Krise- og incestsenteret i Fredrikstad, Stiftelsen Blå Kors

Vi mener at det er svært viktig at barn i størst mulig grad opprettholder en normalitet i tilværelsen mens de oppholder seg på krisesenter. Rett til barnehage vil være sentralt for å oppnå dette. Barn på krisesenter bør ha rett til å få dekket transport til og fra barnehage ved behov.

En mulighet for å ivareta dette er at kommuner ivaretar avtaler med nærliggende barnehage til krisesenteret om at barn på Krisesenter får plass der, dersom barnet ikke allerede har en barnehageplass i kommunen. Dette kan muliggjøres gjennom en formulering i loven der kommunen plikter å stille disponibel barnehageplass.

Det er sentralt at ved sikkerhetsvurderinger skal lokal politi bistå barnehage og krisesenter. Vi har god erfaring med et samarbeid rundt dette. I tillegg har flere kommuner åpne barnehager der en ikke må søke om plass.

Lovfesting av krav støttes. Vi ser et større behov av fleksible boløsninger på krisesenter som kan omfavne alle. Det bør styrkes i loven at botilbud og individuelle behov i første hånd skal være på krisesentret, men som et siste alternativ skal kommunen gi annet botilbud. Det er også av sentral art at alternativt tilbud skal oppfylle krisesenterlovens krav.

Dette krever en justering på de fleste av landets krisesenter, med tilbud som kan ivareta ulike behov. Hvilket så medfører økonomiske konsekvenser for drift av krisesenter, dette i forhold til bemanning, lokaler og kompetanse.

Departementet ber høringsinstansene gi innspill på om kommunene sin tilgang til å vurdere ei individuell tilpassing «så langt råd er», bør opphevas. Som lagt frem i høringsnotatet vises det til store variabler i landets krisesenter, og et behov for tiltak slik at brukerne i alle kommuner skal få det det de har lovmessig krav om. Der av krever også denne skjerping i lovteksten, en annen finansiering og en større kontrollfunksjon fra Statsforvalteren for å kontrollere at loven følges med sterkere konsekvenser for kommunene.

Vi er enige i skjerping av lovteksten.

Det er et mål å gjøre terskelen for å ta kontakt med et krisesenter så lav som mulig. Derfor er det viktig å ha på plass avtaler som ivaretar kjæledyr til voldsutsatte, samt muliggjør rammer og økonomi for å ivareta denne gruppen.

Det vil kreve særskilte løsninger for kjæledyr. Utfordringene er flere, blant annet lokaliteter, kompetanse, bemanning og økonomi. Den enkleste løsningen er at kommunene får en plikt til å inngå avtaler med andre for å ta vare på dyrene. Høringsnotatet fremholder det allerede store forskjellene i tilbud på krisesentrene. De fleste krisesenter har per dags dato ikke lokaler, bemanning, kompetanse eller økonomi til å utføre denne oppgaven. Dersom denne oppgaven blir lagt til krisesenter må overnevnte hensyntas.

Det antas at det er rimeligere å avtale med andre eksterne aktører enn å bygge opp egne tilbud på alle senter. Per dags dato har vårt krisesenter rutiner der hvert enkelt tilfelle vurderes, eksempelvis stiller vi spørsmål som: Har personen noen pårørende som kan passe dyret? Kan vi bruke kennel? Har personen selv økonomi til kennel? Det er ikke bare hund og katt som er kjæledyr, men det er også kaniner, krypdyr, fugler, gårdsdyr mm.

Fra vår side er det ønskelig og behov for mer detaljert krav til kompetanse i en forskrift. Kompetansekrav må ses sammen med grunnbemanning og øvrige krav i loven. Dette må også ses sammen med finansieringsordningen av statlige overføringer.

Som veilederen i dag presiserer er det kun to stillinger som har kompetansekrav ved seg - leder og barnefaglig. Det hadde vært naturlig at andre stillinger har krav om kompetanse som er i tråd med oppgaver som krisesentrene skal løse. Vi ønsker at krav til kompetanse gjenspeiler oppgavene som loven stiller. Vi mener at det også er nødvendig med kompetansekrav på alle ansatte, også på natt. Det er ofte på natt krisesenterne har de mest krevende inntakene i forhold til sikkerhetsvurdering og psykisk uhelse. De fleste krisesenter har kun en person på natt.

En annen sentral ting er at brukergruppens behov endrer seg over tid og der av er det sentralt at ikke forskriften er for statisk. Krav bør formuleres for å være i tråd med forventede oppgaver, eksempelvis det som høringsutkast sier rundt manglende kompetanse på personer med funksjonshemming, rus, og psykiatri. Det ses som naturlig at de oppgaver som et krisesenter utfører har krav om fagbrev, alternativt høgskoleutdanning. Herunder mener vi alle stillinger.

Forskrift bør si noe om formelle generelle krav, hva gjelder spisskompetanse er det noe som arbeidsgiver kan tilby. For eksempel tilbyr RVTS opplæring med grunnkompetanse på vold, trauma, rus og psykiatri. Kompetansekrav bør ligge på et minimumsnivå, ikke detaljnivå. Det bør i tillegg fokuseres på bredde i kompetanse – det et stor felt som skal dekkes. Krav bør ha mer fokus på tverrfaglighet enn spisskompetanse.

Dersom forskrift med mer detaljer kommer vil dette for noen kommuner innebære økte lønns- og personalkostnader. Der av bør ikke kompetansekrav stå aleine, men ses sammen med en bemanningsnorm. I dag er det formulert i sikkerhetsforskriften ar krisesenter skal ivareta tilstrekkelig bemanning.

Loven må være tydeligere på krav til minimumsbemanning, forslagsvis kan denne være i tråd med BUFDIRs anbefalinger om minimumsbemanning. Minimumsbemanning må først og fremst ta hensyn til at senteret må være bemannet døgnet rundt året rundt. Deretter forhold som innebefatter oppgavene til krisesenteret, befolkningsgrunnlag og reisevei. Andre hensyn som må ivaretas er eksempelvis oppfølging av barn og ungdom, dagtilbud, samarbeid med andre instanser, tilbud til ulike grupper, møtevirksomhet og veiledning,

Kapitel 6 Tilbodet til menn og barna deira

I samband med arbeidet med høyringsnotatet har departementet både fått innspel om at gjeldande krav til fysisk skilde butilbod bør opphevast, men òg at det bør vidareførast.

Argumentet for å ikke ha skilte botilbud kan ikke være at kommunene ikke oppfyller sitt krav. Det er tydelig i loven i dag at krisesenter skal ha et tilbud for alle, og at menn og kvinner skal ha skilte avdelinger.

Voldsutsattes individuelle behov og krav til individuell tilpassing er et argument og et utgangspunkt for hvordan et krisesenter bør organiseres for å gi brukere et trygt og sikkert botilbud. Uansett kjønn, barn, religionstilhørighet, funksjonsnedsettelse eller annet skal krisesenteret tilby et trygt og sikkert botilbud. Argument om å ta bort skilte bo-avdelinger viser mer til et behov av individuell tilpasning av tilbudene enn det viser til å ikke ha separate botilbud. Sikkerhet på krisesenter skal være for både menn, kvinner, barn og eventuelt andre. Der av viser dette et behov for individuell tilrettelegging.

Ressursutnyttelse av plasser er et argument man kan ta inn på mange arenaer, men man “stenger jo ikke brannstasjonen selv om det ikke brenner hver dag”

Det viktigste her er kanskje muligheten til å skjerme de brukere som har behov for det.

Loven kan formuleres på en lignende måte som et minimum på asylmottak. Der stilles det krav på “åtskilte bad og toaletter, kjønnssegregerte oppholdsrom, muligheter til fysisk adskilte botilbud for de som har behov, sammen med sikkerhetsrutiner i forhold til samlokalisering”. Det kan være en mulig løsning, for at det ikke skal gå ut over sikkerheten og tryggheten til noen.

Med valgmuligheter for hvordan organisere et krisesenter vet vi og ser i høringsnotatet at det er kommuneøkonomien som styrer. Erfaringen sier at fåtallet av kommunene kommer å prioritere delvis felles tilbud. Den største gruppen av brukere per i dag er kvinner og deres barn. For å opprettholde et trygt botilbud er det essensielt at de kvinner som har behov for separat avdeling skal inneha retten til det. Å ikke gi kvinner den muligheten og retten er å betrakte som fortsettelsevold.

Det vil alltid på et krisesenter være individer som trenger ekstra skjerming eller beskyttelse fra andre (også andre beboere). Da er det avgjørende at krisesenter har muligheten til å gi alle grupper fleksible og individuelt tilpassede boløsninger.

Med mer fleksible løsninger vil tilbudet kunne favne bredere og være mer skreddersydd den enkeltes behov, eksempelvis transpersoner og ikke-binære.

Det er ønskelig fra vår side å følge GREVIO sin holdning i separate avdelinger.

Kapitel 7 Samvær for barn når forelder er på krisesenter

Krisesenter bør inneha den rollen vi har i dag som er støttende og veiledende for foresatte. Vi skal ikke ha en formell rolle som gjelder beslutt av samvær, dette grunnet status som lavterskeltilbud og arbeidsmetodikkene ved KS som relasjonsarbeid, traumabevisst omsorg og hjelp til selvhjelp.

Det foreslås at lovverket tilpasses en variant av den danske loven der samvær ikke er aktuelt så lenge barn bor på krisesenter.

Vold mot foresatt i et hjem er å betrakte som vold også mot barnet.. De ansatte på krisesenter skal ikke ta avgjørelser om samvær skal finne sted eller ikke. Krisesentrene skal fortsette å være lavterskeltilbud som gir råd og støtte til de som benytter seg av tilbudet.

Kapitel 9 Oppfølging i reetableringsfasen

Reetableringsfasen må defineres som en del av prosessen når man oppholder seg på krisesenter. Samarbeid med annet tjenesteapparatet, bolig, flytting og lignende er en oppgave som skjer når brukeren bor på krisesenteret og kan pågå en periode etterpå. Reetableringer må startes raskt, dette blant annet for at barn skal få muligheten til å gå på skole, barnehage, delta på fritidsaktiviteter ol.

Ansvarsfordeling må skje under opphold, ikke etter opphold. Som vi ser, er det ikke nødvendig med samarbeidsavtaler der tjenester til kommunens innbyggere allerede er lovfestet.

Akkurat som loven i dag er formulert er det ikke helt korrekt å si at endringer i krisesenterlova § 2 andre ledd bokstav d) ikke medfører realitetsendringer. Det er sentralt at dette medfører realitetsendringer, ellers er det lite virksomt å endre loven. Som høringsnotatet fremhever, er det brist i samarbeid og koordinering i dag. Der av må en endring i loven medføre en realitetsendring. Loven må strammes inn og stille sterkere krav, samt at det må følges opp med tilsyn.

Kapitel 10 Gratisprinsippet i krisesentertilbodet: mat og reise

Vi har sett i dag hva valgmulighet i forhold til organisering av tilbud skaper for voldsutsatte i forhold til ulikt innehold og tilbud på krisesenter. Ved å gi kommunen et valg på hvordan noe skal organiseres er det samme som å fortsette å gi brukene et like ulikt tilbud som i dag. Målet med loven må være å legge føring på hva tilbudet skal inneholde.

Om brukene må handle mat selve må man legge inn i beregningen at:

Alle krisesenter må inneha et minimum av «nødmat» både til barn og voksne. Dette kan løses gjennom at det formuleres i lov at alle krisesenter skal holde brukere med «nødmat», alternativt at det finnes en form av refusjonsordning for krisesentrene.

Reiseutgifter er en kjent problemstilling både i forhold til brukere i kommune, men også i forhold til brukere fra andre kommuner (sikkerhet), samt dagbrukere. Den vanligste reiseutgiften for oss er taxireiser grunnet ivaretakende av sikkerhet for brukere. Reiseutgifter kan bestå av:

For å ivareta personvern, sikkerhet, lavterskel prinsipp samt fritt krisesentervalg må en refusjonsordning basere seg på tillit til krisesenterets vurdering. Det vil si at krisesenteret vurderer og legger ut for utgifter som de får refundert. En slik refusjonsordning kan inneholde flere tilbud til brukene. Det som er sentralt er at en refusjonsordning skal virke uten at krisesenter må levere ut personopplysninger om brukeren.

Det foreslås en refusjonsordning for krisesentrene, i refusjonsordningen er det muligheter for å trekke inn komponenter så som:

Refusjonsordningen må være rask og relativ ubyråkratisk. Forslag er at Krisesentrene legger ut og deretter sender refusjonskrav til gjeldende instans. Bufdir kunne vært en mulig instans til å håndtere refusjoner.

Kapitel 11 Behandling av personopplysningar og oppslag i Folkeregisteret

Endring foreslått i § 5 vil medføre at muligheten for brukerne å være anonyme vil bortfalle. En slik endring vil medføre konsekvenser for brukerne, deres behov og krisesenter som et lavterskel tilbud, og vi mener at disse konsekvensene bør utredes.

Som det er skrevet i veilederen til krisesenter i dag, er at Personer som søker hjelp i krisesentertilbudet, har rett til å være anonyme overfor andre brukere og ansatte. Med et lovpålegg her vil en sentral del av tjenesten i krisesenteret endres.

Dersom det vurderes at behandling av personopplysninger skal lovfestes så bør det være en mulighet for brukene å reservere seg. Kun journalføring/oppslag i folkeregistret gjennom samtykke. Vi mener at voldsutsatte skal ha muligheten til å velge selve om de ønsker journalføring. Dette er et valg som i dag ses som en av de mest sentrale delene ved krisesenteret.

En stor del av brukene har vært i «systemet» og har erfaring med journalføring. Vi får tilbakemeldinger på at valget angående journalføring er viktig for brukene. Vi har hatt journalføring med samtykke i over 10 år. Vår erfaring er at spesielt mange av dagbrukene ikke ønsker journalføring, men at de fleste som bor på krisesenter ønsker. Vi har under disse årene fått tilbakemeldinger fra brukere om at muligheten til å selv velge og samtykke har vært avgjørende for deres tillit og trygghet i kontakt med krisesenteret.

Eventuelle endringer i §5 vil medføre økte kostnader både når det gjelder IKT utgifter og kompetanseheving for ansatte. I tillegg vil endringen medføre et økt bemanningsbehov som igjen vil bety økte kostnader over tid. For oss er det viktigste argumentet knyttet opp til innehold og kvalitet i tjenesten, det vil si både mandat til krisesenteret og arbeidsmetodikk må ses på i sammenheng med lovendring. Dette er viktig i et tilbud der relasjonsarbeid og sikkerhet er noen av de viktigste komponentene.

Kapitel 12 Økonomiske og administrative konsekvensar

Departementet presiserer at høyringsnotatet ikkje legg opp til at finansieringsrammene for tilbodet blir endra. Krisesentertilbodet skal framleis vere eit kommunalt tilbod finansiert gjennom kommuneramma.

Som det fremlegges under punkt 2.2.2 Finansiering som i dag gis gjennom rammetilskudd til kommunene har bidratt til et mindre likeverdig tilbud ved krisesentrene. Som det påpekes:

Det varierte i 2022 frå om lag 1,8 mill. kroner for Sør-Helgeland Krisesenter til om lag 35 mill. kroner for Oslo Krisesenter. Av dei 13 sentera der kommunane har ein samla kostnad til krisesenteret på under 6 mill. kroner, ligg 10 senter i Nord-Norge. Der har 5 senter budsjett på under 4 mill. kroner. Kostra-tallene viser til den store variasjonen, men det viser ikke hele bildet. Ettersom KS drives av både kommuner, private aktører og stiftelser viser et budsjett ikke de samme utgiftene. Eksempelvis så har et kommunalt krisesenter ikke drift av bygg inkludert i sitt budsjett. Ei heller administrative kostnader.

Eventuelle endringer i §5 vil medføre økte kostnader både når det gjelder IKT utgifter og kompetanseheving for ansatte. I tillegg vil endringen medføre et økt bemanningsbehov og dermed økte kostnader over tid.

Det er sentralt at lovforslaget innebærer både økonomisk og administrative kostnader, samt realitetsendringer, ellers er det lite virksomt å endre loven. Høringsnotatet fremhever at det er brist i krisesentertjenesten i dag og at flere krisesenter ikke har tilstrekkelig bemanning, sikkerhet og mangel i tjenester i dag, der av må en endring i loven medføre en realitetsendring. Flere og tettere tilsyn for å følge opp loven vil også medføre større administrative kostnader.

Effekten av rammetilskuddet til kommunene etter at Krisesenterloven tredde i kraft, har gitt muligheten for ulike lokale prioriteringer og tolkninger av loven. Noe som blant annet har gitt et ulikt tilbud i ulike deler av landet. I tillegg er det slik at voldsutsatte menn, grupper som trenger særskilt tilpassing, ikke har et reelt tilbud. Det sier seg selv at ikke det er mulig å ha døgnbemanning med budsjett på 4 millioner.

Dersom departementet fastholder at finansiering ikke skal endres, er det andre tiltak som ivaretar loven og sikrer at alle kommuner oppfyller lovens krav

Innspill om ønsket endring:

Det er ønskelig at staten i en periode skal tilbake til øremerket finansiering til kommunene for å løfte krisesentertilbudet opp på et forsvarlig nivå. På denne måten vil brukere over hele landet få det lovpålagte tilbudet de har krav på. Den øremerkede finansieringen kan på sikt utgå etter at tilbudet er i tråd med loven. Finansiering må basere seg på følgende komponenter: