Dato: 11.09.2024 Svartype: Med merknad Finnmarkseiendommen/Finnmárkkuopmodat (FeFo) vil med dette gi innspill til forslag til ny lov om motorisert ferdsel i utmark, avgitt av Motorferdsellovutvalget den 21. mai 2024 (NOU 2024: 10 - regjeringen.no). Mandatet gitt av Stortinget i vedtak av 25. mai 2021 (vedtak nr. 973) er: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om revidering av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag med sikte på økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati knyttet til praktiseringen av loven, samtidig som hensyn til natur og friluftsliv blir ivaretatt.» Etter FeFos syn gir ikke utvalgets forslag reell økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati, snarere tvert imot. Hensynet til natur og friluftsliv blir på den annen side styrket, uten at behovet for styrking er dokumentert eller sannsynliggjort. FeFo støtter utvalgets utgangspunkt at loven skal overholde kravene om ivaretakelse av natur og samisk kulturutøvelse i Grunnloven og folkeretten. Samtidig er det slik at det med bakgrunn i utvalgets drøfting av hva som er samisk kulturutøvelse, vil være svært vanskelig å se hvordan annen samisk kulturutøvelse enn reindrift skal bli bedre ivaretatt. Forholdet mellom reindriften og lokalbefolkningen, sistnevnte uavhengig av etnisitet, må imidlertid være basert på forholdsmessighet og at loven ikke slår ut vilkårlig. Det betyr at skadevirkninger og nytteverdi må veies opp mot hverandre på et objektivt og historisk korrekt grunnlag, som hensyntar at utmarksarealene i Finnmark er og har vært til felles bruk for alle, og at skille mellom samisk bruk og annen bruk er av begrenset relevans i denne vurderingen. Utvalgets forslag vil, slik det er utformet, på flere områder fremstå uforholdsmessig, og slå ut vilkårlig på enkelte områder. FeFo er enig i at reindriftsnæringen skal ha et adekvat vern mot andres motorferdsel som forstyrrer reinen, særlig i sårbare perioder, eller når det ellers skaper merarbeid for reindriftsutøverne. FeFo kan imidlertid ikke se at det foreligger grunnlag for et sterkere vern enn det næringen har i dag. Et ytterligere sterkere vern vil unektelig kunne medføre store endringer i muligheten til motorferdsel for den øvrige samiske befolkningen, og lokalbefolkningen for øvrig, i mange områder i Finnmark. Dette har en side mot ulike rettighetsspørsmål som utvalget indirekte er med på å regulere gjennom forslaget til ny lov om motorferdsel. FeFo er enig i at loven også må ivareta hensynet til friluftslivet. Det er imidlertid beklagelig at betydningen av motorferdsel i utmark for annen samisk utmarksbruk (utenom reindrift), trivsel og bolyst ikke vurderes av utvalget å ha noen form for nytteverdi og i praksis ikke defineres som friluftsliv. Også den samiske utmarksbruken utenom reindrift har stor betydning for den samiske kulturen, bl.a. for identitet, tilhørighet til tradisjonelle områder, matauk og ivaretakelse av tradisjoner. Finnmark er et tynt befolket område med store utmarksområder, uten et nett av skogsbilveier. Tilgangen til utmarksområder som kun er tilgjengelig ved hjelp av motorkjøretøy har stor betydning for trivsel og bolyst. Utvalgets forslag om ensartede regler for hele landet er, blant annet jf. det som fremgår ovenfor, svært uheldig, og slik FeFo ser det i strid med mandatet. Det er store demografiske, klimatiske, kulturelle og næringsmessige forskjeller i landet. En slik uniformering av lovverket for hele landet vil unektelig resultere i uforholdsmessighet og vilkårlighet når det ikke gis rom for en mer lokal vurdering av nytteverdi og skadevirkning. Et illustrativt eksempel på klimatiske forskjeller er muligheten til bruk av båt i fritidsøyemed i Sør-Norge, og snøskuter på vinter og vår-vinter i Finnmark. FeFo beklager at utvalget totalt overser lokalbefolkningens rettigheter, både til ferdsel etter tradisjonelle ferdselsårer og i praksis da også muligheten til utnyttelse av en rekke utmarksressurser. Det er ikke slik at vanlige folk i dag kan være ukevis på fjellet, og slik sett få tilgang til de områdene som ligger lengst borte. Dersom ressursene skal kunne høstes også i fremtiden er man avhengige av motorisert ferdsel. Sammenligningen med skogsbilveier og andre utmarksveier sørpå blir svært aktuell, fordi det knapt finnes høstbare ressurser i fjellområdene sørpå som ikke kan nås med en dagsmarsj, mens en stor del av de høstbare ressursene i Finnmark i stor grad ligger så langt unna at man ikke kan nå dem til fots på en dag. Det er samtidig lett å være enig med utvalget i at spørsmålet om hvilken motorferdsel en ny lov bør åpne for, må vurderes langs to akser. Den ene aksen er nytteverdien av motorferdselen. Den andre aksen er motorferdselens skadevirkninger for natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse. Som det fremgår av vår uttalelse, kan FeFo imidlertid ikke støtte utvalgets vurderinger av nytteverdi og skadevirkninger. Generelt synes utvalget å minimere nytteverdien i størst mulig grad, mens utvalget ser ut til å ta for gitt at det er store skadevirkninger. Det er en for unyansert tilnærming. Motorferdsel i utmark har stor betydning for trivsel og bolyst i Finnmark, samt samisk utmarksbruk. Dette gjelder for eksempel skutertrafikk på åpne skuterløypene på våren, men også den langt mer begrensede kjøringen på barmark, det aller meste langs de åpne barmarksløypene og andre faste traseer, er av vesentlig betydning. FeFo er likevel enig i at ferdsel på barmark skal være strengt regulert. Det å legge inn dagens forskrift om bruk av motorkjøretøy på barmark langs tradisjonelle ferdselsårer i Finnmark inn i loven gjør imidlertid dette regelverket enda mer rigid enn i dag. Det vil i praksis umuliggjøre åpning av nye eller endring av gamle barmarksløyper i Finnmark. FeFo foreslår at reguleringen av motorisert ferdsel på barmark i Finnmark skal være noe mindre restriktiv. Departementet bør se på løsninger hvor lokalbefolkningens rettigheter kan ivaretas på en bedre måte, og da særlig for de som er bosatt i et område og gjennom det har rettigheter, men at regelverket må tilpasses den praksisen som over tid har utviklet seg Finnmark, og blant annet ivareta det faktum at Finnmarkingene har lovbestemte bruksrettigheter til utmarksressurser i hele Finnmark. Dette må innebære at regelverket tar høyde for at de som tradisjonelt har høstet av ressursene kan få kjøre etter etablerte kjørespor, men også at Finnmarkinger som har høstingsrett kan gis rett til slik motorisert ferdsel. Dispensasjon utenfor disse traseene kan kun gis dersom det er strengt nødvendig for å dekke særskilte behov, jfr. utvalgets forslag til §37, første ledd. Som et eksempel på behovet for kjøring i forbindelse med høsting og moderne viltforvaltning er det behov for å poengtere at med den økte elgbestanden i Finnmark har behovene innen utmarksbruk endret seg. Da dagens motorferdsellov ble vedtatt i 1977, var elgbestandene i Finnmark lave og i vekst, og det ble rapportert 82 felte elg. Siden den gang har elgen kolonisert stadig nye områder og økt kraftig i antall. Fra 2005 har antallet felte elg i Finnmark vært omtrent 600-800 per år, med en foreløpig topp i 2015 med 840 felte elg. Avstandene i Finnmark er store og mange jaktfelt ligger så langt fra vei at det også i framtiden vil være behov for å kunne transportere jegere og leirutstyr med motorkjøretøy til jaktfeltet for å gjennomføre elgjakt på en hensiktsmessig måte. Når det gjelder uttransport av elg ved hjelp av motorkjøretøy så er dette både hjemlet i dagens lovverk og foreslått videreført med en utvidelse til også å gjelde uttransport av felt bjørn. FeFo støtter dette. Samtidig ser FeFo selvsagt at det, blant annet i forbindelse med elgjakt, men også i forbindelse med andre aktiviteter foregår en del ulovlig kjøring. Dette må nødvendigvis løses gjennom kontroll og sanksjoner. Utvalget foreslår å videreføre den direkte adgangen til nødvendig motorferdsel i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæringen. Utvalget presiserer i merknaden til § 14 at det unntaket kun omfatter kjøring i «næring» (det vil si vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt) og «som er nødvendig» i næringsvirksomheten. Kjøring i reindriftsnæringen må være i samsvar med distriktsplanen og kjøringen må være «nødvendig». Etter FeFos syn er det svært viktig for næringenes legitimitet at kjøringen faktisk er nødvendig for næringsvirksomheten, og at dette følges opp av myndighetene. For å styrke kontrollmulighetene foreslår utvalget videre en generell bestemmelse om dokumentasjonskrav for oppdragstakere som utfører motorferdsel på vegne av den som har direktehjemmel. FeFo støtter dette. Den praktiske gjennomføringen av denne bestemmelsen må være av en slik karakter at de som skal utføre kontroll ikke er i tvil om at kjøringen foregår innenfor rammen av tillatelsen. FeFo er positiv til at utvalget foreslår at del av reguleringen av motorferdsel overlates til det lokale demokratiet. I utgangspunktet vurderes regulering gjennom arealplaner etter plan- og bygningsloven som en god løsning fordi dette er et verktøy som kommunene kjenner, sikrer at ulike interesser ivaretas og som gjør det mulig å gjøre mindre endringer uten store prosesser. Forslaget om krav til planprogram, eller melding, og konsekvensutredning for skuterløyper lenger enn 500 m vil imidlertid være svært krevende. Slik FeFo forstår overgangsbestemmelsene i § 56 foreslås en overgangsordning på 5 år for dagens skuterløyper, men etter må alle dagens åpne løyper være regulert etter den nye loven for å kunne holdes åpne. Det vil være en nærmest uoverkommelig oppgave for de aller fleste av kommunene i Finnmark, og vil i realiteten bety stenging av store deler av dagens løypenett. Det er svært vanskelig å se at det er behov for en slik gjennomgang, og det vil medføre betydelig støy politisk. Dagens løyper i Finnmark er i dag lite omstridt i kommunene, og omkamp om disse vil skape betydelig uro. FeFo støtter at kommunen kan gi tillatelse til nødvendig motorferdsel for godstransport i utmarksnæring (§28). Bestemmelsen er imidlertid snever all den tid den gjelder bare for virksomheter som er registrert i Enhetsregisteret, og høsting til egen privat bruk anses ikke å gi grunnlag for å få tillatelse. Det vil si at tradisjonell utmarksbruk, som er så viktig i Finnmark, ikke gir grunnlag for å få slik tillatelse. I Finnmark åpnes det for at tillatelser til virksomheter registrert i Enhetsregisteret også kan gis på godt etablerte barmarkstraseer, samtidig som det stilles veldig strenge krav til hva som kan defineres som godt etablerte traseer. Det kreves at det kan dokumenteres for eksempel ved luftfoto eller kart at traseen var etablert før 1977, da motorferdselloven trådte i kraft. Dersom det ikke finnes luftfoto eller kart av traseen fra før motorferdselen trådte i kraft, kan det være tilstrekkelig dokumentasjon om det finnes gode luftfoto eller kart i den første perioden etter lovens ikraftredelse. Det å se bort fra utviklingen over en periode på nærmere 50 år er en tilnærming som FeFo er sterkt kritisk til, og som jf. ovenfor vil vanskeliggjøre utmarksbruken i betydelig grad, men ikke minst også muligheten til en moderne forvaltning av utmarksressursene. Kommunenes anledning til å gi dispensasjoner videreføres, men omformuleres noe til kun å gjelde for motorferdsel dersom det er strengt nødvendig for å dekke et særskilt behov. Ved vurderingen må retningslinjer gitt i § 10 legges til grunn (en rekke kriterier for vurdering). I tillegg foreslår utvalget en «sikkerhetsventil» der kommunenes myndighet midlertidig kan flyttes til et regionalt eller statlig organ i særskilte tilfeller. FeFo støtter forslaget om at det må være sikkerhetsventil som gir adgang til, i særskilte tilfeller, å flytte kommunens myndighet til å dispensere midlertidig til et regionalt eller statlig organ dersom en kommunes forvaltning av motorferdselen ikke anses å være forsvarlig. Dette forutsetter imidlertid at kommunene får en reell større myndighet til å regulere motorferdsel i utmark, både til å gi tillatelser og til å begrense. Når det gjelder adgangen til å begrense synes imidlertid utvalgets forslag å være adekvat. FeFo støtter forslaget om retningslinjer for vedtak om motorferdsel (§10), men understreker at motorferdsel i tilknytning til samisk utmarksbruk (utenom reindrift) og betydningen det har for alle innbyggerne i Finnmark for ivaretakelse av tradisjoner, trivsel og bolyst også må være en del av vurderingskriteriene. Kommunene foreslås å kunne regulere motorferdsel som ellers er tillatt, som kun innebærer begrensning eller kanalisering fra sårbare områder. Det er avgjørende for lovens legitimitet at begrensningene som kommune eller statsforvalteren innfører er godt begrunnet slik at virkningen ikke blir uforholdsmessig og/eller vilkårlig. Utvalget mener at loven, som i dag, ikke bør gripe inn i den retten grunneier har til å regulere motorferdsel på egen eiendom, og mener at dette fortsatt bør gjelde. Utvalget foreslår imidlertid å endre ordlyden noe fra « grunneier og bruker » til « grunneier og rettighetshaver ». Utvalget gir imidlertid ikke en forklaring i merknader til bestemmelsen om hvilken betydning endring fra «bruker» til «rettighetshaver» vil få. Rettighetshaver kan være så mangt, og formuleringen kan skape et inntrykk av at enkelte rettighetshavere skal kunne stanse motorferdsel på eget initiativ på lik linje med grunneier. Dette kan ikke være meningen, og må avklares i den videre prosessen. I utgangspunktet vurderer FeFo fjerning av det generelle vårforbudet som positivt. For ferdsel med snøskuter langs åpne løyper slås imidlertid dette effektivt i hjel av bestemmelsen om at sesongen for ferdsel på skuterløyper skal senest slutte 5. mai, og i sentrale reinbeiteområder senest 25. april. Utvalget foreslår å endre formuleringen «sentrale områder for kalving og flytting» i dagens forskrift med «sentrale reinbeiteområder» i ny lov. Nesten hele Finnmark er å anse som sentrale reinbeiteområder, og dette vil få store konsekvenser for bruk av snøskuter i en periode av året som er svært viktig for mange i Finnmark. Denne endringen kan åpne for unødvendige konflikter med skadepotensial for Finnmark, det samiske samfunnet i Finnmark og reindriften. I merknaden til bestemmelsen skiver riktignok utvalget at «m ed sentrale områder for reindriften menes for eksempel områder som benyttes i forbindelse med kalving og flytting av rein» . Hvis utvalget ikke mente å foreslå en substansiell endring er det uforståelig at utvalget foreslår en endring som språklig sett åpenbart vil medføre en innholdsmessig endring. Dette er åpenbart en uforholdsmessig inngripen i lokalbefolkningens rettigheter som vil slå ut vilkårlig. Riktignok foreslås det at kommunen i forskrift kan utvide sesongen for det enkelte år til og med 16. mai, dersom dette ikke kan antas å føre til nevneverdig skade eller ulempe for de interessene loven skal ivareta. Det er uklart hvorvidt dette er en reell mulighet slik resten av bestemmelsen er utformet. En slik, i realiteten innstramming, av anledningen til å kjøre snøskuter i den mest attraktive tiden på året, vil slik FeFo ser det være i direkte motstrid med utvalgets mandat, hvor det særlig skulle vurderes om det er grunnlag for økt differensiering av regelverket for de ulike deler av landet, som følge av blant annet lenger vintersesong i Finnmark. Samlet sett er det vanskelig å se at kommunenes myndighet for å regulere motorferdsel øker med utvalgets forslag. Det må i så fall være adgangen til å begrense motorisert ferdsel i utmark. FeFo er grunnleggende enig i at hensynet til samisk kulturutøvelse synliggjøres i regelverket og nevnes eksplisitt i formålsbestemmelsen. Det er imidlertid svært kritikkverdig at utvalget innskrenker samisk kulturutøvelse til kun å omfatte reindrift. Utvalget anser det ikke som nødvendig at loven ivaretar hensynet annen samisk utmarksbruk. Dette i skarp motsetning til hensynet til friluftslivet. I Finnmark er en stor del av friluftslivet motorisert, og det bør gjenspeiles i regelverket og rettighetene. Det er videre beklagelig at utvalget setter SP27 (retten til utøvelse av sin kultur) som terskel for hvilken samisk utmarksbruk som skal ivaretas. Dette bidrar i sterk grad til en ytterligere usynliggjøring av det samiske folk utenfor reindriftsnæringen. Normalt kan dette tilskrives mangel på kunnskap om det samiske samfunnet. I dette tilfellet kan det ikke sies å være det, på grunn av innspill utvalget har fått og deres henvisning til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Utvalget synes også å legge større vekt på å sikre naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse enn å sikre selve kulturutøvelsen. Hensikten med sikring av naturgrunnlaget er nettopp for å sikre selve utøvelsen. Det å begrense utøvelsen for å sikre naturgrunnlaget, uten at det foreligger dokumentasjon på at utøvelsen svekker grunnlaget, er lite troverdig. Det kan se ut til at hensynet til samisk kulturutøvelse/samisk utmarksbruk kun skal vektlegges når det tjener til å begrense motorisert ferdsel. I argumentasjonen for ikke å foreslå en utvidet rett til motorferdsel i forbindelse med samisk utmarksbruk pekes det på at det er uklart hvem en slik utvidet rett skal omfatte, lokalbefolkningen eller kun de av samisk bakgrunn. I en blandet befolkning, er det umulig å avgrense på etnisitet. Det må baseres på bosted. Dette er godt i samsvar med dagens praksis i Finnmark, og selvsagt den eneste farbare veien i Norge. FeFo støtter utvalgets forslag om å utvide adgangen til motorferdsel for personer med funksjonsnedsettelser. FeFo støtter også forslaget om å gi kommunene mulighet til å regulere bruk av elsykkel. FeFo mener imidlertid at utgangspunktet skal være at elsykkel i utmark er tillatt, men hver enkelt kommune kan forby dette der det er nødvendig. Konklusjon FeFo støtter utvalgets utgangspunkt om at loven skal overholde kravene om ivaretakelse av natur og samisk kulturutøvelse, samt hensynet til friluftslivet. FeFo er enig i at hensynet til samisk kulturutøvelse synliggjøres i regelverket og nevnes eksplisitt i formålsbestemmelsen. FeFo er sterkt kritisk til at samisk kulturutøvelse begrenses kun til å omfatte reindriftsnæringen. Det er en uakseptabel usynliggjøring av den øvrige samiske befolkningen. Betydningen av motorferdsel i utmark for trivsel og bolyst må også hensyntas i utformingen av loven. Dette er særlig viktig i Finnmark på grunn av rike utmarkstradisjoner og store utmarksområder uten skogsbilveier/utmarksveier. Forslaget om ensartede regler for hele landet er svært uheldig all den tid det er store demografiske, klimatiske, kulturelle og næringsmessige forskjeller i landet. Lokalbefolkningens rettigheter og nærhet til ressurs må være et bærende prinsipp i forvaltningen av motorferdsel i utmark. FeFo er enig i at ferdsel på barmark skal være strengt regulert. Hensynet til samisk utmarksbruk/kulturutøvelse, ivaretakelse av tradisjoner, trivsel og bolyst taler imidlertid for at reguleringen av motorisert ferdsel på barmark i Finnmark skal være noe mindre restriktivt. FeFo støtter forslaget om styrking av kontrollmuligheter for ulovlig kjøring. FeFo støtter utgangspunktet om at en større del av reguleringen av motorferdsel overlates til det lokale demokratiet. Forslaget gir imidlertid ikke reell økt lokal forvaltning på grunn av krav til omfattende reguleringsprosesser, saksbehandlingsregler, innskjerpet mulighet til å gi dispensasjoner og mulighet til å frata muligheten til å gi dispensasjoner. Lokalbefolkningens rettigheter er ikke hensyntatt, og de foreslåtte innstrammingene og ensartete regler for hele landet vil uomtvistelig resultere i uforholdsmessige inngripen i disse rettighetene. Klima- og miljødepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
