Fokus på Barnevernet

Fokus på Barnevernet er en kontingentbasert, landsdekkende medlemsorganisasjon for barn, foreldre og foreldrenes familie i kontakt med barnevernet, offisielt stiftet i 2015. Vi driver omfattende likemannsarbeid gjennom telefonkontakt, digital korrespondanse mv., der vi bruker den erfaringsbrønnen våre medlemmer utgjør til å samle informasjon, støtte og utveksle erfaringer med mennesker i en vanskelig situasjon. Parallelt arbeider vi politisk for en bedre og rettidig offentlig omsorg for barn som trenger det. Vi bidrar til å utvikle barnevernet ved å samle og formidle den kunnskap og erfaringer vi sitter på, til andre aktører som journalister, myndigheter, politikere, fagpersoner eller brukere. Vi kommuniserer med barnevernsarbeidere, forskere, fagpersoner innen økonomi, samfunnsvitenskap, biologi, medisin, juss, psykologi m.m., og mange andre. Vi har arrangert større debatter og leverer selvstendige høringsuttalelser og innspill til politikere og byråkrater. Vi mottar ikke driftsmidler fra Bufdir.

Vi registrerer med glede at BFD deler vårt mål om at rett barn skal få rett hjelp til rett tid (s. 306, 307 og 328).

Hvordan en skal nå målet har vi noe mer ulikt syn på, etter å ha hatt direkte innsyn i barnevernets praktiske arbeid i en rekke år.

Fokus på Barnevernet ønsker en utvikling av en offentlig hjelpetjeneste for barn som er i tråd med fakta og etablert kunnskap, og vi tror og håper det også er departementets mål.

Det repeteres flere steder i høringsnotatet at “det gjøres mye godt arbeid i barnevernet”. Når det ikke spesifiseres hva det gode arbeidet innebærer eller rapporteres noen kvantifiserbare data som angir forholdstall mellom godt og mindre fungerende arbeid, stiller vi oss uforstående til om departementet har tilstrekkelig kunnskap innenfor dette feltet.

Data som Helsetilsynet rapporterer gjennom sine årlige landsomfattende tilsyn tilsier ikke at det gjøres mye godt arbeid i barnevernet. En undersøkelse fra 2019 innen brukermiljøet peker i samme retning. På spørsmål om barnevernet, overordnet sett, hadde vært en positiv faktor i barnets liv svarte 10 av 217 respondenter «ja», hvorav tre av disse 10 var klassifisert med «usikker gyldighet». 17 svarte «delvis» mens 190 respondenter (88 %) svarte «nei».

Det er nødvendig med gode rammer for barneverntjenestens virksomhet. Alt hjelpearbeid har også et skadepotensiale, med mindre hjelpen foregår i et miljø hvor den som hjelpes ikke bare har samtykket og har full frihet til å forlate hjelpen, men i tillegg har et reelt alternativ med andre hjelpere en kan søke seg til uten økt kostnad eller ressursbruk.

Kvalitetsreformen lister opp noen av problemene etaten har, og som forslagene i dokumentet er ment å korrigere eller avhjelpe. På generelt grunnlag oppfordrer vi departementet til å gjøre en full rotårsaksanalyse. Uten dette vil mange av tiltakene som settes i gang ha liten til ingen effekt. Kvalitetsreformen inneholder flere forslag som vi støtter, men vi mener en fremdeles ikke tar tak i de grunnleggende problemene.

Ut over å foreta en rotårsaksanalyse bør det defineres en kravspesifikasjon for tjenesten basert på faktisk kunnskap, og deretter utforme tjenesten i tråd med kravspesifikasjonen og den kunnskap en har om nåværende tilstand.

Rotårsaksanalysen er nødvendig for å unngå subjektive egeninteresser i å bevare et dysfunksjonelt og skadelig system fordi en selv tjener på det.

Kvalitetsreformen setter søkelys på å beskytte barn mot skader, der fokuset er noe ensidig rettet mot skader påført av foreldrene, og da entydig forstått som biologiske foreldre. Det ses nesten helt bort fra skader påført av andre, ikke minst barnevernstjenesten selv. Vi mener samfunnet må ha like stort fokus og innsatsvilje når det gjelder å beskytte barn mot skade uansett hvor barnet er, uansett om det er i fosterhjem, på skolen og/eller gjennom tiltak og inngrep som barnevernet iverksetter. Kunnskap om art, omfang og varighet av slike skader må legges til grunn for faglige vurderinger både i barnefordelingssaker og barnevernssaker. Alle inngrep fra det offentlige må innebære en vesentlig reell målbar forbedring av barnets situasjon.

Vi ser nærmere på noen av kapitlene nedenfor, med spesiell vekt på noen av spørsmålsstillingene som departementet ønsker at høringsinstansene skal svare på.

Vi støtter forslaget om å senke alderen for partsrettigheter, men ber om at barnet allerede fra fødselen av får fulle partsrettigheter og egen advokat fra oppstart av undersøkelsessak.

Barnets advokat blir både prosessfullmektig og partsrepresentant inntil barnet er modent nok til å representere seg selv.

I Finland er barnet part fra de er født, men det er barnets foreldre/verge som har klageadgang på barnets rettigheter fram til det er 15 år.

Videre vil vi begrunne dette med at i alle andre saker har også barn fulle partsrettigheter. Barn og andre som ikke har partsevne får en verge eller annen hjelper (som i vårt forslag vil være advokaten) som ivaretar deres partsrettigheter i domstolen. Ettersom departementet argumenterer for at det å senke alderen bedrer barnas rettssikkerhet, er det ingen grunn til å frata yngre barn deres rettigheter og rettssikkerhet.

Når det gjelder klagerett på vedtak om frivillige hjelpetiltak i hjemmet er dagens aldersgrense for samtykkekompetanse på 15 år. Denne bør senkes til 12 år.

Dette samsvarer med barns rettigheter etter barnelov, adopsjonslov m.fl. Hjelpetiltak i hjemmet påvirker også barnet. Å tvinges til å bo i et fosterhjem en stund gjør ikke barnet tryggere. Hjelpetilbud til foreldre må utformes slik at hele familien kan bo der, så lenge dette ikke ødelegger for en eventuell behandling.

Barnevernstjenesten kan ikke bistå barn i klagesaker der de selv er å oppfatte som motpart, jamfør habilitetsregler.

Nemnda har ikke kompetanse til å bestemme hvor lang en omsorgsovertakelse må være. Barn kan miste håpet dersom perspektivet er lengre enn deres tidshorisont.

Foreldre må få nødvendig tid til å oppfylle kravene for gjenforening. Barn må få styre tempoet ved gjenforening, mens barneverntjenesten må ha et klart press mot seg via aktivitetskrav, sjekkpunkter samt sanksjonsmuligheter mot barneverntjenesten. Omsorgsovertakelsesvedtaket må klart definere årsaken til omsorgsovertakelsen, hvilke kriterier som skal være oppfylt for å bli ansett som god nok forelder, og også hvordan disse skal defineres som oppfylt. Kriteriene må samsvare med årsaken til omsorgsovertakelsen og være konkrete og praktisk gjennomførbare. Foreldrene skal ikke avkreves «samarbeidsevne» med barnevernet for å oppfylle kriteriene. Kriteriene (for å bli ansett som god nok forelder) må ikke kunne endres uten at det gjennomføres en ny full undersøkelsessak.

Krav som alene rettes mot at foreldre må vise «endring» eller «utvikling» for at gjenforening skal skje, får ikke forekomme, da vurdering av endring eller utvikling uten klart definerte kriterier er subjektiv og svekker rettssikkerheten for både barn og foreldre.

Barnet vil, som part, få oppnevnt advokat og har krav på fri sakførsel i sak for nemnda og ved overprøving av nemndas vedtak, jf. rettshjelpsloven §§ 16 første ledd nr. 2 og 17 tredje ledd nr. 2. Det må opprettes et register over advokater med kompetansebevis utstedt av Advokatforeningen, som barnet eller foreldrene kan velge fra. Barnet vil også som part kunne kreve at barnevernstjenesten fremmer krav om endringssaker om samvær og tilbakeføring, jf. §§ 5- 7 og 7-4.

Vurdering av frikjøp bør etter første periode overlates til spesialist innen helse eller opplæring. Alt etter hva som er relevant for det enkelte barn.

Det bør avklares om fosterhjem skal regnes som ansatte eller tjenestetilbydere. Ikke både og. En kommunal ansettelse innebærer alle rettigheter og plikter som enhver annen ansatt i kommunen har.

Nivå på ytelser bør fremgå av veiledende satser i faglige anbefalinger, og utgiftsdekning utover fastsatte satser for boutgifter må dokumenteres ved kvitteringer.

I saker der barnets behov for ro og stabilitet kontraindikerer foreldrenes ønske om å få prøvd saken på nytt, bør barneverntjenestens holdning enten/eller, erstattes med både/og. Når begrunnelsen for omsorgsovertagelsen er basert på fakta og ikke skjønnsbegrunnet, og kriteriene for gjenforening er klart definert i vedtaket om omsorgsovertagelse, kan både barnets behov for stabilitet og forelderens behov av å prøve saken på nytt ivaretas. Barnets behov og ønske om å få prøvet saken på nytt er ikke omtalt i høringen. Denne bør ikke omfattes av sperrefrister. En strengere sperrefrist svekker rettssikkerheten.

Departementet etterspør spesifikt høringinstansenes syn på oppvekstadopsjon. Fokus på Barnevernet mener at foreldreansvaret ikke bør fjernes fra foreldre. Det kan ved særskilte vektige grunnes deles med fosterforeldre. Biologiske foreldre blir i praksis målrettet erstattet av fosterhjem/offentlig omsorg i stor utstrekning. Å i tillegg fjerne foreldreansvaret skader familietilknytningen ytterligere. I andre sammenhenger, som for eksempel barnefordelingssaker, er foreldrefientliggjøring regnet å være til skade for barnet.

Enhver adopsjon i barnevernssammenheng bør være en åpen adopsjon, det vil si at adoptivforeldre ikke lenger kan motta godtgjørelser og utgiftsdekning utover ordinær barnetrygd. Den adopterte får samme rettigheter som biologiske barn med hensyn til å bli forsørget, arv, osv. Den adopterte beholder rett til kjennskap og kontakt med biologisk familie og slekt. Besøkskontakt med søsken bør reguleres med minimumskrav, og det bør oppfordres til hyppigere kontakt.

Relevant krav bør være bemanning av fagpersonell med relevant utdanning og kompetanse må være til stede til enhver tid, fremfor prosent deling.

Departementets foreløpige vurdering er at et eventuelt slikt tiltak blant annet bør innrettes mot eldre ungdom uten komplekse behov og som foretrekker å bo i et slikt tiltak framfor i et fosterhjem eller i en institusjon. - Støttes i slike tilfeller.

Kommunale botiltak bør i utgangspunktet ikke kunne benyttes ved omsorgsovertakelser. Bare i tilfeller som merket over. Dette da kommunale botiltak har vist seg å fungere dårlig i mange andre sammenhenger.

Utfordringen med å la formell kompetanse bli oppveiet av erfaringskompetanse er at erfaring fra arbeid i barnevernet ikke nødvendigvis er ensbetydende med god eller hensiktsmessig praksis.

I forhold til å la kommunene få handlerom til selv å bestemme, og at kommuneledelsen er ansvarlig for veiledning og opplæring av barnevernansatte, tar ikke departementet tilstrekkelig hensyn til at kommuneledelsen i en del kommuner har tilnærmet blind tillit til barneverntjenesten. Det samme forhold gjør seg alt for ofte gjeldende i forhold til statsforvalter, slik at å gi statsforvalter mulighet til å føre tilsyn med at barnevernet er tilstrekkelig kvalifisert, ikke nødvendigvis trenger å innebære noen kvalitetssikring.

I forhold til at det rapporteres at nyansatte opplever “praksissjokk” fordi de ikke er tilstrekkelig forberedt på hva arbeidet i barnevernet innebærer, stiller vi oss tvilende til om det ikke like gjerne oppleves som et praksissjokk, fordi det de blir vitne til og deltar i når de kommer ut i arbeid harmonerer dårlig med de verdiene de har vært opptatt av på studiet.

I utgangspunktet vil vi sterkt fraråde et veiledet førsteår. Lang erfaring fra barnevernet betyr som tidligere nevnt ikke nødvendigvis hensiktsmessig eller samvittighetsfull praksis.

Det påpekes at de sosialfaglige utdanningene ( barnevern/sosialt arbeid/vernepleie) er lite innrettet mot blant annet miljøterapi. Når det gjelder utdanning som vernepleier er dette den utdanningen som de fleste miljøterapeuter på landsbasis har. Det som likevel er verd å merke seg er at hjørnestenen i vernepleiestudiet er atferdsteoretisk tilnærming. Innenfor denne retningen står fremdeles straffelementene sterkt, og mange vernepleiere feilkategoriserer negativ og positiv straff som negativ forsterking. Til sammenlikning har en i nyere hundepsykologi gått bort i fra straffeelementene til fordel for avledning og forsterkning av denne.

Vernepleiere eller andre ansatte med tiltro til atferdsanalytisk tilnærming er overrepresentert ved svært mange institusjoner. Følgelig er det igjen problematisk at tre års arbeidserfaring skal gi mulighet til å arbeide videre i institusjon. Svært mange, både nåværende, og tidligere institusjonsplasserte har rapportert om mye bruk av ulike straffemetoder.

I utgangspunktet er det positivt at det knyttet til bruk av sterk makt og tvang settes krav om at det skal være nødvendig for personen selv eller omgivelsene. Innenfor atferdstradisjonen (atferdsanalytisk tilnærming) er det imidlertid utbredt å tolke “nødvendig” litt mer liberalt enn hva som er vanlig for resten av samfunnet. Departementet bør derfor være oppmerksom på de farene dette innebærer, og selv om intensjonen er god med å sikre fremtidig arbeid til de som allerede arbeider ved institusjoner, bør det legges på et krav som samtidig sikrer barna at straffeelementer fjernes eller kraftig nedtones i videre drift.

Departementet etterspør spesifikt hvorvidt en bør kunne ansette personell uten arbeidserfaring fra institusjon eller bachelor dersom disse har særlige evner som styrker barns talenter og ressurser. Vi mener dette er langt å foretrekke fram for å ansette personell med bachelor og/eller tre års erfaring fra institusjon med “vernepleier” fokus (les: atferdsanalytisk)

Fokus på Barnevernet er enige i at barnevernsinstitusjoner bør kunne ansette søkere som verken har relevant bachelorutdanning eller tre års arbeidserfaring, dersom institusjonen vurderer at søkeren er særlig godt egnet til å styrke barns ressurser og mestring, og søkeren forplikter seg til å gjennomføre et eget opplæringsløp.

Bufdir bør ikke alene utrede egnede stoppunkter, kriterier, mv. Barneverntjenesten har feilet og sviktet på disse områder over lang tid, og kompetanse for å korrigere dette må hentes fra en profesjonell og objektiv instans. Fokus på Barnevernet mener videre at en avklaringsfrist på 30 dager bør lovfestes.

Fokus på Barnevernet er innforstått med at man ikke trenger innsyn i selve registeret når data er lagt inn der, men den som blir registrert må få kopi av det som registreres fra den instansen som registrerer og sender, slik at den berørte er informert om hva som blir sendt inn. Det presiseres annet sted at den berørte må ta opp feil og mangler med f.eks. barnevernet, fordi feil kun og bare blir rettet derfra ved neste innrapportering. Da må vi også vite hva som rapporteres, og det har vi ikke innsyn i pr. i dag.

Vi bør også si at ansatte i Bufdir IKKE bør ha tilgang til rådata og håndtering av disse - behandling av data må kun skje av ansatte i SSB.

Fokus på Barnevernet mener at det ikke skal være noe unntak fra den registrertes rett til innsyn og retting. Barnevernsberørte skal ha samme rettigheter som resten av befolkningen.