Fiskeridirektoratet

Fiskeridirektoratet fremmer lønnsom og verdiskapende næringsaktivitet gjennom bærekraftig og brukerrettet forvaltning av marine ressurser og marint miljø. Rene hav med velfungerende økosystemer er avgjørende for verdiskapningen innen fiskeri og akvakultur og næringene forvaltes med det som utgangspunkt. Virksomhet i andre sektorer kan påvirke økosystemenes funksjon og produktivitet, og dermed forutsetningene for verdiskapningen innen fiskeri og akvakultur. Loven vil ha en viktig funksjon for å adressere utfordringer i økosystemet som berører flere sektorer. Fiskeridirektoratet stiller seg derfor bak formålet med innføringen av loven.

Loven vil også være et godt verktøy der det finnes verdifull og sårbar natur som trenger beskyttelse mot påvirkninger fra flere aktiviteter enn bare fiskeri og akvakultur. Her tenker vi på natur som må tas vare på av andre hensyn enn bare økosystemets funksjon og produktivitet. Vern av områder er altså et relevant forvaltningsverktøy, men det er ikke et nytt verktøy i fiskeriforvaltningen som har lang tradisjon for å stenge områder. Det nye er det tverrsektorielle.

Det er store forskjeller når det gjelder omfanget av menneskelig aktivitet innenfor og utenfor territorialfarvannet. Det er også store forskjeller når det gjelder kunnskap, regelverk og politiske styringssystemer. Kompleksiteten er større jo nærmere kysten vi kommer og størst innenfor 1 nm utenfor grunnlinjene, i plan- og bygningslovens virkeområde. Lovforslaget og utredningsprosessene det legger opp til, bygger på vernereglene og prosessene i området innenfor 1 nm utenfor grunnlinjene. Vi mener at dette blir mer komplisert enn det trenger å være utenfor 12 nm der denne loven skal gjelde.

Loven vil gi hjemmel til å opprette marine verneområder, det vil si klart avgrensede områder der det innføres restriksjoner på menneskelig aktivitet. Restriksjonene skal ifølge forslaget være egnet til å ivareta de verneformålene som er identifisert. Det mener vi stiller høye krav til utredningene av hvordan fiske og akvakultur påvirker de naturverdiene som skal beskyttes.

Fiskeri er en svært dynamisk aktivitet både i tid og rom. Det er to forhold som styrer dynamikken; hvor finnes fisken og hvor tilgjengelig er den for å bli fanget.

Det første avhenger av hvilke arter det er snakk om. Noen få er ganske stedegne og finnes bare i begrensede områder. Andre vandrer over store områder både innenfor og utenfor norsk fiskerijurisdiksjon. Det er også forskjeller mellom bestander av samme arter. Noen arter er avhengig av spesielle forhold for å kunne rekruttere, og oppsøker spesielle områder for å finne de egnede forholdene enten det er temperatur, bunnforhold eller en kombinasjon av de to.

Hvor tilgjengelig fisken er for å bli fanget avhenger av forhold i havet, herunder bunnforholdene som definerer hvilke redskaper som er egnet. Ofte er de mest produktive områdene fangstmessig også områder med høy produktivitet på grunn av blant annet strømforhold. Slike områder er viktige matproduserende arealer som har vært brukt lenge.

Disse forholdene er relevante fordi de forteller at fast avgrensede verneområder ikke uten videre er egnet som verktøy i forvaltningen av høstbare arter. Alle fiskerireguleringer gjelder i bestemte områder, noen i svært store og noen i små. Marine verneområder vil først og fremst kunne være et verktøy der gyte- oppvekst- og beiteområder trenger beskyttelse mot andre påvirkninger for å opprettholde sine funksjoner. Vandringsruter mellom slike kan også ha behov for beskyttelse. Dynamikken i havet, herunder klimaendringene, kan imidlertid føre til at områdene endrer seg raskere enn det marine verneområder gjør.

Oppsummert mener vi at marine verneområder er et egnet verktøy der verneformålet er knyttet til sårbare habitater på bunnen, og til stedegne arter som trenger beskyttelse mot konkret identifiserte trusler. Det er også et egnet verktøy der økosystemets funksjon og produktivitet best sikres gjennom tverrsektorielle regler, herunder der aktivitet innenfor andre sektorer påvirker forutsetningene for produktiviteten i fiskeri og akvakultur.

Der hvor fiskeri er den eneste aktiviteten som påvirker bunnhabitatene og det ikke er sannsynlig at andre vil ta området i bruk, vil vi fortsette å beskytte sårbare habitater, truede arter og økosystemets funksjon gjennom egne arealbaserte reguleringer gitt med hjemmel i havressursloven. I Fiskeridirektoratet har vi en egen prosess, Økosystembasert fiskeriforvaltning, som del av det årlige arbeidet med neste års reguleringer. Her samler og oppdaterer vi kunnskapsgrunnlaget om fiskerienes påvirkninger på økosystemet og foreslår endringer. Dette sikrer at vi har en forvaltning som er godt tilpasset den dynamiske situasjonen i havet til enhver tid. Behov for beskyttelse av sårbare og truede arter og habitater inngår i dette.

Vi har også merket oss at karbonbinding i sedimentene på havbunnen er et tema. Bunnberørende fiskeri påvirker sedimentene. Kunnskapen rundt hvor mye av karbonet som er bundet i sedimentene som kan bli frigjort, er under utvikling. Vi bidrar til det blant annet gjennom prioriteringene som gjøres i Mareanoprogrammet. Det er ikke uten videre en sammenheng mellom høye sedimenteringsrater og dermed mye karbon i sedimentene, og bunnberørende fiskerier. Det er ofte slik at de viktige fiskeområdene ligger i mer strømrike områder med mindre grad av sedimentering. Vi forutsetter at dette verneformålet også håndteres med utgangspunkt i at eksisterende virksomhet kan videreføres. Dette gjelder så langt det ikke finnes kunnskap om betydelig overlapp mellom sedimenteringsrater og områdebruken, samt sikker kunnskap om de kjemiske prosessene som kan frigjøre karbon i sedimentene.

Fiskeriene er den store brukeren av arealer i havet både på overflaten, i vannsøylen og på bunnen. Arealene har vært brukt lenge og det er spesielt grunn til å fremheve at områdene på bunnen har vært brukt i flere årtier, noen mer enn 100 år. Det kan finnes begrensede områder hvor det forekommer sårbar natur eller truede arter som trenger forbud også mot bunnberørende fiskerier. Det er allerede forbud mot fiske i en rekke slike områder i norske farvann. Ny kunnskap, for eksempel fra kartlegging i Mareano, vil kunne lede til at vi etablerer flere. Med prinsippet om at eksisterende virksomhet kan videreføres, så legger vi til grunn at loven først og fremst vil bli brukt i områder som ikke er blant våre viktigste fiskeområder. Det er viktig at dette beskrives i lovens forarbeider for å gi nødvendig forutsigbarhet. Det bør også tas inn bestemmelse om dette prinsippet i loven. Vi knytter også behovet for forutsigbarhet til at klimaendringene vil påvirke utbredelsen av fiskebestander og vi må kunne utvikle regelverket i takt med disse endringene.

Havbruk til havs er under utvikling. I november 2022 ble det besluttet i statsråd at Norskerenna sør, Frøyabanken nord og Trænabanken skal konsekvensvurderes for havbruk til havs, men mulighetsområdet for havbruk til havs er i prinsippet i hele akvakulturlovens virkeområde, som omfatter norsk økonomisk sone og kontinentalsokkelen. Overordnet konsekvensvurdering skal være ferdig i oktober 2024 med mål om å lyse ut tillatelse i løpet av første kvartal 2025.

Forutsigbarhet er viktig i utviklingen av ny industriell virksomhet. Investeringene som gjøres på tidlige stadier er store, og vi ser at uforutsigbarhet med hensyn til om det kommer en verneprosess, og i tilfelle når, kan skape utfordringer. Dette må løses gjennom godt planlagte og gjennomførte kunnskaps- og verneprosesser.

Det er et viktig poeng at det gjøres grundige vurderinger av miljømessig forsvarlighet før tillatelse gis, som også involverer miljømyndigheten sammen med andre sektormyndigheter. Havbruk til havs er en ny næring, og det er foreløpig ikke åpnet for tildeling av tillatelser. Myndighetene har imidlertid arbeidet med å utvikle rammebetingelsene i flere år. I november 2022 ble det fastsatt nye regler for etablering av havbruk til havs. Laksetildelingsforskriften gir overordnede bestemmelser om identifisering av areal og tildeling av tillatelser til havbruk til havs. Det er Kongen i statsråd som beslutter hvilke områder som kan benyttes til havbruk til havs, og det skal gjøres konsekvensvurderinger både på overordnet og prosjektspesifikt nivå. Det er et vilkår for tildeling av tillatelser til havbruk til havs at det er miljømessig forsvarlig, jf. laksetildelingsforskriften § 4-11 første ledd nr. 2.

Forslaget deler opp verneprosessen i flere trinn. Først skal det gjennomføres en prosess frem mot et forslag som skal kunngjøres. Kunngjøringen har rettsvirkninger i form av at tillatelser til aktivitet som kan stride mot verneformålet ikke kan gis. Kunngjøringen starter en frist på 4 + 2 år for å fatte endelig vedtak om vern. Etter kunngjøringen fortsetter utredningen med sikte på utforming av det endelige verneforslaget som deretter høres på vanlig måte.

Verneprosessen vil dermed strekke seg over lang tid, og usikkerhet med hensyn til endelig vedtak gir ikke forutsigbarhet. Slike prosesser vil også være unødvendig ressurskrevende for alle involverte.

Utenfor 12 nm er det et begrenset antall sektorer som driver. Det er skipsfart, petroleum og fiske som er der i dag, lagring av karbon i havbunnen og havvind er i oppstartsfasen, og i fremtiden kan vi få mineralutvinning og havbruk til havs. De to nye vil kun skje i mindre områder sammenlignet med de andre, spesielt med fiske og fremover havvind. Alle disse aktivitetene forvaltes av statlige etater og det ikke noen regionale eller lokale politiske prosesser som skal gjennomføres. Det er heller ikke noen private grunneiere her.

Prosessen som foreslås er en kopi av det som gjelder på land. Der er aktørene flere og interessene mange sammenlignet med utenfor 12 nm, og prosessene er laget for å sikre at alle forhold blir hensyntatt. Fellestrekket innenfor og utenfor er at vernevedtakene skal være kunnskapsbasert.

Det er ikke hensiktsmessig at prosessen gjøres så komplisert i denne loven. Trinnet med kunngjøring bør fjernes og loven kan fokuseres mot opparbeidelse av et godt kunnskapsgrunnlag som er omforent mellom de regulerende myndighetene. Basert på dette tas det på departementsnivå en beslutning om hvilke områder som skal foreslås som vernet. Forslaget sendes på høring og vedtaket skjer som kongelig resolusjon.

I kunnskapsgrunnlaget må all aktivitet analyseres i detalj for å få frem i hvilken grad verneverdiene er truet. Dette er avgjørende for å skape en skikkelig sammenheng mellom verneverdier, verneformål og tiltak. Her er det viktig å legge til grunn at all aktivitet innenfor skipsfart, petroleum, fiske og etter hvert de nye aktivitetene er kjent til enhver tid, og data er tilgengelig bakover i tid i omfattende databaser. Det finnes sporingsdata fra fiskeriene over 20 år tilbake i tid. Så all aktivitet er kjent og kan beskrives presist når som helst. Dette i motsetning til på land og kystnært, og det taler også for å forenkle prosessen.

Det er to ting som er utfordrende i verneprosessene. Det ene er det vitenskapelige og forvaltningsmessige kunnskapsgrunnlaget, og det andre er det politiske. Disse to forholdene avhjelpes ikke ved kompliserte prosessregler. Hvis det er slik at det vitenskapelige grunnlaget tilsier at beskyttelse må iverksettes raskt, så kan det sikres gjennom en enklere prosess som tar utgangspunkt i at det allerede finnes hjemler i sektorlovene. Slike tilfeller har vi håndtert tidligere, og det vil fungere godt også fremover.

Det er dermed ikke hverken nødvendig eller relevant å ha med bestemmelsene om midlertidig vern. Hvis det er vilje til å etablere midlertidig vern så er det også vilje til å gjøre det i henhold til sektorlovene.

Virksomhet utenfor 12 nm og et godt stykke innenfor, forvaltes av et fåtall offentlige etater. Verneprosessen og vedtakene vil som oftest berøre alle selv om virkningene kan bli større for noen enn for andre. Vi mener at kunnskapsgrunnlaget må utarbeides i brede prosesser som involverer alle sektormyndigheter fra begynnelsen, det vil si helt fra bestillinger til kunnskapsmiljøene utformes. En del av kunnskapsgrunnlaget er beskrivelser av eksisterende aktivitet. Vurderingene av hvordan aktivitet kan true verneverdiene er avgjørende for å skape grunnlag for godt begrunnede tiltak. Disse vurderingene er dermed en naturlig del av et omforent kunnskapsgrunnlag.

Kunnskapsgrunnlaget må bli utarbeidet i en grundig og bred prosess som sikrer at resultatet blir omforent mellom de relevante myndighetene. Prosessen må begynne med utarbeidelsen av bestillinger til relevante kunnskapsmiljøer. Vi foreslår å bygge på det omfattende samarbeidet vi har mellom de relevante etatene i forvaltningsplanarbeidet framfor å opprette egne ekspertutvalg eller lignede.

Å arbeide frem et omforent kunnskapsgrunnlag vil blant annet være en videreføring av arbeidet som Faglig forum har gjort med å beskrive miljøverdiene i norske havområder. Loven bør stille krav om at alle myndigheter skal involveres fra starten av. Det er ikke tilstrekkelig at det står for eksempel «involveres så langt det er mulig» eller lignende. Myndighetene vil selv kunne involvere berørte næringsaktører i prosessen som skjer før et forslag sendes ut på formell høring. Innspillsprosesser kan gjennomføres etter modell av det Faglig forum gjør.

Det vil være viktig å utforme en god bestilling til Faglig forum. Faglig forum bør involveres i utformingen av den for å sikre best mulig forankring blant alle myndighetene som skal bidra i arbeidet med kunnskapsgrunnlaget. Faglig forum bør også inviteres til å vurdere hvordan arbeidet med en slik bestilling best kan organiseres og gjennomføres, dette blir jo en ny oppgave hvor resultatene skal benyttes til andre prosesser enn å skrive neste stortingsmelding.

Verneformålet må være klart og tydelig. Dette betyr at det må beskrive de enkelte verneverdiene, de artene, habitatene eller deler av økosystemet som er identifisert til å være truet av aktiviteter i en slik grad at aktivitetene må begrenses eller forbys. Dersom formålet er å ta vare på representativ natur, så må det komme tydelig frem fordi det er et helt annet formål enn å forbedre tilstanden til naturverdier eller sørge for at tilstanden ikke forverres. Tilsvarende dersom det er snakk om referanseområde for vitenskapelige formål. Vi ser at formuleringene av verneformålene for områder inne på kysten har utviklet seg i denne retningen. Det både kan og bør bli enda klarere for områder som skal vedtas under den nye loven.

§ 6 i forslaget sier noe om dette i tredje ledd. Bokstav a. foreslås å lyde « hvilke naturverdier vernet skal ivareta og den tilstanden som skal oppnås med vernet ». Kjernen er altså beskrivelsen av naturverdiene. Det er opp mot disse og formålet med vernet av dem, at alle vurderinger skal foretas. Det gjelder både i forkant av at vernet vedtas og når det gjennomføres, det vil si i saksbehandling knyttet til endringer, dispensasjoner eller ved overtredelser. Bokstav c må slettes fordi den er helt overflødig. Gode beskrivelser av naturverdiene vil jo fortelle hvor de befinner seg, på eller i bunnen, i vannsøylen osv. Sammen med beskrivelsen av verneområdet ytre geografiske utstrekning blir altså beskrivelsen av naturverdiene i henhold til bokstav a. presist.

Når det gjelder koblingen mellom verneverdiene og restriksjonene, så vil det etter vårt syn bli tydelig når for eksempel naturverdien er et korallområde, og forbudet er rettet mot aktivitet som klart vil skade korallene. En slik klar kobling vil fungere godt både for næringsaktørene, i saksbehandling og ved overtredelser.

Bestemmelsen i § 5 siste ledd om at ingen må foreta seg noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet skaper uklarhet og må strykes. Aktivitetene utenfor 12 nm er begrensede og konkrete forbud må velges fremfor bestemmelser av den typen som står i § 5 siste ledd. Plasseringen av dette forslaget i § 5 henger heller ikke godt sammen med bestemmelsene i § 6, selv om det henvises til at restriksjonene skal være innenfor rammen av § 5.

Kapittel 4 omhandler forvaltning av verneområdene. Her er det ikke lagt opp til noe form for medvirkning i saksbehandlingen fra andre relevante myndigheter. Det må vurderes om det skal opprettes styrer eller rådgivende grupper med deltakelse fra relevante myndigheter. Det er spesielt relevant fordi søknader eller andre saker vil begynne med utgangspunkt i en aktivitet som blir forvaltet av ulike sektormyndigheter.

Det er ingen privat eiendomsrett utenfor 12 nm og dermed ingen grunneiere. Reglene om erstatning retter seg dermed mot de som gjennom vernevedtak mister rett til å videreføre virksomhet under gjeldende tillatelse enten direkte eller senere på grunn av ny kunnskap om påvirkninger av naturverdiene som er vernet. Fiskere er ikke blant de erstatningsberettigede og vi forstår det slik at det er fordi fiske ikke er regulert gjennom enkelttillatelser på samme måte som annen virksomhet. Vi bemerker her at det kan tenkes situasjoner der enkeltaktører har tillatelse i form av enkeltvedtak som kan bli berørt. Tillatelser til forsøksfiske kan være gitt på denne måten for eksempel til høsting av skjell. Det må komme tydelig frem av bestemmelser i sammenheng med forarbeidene at slike tilfeller er omfattet av retten til erstatning.

Tilfellet med forsøksfiske er imidlertid ikke det som kan skape størst utfordringer her. Fiskeri er en virksomhet som bruker store arealer og det er som nevnt tidligere stor dynamikk i hvor de forskjellige fiskeriene foregår. Hvor de foregår kan for enkelte fiskerier være definert gjennom hva slags fartøyer som benyttes, deres tillatte fartsområder og den spesifikke kunnskapen som den enkelte fisker sitter på. Dette er forhold som kan begrense deres mulighet til å flytte fisket til et annet område for å begrense økonomisk tap som følge av vernevedtak.

Selv om antall tilfeller vil bli begrenset som følge av prinsippet om at eksisterende virksomhet skal bli videreført, så må det legges opp til at fiskerne kan bli inkludert blant de erstatningsberettigede. At arealer blir brukt til å oppnå et verneformål kan ikke betraktes på annen måte erstatningsmessig enn når de besluttes brukt til utvinning av petroleumsressurser, mineraler eller havvind. I lovene som regulerer disse aktivitetene er det tatt inn egne erstatningsregler. Tilsvarende må gjøres her i denne loven og ordningen kan administreres på samme måte med unntak av hvem som faktisk utbetaler fastsatt erstatning.

For havbruk til havs må det også ses hen til aktører som har fått forhåndstilsagn om produksjon i utlysningsområdet, men som ikke enda har fått tillatelse til havbruk til havs. Forhåndstilsagnet gir innehaveren rett til å søke om tildeling av produksjonskapasitet og klarering av lokalitet i utlysningsområdet, men gir ikke rett til å etablere virksomhet i utlysningsområdet, jf. laksetildelingsforskriften § 4-6. Innehaver av forhåndstilsagn kan først søke om tillatelse etter at prosjektspesifikk konsekvensvurdering er gjennomført. Dette er relevant fordi forhåndstilsagnet gir rettigheter og benyttes som grunnlag for investeringer.

For havbruk til havs kan det også være nødvendig å hensynta tilfeller der et etablert tiltak kan fortsette selv med opprettelsen av et verneområde, men hvor det likevel fører til at næringsaktørers forventninger om vekst innenfor et område ikke lar seg realisere.

Prinsippet om videreføring av eksisterende virksomhet er sentralt fordi matproduksjon i form av fiskeri har foregått i de samme områdene over lang tid. Det er viktig at prinsippet om videreføring blir tydelig kommunisert gjennom loven og forarbeidene slik at betydningen av områdene for matproduksjon blir et moment som alltid skal inngå i vurderingene av restriksjonsnivå.

§ 7 avklarer forholdet til havressursloven og sier at høsting og annen utnytting av viltlevende marine ressurser reguleres etter havressursloven innenfor rammene av verneforskriften. Dette aktualiserer behovet for klare verneformål, siden det igjen er avgjørende for rammen av verneforskriften og dermed rekkevidden av vår reguleringskompetanse. Dette gjelder selv om det tas inn unntak i verneforskriften for fiskeri som utøves i henhold til havressursloven. Formuleringer i av typen «ingen må foreta seg noe som forringer verneverdiene angitt i verneforskriften» bidrar ikke til klarhet med hensyn til hva rammen egentlig er, ref forslaget til § 5 siste ledd som vi mener må strykes.

Konkret handler det om hvilke endringer som kan gjøres i fiskerireguleringene etter at et verneområde er opprettet. Det legges til grunn at eksisterende virksomhet kan fortsette og det vurderes trolig med utgangspunkt i de reguleringene som gjelder på vurderingstidspunktet, det vil si vernetidspunktet. Men som vi har vært inne på så er fiskeri en dynamisk aktivitet og reguleringer må få endre seg over tid. Høsting av nye arter og høsting på nye måter med ny eller endret redskap kan komme. Igjen viser vi til innspillet om verneformålet og fremhever betydningen av at det er godt utformet for å skape nødvendig klarhet. Det er allerede eksempel på at ny høstingsaktivitet ikke er tillatt etter en verneforskrift selv om bestemmelsen etter sin ordlyd ikke kommuniserer noe forbud.

Vi har tidligere redegjort for at marine verneområder ikke alltid er et egnet verktøy, men pekt på at det egner seg mest for å ta vare på sårbare stedegne arter og habitater. Dette kan med fordel legges til grunn i forarbeidenes omtale av § 7, andre ledd. Sammen med klare verneformål så vil dette skape nødvendig forutsigbarhet når det gjelder utviklingen av fiskerireguleringene i verneområdene.

Ettersom det ikke er kjent hvor det kan komme til å bli foreslått verneområder, så kan det hende at det er gitt tillatelser til akvakulturanlegg innenfor områder som vil bli utredet som verneområder. Her vil prinsippet om videreføring av virksomhet slå inn sammen med erstatningsreglene dersom tillatelsen likevel ikke skal kunne videreføres.

Når det gjelder videreføring så må arbeidet med loven legge til grunn at både fiskeri- og akvakulturreglene vil endre seg over tid. Akvakulturloven må dermed føyes til i § 7 slik at det blir klart at reguleringene også her kan få utvikle seg over tid uten at det hver gang må kjøres egne prosesser fordi et anlegg ligger i et verneområde. Loven må forholde seg til at teknologien utvikler seg og det kan oppstå situasjoner der for eksempel forankringer eller andre ting må endres av driftsmessige hensyn. I forbindelse med verneområder og planprosesser inne på kysten settes det ofte strenge vilkår som utløser prosesser som krever tid og ressurser til å innhente de nødvendige tillatelsene. Det er flere grunner til at det blir slik, men vi ser ikke de samme grunnene her utenfor 12 nm hvor det er større plass og andre beslutningsprosesser. Å regulere forvaltningen av akvakultur på samme måte som fiskeri vil bidra til smidigere prosesser. Viktigheten av klare verneformål er like relevant, ettersom de danner rammen for verneforskriften.

Loven gjelder utenfor 12 nm og denne grensen kan skape utfordringer fordi utbredelsen av naturverdiene krysser denne grensen. De blir ikke helhetlig forvaltet når det er en lov innenfor og en utenfor med forskjellige regler og forskjellige prosesser. Det oversiktlige aktør- og interessebildet vi beskriver ovenfor utenfor 12 nm gjelder også innenfor denne grensen og i mange tilfeller helt inn til 1 nm utenfor grunnlinjen. Dette betyr at prosessene må være de samme der naturverdiene ligger i dette området, det vil si både utenfor 12 nm og innenfor inn til 1 nm utenfor grunnlinjen.

Her kan det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget som beskriver utbredelsen danne utgangspunkt for en beslutning om å utvide verneprosessen til å omfatte utbredelsen innenfor 12 nm, men utenfor 1 nm utenfor grunnlinjen. Utvidelsen bør ikke være automatisk basert på utbredelsen, men kunne gjøres der det anses relevant. Lovens virkeområde må endres for å få dette til.

For fiskeri og akvakultur vil dette bidra til å skape forutsigbarhet med hensyn til hvilke verneprosesser som kommer og når.