Dato: 28.06.2024 Svartype: Med merknad Høringssvar - kvalitetsreform, endring i barnevernsloven mv. Innledning Barn av Rusmisbrukere ønsker med dette å takke for muligheten til å bidra med våre synspunkter i høringsprosessen om endringer i barnevernsloven. Som en organisasjon som arbeider for å styrke barns rettigheter og medvirkning, ser vi på denne høringen som en viktig mulighet til å påpeke sentrale forbedringsområder i lovgivningen. Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre at alle barn får en trygg oppvekst og nødvendig beskyttelse. Det er derfor av stor betydning at lovgivningen kontinuerlig tilpasses for å møte barnas behov på best mulig måte. Vi har gjennomgått høringsnotatet og ønsker å fremheve flere områder hvor vi ser et potensial for å styrke barns rettssikkerhet og medvirkning i barnevernssaker. Vi stiller oss i all hovedsak enige i departementets forslag, der ikke annet er sagt. Vi har valgt å fokusere på enkelte punkter under de ulike kapitlene. Kapittel 5 5.2.5.2 Alternativ 1 – Partsrettigheter fra fylte 12 år, med visse begrensninger Vi støtter forslaget om å senke aldersgrensen for partsrettigheter fra 15 til 12 år. Dette er et viktig skritt for å sikre at barns stemmer blir hørt og at deres rettigheter blir ivaretatt på en bedre måte. Samtidig ser vi behovet for en snever unntaksregel som tillater nemnda å unnta barn over 12 år fra partsrettigheter dersom det er fare for skade på deres helse og utvikling. Dette må imidlertid gjøres med stor forsiktighet for å unngå stigmatisering og belastning for barna. En veiledende momentliste for vurderingen av om barn skal innvilges eller fratas partsrettigheter vil være et nyttig verktøy for å sikre en helhetlig vurdering basert på barnets eget ønske, modenhet, robusthet, sårbarhet, sakens karakter og tilgangen på støtte og veiledning. Vi mener også at barn under 12 år bør kunne få partsrettigheter hvis hensynet til barnet tilsier det, slik reguleringen er i dag for barn under 15 år. Vi mener ytterligere at alle barn, uavhengig alder og partsstatus skal få oppnevnt en advokat for å ivareta deres interesser ved rettslig overprøving av nemndas vedtak. Advokater som representerer barn, må ha praksisnær kompetanse og forståelse for barn. Barnet bør ha mulighet til å bytte advokat dersom det ikke er en god match. Beholde dagens samtykkekompetanse på 15 år for hjelpetiltak Vi støtter forslaget om å beholde aldersgrensen, men mener det er behov for å legge inn et eksplisitt krav om å dokumentere medvirkning for barns medvirkning i alderen 12-15 år ved vedtak om hjelpetiltak. Det må være eksplisitte krav om dokumentert medvirkningsprosess ved vedtak og gjennomføring av hjelpetiltak. 5.3. Klagerett for barn Vi støtter forslaget om å innta i barnevernsloven en ny § 12-3 at alle barn, uavhengig alder og partsstatus, kan påklage barnevernstjenestens vedtak om hjelpetiltak etter § 3-2 til statsforvalteren. Vi støtter også forslaget om å ta inn i § 12-3 a at barnet kan påklage barnevernstjenestens vedtak om flytting etter barnevernsloven § 5-5 til nemnda. Vi mener videre at det må stilles nærmere krav i loven til statsforvalterens saksbehandling eller tidsfrister, og klager fra barn skal prioriteres og behandles innen en konkret tidsfrist, og skal ikke overstige én måned. En slik tidsfrist er nødvendig for å sikre at barns klager blir tatt på alvor og behandlet raskt og effektivt. For å ytterligere styrke barns medvirkning og rettssikkerhet, mener vi at fosterforeldre må gis utvidede prosessuelle rettigheter. Fosterforeldre kjenner ofte barnet godt og kan bidra med viktig informasjon som sikrer en helhetlig vurdering av barnets beste. Fosterforeldre bør derfor ha innsynsrett der det anses nødvendig og relevant. Dette vil ikke endre hvem som bestemmer, men vil sikre at barnets stemme og behov blir hørt og ivaretatt på best mulig måte. 5.5. Varighet og foreldrenes utviklingsbehov i vedtaket om omsorgsovertakelse Vi støtter forslaget om å tydeliggjøre varigheten av omsorgsovertakelsen i vedtakene. Å klargjøre hvor lenge omsorgsovertakelsen antas å vare kan bidra til større forutsigbarhet og trygghet for både foreldrene og barnet. Denne forutsigbarheten kan hjelpe foreldrene med å håndtere situasjonen bedre, noe som igjen kan styrke deres evne til å møte barnets behov. Vi anerkjenner de utfordringer som kan oppstå ved å anslå varigheten, men mener at en slik angivelse kan gi viktig retning og motivasjon for foreldrenes arbeid med å forbedre omsorgssituasjonen. Vi er enige med departementet i at begrepet "utviklingsbehov" er mer treffende enn "endringsbehov", da det bedre reflekterer barnevernstjenestens plikt til å følge opp foreldrene. Å klargjøre foreldrenes utviklingsbehov i vedtakene kan bidra til økt rettssikkerhet og forutsigbarhet. Det gir foreldrene en klar forståelse av hva som kreves for å kunne få barnet tilbakeført, og det legger grunnlag for et målrettet samarbeid mellom barnevernstjenesten og foreldrene. Det er avgjørende at barnevernstjenesten har en aktiv rolle i å støtte foreldrene etter en omsorgsovertakelse. Vi mener at en tydeliggjøring av foreldrenes utviklingsbehov kan bidra til mer målrettet og effektiv oppfølging fra barnevernstjenestens side. Dette kan øke sannsynligheten for en vellykket gjenforening mellom barn og foreldre. Vi støtter derfor departementets forslag om at disse utviklingsbehovene skal nedfelles i § 14-20 Behandling av saker i barneverns- og helsenemnda. 5.6. Plikt for barnevernstjenesten å tilby oppfølging ved omsorgsovertakelse Vi anerkjenner departementets vurdering av behovet for en mer systematisk tilnærming til oppfølging av familier etter tilbakeføring. Som påpekt i forslaget, viser forskningslitteratur at god oppfølging kan bidra til å sikre stabilitet for barnet og hindre at barnet på nytt må tas ut av hjemmet. Det er avgjørende at barnevernstjenesten følger opp familiene systematisk, slik at tilbakeføringen blir en suksess. Vi støtter ikke departementets forslag om at oppfølgingen skal være basert på samtykke fra foreldrene. Vi mener det må være pålagt med oppfølging for å sikre at barnet og familien får den nødvendige hjelpen for en vellykket gjenforening. Vi er enige i at barnevernstjenesten bør utarbeide en plan for oppfølgingen som blir tilpasset behovene hos barn og foreldre, uavhengig samtykke. En slik plan kan bidra til å systematisere oppfølgingen og sikre at alle nødvendige tiltak blir iverksatt. Vi støtter også forslaget om at planen skal utarbeides i samarbeid med barn og foreldre, slik at den blir tilpasset deres spesifikke behov og situasjon. Vi mener at seks måneders oppfølging, som foreslått, er en rimelig avgrensning, men vi vil også påpeke at det kan være tilfeller hvor en lengre oppfølging kan være nødvendig. Det bør derfor være fleksibilitet i systemet for å forlenge oppfølgingen dersom det er behov. Kapittel 6 6.2 Stabilitet i fosterhjem: Vi støtter departementets vurdering om at det er nødvendig å styrke fosterforeldres beslutningsmyndighet for å sikre en mer normal og stabil hverdag for barn i fosterhjem. Tydeligere retningslinjer og økt myndighet for fosterforeldrene vil kunne redusere usikkerhet og fremme barnets rettigheter og behov. Videre er det positivt at fosterforeldrene gis rett til å klage på offentlige vedtak og innsyn i relevante opplysninger, noe som vil styrke barnets posisjon og muligheter. Vi ønsker dog å understreke at det er nødvendig å implementere støtteordninger, inkludert veiledning, opplæring og tilgang til ressurser som kan hjelpe fosterforeldre med å håndtere det økte ansvaret og eventuelle konflikter. Det må også oppmuntres til samarbeid og involvering av biologiske foreldre i beslutningsprosesser når det er hensiktsmessig og trygt for barnet, og etablere mekanismer for konstruktiv dialog og løsning av uenigheter. 6.3 Økonomiske rammevilkår for fosterforelder: Vi støtter fullt ut målet om å sikre stabile og trygge fosterhjem som gir god omsorg og kan opprettholde oppdraget over tid. Det er avgjørende at fosterhjemmene har rammevilkår som gjør dem i stand til å møte barnas behov og forhindre unødvendige flyttinger. Å lovregulere fosterforeldres rammevilkår vil bidra til å øke stabiliteten og forutsigbarheten, noe som igjen kan forbedre rekrutteringen av fosterforeldre. Vi er enige i at både faglige, juridiske og økonomiske virkemidler er nødvendige for å støtte fosterforeldrene. Det er positivt at departementet foreslår å lovfeste kommunens plikt til å yte godtgjøring og utgiftsdekning til fosterforeldre. Dette vil skape klarhet og forutsigbarhet rundt de økonomiske rammene, noe som kan bidra til å beholde og rekruttere flere fosterhjem. Vi mener at dette forslaget er et viktig skritt mot å sikre likebehandling og rettferdighet for fosterforeldre. Vi ser det som hensiktsmessig at nivået på ytelsene forskriftsfestes, da dette vil bidra til å sikre et minimumsnivå og hindre at kommunene setter godtgjøringen lavere enn det som er anbefalt. Dette vil også bidra til økt forutsigbarhet for fosterforeldre, noe som kan ha en positiv effekt på rekrutteringen. Vi støtter departementets vurdering av at frikjøp bør vurderes basert på konkrete behov og at dette bør lovreguleres som en plikt for barnevernstjenesten. Det er spesielt viktig at frikjøp vurderes i den første perioden etter at barnet flytter inn, da dette kan bidra til å bygge en trygg relasjon mellom barnet og fosterforeldrene. Vi er også enige i at frikjøp ikke skal erstatte andre faglige støttetiltak, men brukes som et supplement når det er nødvendig. Vi anerkjenner viktigheten av å kompensere fosterforeldre for tap av tjenestepensjon ved frikjøp. Dette er et nødvendig tiltak for å sikre fosterforeldrenes økonomiske trygghet og gjøre fosterhjemsoppdraget mer attraktivt. Vi støtter derfor departementets forslag om å lovfeste kompensasjon for manglende opptjening av tjenestepensjon ved frikjøp. 6.4 Klagerett for fosterforeldre ved flyttevedtak: Vi er enige i departementets forslag om å endre loven slik at fosterforeldre får tydelig klagerett på vedtak om flytting etter barnevernsloven § 5-5. 6.5 Barnevernstjenestens adgang til å stanse fastsatt samvær etter omsorgsovertakelse: Vi støtter forslaget om å sette en tydelig terskel for å stanse samvær ved "vesentlig skade for barnet". Dette sikrer at barnets beste står i fokus og at beslutninger tas basert på grundige helhetsvurderinger i hver enkelt sak. Vi vil imidlertid understreke viktigheten av barns rett til medvirkning i denne prosessen. Vi er svært positive til at departementet i forarbeidene til ny barnevernslov har fremhevet barnets rett til å medvirke også ved gjennomføringen av samvær. Det er avgjørende at barnets mening tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, og at barnet kan be om at samværet stanses eller reduseres. Vi har fra vår målgruppe hos BaR alt for mange erfaringer med at samvær presses til å gjennomføres med en forelder som er ruset/påvirket, og til tross for at fosterhjem og barn uttrykker at dette ikke er bra for barnet, trumfer likevel foreldrenes rett til samvær. Dette gir svært dårlige opplevelser av samvær for barnet, og barnet sitter igjen med en følelse av at barnevernet har sviktet dem, og mistilliten til voksne øker. Vi mener at det er viktig å sikre at barnets rett til medvirkning blir ivaretatt i alle situasjoner, inkludert i akuttsituasjoner hvor tiltak må iverksettes umiddelbart. Dette innebærer at barnets synspunkter og ønsker alltid bør tas i betraktning, og at det tilrettelegges for at barnet får tilstrekkelig informasjon og mulighet til å uttale seg og medvirke i den videre prosessen etter at tiltaket er iverksatt. Kapittel 7 7.2 Barnevernstjenestens plikt til å vurdere behovet for andre tiltak etter omsorgsovertakelse for å gi barnet ro og stabilitet Vi støtter departementets forslag om at vurderingsplikten iht. gjenforening bør knyttes til et krav om regelmessighet, slik det er stilt krav i vurdering av behov for endring i tiltak etter § 8-3. Vi er enige at å tidfeste vurdering om grunnlag for å fremme sak om adopsjon eller oppvekstadopsjon til tre år, og deretter årlig etter barnet har flyttet i fosterhjem er lite fleksibelt. Målet må være å gi barnet ro og stabilitet, og det kan være at en ny vurdering før tre år vil gagne barnet i større grad, enten det gjelder gjenforening med biologiske foreldre eller ikke. 7.3.3.3 Endringer i reglene om sperrefrist Vi støtter departementets forslag om strengere sperrefrist hvis det i en tidligere sak om samvær er vedtatt at det foreligger sterke eller spesielle grunner for at samværet skal begrenses sterkt eller bortfalle, jf. § 7-2 tredje ledd. Vi støtter også forslaget om at det skal lovfestes at private parter kun kan kreve at nemnda behandler ny sak om endring i samvær etter § 7-2 tredje ledd først punktum, dersom det foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets eller foreldrenes situasjon som har betydning for samværsspørsmålet. Vi ser verdien av løpende vurderinger både før og etter denne perioden for å sikre barnas langsiktige behov. Dette vil sikre en enhetlig praksis og forutsigbarhet i vurderingen av når gjenforeningsmålet. 7.4 Vedtak om overføring av foreldreansvar og oppvekstadopsjon Vi sendte ut spørsmålene om oppvekstadopsjon og overføring av foreldreansvar til nettverket vårt. De var generelt positive til alternative løsninger der gjenforening ikke er realistisk, men ønsket å understreke at dette må være siste løsning. De var enige om at begge disse alternativene ville gi mer stabilitet og tilhørighet blant barna og fosterforeldrene, og styrke båndet mellom dem. Noen mente at vanlig adopsjon ville være bedre enn begge disse alternativene. Nettverket stilte seg litt mer positive til overføring av foreldreansvar enn til oppvekstadopsjon, da de mente at overføring av foreldreansvar vil legge minst trykk på barnet, og mer på fosterforeldrene. Oppvekstadopsjon fremstår som mer midlertidig, og kan ha en uheldig påvirkning på barnet. Det er viktig at det sender signaler om en mer permanent ordning. Det ble også trukket frem at det må sørges for varig trygghet etter fylte 18 år. Det var en generell enighet om at fosterforeldre bør få økonomisk støtte og oppfølging etter overføring av foreldreansvar eller oppvekstadopsjon. Det er en krevende oppgave, selv om det er en givende oppgave. Det burde også tas individuelle hensyn, etter barnets behov. Det understrekes også at økonomisk vinning ikke skal være en gulrot for å være fosterhjem. 7.5 Besøkskontakt for søsken Vi støtter forslaget om at barn over 12 år må samtykke til besøkskontakt etter adopsjon. For barn under 12 år er det viktig at deres mening tillegges stor vekt i vurderingen av besøkskontakt. Det er avgjørende at barnets ønsker og behov tas på alvor, selv om barnet ikke kan samtykke på samme måte som eldre barn. Vi er enige med departementet i at besøkskontakt med søsken etter adopsjon er av stor betydning for mange adopterte barn. Søsken kan ha en like viktig plass i barnets liv som biologiske foreldre, og en slik kontakt kan bidra positivt til barnets identitetsutvikling og trivsel. Vi støtter prinsippet om at barnevernstjenesten skal ha ansvar for å bistå med gjennomføring av besøkskontakt og dekke nødvendige utgifter til dette, i tråd med gjeldende praksis ved besøkskontakt med foreldre. Kapittel 8 Vi støtter forslaget om å fjerne begrepet tvang, men bruker heller begrepene begrensninger, inngrep og fysisk makt da dette tydeliggjør hva som ligger innenfor institusjonens myndighet. Bruk av Fysisk Makt på Institusjoner: Barn av Rusmisbrukere sendte ut spørsmål knyttet til kapittel 8 til nettverket vårt. Svarene understreker at bruk av fysisk makt kun skal anvendes som siste utvei, og kun når det er fare for liv eller alvorlig skade. Det er avgjørende at alle andre metoder og strategier testes først. Fysisk makt må begrenses til situasjoner hvor det er helt nødvendig for å beskytte barnet mot alvorlig skade på liv og helse, og det skal foreligge en reell fare for barnet selv, ansatte, eller andre barn. Bevaring av barnets rettigheter og verdighet i slike situasjoner er essensielt, da fysisk makt ofte oppleves som et overgrep og kan forårsake traumer. Ansatte bør gjennomføre samtaler med barnet etter bruk av tvang for å diskutere opplevelsen, forstå alternative handlinger, og forebygge lignende situasjoner. Opplæring og bevissthet blant ansatte om lovverk og retningslinjer er essensielt for å forhindre misbruk av fysisk makt. Evaluering av hendelser hvor fysisk makt har blitt brukt bør være obligatorisk for å sikre læring og forbedring. Vi anerkjenner at fysisk makt kan være nødvendig i nødvergesituasjoner, som ved selvskading eller annen destruktiv oppførsel. Det er nødvendig med tillit til at ansatte ønsker barnas beste, samtidig som kontrollmekanismer må være på plass for å forhindre misbruk. Strenge retningslinjer, grundig opplæring, og obligatoriske evalueringer er nødvendig for å beskytte barnets rettigheter og verdighet, samt sikre en trygg og støttende institusjon. Oppheve forbud mot innsyn i barnets kommunikasjon: Det var delte oppfatning i hva respondentene mente om å oppheve forbudet mot innsyn i barnets kommunikasjon. For opphevelse: Flere mener opphevelsen er fornuftig fordi barn trenger beskyttelse og ikke alltid forstår sitt eget beste. Innsyn kan forhindre ulovlige aktiviteter som kjøp av rusmidler og fluktplaner. De mener det er nødvendig for å ivareta barnas sikkerhet, da det er mange potensielle farer på sosiale medier. Det er institusjonens ansvar å beskytte barna, også mot dem selv. Mot opphevelse: Flere ser opphevelsen som en invasjon av privatlivet og mener tilliten mellom barn og ansatte kan bli skadet. Det legges vekt på barnas rett til privatliv og hvordan dette kan påvirke deres tillit til voksne negativt. Det blir også foreslått at innsyn bare bør tillates ved alvorlig fare for liv og helse, med involvering av politiet ved mistanke om ulovlig aktivitet. Dersom det skal gjøres innsyn bør det være siste utvei, med strenge rutiner og regler for når og hvordan dette skal skje. Det blir også trukket frem at det i større grad burde være veiledning med voksne og barn på institusjonen, om trygg og smart mobil og nettbruk. Oppsummert: Opphevelsen av forbudet mot innsyn i barnets kommunikasjon er kontroversielt. På den ene siden står hensynet til barnets sikkerhet og beskyttelse, på den andre siden retten til privatliv og tillit mellom barn og voksne. Et balansert synspunkt kan være å tillate innsyn i svært spesifikke og nøye regulerte tilfeller, med klare protokoller og opplæring for de ansatte for å sikre at barnas rettigheter og verdighet blir ivaretatt. Kapittel 10 Vi er enige i hva Oslo kommune sier om kommunale botiltak: “Disse forslagene kan potensielt gi et bedre institusjonstilbud til mange barn, slik at tilbudet både er bedre tilpasset deres behov og er mer kostnadseffektivt. Det er likevel viktig at bruken av slike plasser ikke resulterer i at barn som har et behov for institusjonsplassering får et tilbud med lavere kompetanse og mindre voksentetthet/ tilstedeværelse av voksne enn i dagens institusjoner. Det er en særlig risiko for at økonomiske insentiver blir styrende for tiltaksvalget hvis disse plassene blir rimeligere å benytte enn dagens institusjoner”. Vi stiller oss generelt positive til forslaget om kommunale botiltak som hjelpetiltak etter § 3-1, og at dette skal falle inn under §3-2 som et alternativ til fosterhjem og barnevernsinstitusjon. Vi er enige med at det må være krav om ekstern godkjenning og tilsyn av kommunale botiltak i forskriftshjemmelen. Vi er enige med utvalget at kommunale botiltak må ha heldøgns omsorgstilbud for å kunne ivareta den daglige omsorgen for barn, og det krever fysisk tilstedeværelse av ansatte i tiltaket hele døgnet. Adgangen til bruk av kommunale botiltak som omsorgstiltak må sees i sammenheng med kommunenes insentiver til å bruke tiltaket. Insentivene til å bruke kommunale botiltak vil avhenge av kommunenes utgifter til de alternative tiltakene; institusjonstiltak og fosterhjem. De siste årenes økning i de kommunale egenandelene har gitt svært sterke økonomiske insentiver til å ta i bruk andre tiltak enn institusjon og fosterhjem. Dette må det følges nøye med på, slik at dette tiltaket ikke blir feilaktig brukt. Når det gjelder krav til bemanning og kompetanse i botiltak er vi enige med utvalget om ca. 50% av de ansatte må ha barnevernsfaglig eller sosialfaglig kompetanse. Når det gjelder kompetanse, mener vi da ikke at det må være gjennomført bachelor- eller mastergrad, men også fagskole innen f.eks. barne- og ungdomsarbeider. Erfaringskompetanse anser vi også som tilstrekkelig. Vi stiller oss positive til kommunale botiltak med heldøgns bemanning som et nytt lovregulert omsorgstiltak i barnevernet, spesielt for de fra 15-18 år. Et forslag er at det kan fungere som en forsterket omsorgsbase, med ekstra ressurser i form av tverrfaglig team, som følger opp, setter grenser og skaper trygge rammer i hverdagen uten at man bor på institusjon. Et sentralt tema er også medvirkning, og at det må være løpende kontakt mellom ungdom og ansatte. Dette er viktig for å sikre innflytelse over eget liv. Det må også være nok ressurser til at hver beboer har minst én voksenperson som de kan utvikle et fortrolig og tillitsfylt forhold til, og som opplever vil dem det beste. Beboerne har sine private rom, men med felles kjøkken og stue, lignende et kollektiv. Det kan være et tilbud for de som over tid har levd der de har måttet klare seg selv i hverdagen, slik at det ikke er behov for voksne som vasker og gjør disse dagligdagse tingene. Vi mener det ikke er behov for at barnevernstjenesten har hatt omsorg over tid. Blant f.eks. vår målgruppe av unge som har vokst opp som pårørende til rus og psykisk sykdom er det mange som kunne hatt nytte av et kommunalt botiltak. Denne gruppen ungdom har allerede i stor grad tatt vare på seg selv og hjemmet, men manglet tilgang til trygge omsorgspersoner. I bofellesskapet kan de derfor få det de har manglet i sitt eget hjem, nemlig en trygg base for å knytte tillit til trygge omsorgspersoner som er tilgjengelige hele tiden. Vi støtter ikke krav om at fosterhjem eller institusjon skal være forsøkt. Kapittel 11 11.3 Hjemmel til å fastsette forskrift om veiledning av nyansatte i det kommunale barnevernet Vi støtter forslaget om å innføre en forskrift som pålegger kommunene å tilby jevnlig og systematisk veiledning til nyansatte med mindre enn ett års erfaring fra barnevernet. Dette er nødvendig for å sikre at nyutdannede og uerfarne ansatte får nødvendig støtte og veiledning til å håndtere sine oppgaver på en faglig forsvarlig måte. Departementet foreslår en ny hjemmel for å fastsette forskrift om krav til veiledning av nyansatte i barnevernet. Vi støtter dette forslaget og mener at forskriften bør regulere blant annet planlegging, gjennomføring og kvalifikasjoner til veilederne, inkludert krav til erfaring fra barnevernet og arbeid med sårbare barn og familier. 11.4 Kompetansekrav i barnevernsinstitusjon m.m Det er vår oppfatning at erfaringskompetanse er av stor betydning i barnevernsarbeidet, spesielt med tanke på relasjonell og omsorgsrettet kompetanse som ofte etterlyses av barn og unge i systemet. Vi ser positivt på fjerningen av tilleggskravet om videreutdanning for ansatte med relevant bachelorutdanning og fire års arbeidserfaring fra barnevernet, da dette vil lette kommunenes arbeid med å oppfylle kompetansekravet samtidig som det ivaretar behovet for erfaringsbasert kompetanse. Vi ønsker likevel å understreke viktigheten av kontinuerlig kompetanseheving. Vi støtter også departementets forslag om å innføre en ny bokstav c) i barnevernsloven § 15-6 første ledd, som åpner for at kompetansekravet kan oppfylles gjennom en kombinasjon av relevant bachelor, to års arbeidserfaring fra barnevernet og videreutdanning. Dette forslaget tar hensyn til behovet for kontinuerlig kompetanseheving og vil bidra til å sikre at ansatte opprettholder og utvikler nødvendig faglig kompetanse. Vi anerkjenner behovet for fleksibilitet i overgangsperioden fram til 2031, samtidig som vi understreker viktigheten av å sikre at kompetansekravene oppfylles på en måte som ikke går på bekostning av kvaliteten i barnevernstjenesten. Det foreslåtte oppsettet med tre ulike måter å oppfylle kompetansekravet på virker fornuftig og tar hensyn til ulike karriereveier og erfaringsbakgrunner blant ansatte. Når det gjelder ansettelse av studenter under relevant utdanning, er vi enige i behovet for å tilrettelegge for at disse kan benyttes som en ressurs i barnevernsinstitusjoner. Det er viktig å understreke at studentene må få tilstrekkelig veiledning og støtte i sitt arbeid, samtidig som det sikres at institusjonen oppfyller alle krav til forsvarlig bemanning og kompetanse i samsvar med gjeldende lover og forskrifter. Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
