Gjennomføringsdato
I høringen er det foreslått endringer i folketrygdloven og dagpengeforskriften at alle endringer skal tre i kraft fra samme dato fra samme tidspunkt. Dato er ikke foreslått, men Arbeids- og velferdsdirektoratets anbefaling er at dette bør gjøres fra 1. januar 2025. Dette vil være enklere å håndtere for de nødvendige systemendringene.
Om forslaget til tydeliggjøring av lovhjemmelen for stans av dagpenger
Vi er enige i forslaget om å ha en overordnet hjemmel, med anledning til å regulere stans i forskriften.
Det kan være hensiktsmessig at hjemmelen synliggjør at dagpenger også kan stanses tilbake i tid, så det ikke oppstår tvil rundt dette. Nåværende praksis er at dagpenger stanses etter siste beregnede meldekort. Eksempelvis, en person har fått beregnet dagpenger til og med søndag i uke 3, og midtveis i uke 5 oppdager man at vedkommende ikke har rett til dagpenger lenger. Da kan man stanse dagpenger tilbake i tid, i så tilfelle fra og med søndag i uke 3.
Det kan også være andre grunner til at man har behov for å stanse dagpenger tilbake i tid. Eksempelvis, dersom NAV oppdager at en person har kommet i arbeid, men ikke fører disse timene på meldekortet, vil det å stanse dagpengene fra siste beregnede meldekort føre til at størrelsen på en feilutbetaling reduseres. Dette vil også være til brukerens gunst, som da ikke vil måtte møte et like stort tilbakebetalingskrav.
Folketrygdloven § 21-6 gir NAV adgang til å endre tidligere vedtak dersom det er feil eller mangler i informasjonen som har blitt lagt til grunn for vedtaket. Hvis en person har mottatt dagpenger uten å ha rett til det, kan NAV rette opp dette ved å endre eller ugyldiggjøre vedtaket. § 21-6 gir ikke eksplisitt anledning til å stanse dagpenger tilbake i tid. Den hjemler Navs adgang til å endre eller omgjøre vedtak. Dette kan indirekte gi mulighet for å stanse dagpenger tilbake i tid dersom et vedtak viser seg å være feilaktig eller basert på uriktige opplysninger, men dette kan ikke tolkes tydelig av lovtekst.
Vi er av den oppfatning av at § 21-6 åpner for stans tilbake i tid, og dette er også i dag NAVs praksis. Samtidig ser vi at dette ikke nødvendigvis er like lett å tolke av loven. Herunder kan det vises til Trygderettens kjennelse TRR-2023-185, hvor kjennelsen oppgav tvil om at § 21-6 kunne brukes med tilbakevirkende kraft.
Vi anbefaler derfor at § 4-21, i forbindelse med utviklingen til en tydeligere stanshjemmel, eksplisitt fastslår at stans kan iverksettes med tilbakevirkende kraft, slik at dagpenger kan stanses fra siste innsendte meldekort. Dette kan enten gjøres ved at § 4-21 selv spesifiserer fra hvilken dato dagpengene kan stanses, eller at § 4-21 blir en forskriftshjemmel som tillater departementet å gi en egen forskrift om dette.
Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt forslag til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) :
Retten til dagpenger faller også bort dersom medlemmet ikke lenger er tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten som arbeidssøker, jf. §§ 4-5 og 4-8, ikke oppholder seg i Norge etter reglene i folketrygdlovens § 4-2, eller ikke har hatt tilstrekkelig tap av arbeidstid, jf. § 4-3 annet ledd og § 4-13.
Det kan fattes vedtak om stans når medlemmet ikke lenger fyller vilkårene for retten til dagpenger etter dette kapittelet og retten dermed faller bort. Departementet kan gi nærmere regler om stans av dagpenger i forskrift, herunder om fra hvilket tidspunkt dagpengene kan stanses etter at retten til ytelsen er bortfalt.
Det kan være hensiktsmessig at hjemmelen synliggjør at dagpenger også kan stanses tilbake i tid, så det ikke oppstår tvil rundt dette. Nåværende praksis er at dagpenger stanses etter siste beregnede meldekort. Eksempelvis, en person har fått beregnet dagpenger til og med søndag i uke 3, og midtveis i uke 5 oppdager man at vedkommende ikke har rett til dagpenger lenger. Da kan man stanse dagpenger tilbake i tid, i så tilfelle fra og med søndag i uke 3.
Det kan også være andre grunner til at man har behov for å stanse dagpenger tilbake i tid. Eksempelvis, dersom NAV oppdager at en person har kommet i arbeid, men ikke fører disse timene på meldekortet, vil det å stanse dagpengene fra siste beregnede meldekort føre til at størrelsen på en feilutbetaling reduseres. Dette vil også være til brukerens gunst, som da ikke vil måtte møte et like stort tilbakebetalingskrav.
Folketrygdloven § 21-6 gir NAV adgang til å endre tidligere vedtak dersom det er feil eller mangler i informasjonen som har blitt lagt til grunn for vedtaket. Hvis en person har mottatt dagpenger uten å ha rett til det, kan NAV rette opp dette ved å endre eller ugyldiggjøre vedtaket. § 21-6 gir ikke eksplisitt anledning til å stanse dagpenger tilbake i tid. Den hjemler Navs adgang til å endre eller omgjøre vedtak. Dette kan indirekte gi mulighet for å stanse dagpenger tilbake i tid dersom et vedtak viser seg å være feilaktig eller basert på uriktige opplysninger, men dette kan ikke tolkes tydelig av lovtekst.
Vi er av den oppfatning av at § 21-6 åpner for stans tilbake i tid, og dette er også i dag NAVs praksis. Samtidig ser vi at dette ikke nødvendigvis er like lett å tolke av loven. Herunder kan det vises til Trygderettens kjennelse TRR-2023-185, hvor kjennelsen oppgav tvil om at § 21-6 kunne brukes med tilbakevirkende kraft.
Vi anbefaler derfor at § 4-21, i forbindelse med utviklingen til en tydeligere stanshjemmel, eksplisitt fastslår at stans kan iverksettes med tilbakevirkende kraft, slik at dagpenger kan stanses fra siste innsendte meldekort. Dette kan enten gjøres ved at § 4-21 selv spesifiserer fra hvilken dato dagpengene kan stanses, eller at § 4-21 blir en forskriftshjemmel som tillater departementet å gi en egen forskrift om dette.
Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt forslag til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) :
Retten til dagpenger faller også bort dersom medlemmet ikke lenger er tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten som arbeidssøker, jf. §§ 4-5 og 4-8, ikke oppholder seg i Norge etter reglene i folketrygdlovens § 4-2, eller ikke har hatt tilstrekkelig tap av arbeidstid, jf. § 4-3 annet ledd og § 4-13.
Det kan fattes vedtak om stans når medlemmet ikke lenger fyller vilkårene for retten til dagpenger etter dette kapittelet og retten dermed faller bort. Departementet kan gi nærmere regler om stans av dagpenger i forskrift, herunder om fra hvilket tidspunkt dagpengene kan stanses etter at retten til ytelsen er bortfalt.
Om opphold i utlandet
Folketrygdlovens § 4-2 lyder:
“ For å ha rett til dagpenger må medlemmet oppholde seg i Norge.
Departementet kan gi forskrifter om unntak fra kravet om opphold i Norge”
Det følger av den generelle bestemmelsen i folketrygdloven § 21-6 at en løpende ytelse kan stanses dersom det inntrer endringer i forhold som har betydning for retten til ytelsen. Når det gjelder dagpenger, kan slike endrede forhold for eksempel foreligge når en dagpengemottaker ikke oppholder seg i Norge. Dagpengeforskriften § 12-1 gir oss anledning til å unnlate å sende vedtak om stans ved flere spesifikke situasjoner. Disse situasjonene kan omfatte forhold som ikke nødvendigvis er direkte hjemlet i folketrygdloven, men som likevel har betydning for retten til ytelsen. Dette inkluderer f.eks. tilfeller med opphold i utlandet som ikke er forenelig med retten til dagpenger, jfr. unntakene i kapittel 1 i dagpengeforskriften.
Arbeids- og velferdsdirektoratet foreslår at gjeldende praksis for å stanse dagpenger når dagpengemottaker oppholder seg i utlandet videreføres og synliggjøres gjennom regulering i folketrygdlovens § 4-21, jfr. ny dagpengeforskrift § 10-4.
Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt forslag til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) :
Retten til dagpenger faller også bort dersom medlemmet ikke lenger er tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten som arbeidssøker, jf. §§ 4-5 og 4-8, ikke oppholder seg i Norge etter reglene i folketrygdlovens § 4-2, eller ikke har hatt tilstrekkelig tap av arbeidstid, jf. § 4-3 annet ledd og § 4-13.
Det kan fattes vedtak om stans når medlemmet ikke lenger fyller vilkårene for retten til dagpenger etter dette kapittelet og retten dermed faller bort. Departementet kan gi nærmere regler om stans av dagpenger i forskrift, herunder om fra hvilket tidspunkt dagpengene kan stanses etter at retten til ytelsen er bortfalt.
Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt forslag til endringer i forskrift 16. September 1998 nr. 890 om dagpenger under arbeidsløshet (dagpengeforskriften) :
Ny § 10-4 formuleres som:
Arbeids- og velferdsetaten fatter vedtak om stans dersom medlemmet i tre påfølgende meldeperioder jf. folketrygdloven § 4-8 andre ledd, har hatt mindre enn 50 prosent tapt arbeidstid etter folketrygdloven §§ 4-3 og 4-13.
Arbeids- og velferdsetaten kan også fatte vedtak om stans dersom medlemmet oppholder seg i utlandet uten å omfattes av unntakene i kapittel 1 i denne forskriften .
“ For å ha rett til dagpenger må medlemmet oppholde seg i Norge.
Departementet kan gi forskrifter om unntak fra kravet om opphold i Norge”
Det følger av den generelle bestemmelsen i folketrygdloven § 21-6 at en løpende ytelse kan stanses dersom det inntrer endringer i forhold som har betydning for retten til ytelsen. Når det gjelder dagpenger, kan slike endrede forhold for eksempel foreligge når en dagpengemottaker ikke oppholder seg i Norge. Dagpengeforskriften § 12-1 gir oss anledning til å unnlate å sende vedtak om stans ved flere spesifikke situasjoner. Disse situasjonene kan omfatte forhold som ikke nødvendigvis er direkte hjemlet i folketrygdloven, men som likevel har betydning for retten til ytelsen. Dette inkluderer f.eks. tilfeller med opphold i utlandet som ikke er forenelig med retten til dagpenger, jfr. unntakene i kapittel 1 i dagpengeforskriften.
Arbeids- og velferdsdirektoratet foreslår at gjeldende praksis for å stanse dagpenger når dagpengemottaker oppholder seg i utlandet videreføres og synliggjøres gjennom regulering i folketrygdlovens § 4-21, jfr. ny dagpengeforskrift § 10-4.
Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt forslag til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) :
Retten til dagpenger faller også bort dersom medlemmet ikke lenger er tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten som arbeidssøker, jf. §§ 4-5 og 4-8, ikke oppholder seg i Norge etter reglene i folketrygdlovens § 4-2, eller ikke har hatt tilstrekkelig tap av arbeidstid, jf. § 4-3 annet ledd og § 4-13.
Det kan fattes vedtak om stans når medlemmet ikke lenger fyller vilkårene for retten til dagpenger etter dette kapittelet og retten dermed faller bort. Departementet kan gi nærmere regler om stans av dagpenger i forskrift, herunder om fra hvilket tidspunkt dagpengene kan stanses etter at retten til ytelsen er bortfalt.
Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt forslag til endringer i forskrift 16. September 1998 nr. 890 om dagpenger under arbeidsløshet (dagpengeforskriften) :
Ny § 10-4 formuleres som:
Arbeids- og velferdsetaten fatter vedtak om stans dersom medlemmet i tre påfølgende meldeperioder jf. folketrygdloven § 4-8 andre ledd, har hatt mindre enn 50 prosent tapt arbeidstid etter folketrygdloven §§ 4-3 og 4-13.
Arbeids- og velferdsetaten kan også fatte vedtak om stans dersom medlemmet oppholder seg i utlandet uten å omfattes av unntakene i kapittel 1 i denne forskriften .
Om alderskravet til dagpenger
Folketrygdlovens § 4-23 lyder:
“ Retten til dagpenger faller bort når medlemmet fyller 67 år .”
Ordlyden kan tolkes slik at retten opphører fra og med den dagen man fyller 67 år. Dagens praksis er at retten til dagpenger faller bort fra månedsskiftet etter måneden medlemmet fyller 67 år. Eksempelvis, om en person fyller 67 år den 13. mai 2024, så faller retten til dagpenger bort først etter den 31. mai 2024, og ikke fra dagen man fyller 67 år – som ordlyden kan tilsi.
Praksisen om at retten til ytelse bortfaller fra månedsskiftet har bl.a. sammenheng med at det i NOU 1990:20 fremgår at retten til dagpenger skal følge folketrygdlovens prinsipp om at retten til livsoppholdsytelser skal falle bort når brukeren har rett til alderspensjon. Rett til alderspensjon, jfr. folketrygdlovens § 22-12 første ledd, oppstår fra og med måneden etter den måneden vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen. For at det ikke skal være et gap mellom dagpenger og alderspensjon, gis derfor dagpenger ut måneden en fyller 67.
En endring i § 4-23, som ivaretar at bestemmelsen eksplisitt sier at retten til dagpenger varer ut måneden en person fyller 67, vil føre til at hjemmel og praksis stemmer overens.
Forslag til ny lovtekst:
“ Retten til dagpenger faller bort etter utløpet av den måneden medlemmet fyller 67 år. ”
“ Retten til dagpenger faller bort når medlemmet fyller 67 år .”
Ordlyden kan tolkes slik at retten opphører fra og med den dagen man fyller 67 år. Dagens praksis er at retten til dagpenger faller bort fra månedsskiftet etter måneden medlemmet fyller 67 år. Eksempelvis, om en person fyller 67 år den 13. mai 2024, så faller retten til dagpenger bort først etter den 31. mai 2024, og ikke fra dagen man fyller 67 år – som ordlyden kan tilsi.
Praksisen om at retten til ytelse bortfaller fra månedsskiftet har bl.a. sammenheng med at det i NOU 1990:20 fremgår at retten til dagpenger skal følge folketrygdlovens prinsipp om at retten til livsoppholdsytelser skal falle bort når brukeren har rett til alderspensjon. Rett til alderspensjon, jfr. folketrygdlovens § 22-12 første ledd, oppstår fra og med måneden etter den måneden vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen. For at det ikke skal være et gap mellom dagpenger og alderspensjon, gis derfor dagpenger ut måneden en fyller 67.
En endring i § 4-23, som ivaretar at bestemmelsen eksplisitt sier at retten til dagpenger varer ut måneden en person fyller 67, vil føre til at hjemmel og praksis stemmer overens.
Forslag til ny lovtekst:
“ Retten til dagpenger faller bort etter utløpet av den måneden medlemmet fyller 67 år. ”
Endring av tidsramme for folketrygdlovens § 4-10 og § 4-20
Forlenget ventetid etter folketrygdlovens § 4-10, samt tidsbegrenset bortfall etter folketrygdlovens § 4-20, kalles med en fellesbetegnelse for «sanksjoner». Slike vedtak innebærer en straffeliknende reaksjon ved at retten til stønad bortfaller for en periode. Man anses likevel som dagpengemottaker med tilhørende rettigheter og plikter uten at dagpenger kommer til utbetaling.
I dagens regelverk benyttes det to forskjellige måter å beregne varigheten av sanksjonsperiode på, henholdsvis , i uker og måneder.
I folketrygdloven § 4-10 andre ledd fastsettes varighet til sanksjonsperioden som følger:
«Forlenget ventetid løper fra det tidspunkt det er søkt om stønad, og fastsettes til
I folketrygdloven § 4-20 tredje ledd fastsettes varighet til tidsbegrenset bortfall av dagpenger som følger:
«Retten til dagpenger faller bort i
Dagpengeordningen bygger som hovedregel på et gitt antall uker. Stønadsperiodens lengde er på hhv 52 eller 104 uker, jfr. folketrygdlovens § 4-15. Meldeperioden for brukere i dag er på 2 uker, jfr. folketrygdlovens § 4-8.
Fast praksis siden 2002 har vært å fastsette sanksjon ved gjentakelse til 26 uker. Dette har sin bakgrunn i at sanksjonsperioden på samme måte som dagpengeperioden telles ned når meldekort på to uker mottas.
Ved å telle uker, blir videre sanksjonsperioden lik for alle stønadsmottakere uavhengig av hvilke måneder perioden omfatter. En uke er en presis størrelse, som alltid løper syv dager. En måned er på sin side en variabel størrelse fra 28 til 31 dager. En praksis som benytter uker, bidrar til å sikre lik konsekvens for alle dagpengemottakerne. Det er ønskelig at praksis samsvarer med lovtekst.
I dagens regelverk benyttes det to forskjellige måter å beregne varigheten av sanksjonsperiode på, henholdsvis , i uker og måneder.
I folketrygdloven § 4-10 andre ledd fastsettes varighet til sanksjonsperioden som følger:
«Forlenget ventetid løper fra det tidspunkt det er søkt om stønad, og fastsettes til
I folketrygdloven § 4-20 tredje ledd fastsettes varighet til tidsbegrenset bortfall av dagpenger som følger:
«Retten til dagpenger faller bort i
Dagpengeordningen bygger som hovedregel på et gitt antall uker. Stønadsperiodens lengde er på hhv 52 eller 104 uker, jfr. folketrygdlovens § 4-15. Meldeperioden for brukere i dag er på 2 uker, jfr. folketrygdlovens § 4-8.
Fast praksis siden 2002 har vært å fastsette sanksjon ved gjentakelse til 26 uker. Dette har sin bakgrunn i at sanksjonsperioden på samme måte som dagpengeperioden telles ned når meldekort på to uker mottas.
Ved å telle uker, blir videre sanksjonsperioden lik for alle stønadsmottakere uavhengig av hvilke måneder perioden omfatter. En uke er en presis størrelse, som alltid løper syv dager. En måned er på sin side en variabel størrelse fra 28 til 31 dager. En praksis som benytter uker, bidrar til å sikre lik konsekvens for alle dagpengemottakerne. Det er ønskelig at praksis samsvarer med lovtekst.
Forslag til endring i folketrygdloven
Arbeids- og velferdsdirektoratet foreslår en endring i folketrygdloven § 4-10 andre ledd, og § 4-20 tredje ledd slik at sanksjonsperioden fastsettes kun i uker.
«Forlenget ventetid løper fra det tidspunkt det er søkt om stønad, og fastsettes til
«Retten til dagpenger faller bort i
«Forlenget ventetid løper fra det tidspunkt det er søkt om stønad, og fastsettes til
«Retten til dagpenger faller bort i