Høring – fradragsrett for tap på fordring mellom nærstående
Vi viser til Finansdepartementets forslag til en ny avskjæringsregel for fradrag for tap på kunde- og rentefordringer mellom nærstående mv.
Med nærstående menes eierandeler over 90 prosent. Det foreslås at dersom en kundefordring eller en rentefordring på en nærstående blir stående uoppgjort mer enn 12 måneder, skal fradragsretten avskjæres uten nærmere vurdering. Dette med mindre det er åpnet gjelds- eller rekonstruksjonsforhandling eller konkurs i debitorselskapet innen fristen.
Forslaget vil forenkle vurderingen av om fordringen reelt har endret karakter fra å være en kunde- eller rentefordring til en ordinær fordring. Forslaget kan imidlertid få urimelige og negative konsekvenser for næringslivet.
I utgangspunktet avskjæres fradrag for tap på fordringer i konsernforhold med eierandel over 90 prosent, jf. skatteloven § 6-2 tredje ledd. Da avskjæringsregelen ble innført, ble det gjort et særlig unntak for kundefordringer. Begrunnelsen for unntaket var at dette er fordringer som oppstår i partenes ordinære forretningsdrift. Nettopp av den grunn at dette er ordinære kundefordringer, er vi kritiske til at det nå foreslås strengere regler i konsernforhold. Det kan være gode forretningsmessige grunner for en nærstående kreditor å være tilbakeholden med å tvangsinndrive fordringer på nærstående selskaper eller å slå selskapet konkurs. Dette dreier seg om fordringer der verdien av fordringen er inntektsført hos kreditor. Det er da vanskelig å se at det er rimelig at fordringen da bør kunne omklassifiseres til en ordinær finansiering uten fradragsrett eller inntektskorrigering for kreditor etter en slik sjablongregel uten en nærmere vurdering av kreditors handlinger eller manglende aktivitet. Slik omklassifisering bør være forbeholdt tilfeller der kreditor faktisk har foretatt et valg eller hatt en valgmulighet, jf. situasjonen i Rt. 2005 s 1171.
Vi mener derfor at dagens praksis, som innebærer at slik omklassifisering bare kan skje etter en konkret vurdering, bør beholdes. Forslaget gjelder kun for kundefordringer mv. mellom nærstående selskaper, og vi kan ikke se gode grunner for at transaksjoner mellom nærstående selskaper skal behandles annerledes enn transaksjoner mellom uavhengige selskaper. Tvert imot vil en slik regel bryte med det generelle prinsippet om likebehandling. Vi kan ikke se at forenklingseffekten for skattemyndighetene kan begrunne en slik forskjellsbehandling.
Hvis departementet likevel mener det bør innføres en slik regel, må den under enhver omstendighet begrenses til kun å gjelde for merverdiavgift og adgangen for kreditor til å få tilbakebetalt utgående merverdiavgift på salget i tilfeller der et nærstående selskap har fått fradrag for merverdiavgiften på kjøpet.
12 måneder er svært kort tid i denne sammenhengen. Hvis det skal innføres en sjablong, er det mer naturlig å se hen til foreldelseslovens regel på tre år.
Med nærstående menes eierandeler over 90 prosent. Det foreslås at dersom en kundefordring eller en rentefordring på en nærstående blir stående uoppgjort mer enn 12 måneder, skal fradragsretten avskjæres uten nærmere vurdering. Dette med mindre det er åpnet gjelds- eller rekonstruksjonsforhandling eller konkurs i debitorselskapet innen fristen.
Forslaget vil forenkle vurderingen av om fordringen reelt har endret karakter fra å være en kunde- eller rentefordring til en ordinær fordring. Forslaget kan imidlertid få urimelige og negative konsekvenser for næringslivet.
I utgangspunktet avskjæres fradrag for tap på fordringer i konsernforhold med eierandel over 90 prosent, jf. skatteloven § 6-2 tredje ledd. Da avskjæringsregelen ble innført, ble det gjort et særlig unntak for kundefordringer. Begrunnelsen for unntaket var at dette er fordringer som oppstår i partenes ordinære forretningsdrift. Nettopp av den grunn at dette er ordinære kundefordringer, er vi kritiske til at det nå foreslås strengere regler i konsernforhold. Det kan være gode forretningsmessige grunner for en nærstående kreditor å være tilbakeholden med å tvangsinndrive fordringer på nærstående selskaper eller å slå selskapet konkurs. Dette dreier seg om fordringer der verdien av fordringen er inntektsført hos kreditor. Det er da vanskelig å se at det er rimelig at fordringen da bør kunne omklassifiseres til en ordinær finansiering uten fradragsrett eller inntektskorrigering for kreditor etter en slik sjablongregel uten en nærmere vurdering av kreditors handlinger eller manglende aktivitet. Slik omklassifisering bør være forbeholdt tilfeller der kreditor faktisk har foretatt et valg eller hatt en valgmulighet, jf. situasjonen i Rt. 2005 s 1171.
Vi mener derfor at dagens praksis, som innebærer at slik omklassifisering bare kan skje etter en konkret vurdering, bør beholdes. Forslaget gjelder kun for kundefordringer mv. mellom nærstående selskaper, og vi kan ikke se gode grunner for at transaksjoner mellom nærstående selskaper skal behandles annerledes enn transaksjoner mellom uavhengige selskaper. Tvert imot vil en slik regel bryte med det generelle prinsippet om likebehandling. Vi kan ikke se at forenklingseffekten for skattemyndighetene kan begrunne en slik forskjellsbehandling.
Hvis departementet likevel mener det bør innføres en slik regel, må den under enhver omstendighet begrenses til kun å gjelde for merverdiavgift og adgangen for kreditor til å få tilbakebetalt utgående merverdiavgift på salget i tilfeller der et nærstående selskap har fått fradrag for merverdiavgiften på kjøpet.
12 måneder er svært kort tid i denne sammenhengen. Hvis det skal innføres en sjablong, er det mer naturlig å se hen til foreldelseslovens regel på tre år.