Innledning og beskrivelse av situasjon i Brønnøy kommune
Brønnøy kommune driver i dag Norges minste krisesenter på vegne av Brønnøy, Sømna, Vevelstad og Bindal kommune (12 000 innbyggere). Vårt krisesenter har en ansatt i 100% stilling som driver krisesenter og følger opp henvendelser på dagtid i ukedager. I tillegg har vi 7 personer som til sammen har 94,17 % stilling og sørger for tilstedeværende personell (hvis vi har beboere) eller hjemmeberedskap (hvis vi ikke har beboere) på kveld/natt og i helgene.
I 2023 hadde Sør-Helgeland krisesenter 75 beboerdøgn. Krisesenteret hadde beboere i 4 av årets 52 uker i 2023. Så langt i 2024 har sentret registrert 12 beboerdøgn. Ved avvikling av ferie eller uventet og langvarig fravær så stenges Krisesenteret og kommunene har da avtale om å kjøpe krisesenter-tjenester fra andre kommuner.
Fra 2023 ble det inngått nye arbeidsvilkår for de ansatte (i henhold til tariff) som har gitt økte kostander. På grunn av økonomiske utfordringer i kommunene har kommunene valgt å si opp sin samarbeidsavtale og vil nå kjøpe tjenestene fra andre kommuner. For Brønnøy sin del betyr det at vi skal kjøpe krisesenter-tjenester fra Verdal kommune, mens enkelte andre kommuner på Sør-Helgeland velger å benytte Krisesenter i Vefsn.
Samtidig som vi legger ned krisesenter vil Brønnøy kommune opprette en egen stilling i kommunen som skal jobbe systematisk med forebygging av vold i våre kommunale tjenester. I tillegg vil denne personen ha ansvar for å være bindeledd mellom krisesenter og eventuelle beboere som benytter krisesentertilbudet på Verdal.
I 2023 hadde Sør-Helgeland krisesenter 75 beboerdøgn. Krisesenteret hadde beboere i 4 av årets 52 uker i 2023. Så langt i 2024 har sentret registrert 12 beboerdøgn. Ved avvikling av ferie eller uventet og langvarig fravær så stenges Krisesenteret og kommunene har da avtale om å kjøpe krisesenter-tjenester fra andre kommuner.
Fra 2023 ble det inngått nye arbeidsvilkår for de ansatte (i henhold til tariff) som har gitt økte kostander. På grunn av økonomiske utfordringer i kommunene har kommunene valgt å si opp sin samarbeidsavtale og vil nå kjøpe tjenestene fra andre kommuner. For Brønnøy sin del betyr det at vi skal kjøpe krisesenter-tjenester fra Verdal kommune, mens enkelte andre kommuner på Sør-Helgeland velger å benytte Krisesenter i Vefsn.
Samtidig som vi legger ned krisesenter vil Brønnøy kommune opprette en egen stilling i kommunen som skal jobbe systematisk med forebygging av vold i våre kommunale tjenester. I tillegg vil denne personen ha ansvar for å være bindeledd mellom krisesenter og eventuelle beboere som benytter krisesentertilbudet på Verdal.
Vårt innspill til endringer i krisesenterloven:
I Norge i dag finnes 43 krisesenter spredt over hele landet. Disse drives gjerne gjennom interkommunale samarbeid med en vertskommune som har ansvar for drift av senteret. Pr 2024 finnes 357 kommuner i Norge. Det betyr at for de aller fleste av landets kommunestyrer og kommuneadministrasjoner er krisesenter blitt en lovpålagt oppgave som man ikke driver med selv, men hvor man kjøper tjenesten fra noen andre.
Dette er en struktur som har utviklet seg over tid og Krisesenter er i dag minst like sentralisert som eksempelvis sykehusene. Dette skjer fordi mindre og mellomstore kommuner hverken har økonomiske rammer eller kvalifisert personell til å drive et krisesenter alene i kommunal regi og søker samarbeid med andre. Avstandene gjør at veien til Krisesenteret kan oppleves som utfordrende og belastende for innbyggere.
I takt med dette får kommunene mindre og mindre innsikt i drift av og forhold til sine krisesentertjenester. Sentralisering av krisesentrene er en uønsket utvikling da fakta viser at avstanden til nærmeste krisesenter har mye å si for graden av benyttelse av tilbudet. Vold som ikke blir stoppet gir utslag i store konsekvenser for befolkningen som rammes.
Det er i dag store ulikheter i krisesentrenes økonomiske rammer og mange krisesenter som allerede i dag har store mangler. Eksempler på dette kan være:
Det er viktig at staten tar ansvar for et ressursmessig løft for et likeverdig, tilgjengelig tilbud med god kvalitet (jfr krisesenterloven) på nasjonalt nivå. Økonomi til drift må være sikret uavhengig av befolkningsgrunnlag i området krisesenteret skal dekke.
Vår forståelse av foreslåtte endringer i krisesenterloven er at man ønsker å øke kvaliteten på tjenestene, både med tanke på fasiliteter og kompetanse hos ansatte. men at tjenesten fortsatt skal være en kommunal oppgave og finansieres som en del av den totale rammen som overføres til kommunene. Hver for seg er antagelig mange av endringsforslagene gode, men i realiteten vil høyere krav til kvalitet på tjenesten etter all sannsynlighet medføre en enda sterkere sentralisering av krisesenter enn det vi allerede har, godt eksemplifisert med nedleggelsen som skjer med vårt krisesenter.
Gitt at nesten ingen kommuner driver krisesentrene mener vi det er på tide å revurdere om krisesenter skal være en kommunal oppgave, eller om dette er et ansvar og en oppgave som staten må håndtere. I stedet bør kommuner jobbe mer aktivt med å forebygge vold i nære relasjoner og ha gode tjenester for å sikre transport til og ta imot og bistå enkeltpersoner eller familier som har vært beboere på krisesenter. Hvis man ønsker at dette fortsatt skal være et kommunalt ansvar, må man se på hvordan man kan legge til rette for at kommunene faktisk er i stand til å drive krisesentre (enten alene eller i mindre samarbeid).
Dette er en struktur som har utviklet seg over tid og Krisesenter er i dag minst like sentralisert som eksempelvis sykehusene. Dette skjer fordi mindre og mellomstore kommuner hverken har økonomiske rammer eller kvalifisert personell til å drive et krisesenter alene i kommunal regi og søker samarbeid med andre. Avstandene gjør at veien til Krisesenteret kan oppleves som utfordrende og belastende for innbyggere.
I takt med dette får kommunene mindre og mindre innsikt i drift av og forhold til sine krisesentertjenester. Sentralisering av krisesentrene er en uønsket utvikling da fakta viser at avstanden til nærmeste krisesenter har mye å si for graden av benyttelse av tilbudet. Vold som ikke blir stoppet gir utslag i store konsekvenser for befolkningen som rammes.
Det er i dag store ulikheter i krisesentrenes økonomiske rammer og mange krisesenter som allerede i dag har store mangler. Eksempler på dette kan være:
Det er viktig at staten tar ansvar for et ressursmessig løft for et likeverdig, tilgjengelig tilbud med god kvalitet (jfr krisesenterloven) på nasjonalt nivå. Økonomi til drift må være sikret uavhengig av befolkningsgrunnlag i området krisesenteret skal dekke.
Vår forståelse av foreslåtte endringer i krisesenterloven er at man ønsker å øke kvaliteten på tjenestene, både med tanke på fasiliteter og kompetanse hos ansatte. men at tjenesten fortsatt skal være en kommunal oppgave og finansieres som en del av den totale rammen som overføres til kommunene. Hver for seg er antagelig mange av endringsforslagene gode, men i realiteten vil høyere krav til kvalitet på tjenesten etter all sannsynlighet medføre en enda sterkere sentralisering av krisesenter enn det vi allerede har, godt eksemplifisert med nedleggelsen som skjer med vårt krisesenter.
Gitt at nesten ingen kommuner driver krisesentrene mener vi det er på tide å revurdere om krisesenter skal være en kommunal oppgave, eller om dette er et ansvar og en oppgave som staten må håndtere. I stedet bør kommuner jobbe mer aktivt med å forebygge vold i nære relasjoner og ha gode tjenester for å sikre transport til og ta imot og bistå enkeltpersoner eller familier som har vært beboere på krisesenter. Hvis man ønsker at dette fortsatt skal være et kommunalt ansvar, må man se på hvordan man kan legge til rette for at kommunene faktisk er i stand til å drive krisesentre (enten alene eller i mindre samarbeid).