere, ingen skatteinntekter m.v. Dette er kriminaliseringen sin skyld, ikke bare mister man viktige stemmer i den offentlige debatt, men forslaget til utvalget med å bla. innføre seks måneder fengsel for bruk, vil ikke bare gjøre det lettere for rusbrukere å "gi opp håpet" om en verdig og akseptabel fremtid. Det vil også gjøre det lettere å rekruttere flere til varig kriminalitet. For er det ett sted som egner seg som rekrutteringsarena, så er dette sammen med tyngre eller flere kriminelle, altså i fengsel. Dette uten videre å gå dypt inn på den massive økonomiske baksiden av dette. Det leder så videre til skille mellom hjelp og straff. Det fremstår som at Arbeiderpartiet har forstått at hjelp gir langt bedre resulater enn straff, og det er jeg glad for. Hvordan kan man da mene at straff hjelper noen, eller bør videreføres i sin helhet, vil ikke videre logisk ressonering være at personen skulle hatt hjelp, men fikk ikke den hjelpen hen trengte, eller korrekt hjelp. Dette leder meg til mitt siste poeng, de som verken er et problem, har et problem eller kommer til å få et problem; for la oss tenke realistisk, og historisk fra egne liv og oppvekst. Det blir folk av de fleste, og dette gjelder også rusbruk. De fleste prøver kun rusmidler og fortsetter ikke, andre prøver og slutter av egen vilje, noen bytter fra alkohol til alkoholfritt, og andre fra alkohol til marihuana. Noen går også andre vegen, fra alkohol til sprit. Den store forskjellen fra alle disse gruppene er at sistnevnte, voksne mennesker, som ikke har hatt/har/får et problem. De trenger ikke statens innblanding, eller hjelp; og da ser jeg på det som statens plikt å la privatlivets fred (egenutvikling) gå sin gang. Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
