Nordmøre krisesenter IKS

Vi er glade for at barns rettigheter blir særlig blir belyst i høringen, og at barna sees på som en egen brukergruppe. Vi tenker derimot at barnets rett til barnehageplass bør håndheves med forstand. Mange barn reiser fra sin barnehage og sitt lokalsamfunn når de må oppholde seg på krisesenteret og vi tror ikke det nødvendigvis er til barnets beste å få plass i en ny barnehage med nye barn og nye voksenpersoner når det bor på krisesenteret – med mindre barnet skal bo på krisesenteret over en lengre periode. Det bør også vurderes andre løsninger for barn i krisesenter.

Nordmøre krisesenter mener at krisesenteret ikke skal kunne avvise voldsutsatte med kjæledyr. Krisesenteret bør bidra til en løsning også for dyrene, men vi ønsker derimot ikke at krisesentrene skal være denne løsningen. Vi foreslår et samarbeid med kennel o.l, som kan ta hånd om dyrene den perioden den voldsutsatte er på krisesenter.

Grunnen til dette er i hovedsak hensynet til de som er allergisk eller redd for dyr. Dette kan gjelde både ansatte og beboere.

Vi mener at krisesenteret må ha som tilnærming at mennesker utsatt for vold er i krise, at de kan være traumatiserte og opptre og reagere deretter. De trenger og bør få profesjonell hjelp. Krisesenteret skal ikke drive behandling, men vi skal forstå, veilede og gi råd til den voldsutsatte og ofte dennes barn. Vi mener derfor at ansatte ved krisesenteret bør ha utdannelse. Utdannelsen bør være helse- og/eller sosialfaglig, og gjerne med tilleggsutdannelse innen psykisk helse og rus, vold eller veiledning.

Et annet aspekt ved utdannelse er beskyttelsen dette vil kunne gi den ansatte. Arbeidet ved krisesenteret kan ha høye emosjonelle krav knyttet til seg og den ansatte må kunne beskytte seg selv mot det han blir vitne til. Kunnskap både om mennesker i krise, metodekunnskap om håndtering av personer i krise, samt kunnskap om egne reaksjoner og bearbeiding av disse kan være avgjørende for å kunne beskytte seg selv i utøvelsen av sitt arbeid.

Nordmøre krisesenter IKS er positiv til mere detaljerte krav til kompetanse i forskrift.

Krisesenterets hovedoppgave beskrives i krisesenterloven § 2 Krav til krisesentertilbud og kravet til individuell tilrettelegging beskrives i krisesenterloven § 3. Vi mener denne rekkefølgen bør være av betydning og at krisesentrene først og fremst må få fokusere på å oppfylle lovens krav til krisesenterets tilbud, deretter kravet om individuell tilpasning. Vi møter mange forskjellige mennesker i mange forskjellige situasjoner og med mange forskjellige behov i vår hverdag og kan vanskelig tilrettelegge fullt ut for alle disse.

Vi vil unngå at et for stort fokus på individuell tilrettelegging går på bekostning av oppfyllelsen av kravene til krisesentrenes tilbud og mener at tilretteleggingsplikten bør være «så langt råd er» som i dag. Dersom det er behov for å skjerpe det kommunale ansvaret bør det rettes mot lovens § 2.

Av dette mener vi at lovteksten «så langt råd er» bør stå.

Nordmøre krisesenter er positive til å se nærmere på muligheten til å ta i bruk dansk modell for samvær for barn når forelder er på krisesenter, og ha som utgangspunkt at det er best for barnet å IKKE ha samvær under opphold på krisesenter.

Vi mener at det er positivt at avgjørelsen om samvær blir flyttet til rettsapparatet fordi det:

1) Fritar foreldrene for ansvaret, og unngår dermed at forelderen kan beskyldes for samværssabotasje. Risikoen for beskyldninger om samværssabotasje kan medføre at forelderen ikke tar en beslutning som er til det beste for barnet.

2) Fritar barnet for ansvaret, og barnet unngår dermed å stå i en lojalitetskonflikt mellom foreldrene. Denne lojalitetskonflikten kan gjøre at barnet ikke tar en beslutning som er til det beste for sin egen situasjon, men heller tar hensyn til foreldrene eller en av foreldrene.

3) I saker der barnevernet er involvert kan det frita dem fra ansvar for at riktig beslutning om samvær blir fattet, og dermed bidra til å unngå at relasjonen til foreldrene blir skadet. Barnevernet er avhengig av en god relasjon til foreldrene for å kunne gjøre en god jobb.

Vi mener også at den danske tilnærmingen:

1) Ivaretar prinsippet om at krisesenteret skal tro den voldsutsatte som kommer til senteret, og ikke trekke i tvil historien vedkommende forteller. Det vil gjøre at den ansatte slipper å måtte stille spørsmål ved historien til den voldsutsatte på et tidlig tidspunkt i oppholdet.

2) Ivaretar barnet på en bedre måte. NKVTS sier at «å være vitne til vold i hjemmet regnes som vold», og dersom man skal forhold seg til det som en sannhet må utgangspunktet være at barn som kommer i følge med en forelder til krisesenteret også er utsatt for vold. Selv om barnet ikke har vært vitne til den faktiske utøvelsen av vold, vil det i alle tilfeller være vitne til de fysiske, psykiske og mentale følgene volden har for den forelderen som er voldsutsatt.

Krisesenterets rolle:

Vi mener at krisesenterets rolle fremdeles skal være veiledende overfor de som har kommet til krisesenteret. Krisesenteret skal ikke opptre som part i saken og veiledningsrollen bør være objektiv.

Dette er stort sett ikke en utfordring for oss. I de fleste tilfeller kommer voldsutsatte til oss etter at dette er avtalt med oss på forhånd, disse sørger for egen transport og dekker denne selv. I noen tilfeller kommer voldsutsatte til oss uten avtale, også de fleste av disse kommer med egen transport eller dekker denne selv. I helt sjeldne tilfeller der voldsutsatte kommer akutt og uten midler til å betale for seg, dekker krisesenteret transportutgiftene.

Ja, for noen. Vi har noen få eksempler på at reiseutgiftene har vært grunn til at det har vært vanskelig å komme til krisesenteret.

Vi ser ikke dette som et særlig problem.

Dersom det skal opprettes en refusjonsordning forslår vi å legge administreringen av denne til et allerede etablert system, med det mener vi at denne bør administreres via Helfo eller via NAV. Brukere av krisesentertilbudet kan søke dekning av reiseutgifter i etterkant av dagsamtale eller opphold.

Vi mener at en rekvisisjonsordning bryter med lavterskelprinsippet og bør ikke innføres.

Vi mener at en refusjonsordning er det beste alternativet, men det bør være klare kriterier for hvem som kan bli innvilget refusjonen. Vi mener refusjonen kun skal gjelde for reiser over en viss lengde og over en viss kostnad.

Ved at ordningen administreres av et allerede etablert system. Flere av brukerne i krisesenteret er i kontakt med NAV, kanskje kan det være et argument for at refusjonsordningen burde ligge der? Som vedlegg til krav om refusjon fra den voldsutsatte kan krisesenteret skrive en uttalelse som bekrefter kriterier (eksempelvis avstand og kostnad), men uten å omtale selve saken.

Lavterskelprinsippet: Ved akutte henvendelser, der den voldsutsatte kommer til krisesenteret og ikke har midler til å betale sine reisekostnader, kan krisesenteret betale disse. Vurderingen av hvem dette skal gjelde for tas av krisesenteret. Alternativt kan dette være et utlegg som man i ettertid kan søke refusjon for.

Prinsippet om fritt krisesentervalg: Flytting mellom senter blir i de fleste tilfeller gjort av faglige eller sikkerhetsmessige grunner. Disse flyttingene kostes av de krisesenteret som sender fra seg en bruker. I de tilfeller der den voldsutsatte har egne grunner for å bytte senter betales reiseutgiftene av den voldsutsatte. Vi mener det bør foreligge faglige eller sikkerhetsmessige grunner dersom kommunen skal betale for overføring til annet krisesenter.