Krise- og incestsenteret i Follo IKS

I dag har vi et godt tilrettelagt skysstilbud til skolebarn. Vi ønsker oss også at tilbudet skal gjelde SFO, slik at barna ikke blir hentet etter skoletid, men får være sammen med klassen videre utover dagen.

Når det gjelder barn i barnehage, bør skysstilbudet utvides.

Dette gjelder bare barn hvor fare og risiko er vurdert med besøksforbud etc. Dette for at ansatte i skole og barnehage skal kunne ivareta barnas sikkerhet.

Tillegget om kommunens plikt til å sørge for likeverdige alternative botilbud for brukere som ikke kan benytte botilbudet ved krisesenteret er en nødvendig presisering.

For personer med mer sammensatte vansker og der det ikke kan tilrettelegges innenfor disse rammene, kan vi ikke se hvordan alle kommuner skal kunne imøtekomme disse brukernes behov for beskyttelse. Det er vanskelig å se for seg at andre kommunale tiltak skulle kunne gjøre det også, og samtidig gi tilstrekkelig beskyttelse. Vi mener departementet bør vurdere om det kan finnes muligheter innenfor spesialisthelsetjenesten, eller om det vil være mer hensiktsmessig og opprette egne tiltak noen steder i landet til denne brukergruppen. Dette vil være en gruppe brukere som ikke er avhengig av kort avstand til arbeid, skole, barnehage etc.

Departementet bør stille krav til fysisk sikring og utforming av lokalene. I dette ligger jo mulighet for å gi voksne og barn, både beboere og dagbrukere et like godt tilbud.

Det er viktig at de som blir ansatt har den kompetansen som skal til for å ivareta brukernes særskilte behov. I dag har vi mulighet til å stille krav til hva slags utdanning de ansatte skal ha. Vi søker etter personer med høyskole eller tilsvarende i brukerrettede stillinger, og har god erfaring med det. Det gir trygghet for det tilbudet senteret gir.

Vi anbefaler å avvente resultatet av forsøket som Romerike krisesenter har startet, og følgeevalueringsrapporten som kommer i oktober, før man konkluderer.

Ut fra departementets to forslag til endring, mener vi at det bør være opp til kommunene og krisesentrene å velge løsning. Som departementet skriver, er det store forskjeller på eksisterende lokaler og bemanning. Kommunene skal sammen med krisesentrene sørge for at tilbudet til brukerne blir ivaretatt, og kan da velge andre individuelle løsninger.

Botilbudene skal være like - det er viktig at alle brukere av tilbudet har like fasiliteter. Det betyr beboerrom, felles rom, tilbud til aktiviteter for barn og voksne. Det samme gjelder uteområdene. I tillegg gjelder det sikkerhet og kameraovervåking.

Beboerne, voksne og barn må få like mye bistand, samtaler og oppfølging av de ansatte uavhengig av hvordan boenhetene blir plassert.

Ved vurdering av samvær er det forelderen som avgjør dette. Vi kan komme med våre betraktninger og veilede, men avgjørelsen er ikke vår. Ofte er barnevern eller barnevernvakt involvert. Videre har krisesenteret en meldeplikt til barneverntjenesten dersom en har grunn til å tro at barnets omsorgssituasjon er til skade for barnet Men det er ikke vi som tar avgjørelsen som krisesenter. Det er barnevern, familievernkontor og retten som bør se på hvordan barns rettigheter blir ivaretatt og fulgt opp i forbindelse med samvær. . På bakgrunn av dette mener vi at krisesenteret ikke skal ha et større ansvar for avgjørelser som fattes om eventuelt samvær.

Vi kobler alltid på det øvrige hjelpeapparatet i kommunen brukeren skal tilbake til. Vi har samarbeidsavtaler med alle avdelinger i de 6 samarbeidskommunene. Det betyr at vi bistår med det vi kan og det gjør kommunene også. Samarbeidsavtalene er forpliktene for begge parter.

I selskapsavtalen vår står det under Formål følgende to kulepunkter:

Det står også et eget punkt om kommunenes ansvar:

Det er kommunen der vedkommende er folkeregistrert som er ansvarlig for den enkelte bruker av krisesenteret. Denne kommunen forplikter seg til å yte økonomisk hjelp i henhold til "Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen og "Lov om barneverntjenester"; uavhengig av om kommunen har medvirket til å skaffe plass på senteret.

Dette er gode retningslinjer for hvordan vi følger opp brukeren etter oppholdet.

Vi aksepterer selvsagt kravet om at det ikke skal kunne kreves egenandel på mat, og kommer til å finne andre løsninger på dette.

Noe av det viktigste for oss, og som ikke er diskutert i dokumentet er det faktum at mange av sikkerhetsmessige årsaker ikke kan gå ut, og av den grunn er avhengig av at de ansatte på krisesenteret handler det beboeren har behov for, både mat og medisiner og andre ting. Argumentet om at de som arbeider på krisesenteret bør bruke tid til brukerrelatert arbeid og ikke på å handle inn mat er ikke reelt. Ansatte skal nå ut å handle for hver og en beboer, og vi antar at det vil bli mer krevende for primærkontaktene enn tidligere.