Til EMK artikkel 6
Slik som nevnt over synes det ikke som om BLD helt har forstått at rettighetene etter EMK artikkel 6 ikke bare gjelder for domstolene, men også stiller krav til all forvaltning, også forvaltningsorganer. Dette medfører at de prosessuelle rettighetene som er oppstilt i EMK artikkel 6 og praksis må følges og gjenspeiles i lovgivningen for barnevernet. I indispositive saker vil retten ha et særskilt ansvar for sakens opplysning. Det er lagt til grunn at barnevernet og helsenemndene oppfyller disse kravene. Det er ikke tillatt å legge ned krav om erstatning i indispositive saker.
Imidlertid gjelder tvisteloven saker for retten. Utenfor rettsbehandling er det forvaltningsloven og de særlige saksbehandlingsreglene i barnevernsloven som gjelder.
Hvordan barneverntjenesten behandler privat part kommer lett i konflikt med EMK artikkel 6’s krav om likebehandling – «equality of arms» - og retten til kontradiksjon, der barneverntjenesten fører en rigid kontroll kamuflert bak hensynet om «barnets beste», uten hensyn til kravet om objektivitet i forvaltningen, god forvaltningsskikk og kravet til å samarbeide med foreldre jf bvl § 1-9. Det følger av EMDs praksis (Regner v. The Czech Republic [GC], § 146; Dombo Beheer B.V. v. the Netherlands, § 33) at hver part må gis en rimelig mulighet til å legge fram sin sak – herunder sine bevis – under forhold som ikke setter ham i en vesentlig ulempe i forhold til den andre parten.
I relasjon til tilgang til bevis etter en omsorgsovertakelse utgjør det en alvorlig ubalanse at foreldre får ikke lage mot dokumentasjon. Dette gjelder særlig dersom det kan dokumentere uredelige rapporter særlig fra tilsynsfører ved samvær. Foreldre blir aktivt blir nektet å ha med seg hvem de ønsker for å kunne dokumentere dersom rapporter blir skrevet på en usaklig og feilaktig måte bevisst. Dette innebærer en vesentlig ulempe for å kunne lage bevis som motbeviser barnevernets påstander.. Konsekvensen er at foreldre ikke blir trodd i rettssystemet da barnevernstjenesten alene har kontroll på hvem som kan delta på samvær og vil avlyse samvær dersom foreldre forsøker å få dokumentert sine påstander om uriktig og uredelige rapporter. Tilsynsrapporter er også avgjørende for barnevernets evalueringer og vurdering om tilbakeføring.
Det er en utfordring i relasjon til EMK artikkel 6 at foreldre/ familier ikke får mulighet til å lage dokumentasjon som bevis i egen sak og barneverntjenesten bevisst hindrer dette med å nekte foreldre å ha med seg støtteperson på samvær. Utgangspunktet etter fvl § 12 om at private har rett til å ha med seg en fullmektig i møte med det offentlige. En tilsynsfører er engasjert av barneverntjenesten og rapporterer til barneverntjenesten og faller derfor under begrepet i EMK artikkel 6 «handle på vegne av staten». Foreldre blir nektet og satt føringer rundt slik at foreldre blir hindret i sitt frie valg til hvem de vil ha med seg. De blir dermed hindret å lage bevis for sine påstander og det blir umuliggjort for dem å bevise at tilsynsrapporter bevisst blir skrevet feil. Dette er en alvorlig rettsikkerhetstrussel da slike rapporter gir grunnlag for evaluering og tilbakeføring. Svært mange foreldre opplever at tilsynsførere skriver uredelige rapporter og spesielt innleide firmaer som selger sine tjenester til barnevernstjenesten. For å bedre rettssikkerheten må foreldre ha klarere rettigheter til å få dokumentere sine påstander med å ha en støtteperson med på samvær hvor det føres tilsyn. Dette er i samsvar med fvl § 12, men retten i fvl § 12 blir i liten grad respektert fra barnevernstjenesten sin side. En tilsynsperson handler på vegne av det offentlige og skal være en del på «alle trinn» i saksbehandlingen. En klarere rettighet enn hva som kan utledes av fvl §12 vil være i samsvar med prinsippet «equality of arms» om å ha en fullmektig med seg også under samvær. Før en omsorgsovertakelsessak må dette også sikres på en bedre måte. Dette temaet mangler i høringen.
I relasjon til tilsyn innebærer det en stor rettsikkerhetsrisiko at både nemnd og barneverntjenesten ignorerer lovgivers vilje om at tilsyn under samvær er ett alternativ til 0 samvær. Over lang tid har lovgivers vilje blitt ignorert og det har utviklet seg en ukultur rundt samvær under tilsyn. Det går generelt igjen at når barnevernet blir konfrontert med begrensingen blir det uttalt at hvordan skal en da evaluere, dette til tross for at BUFDIR har utarbeidet skjema for evaluering. Dette blir i stor grad forstått som veiledende punkter hvor de selv igjen lager sine egne skjemaer og gjør sine egne avvik fra skjemapunktene. Samvær er privatliv og skal respekteres. Det burde vært en annen hjemmel i tillegg om at barnevernstjenesten kan ved behov overvåke ett samvær i forbindelse med evaluering. Slike samvær må settes opp ekstra ut fra utmålt minstesamvær da samvær er privatliv.
Imidlertid gjelder tvisteloven saker for retten. Utenfor rettsbehandling er det forvaltningsloven og de særlige saksbehandlingsreglene i barnevernsloven som gjelder.
Hvordan barneverntjenesten behandler privat part kommer lett i konflikt med EMK artikkel 6’s krav om likebehandling – «equality of arms» - og retten til kontradiksjon, der barneverntjenesten fører en rigid kontroll kamuflert bak hensynet om «barnets beste», uten hensyn til kravet om objektivitet i forvaltningen, god forvaltningsskikk og kravet til å samarbeide med foreldre jf bvl § 1-9. Det følger av EMDs praksis (Regner v. The Czech Republic [GC], § 146; Dombo Beheer B.V. v. the Netherlands, § 33) at hver part må gis en rimelig mulighet til å legge fram sin sak – herunder sine bevis – under forhold som ikke setter ham i en vesentlig ulempe i forhold til den andre parten.
I relasjon til tilgang til bevis etter en omsorgsovertakelse utgjør det en alvorlig ubalanse at foreldre får ikke lage mot dokumentasjon. Dette gjelder særlig dersom det kan dokumentere uredelige rapporter særlig fra tilsynsfører ved samvær. Foreldre blir aktivt blir nektet å ha med seg hvem de ønsker for å kunne dokumentere dersom rapporter blir skrevet på en usaklig og feilaktig måte bevisst. Dette innebærer en vesentlig ulempe for å kunne lage bevis som motbeviser barnevernets påstander.. Konsekvensen er at foreldre ikke blir trodd i rettssystemet da barnevernstjenesten alene har kontroll på hvem som kan delta på samvær og vil avlyse samvær dersom foreldre forsøker å få dokumentert sine påstander om uriktig og uredelige rapporter. Tilsynsrapporter er også avgjørende for barnevernets evalueringer og vurdering om tilbakeføring.
Det er en utfordring i relasjon til EMK artikkel 6 at foreldre/ familier ikke får mulighet til å lage dokumentasjon som bevis i egen sak og barneverntjenesten bevisst hindrer dette med å nekte foreldre å ha med seg støtteperson på samvær. Utgangspunktet etter fvl § 12 om at private har rett til å ha med seg en fullmektig i møte med det offentlige. En tilsynsfører er engasjert av barneverntjenesten og rapporterer til barneverntjenesten og faller derfor under begrepet i EMK artikkel 6 «handle på vegne av staten». Foreldre blir nektet og satt føringer rundt slik at foreldre blir hindret i sitt frie valg til hvem de vil ha med seg. De blir dermed hindret å lage bevis for sine påstander og det blir umuliggjort for dem å bevise at tilsynsrapporter bevisst blir skrevet feil. Dette er en alvorlig rettsikkerhetstrussel da slike rapporter gir grunnlag for evaluering og tilbakeføring. Svært mange foreldre opplever at tilsynsførere skriver uredelige rapporter og spesielt innleide firmaer som selger sine tjenester til barnevernstjenesten. For å bedre rettssikkerheten må foreldre ha klarere rettigheter til å få dokumentere sine påstander med å ha en støtteperson med på samvær hvor det føres tilsyn. Dette er i samsvar med fvl § 12, men retten i fvl § 12 blir i liten grad respektert fra barnevernstjenesten sin side. En tilsynsperson handler på vegne av det offentlige og skal være en del på «alle trinn» i saksbehandlingen. En klarere rettighet enn hva som kan utledes av fvl §12 vil være i samsvar med prinsippet «equality of arms» om å ha en fullmektig med seg også under samvær. Før en omsorgsovertakelsessak må dette også sikres på en bedre måte. Dette temaet mangler i høringen.
I relasjon til tilsyn innebærer det en stor rettsikkerhetsrisiko at både nemnd og barneverntjenesten ignorerer lovgivers vilje om at tilsyn under samvær er ett alternativ til 0 samvær. Over lang tid har lovgivers vilje blitt ignorert og det har utviklet seg en ukultur rundt samvær under tilsyn. Det går generelt igjen at når barnevernet blir konfrontert med begrensingen blir det uttalt at hvordan skal en da evaluere, dette til tross for at BUFDIR har utarbeidet skjema for evaluering. Dette blir i stor grad forstått som veiledende punkter hvor de selv igjen lager sine egne skjemaer og gjør sine egne avvik fra skjemapunktene. Samvær er privatliv og skal respekteres. Det burde vært en annen hjemmel i tillegg om at barnevernstjenesten kan ved behov overvåke ett samvær i forbindelse med evaluering. Slike samvær må settes opp ekstra ut fra utmålt minstesamvær da samvær er privatliv.
Kommentarer til de enkelte lovforslagene i kapitel 5-14
Til kapitel 5 Styrking av barns medvirkning og prosessuelle rettigheter, oppfølging av foreldre mv.
Til 5.3 Barnets rett til å klage på vedtak som innebærer at barnet må flytte
Barn må ha rett til å klage på vedtak om å flytte. I enkelte saker ser en at barneverntjenesten sier opp fosterhjem på grunn av at fosterhjem er uenig med barnevernstjenesten, og også dersom de har omtalt biologiske foreldre i ett for positivt ordelag. Slikt trenger barn vern mot. På den andre side må ikke barn hindres i å flytte fra fosterhjem/institusjon som er dårlige. Likevel ser en at institusjonaliserte barn kan misbruke krav om flytting som trussel for å manipulere sin vilje gjennom. Løsningen her er full åpenhet mellom alle barnet er i kontakt med, slik at ulike motiver og årsak blir vurdert. En flyttesak må behandles grundig. Nemnda har kompetanse til å avgjøre vedtak om flytteforbud og barnets rett til å klage på vedtak om å flytte må kunne behandles av nemnda.
(tilsynsklager)
Det vise til ovenfor drøfting til kapitel 4 om Statsforvalter som klageorgan.
Når foreldre klager til statsforvalteren over saksbehandlingen, adferden til saksbehandlere med mer innhenter de ikke dokumentene i saken. De ber barneverntjenesten om en uttalelse og baserer seg på barnevernstjenesten sine uttalelser. I de fleste tilfeller åpner ikke Statsforvalteren sak. Dersom det blir åpnet sak får ikke privat part partsrettigheter. Det er da en sak mellom Statsforvalteren og det aktuelle barnevernskontoret. Dette er ikke i samsvar med EMK artikkel 6 og 13, ei heller normal klagebehandling i forvaltningen og fvl§ 16. I realiteten står privat part igjen med prøving i nemnd og domstol, men der viser svært mange nemndledere og dommere manglende forståelse for prosessuelle mangler og hvordan dette virker inn på vedtakets innhold. Med slik lang sperrefrist og uten rett på advokatbistand har ikke private parter noe likevektige «våpen» som barneverntjenesten. Den psykiske påkjenningen ved en omsorgsovertakelse og at sperrefristen er lang tilsier at det må være rett til fri rettshjelp også i denne perioden for at privat part skal kunne ivareta sitt tarv. Etter omsorgsovertakelse endrer også definisjonen seg på barnevernstjenestens avgjørelser fra vedtak til beslutninger som det ikke kan klages over. Her er en vesentlig rettsikkerhetsutfordring hvor privat part står totalt uten reelle verktøy for en effektiv prøvingsrett. For at rettsikkerheten skal kunne styrkes må flere avgjørelser som evaluering, samværsplaner, Plan om tilbakeføring fattes som enkeltvedtak som kan angripes gjennom en klage dersom en sperrefrist i det hele tatt skal kunne forsvares. Det må være et reelt klageorgan og ikke slik Statsforvalteren i dag praktiserer. Ved klager, kan det ikke fortsette at Statsforvalteren avgjør selv om det vil åpne tilsynssak slik dagens ordning er. Hvis det ikke opprettes en tilsynssak kan statsforvalteren oversende henvendelsen til barnevernstjenesten for oppfølging. I dag praktiseres ofte klager med at Statsforvalter innhenter uttalelse fra barneverntjenesten uten selv å innhente dokumenter i saken og gjøre en selvstendig vurdering. Dette er grovt, totalt i strid med fvl. § 17, i strid med EMK artikkel 6 og 13. Slik klageordningen er hos Statsforvalteren i dag er den så urimelig og stridende mot all rettsikkerhet og alminnelig god forvaltningsskikk at den må total reformeres og ikke flikkes på.
Dagens ordning gir ikke reelle klagemuligheter og reell klagebehandling. Foreldre gir tilbakemelding om at dersom de klager til statsforvalter opplever de å bli straffet av barneverntjenesten i etterkant og opplever enda mer rigide saksbehandlere.
Det er ikke god nok rettsikkerhet med at konsekvensen av ett eventuelt tilsyn er en anmodning om retting. Konsekvensene av en klage skal være retting også av sakens dokumenter, tiltak osv for å tilfredsstille krav til reparasjon. En klager som har partsrettigheter skal også få delta under klagebehandling og ikke slik praksis er i dag hvor tilsynssaken er en sak mellom Statsforvalter og det aktuelle organet.
Slik dagens ordning i dag er hvor Statsforvalter kan etter kommuneloven § 30-4 gi kommunen pålegg om retting og også ilegge mulkt etter barnevernsloven § 17-6 bør endres. En hører svært lite om at kommuner har fått mulkt og slik sett er dette en sovende paragraf. I tillegg vil ikke reparasjonskravet være tilfredsstilt slik at vi foreslår at klagesystemet må total reformeres med en selvstendig klageinstans etter lignende diskrimmineringsnemnda med kompetanse til å idømme erstatning. Dobbeltrollen som Statsforvalteren har i dag er like uforenlig med at saksbehandlerne i barneverntjenesten både skal utøve hjelp og samtidig utøve tvang. Klageadgang må klart og tydelig komme frem i barnevernsloven og barneverntjenesten må gi opplysninger om dette. Barn og foreldre må få fri rettshjelp i klagebehandling slik som klager i NAV saker. Særlig barn vil være i behov av bistand uavhengig av om de har selvstendige partsrettigheter.
Det må opprettes en ordning lignende diskrimineringsnemnda med kompetanse til å idømme erstatning. Barne- og helsenemnda er ikke noe aktuelt organ for slik prøving da kapasiteten allerede synes sprengt og vil ikke være uavhengig nok med tanke på de andre oppgavene de har.
Vi anser en endring av klageorgan som en reell kvalitetsreform og en svært viktig faktor for systemendring, og bedring av rettsikkerheten til familier.
Til 5.5 Nemnda tydeliggjør antatt varighet og foreldrenes utviklingsbehov i vedtaket om omsorgsovertakelse
Det er ett krav til forvaltningen om forutberegnelighet. Det vil lett komme i strid med EMK artikkel 3 av antatt varighet ikke kommer frem i vedtak. En omsorgsovertakelse er oftest svært psykisk belastende både for barnet, foreldre og øvrig familie. Det må ikke stilles krav som alene rettes mot at foreldre må vise «endring» eller «utvikling» for at gjenforening skal skje, siden krav om endring eller utvikling ikke kan oppfylles dersom forholdet aldri har eksistert.
Vi er videre enig med utvalget om at det er en mangelfull oppfølgning og utfordringsbildet i etterkant av en omsorgsovertakelse og at praksis fremdeles er at barneverntjenesten ikke arbeider for gjenforening. Generelt blir ikke skjema for evaluering utarbeidet av BUFDIR benyttet med begrunnelse fra barneverntjenesten om at skjemaet er bare veiledende. I tillegg foreligger det tydelige mangler ved skjemaet om hvordan en skal arbeide for gjenforening med at det blir satt klare delmål, kriterier og hvordan de skal arbeides mot.
En opplever barneverntjenesten som rigide og i stedet for at det utarbeides planer i samsvar med gjenforeningsformålet er svaret «vi er ikke der enda». Det må utarbeides klarere lovtekst og krav til barneverntjenesten at det legges frem en gjenforeningsplan for nemnda og allerede ved omsorgsovertakelse. Nemnda og domstolen kan ikke bli pålagt å utføre barnevernstjenesten sitt arbeid, men er i utgangspunktet enig om at dette også må komme frem i ett nemndsvedtak eller dom. På den andre side fremgår det i dommer fra EMD at å angi varighet og at «langtidsplassering» var i strid med EMK artikkel 8 da en omsorgsovertakelse ikke skal vare lengre enn nødvendig. Det må da være tatt ett forbehold om tid at dette ikke skal vare mer enn nødvendig. Vi kan derfor ikke gi fullstendig støtte i forslaget om at antatt varighet og kriterier blir skrevet i avgjørelser og dommer, men heller ett krav til barneverntjenesten om å fremlegge en plan med antatt lengde, hvordan det skal arbeides for gjenforening, delmål for økning av samvær og overnattinger, og tiltak som nemnda/ domstol må godkjenne. Det er ikke alltid at det er foreldrenes «utviklingsbehov» som er årsak til omsorgsovertakelse, men forhold hos barnet. Det er slik sett malplassert å endre på definisjoner og særlig dersom foreldre lider av livstruende sykdommer som de ikke kan endre.
For å bedre sikre forutberegnelighet og sikre gjenforening prinsippet i tilstrekkelig grad, må det legges frem en gjenforening plan allerede ved sak inn til nemnden om omsorgsovertakelse. Planen skal inneholde hva som må forbedres, delmål, hva ett nådd delmål innebærer for å nå gjenforening formålet, og hvordan familiebåndene skal ivaretas med økning av samvær. BUFdirs evalueringsplan tar ikke nok opp i seg hvordan arbeide for gjenforening og de fleste barneverns etater oppfatter den som veiledende og lager sin egen praksis. Vi foreslår i stedet ett nytt ledd til § 14 -20 at nemnda må godkjenne barneverntjenestens plan om å arbeide for gjenforening. Dersom plan ikke foreligger, kan ikke sak om omsorgsovertakelse behandles.
Til 5.6 Plikt for barnevernstjenesten til å tilby oppfølging ved og etter opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse
Det vises til ovenforstående forslag. Vi opplever ikke at barnevernstjenesten oppfyller sine plikter etter bvl §8-3. Det er slett ikke tilstrekkelig at BUFDIR utarbeider og sender ut skjema, så lenge barneverntjenestene ikke bruker dem eller velger selektivt ut og lager sine egne skjemaer. Skjemaet inneholder også mangler for konkrete mål å arbeide mot for en gjenforening.
Når foreldre klager til statsforvalteren over saksbehandlingen, adferden til saksbehandlere med mer innhenter de ikke dokumentene i saken. De ber barneverntjenesten om en uttalelse og baserer seg på barnevernstjenesten sine uttalelser. I de fleste tilfeller åpner ikke Statsforvalteren sak. Dersom det blir åpnet sak får ikke privat part partsrettigheter. Det er da en sak mellom Statsforvalteren og det aktuelle barnevernskontoret. Dette er ikke i samsvar med EMK artikkel 6 og 13, ei heller normal klagebehandling i forvaltningen og fvl§ 16. I realiteten står privat part igjen med prøving i nemnd og domstol, men der viser svært mange nemndledere og dommere manglende forståelse for prosessuelle mangler og hvordan dette virker inn på vedtakets innhold. Med slik lang sperrefrist og uten rett på advokatbistand har ikke private parter noe likevektige «våpen» som barneverntjenesten. Den psykiske påkjenningen ved en omsorgsovertakelse og at sperrefristen er lang tilsier at det må være rett til fri rettshjelp også i denne perioden for at privat part skal kunne ivareta sitt tarv. Etter omsorgsovertakelse endrer også definisjonen seg på barnevernstjenestens avgjørelser fra vedtak til beslutninger som det ikke kan klages over. Her er en vesentlig rettsikkerhetsutfordring hvor privat part står totalt uten reelle verktøy for en effektiv prøvingsrett. For at rettsikkerheten skal kunne styrkes må flere avgjørelser som evaluering, samværsplaner, Plan om tilbakeføring fattes som enkeltvedtak som kan angripes gjennom en klage dersom en sperrefrist i det hele tatt skal kunne forsvares. Det må være et reelt klageorgan og ikke slik Statsforvalteren i dag praktiserer. Ved klager, kan det ikke fortsette at Statsforvalteren avgjør selv om det vil åpne tilsynssak slik dagens ordning er. Hvis det ikke opprettes en tilsynssak kan statsforvalteren oversende henvendelsen til barnevernstjenesten for oppfølging. I dag praktiseres ofte klager med at Statsforvalter innhenter uttalelse fra barneverntjenesten uten selv å innhente dokumenter i saken og gjøre en selvstendig vurdering. Dette er grovt, totalt i strid med fvl. § 17, i strid med EMK artikkel 6 og 13. Slik klageordningen er hos Statsforvalteren i dag er den så urimelig og stridende mot all rettsikkerhet og alminnelig god forvaltningsskikk at den må total reformeres og ikke flikkes på.
Dagens ordning gir ikke reelle klagemuligheter og reell klagebehandling. Foreldre gir tilbakemelding om at dersom de klager til statsforvalter opplever de å bli straffet av barneverntjenesten i etterkant og opplever enda mer rigide saksbehandlere.
Det er ikke god nok rettsikkerhet med at konsekvensen av ett eventuelt tilsyn er en anmodning om retting. Konsekvensene av en klage skal være retting også av sakens dokumenter, tiltak osv for å tilfredsstille krav til reparasjon. En klager som har partsrettigheter skal også få delta under klagebehandling og ikke slik praksis er i dag hvor tilsynssaken er en sak mellom Statsforvalter og det aktuelle organet.
Slik dagens ordning i dag er hvor Statsforvalter kan etter kommuneloven § 30-4 gi kommunen pålegg om retting og også ilegge mulkt etter barnevernsloven § 17-6 bør endres. En hører svært lite om at kommuner har fått mulkt og slik sett er dette en sovende paragraf. I tillegg vil ikke reparasjonskravet være tilfredsstilt slik at vi foreslår at klagesystemet må total reformeres med en selvstendig klageinstans etter lignende diskrimmineringsnemnda med kompetanse til å idømme erstatning. Dobbeltrollen som Statsforvalteren har i dag er like uforenlig med at saksbehandlerne i barneverntjenesten både skal utøve hjelp og samtidig utøve tvang. Klageadgang må klart og tydelig komme frem i barnevernsloven og barneverntjenesten må gi opplysninger om dette. Barn og foreldre må få fri rettshjelp i klagebehandling slik som klager i NAV saker. Særlig barn vil være i behov av bistand uavhengig av om de har selvstendige partsrettigheter.
Det må opprettes en ordning lignende diskrimineringsnemnda med kompetanse til å idømme erstatning. Barne- og helsenemnda er ikke noe aktuelt organ for slik prøving da kapasiteten allerede synes sprengt og vil ikke være uavhengig nok med tanke på de andre oppgavene de har.
Vi anser en endring av klageorgan som en reell kvalitetsreform og en svært viktig faktor for systemendring, og bedring av rettsikkerheten til familier.
Til 5.5 Nemnda tydeliggjør antatt varighet og foreldrenes utviklingsbehov i vedtaket om omsorgsovertakelse
Det er ett krav til forvaltningen om forutberegnelighet. Det vil lett komme i strid med EMK artikkel 3 av antatt varighet ikke kommer frem i vedtak. En omsorgsovertakelse er oftest svært psykisk belastende både for barnet, foreldre og øvrig familie. Det må ikke stilles krav som alene rettes mot at foreldre må vise «endring» eller «utvikling» for at gjenforening skal skje, siden krav om endring eller utvikling ikke kan oppfylles dersom forholdet aldri har eksistert.
Vi er videre enig med utvalget om at det er en mangelfull oppfølgning og utfordringsbildet i etterkant av en omsorgsovertakelse og at praksis fremdeles er at barneverntjenesten ikke arbeider for gjenforening. Generelt blir ikke skjema for evaluering utarbeidet av BUFDIR benyttet med begrunnelse fra barneverntjenesten om at skjemaet er bare veiledende. I tillegg foreligger det tydelige mangler ved skjemaet om hvordan en skal arbeide for gjenforening med at det blir satt klare delmål, kriterier og hvordan de skal arbeides mot.
En opplever barneverntjenesten som rigide og i stedet for at det utarbeides planer i samsvar med gjenforeningsformålet er svaret «vi er ikke der enda». Det må utarbeides klarere lovtekst og krav til barneverntjenesten at det legges frem en gjenforeningsplan for nemnda og allerede ved omsorgsovertakelse. Nemnda og domstolen kan ikke bli pålagt å utføre barnevernstjenesten sitt arbeid, men er i utgangspunktet enig om at dette også må komme frem i ett nemndsvedtak eller dom. På den andre side fremgår det i dommer fra EMD at å angi varighet og at «langtidsplassering» var i strid med EMK artikkel 8 da en omsorgsovertakelse ikke skal vare lengre enn nødvendig. Det må da være tatt ett forbehold om tid at dette ikke skal vare mer enn nødvendig. Vi kan derfor ikke gi fullstendig støtte i forslaget om at antatt varighet og kriterier blir skrevet i avgjørelser og dommer, men heller ett krav til barneverntjenesten om å fremlegge en plan med antatt lengde, hvordan det skal arbeides for gjenforening, delmål for økning av samvær og overnattinger, og tiltak som nemnda/ domstol må godkjenne. Det er ikke alltid at det er foreldrenes «utviklingsbehov» som er årsak til omsorgsovertakelse, men forhold hos barnet. Det er slik sett malplassert å endre på definisjoner og særlig dersom foreldre lider av livstruende sykdommer som de ikke kan endre.
For å bedre sikre forutberegnelighet og sikre gjenforening prinsippet i tilstrekkelig grad, må det legges frem en gjenforening plan allerede ved sak inn til nemnden om omsorgsovertakelse. Planen skal inneholde hva som må forbedres, delmål, hva ett nådd delmål innebærer for å nå gjenforening formålet, og hvordan familiebåndene skal ivaretas med økning av samvær. BUFdirs evalueringsplan tar ikke nok opp i seg hvordan arbeide for gjenforening og de fleste barneverns etater oppfatter den som veiledende og lager sin egen praksis. Vi foreslår i stedet ett nytt ledd til § 14 -20 at nemnda må godkjenne barneverntjenestens plan om å arbeide for gjenforening. Dersom plan ikke foreligger, kan ikke sak om omsorgsovertakelse behandles.
Til 5.6 Plikt for barnevernstjenesten til å tilby oppfølging ved og etter opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse
Det vises til ovenforstående forslag. Vi opplever ikke at barnevernstjenesten oppfyller sine plikter etter bvl §8-3. Det er slett ikke tilstrekkelig at BUFDIR utarbeider og sender ut skjema, så lenge barneverntjenestene ikke bruker dem eller velger selektivt ut og lager sine egne skjemaer. Skjemaet inneholder også mangler for konkrete mål å arbeide mot for en gjenforening.
Generelt om sperrefrist og forholdet til EMK artikkel 6 og 13
I den nye barnevernsloven ble sperrefristen økt fra 12 til 18 måneder for privat part å reise ny sak om samvær og tilbakeføring. I en sak før massedomfellelsene på barnevernsområdet er en frist på 12 måneder akseptert under forutsetning av at Staten reelt arbeidet for tilbakeføring. Det er tvilsomt at EMD vil akseptere en lengre sperrefrist enn 12 måneder. Særlig i lys av de materielle reglene om at en omsorgsovertakelse er midlertidig og krav om at det aktivt arbeides for en tilbakeføring. Barnevernssakene har dokumentert at det er en systemmangel at barnevernet ikke arbeider for tilbakeføring, noe som vil trekke i retning av at en lengre sperrefrist enn 12 måneder ikke kan aksepteres. Til tross for at det er hjemlet ett unntak framstår vilkårene som for strenge og hensyntar ikke momentet om at barnevernet ikke oppfyller sine plikter. I tillegg er flere barnevernskontorer fremdeles av den oppfatning av at samvær som er utmålt av nemnda er det de skal gi.
Hovedhensynet bak regelen er ikke endret fra 1992-loven. Hensynet bak sperrefristen er å skape ro. I forarbeidene er det uttalt at gjentatte og hyppige endringssaker vil kunne medføre uro og være en konfliktmekanisme som vil oppleves som destabiliserende og invaderende for barnet, jf. Ot.prp. nr. 76 (2005-2006). Økningen fra 12 til 18 måneder er begrunnet med at formåle med sperrefristen også skal gi en lengre periode for å vurdere og tilpasse samværsordninger, slik at det blir bedre rom for grundige vurderinger.
Begrunnelsen kommer lett i strid med kravet om at en omsorgovertakelse er midlertidig, kravet om at barneverntjenesten aktivt arbeider for tilbakeføring og at ett inngrep ikke skal gå lengre enn nødvendig. For lange sperrefrister vil da komme i konflikt med retten til effektive rettsmidler.
Økningen av sperrefristen vil mest sannsynlig ikke bli akseptert i EMD, og særlig dersom det ikke aktivt arbeides for en tilbakeføring. I J.M.N and C.H. v. Norway Application no. 3145/16 ble denne avvist fra behandling i EMD med begrunnelse om at EMD vil akseptere en sperrefrist på 12 måneder under forutsetning av at det aktivt ble arbeidet med tilbakeføring med jevnlige vurderinger og det fortsatt er kontakt med barnet.
Saken er fra før Norge er blitt massedomfelt og har derfor en beskjeden vekt, men EMD vil nok akseptere en lengre sperrefrist enn 12 måneder under forutsetning av at det blir gjort reelle og jevnlige evalueringer og aktivt arbeid for tilbakeføring, men ikke noe lengre sperrefrist da det vil komme i strid med kravet til effektive rettsmidler, EMK artikkel 13. En må også derfor kunne slutte at EMD ikke vil akseptere noen som helst sperrefrist dersom det kan påvises at barneverntjenesten ikke overholder sine plikter og dersom det ikke aktivt arbeides for en tilbakeføring eller at tilbakeføring er oppgitt.
Slik ordlyden i bvl § 7-4 er utformet utgjør regelen om sperrefrist også ett brudd på «equality of arms» da barnevernstjenesten kan uten hensyn til sperrefrist begjære ny sak inn til nemnden med krav om redusert minste samvær og kontakt. Det fremstår som at lovgiver ikke stiller noen som helst krav til barneverntjenesten om deres egen plikt til å skape ro i saken og kan ukritisk starte nye prosesser når de ikke takler utfordringer med manglende tillit. Sperrefrist regelen utgjør en total ubalanse av retten til bruk av rettsmidler jf. Artikkel 13.
Hovedhensynet bak regelen er ikke endret fra 1992-loven. Hensynet bak sperrefristen er å skape ro. I forarbeidene er det uttalt at gjentatte og hyppige endringssaker vil kunne medføre uro og være en konfliktmekanisme som vil oppleves som destabiliserende og invaderende for barnet, jf. Ot.prp. nr. 76 (2005-2006). Økningen fra 12 til 18 måneder er begrunnet med at formåle med sperrefristen også skal gi en lengre periode for å vurdere og tilpasse samværsordninger, slik at det blir bedre rom for grundige vurderinger.
Begrunnelsen kommer lett i strid med kravet om at en omsorgovertakelse er midlertidig, kravet om at barneverntjenesten aktivt arbeider for tilbakeføring og at ett inngrep ikke skal gå lengre enn nødvendig. For lange sperrefrister vil da komme i konflikt med retten til effektive rettsmidler.
Økningen av sperrefristen vil mest sannsynlig ikke bli akseptert i EMD, og særlig dersom det ikke aktivt arbeides for en tilbakeføring. I J.M.N and C.H. v. Norway Application no. 3145/16 ble denne avvist fra behandling i EMD med begrunnelse om at EMD vil akseptere en sperrefrist på 12 måneder under forutsetning av at det aktivt ble arbeidet med tilbakeføring med jevnlige vurderinger og det fortsatt er kontakt med barnet.
Saken er fra før Norge er blitt massedomfelt og har derfor en beskjeden vekt, men EMD vil nok akseptere en lengre sperrefrist enn 12 måneder under forutsetning av at det blir gjort reelle og jevnlige evalueringer og aktivt arbeid for tilbakeføring, men ikke noe lengre sperrefrist da det vil komme i strid med kravet til effektive rettsmidler, EMK artikkel 13. En må også derfor kunne slutte at EMD ikke vil akseptere noen som helst sperrefrist dersom det kan påvises at barneverntjenesten ikke overholder sine plikter og dersom det ikke aktivt arbeides for en tilbakeføring eller at tilbakeføring er oppgitt.
Slik ordlyden i bvl § 7-4 er utformet utgjør regelen om sperrefrist også ett brudd på «equality of arms» da barnevernstjenesten kan uten hensyn til sperrefrist begjære ny sak inn til nemnden med krav om redusert minste samvær og kontakt. Det fremstår som at lovgiver ikke stiller noen som helst krav til barneverntjenesten om deres egen plikt til å skape ro i saken og kan ukritisk starte nye prosesser når de ikke takler utfordringer med manglende tillit. Sperrefrist regelen utgjør en total ubalanse av retten til bruk av rettsmidler jf. Artikkel 13.
Til Kapitel 14 forslag om nasjonalt barnevernsregister
Norge har lange og svært positive erfaringer med helseregistre.
Lepraregisteret
Ove Guldberg Høegh, overlege for den spedalske sykdom, etablerte i 1856 et nasjonalt register over alle leprapasienter i Norge. Det er Verdens første nasjonale pasientregister.
Informasjon skulle samles om alle pasientene og det skulle registreres navn, alder, fødested, bosted, når diagnostisert, hvilken form sykdommen hadde, slektninger med tilsvarende sykdom, og sykdommens utvikling skulle meldes fra år til år, opplysninger om endret bosted og/eller institusjonalisering, og til sist død.
Hensikten med registeret var å få kartlagt risikofaktorer og gjennom det finne årsaken til sykdommen. Det var altså delvis et behov for å sikre oversikt over pasientene, og delvis gjennom sikring av opplysninger med kvalitet gi anledning til forskning for å finne løsningen på gåten: hva skyldtes sykdommen?
Ved hjelp av opplysningene i registeret utviklet Gerhard Henrik Armauer Hansen en teori om at sykdommen skyldtes smitte og i februar 1873 lyktes han med å observere basillen ved hjelp av et mikroskop.
Systematisk innsamling og strukturering av informasjon med høy kvalitet, gav løsningen på gåten i løpet av få år.
Informasjon skulle samles om alle pasientene og det skulle registreres navn, alder, fødested, bosted, når diagnostisert, hvilken form sykdommen hadde, slektninger med tilsvarende sykdom, og sykdommens utvikling skulle meldes fra år til år, opplysninger om endret bosted og/eller institusjonalisering, og til sist død.
Hensikten med registeret var å få kartlagt risikofaktorer og gjennom det finne årsaken til sykdommen. Det var altså delvis et behov for å sikre oversikt over pasientene, og delvis gjennom sikring av opplysninger med kvalitet gi anledning til forskning for å finne løsningen på gåten: hva skyldtes sykdommen?
Ved hjelp av opplysningene i registeret utviklet Gerhard Henrik Armauer Hansen en teori om at sykdommen skyldtes smitte og i februar 1873 lyktes han med å observere basillen ved hjelp av et mikroskop.
Systematisk innsamling og strukturering av informasjon med høy kvalitet, gav løsningen på gåten i løpet av få år.
Medisinsk fødselsregister
Medisinsk fødselsregister (MFR) er eit landsomfattande helseregister over alle fødsler i Norge. Registeret skal bidra til å avklare årsaker til og konsekvenser av helseproblem ved svangerskap og fødsel samt overvåke forekomsten av medfødte misdannelser.
Alle fødeinstitusjoner i Norge skal melde fødsler til MFR. Meldeskjemaet inneholder navn og fødselsnummer til barnet og foreldre, opplysninger om mors helse før og under svangerskapet samt eventuelle komplikasjoner under svangerskapet eller fødselen. Slike opplysningar kan være om mor har brukt legemidler under svangerskapet, hvilke inngrep/tiltak som eventuelt er gjort under fødsel, hvilke komplikasjoner som eventuelt oppstod under fødsel, eller komplikasjoner etter fødsel, om barnet er levendefødt, hvilke diagnoser barnet eventuelt har, eller tegn til medfødte misdannelser. Dersom mor ikke motsetter seg det, henter en inn opplysninger om mors røykevaner og yrke. Det same gjeld informasjon om assistert befruktning.
Alle svangerskap som blir avslutta etter 12. svangerskapsveke, inkludert svangerskapsavbrot etter 12. uke er meldepliktige til MFR.
Det er reservasjonsrett knytt til permanent lagring av direkte personidentifiserende opplysninger om kvinner som har fått utført svangerskapsavbrudd etter abortlova § 2 tredje ledd bokstav c. Slike svangerskapsavbrudd innvilges dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».
I Norge har vi lang erfaring med å hente inn og behandle opplysninger i ulike helseregister. Registrene har vist seg svært gode med hensyn på å finne svar på sentrale problemstillinger.
Alle fødeinstitusjoner i Norge skal melde fødsler til MFR. Meldeskjemaet inneholder navn og fødselsnummer til barnet og foreldre, opplysninger om mors helse før og under svangerskapet samt eventuelle komplikasjoner under svangerskapet eller fødselen. Slike opplysningar kan være om mor har brukt legemidler under svangerskapet, hvilke inngrep/tiltak som eventuelt er gjort under fødsel, hvilke komplikasjoner som eventuelt oppstod under fødsel, eller komplikasjoner etter fødsel, om barnet er levendefødt, hvilke diagnoser barnet eventuelt har, eller tegn til medfødte misdannelser. Dersom mor ikke motsetter seg det, henter en inn opplysninger om mors røykevaner og yrke. Det same gjeld informasjon om assistert befruktning.
Alle svangerskap som blir avslutta etter 12. svangerskapsveke, inkludert svangerskapsavbrot etter 12. uke er meldepliktige til MFR.
Det er reservasjonsrett knytt til permanent lagring av direkte personidentifiserende opplysninger om kvinner som har fått utført svangerskapsavbrudd etter abortlova § 2 tredje ledd bokstav c. Slike svangerskapsavbrudd innvilges dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».
I Norge har vi lang erfaring med å hente inn og behandle opplysninger i ulike helseregister. Registrene har vist seg svært gode med hensyn på å finne svar på sentrale problemstillinger.
Det nasjonale barnevernsregisteret
Departementet foreslår at det presiseres i bestemmelsen at det kan behandles personopplysninger tilknyttet fødselsnummer eller andre personentydige identifikasjonsnumre i registeret. Det er nødvendig å innhente slike direkte personidentifiserende opplysninger for å kunne gjenkjenne ett og samme individ i ulike saker, og på tvers av kommuner. Dette som grunnlag for å foreta analyser av for eksempel flyttinger mellom kommuner og årsakssammenhenger. Behandling av fødselsnummer er også nødvendig for å kunne muliggjøre koblinger mot andre registre.
Det nasjonale barnevernsregisteret vil i samsvar med gjeldende praksis ta utgangspunkt i behandling av innrapporterte individdata fra de kommunale barnevernstjenestene. Departementet foreslår imidlertid at bestemmelsen utformes noe bredere, slik at registeret også kan behandle barnevernsrelaterte personopplysninger fra andre aktører i barnevernet. Mest aktuelt vil være opplysninger fra det statlige barnevernet og fra barneverns- og helsenemndene. Slik forslaget er utformet, vil også data fra private leverandører som utfører oppgaver etter barnevernsloven kunne omfattes. Forslaget åpner for at registeret kan behandle «barnevernsopplysninger». Dette innebærer at registeret er avgrenset til å behandle personopplysninger som opprinnelig er samlet inn av organer som utfører oppgaver etter barnevernsloven. Det innebærer samtidig at registeret også kan inneholde opplysninger etter artikkel 9 og 10 i personvernforordningen, herunder opplysninger om helseforhold. Formuleringen «barnevernsopplysninger» må følgelig sees i sammenheng med at utelukkende organer som utøver oppgaver etter barnevernsloven kan pålegges å utlevere opplysninger til registeret i henhold til forslaget. Adgangen til å utlevere opplysninger fra registeret for sammenstilling med opplysninger fra andre registre, foreslås nærmere regulert i forskrift, jf. kapittel 14.3.3.
Departementet foreslår videre at formålet med registeret presiseres i bestemmelsen. I henhold til forslaget skal formålet med registeret skal være å behandle personopplysninger som grunnlag for statistikk og analyser for å frambringe kunnskap om to overordnede formulerte forhold. Dette knytter seg til effekten av ulike tiltak i barnevernet, og hvordan disse tiltakene påvirker barn og familier som mottar tjenestene, samt følge med på utviklingen i barnevernstjenesten.
Dersom et barnevernsregister skal ha verdi må det sikres at det er presis og korrekt informasjon som legges inn. Så langt har kvaliteten på data til statistikk på barnevernsfeltet holdt alt for dårlig nivå. Blir barnevernregisteret bygd på ubrukelige data, vil det selvsagt heller ikke ha verdi for forskning.
Et barnevernsregister i seg selv er helt OK. Dette er innrapporterte data fra Familia og andre registre til bruk for myndighetene i form av statistikk, og for forskning. Ingen opplysninger om foreldre legges inn, annet enn indirekte opplysninger som kommer fram f.eks. når plasseringsårsak er vold i hjemmet eller psykiatri. Målet med registeret er helt fint og i tråd med det vi ønsker oss. Men det er noen detaljer jeg tenker vi skal kommentere på:
Det nasjonale barnevernsregisteret vil i samsvar med gjeldende praksis ta utgangspunkt i behandling av innrapporterte individdata fra de kommunale barnevernstjenestene. Departementet foreslår imidlertid at bestemmelsen utformes noe bredere, slik at registeret også kan behandle barnevernsrelaterte personopplysninger fra andre aktører i barnevernet. Mest aktuelt vil være opplysninger fra det statlige barnevernet og fra barneverns- og helsenemndene. Slik forslaget er utformet, vil også data fra private leverandører som utfører oppgaver etter barnevernsloven kunne omfattes. Forslaget åpner for at registeret kan behandle «barnevernsopplysninger». Dette innebærer at registeret er avgrenset til å behandle personopplysninger som opprinnelig er samlet inn av organer som utfører oppgaver etter barnevernsloven. Det innebærer samtidig at registeret også kan inneholde opplysninger etter artikkel 9 og 10 i personvernforordningen, herunder opplysninger om helseforhold. Formuleringen «barnevernsopplysninger» må følgelig sees i sammenheng med at utelukkende organer som utøver oppgaver etter barnevernsloven kan pålegges å utlevere opplysninger til registeret i henhold til forslaget. Adgangen til å utlevere opplysninger fra registeret for sammenstilling med opplysninger fra andre registre, foreslås nærmere regulert i forskrift, jf. kapittel 14.3.3.
Departementet foreslår videre at formålet med registeret presiseres i bestemmelsen. I henhold til forslaget skal formålet med registeret skal være å behandle personopplysninger som grunnlag for statistikk og analyser for å frambringe kunnskap om to overordnede formulerte forhold. Dette knytter seg til effekten av ulike tiltak i barnevernet, og hvordan disse tiltakene påvirker barn og familier som mottar tjenestene, samt følge med på utviklingen i barnevernstjenesten.
Dersom et barnevernsregister skal ha verdi må det sikres at det er presis og korrekt informasjon som legges inn. Så langt har kvaliteten på data til statistikk på barnevernsfeltet holdt alt for dårlig nivå. Blir barnevernregisteret bygd på ubrukelige data, vil det selvsagt heller ikke ha verdi for forskning.
Et barnevernsregister i seg selv er helt OK. Dette er innrapporterte data fra Familia og andre registre til bruk for myndighetene i form av statistikk, og for forskning. Ingen opplysninger om foreldre legges inn, annet enn indirekte opplysninger som kommer fram f.eks. når plasseringsårsak er vold i hjemmet eller psykiatri. Målet med registeret er helt fint og i tråd med det vi ønsker oss. Men det er noen detaljer jeg tenker vi skal kommentere på:
Konklusjon/forslag:
Vi støtter ideen om et nasjonalt barnevernsregister og ser at det kan gi mulighet for en meningsfull og viktig forskning på dette feltet. MEN kvaliteten på dataene må sikres, og det må gis alminnelige rettigheter for partene til innsyn og retting av bevislige feil. Ingen kan være tjent med forskning på falsk eller gal informasjon.
Bergen, den 02.07.2024 Yngve Nedrebø Anita Skippervik
Bergen, den 02.07.2024 Yngve Nedrebø Anita Skippervik