Dato: 01.07.2024 Svartype: Med merknad Oslo tingrett vil med dette gi høringsuttalelse til høringsnotat med forslag til endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsreform). Det foreslås flere endringer, men vi begrenser uttalelsen til punkter som antas å få direkte betydning for domstolens behandling av barnevernssaker. Oslo tingrett har tidligere avgitt høringsuttalelser til NOU 2016:16 fra barnevernlovutvalget og til forslaget til ny barnevernslov i 2019. Noen av forslagene som fremmes nå har vært foreslått tidligere, og for de forslagene vises det til tidligere merknader. Forslaget punkt 5.2 Barns prosessuelle rettigheter, aldersgrense for barns partsrettigheter mv. Å senke aldersgrensen for (fulle) partsrettigheter til 12 år har vært vurdert av departementet tidligere, men uten at departementet den gangen fulgte opp forslaget fra barnevernlovutvalget om dette. Tingretten ga i høringsuttalelsen til NOU 2016:16 uttrykk for skepsis til forslaget om å senke aldersgrensen for partsrettigheter til 12 år. Dette er fortsatt Oslo tingretts syn, og vi viser derfor til høringsuttalelsen til barnevernlovutvalgets forslag der vi blant annet skrev: [..] Oslo tingrett er enig med utvalget i at forslaget betyr at barn i større grad kan gjøre sine rettigheter gjeldende. Videre at det vil kunne tydeliggjøre at barnas interesser i disse sakene ikke nødvendigvis er sammenfallende med interessene til de andre partene i saken, inkludert barneverntjenesten, foreldrene og fosterforeldrene. Oslo tingrett mener imidlertid at utvalget ikke i tilstrekkelig grad har redegjort for de sterke betenkelighetene det kan være med å gi barn helt ned til 12 år status som part i en barnevernssak som står for retten (eller fylkesnemnda). Det kan etter vårt syn ikke være tvil om at dette medfører belastninger for barnet, og det savnes en psykologfaglig utredning av dette aspektet ved partsrettighetene. Oslo tingrett peker på at barn i disse sakene gjerne befinner seg i en meget vanskelig livssituasjon, og at disse barna kan være svært skadet/traumatisert. Det er vår bekymring at barna lett kan havne i krysspress, og føle at de bør gjøre partsrettigheter gjeldende, enten av hensyn til foreldrenes eller av hensyn til beredskapsforeldre/fosterforeldrene. Det vil være vanskelig for barn ned til 12 år å overskue konsekvensene av at man sier ja til å gjøre partsrettigheter gjeldende. Utvalget har ikke problematisert hvem som skal bistå barnet i en slik vurdering, og hvem som skal ha ansvar for /påse at barnet informeres om hva det innebærer å gjøre partsrettigheter gjeldende, og hvordan barnets syn skal innhentes. Det følger av Rt-2014-530 at det skal oppnevnes advokat i samsvar med barnets eget ønske. Det er imidlertid uklart hvem som bistår barnet frem til advokat er valgt. Etter gjeldende rett vil foreldrene i utgangspunktet beholde foreldreansvaret og vergerollen dersom barneverntjenesten overtar omsorgen for et barn. Foreldrene vil imidlertid være inhabile til å handle som verger dersom de har en interesse i saken som strider mot barnets. Det må i disse tilfeller oppnevnes en midlertidig verge etter vergemålsloven § 27. Vergen har etter gjeldende rett en begrenset rolle i selve barnevernssaken. Utvalget synes ikke å ha tiltenkt en midlertidig verge en større rolle ved vurderingen av om barnet skal gjøre partsrettigheter gjeldende. Dersom en midlertidig verge eller en trygghetsperson skal fylle en slik rolle, vil det være særlig viktig at vedkommende er reelt uavhengig av de øvrige partene i saken. Dette er i liten grad drøftet i lovforslaget og bør avklares nærmere i det videre lovarbeidet. Når det gjelder utøvelsen av eventuelle partsrettigheter når det er begjært rettslig prøving etter tvisteloven kap. 36, er det som nevnt Oslo tingretts oppfatning at dette vil være svært krevende for barn helt ned til 12 år. Det er tale om å være direkte involvert som part for retten (og i fylkesnemnda), herunder delta under hovedforhandlingen. Vi peker på at barnet ved dette får mulighet til å få innsyn i alle sakens dokumenter, herunder informasjon om mor/far/søsken/seg selv som de kanskje bør skjermes mot. Det gjelder f.eks. opplysninger om foreldrenes omsorgsevne, fungering, psykiske forhold, rus, seksuelle forhold/overgrep m.v. Videre vil det regelmessig være opplysninger om barnets egen kognitive utvikling, spesielle behov, fungering på skole m.v. Ved deltakelse under hovedforhandlingen vil barnet få høre/lese alt som dokumenteres og forklares. Retten viser til avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett, inntatt i LB-2016-56815 (gjaldt en jente på nesten 15 år) der det er uttalt at fordelene med å få partsrettigheter må veies mot den belastning det vil være å følge saken med dokumentinnsyn, og at partsrettigheter ble nektet. Dette perspektivet bør etter Oslo tingretts syn vurderes nærmere ut fra et psykologfaglig perspektiv. Det er for øvrig Oslo tingretts syn det å få fulle partsrettigheter i den rettslige prosessen for barn helt ned til 12 år, ikke uten videre kan sammenlignes med å gi barnet partsstatus i relasjon til andre velferdslover. Utover å henvise til at det en fordel med harmonisering av aldersgrensene, og legge til grunn at barn på 12 år normalt vil ha forutsetninger for å vurdere om vedkommende ønsker å opptre som part i saken, har utvalget ikke problematisert eller drøftet dette nærmere. Dette framstår som en mangel ved forslaget. Utvalget foreslår ingen endringer sammenlignet med gjeldende rett når det gjelder hva det innebærer at barnet er part i saken, dvs. at det fortsatt vil være slik at barn fra de er 12 år på egen hånd kan påklage et vedtak eller begjære rettslig overprøving av dette. Videre er det presisert at de konkrete partsrettighetene bare skal anvendes dersom barnet ønsker dette, og at det ikke er en plikt for barnet selv (eller ved hjelp av advokat), å gjøre partsrettigheter gjeldende, f.eks. kreve dokumentinnsyn, være til stede under nemndas eller rettens behandling av saken eller avgi partsforklaring. Det er imidlertid ikke i drøftet i utvalgets forslag hvordan et 12 år gammelt barn skal kunne ta stilling til om det ønsker dokumentinnsyn, begjære rettslig overprøving eller være til stede under hovedforhandlingen m.v., eller – mer overordnet – hvordan et barn i tilstrekkelig grad skal kunne evne å vurdere hva som er til dets beste. Det vil kunne bli vanskelig å beskytte barn som ønsker å delta i retten mot en utilrådelig påkjenning. Etter gjeldende rett har det ved vurderingen av om et barn under 15 år skal innvilges partsrettigheter, vært lagt stor vekt på om barnets mening vil komme klart til uttrykk på annen måte […] Oppsummert mener Oslo tingrett at utvalget i for liten grad har lagt vekt på belastningen det kan være for barnet å gjøre partsrettigheter gjeldende. Det er Oslo tingretts syn at det knytter seg klare betenkeligheter til å gi barn ned til 12 år partsrettigheter i den rettslige prosessen. […]. Oslo tingrett er enig med departementet i at vilkåret om at «barnet må forstå hva saken gjelder» for at det kan innvilges partsrettigheter, må videreføres også med en lavere aldersgrense enn det som følger av gjeldende rett. Men vi mener at et slikt vilkår ikke bøter på de utfordringene vi har pekt på med en hovedregel om at barn helt ned til 12 år innvilges partsrettigheter. Det vises til at departementet har understreket at vilkåret om at barnet må forstå hva saken gjelder er ment som en snever unntaksbestemmelse – en sikkerhetsventil – og at det må være klart at barnet ikke er i stand til å utøve partsrettigheter. Dette innebærer at de fleste barn over 12 år vil ha partsrettigheter dersom departementets forslag vedtas. Forslaget punkt 5.3 Barnets rett til å klage på vedtak som innebærer at barnet må flytte Oslo tingrett har ikke noen innvendinger til at barn innvilges en mulighet til å bringe et flyttevedtak inn for barneverns og helsenemnda, men mener at det bør settes en aldersgrense for når barnet kan utøve en slik rettighet. Det vil være uheldig dersom små barn som ikke har forutsetninger for å forstå hva som ligger til grunn for barnevernstjenestens vedtak eller hva som er best for dem, skal kunne starte en prosess for nemnda og deretter for domstolene. Aldersgrensen bør etter Oslo tingretts syn være den samme som aldersgrensen for partsrettigheter, som Oslo tingrett mener bør være 15 år, jf. merknadene over. Forslaget punkt 5.5 Nemnda tydeliggjør antatt varighet og foreldrenes utviklingsbehov i vedtaket om omsorgsovertakelse Oslo tingrett støtter forslaget om at nemndsvedtaket – eventuelt dommen – klargjør varigheten av en omsorgsovertakelse i de tilfellene det foreligger tilstrekkelige holdepunkter til at dette kan angis. Vi er enige i at det vil være positivt både for barnet, foreldrene og fosterforeldrene dersom de tidlig får vite hvor lenge omsorgsovertakelsen vil vare. En slik tidsangivelse vil skape forutsigbarhet rundt plasseringen, og i tillegg gjøre barnevernstjenesten bedre i stand til å vurdere hvilke tiltak som bør settes inn overfor familien så lenge omsorgsovertakelsen varer. Samtidig peker Oslo tingrett på at det i mange tilfeller vil være vanskelig å angi dette konkret, og at presiseringen i forslaget om at plikten ikke er ubetinget, men forutsetter at det foreligger holdepunkter og grunnlag for å vurdere dette, derfor er viktig. Forslaget punkt 6.5 Barneverntjenestens adgang til å stanse fastsatt samvær etter omsorgsovertakelse Oslo tingrett er enig med departementet i at det er behov for en uttrykkelig lovhjemmel for stansing av samvær i visse tilfeller, og støtter forslaget til ny § 7-7. I dag forankres dette gjerne i nødrettsbetraktninger. Forslaget punkt 7.3 Sperrefrist når mål om gjenforening er oppgitt Oslo tingrett har i tidligere høringsuttalelse støttet forslag om forlenget sperrefrist for nye tilbakeføringssaker ut fra hensynet til å skjerme barna og deres omsorgssituasjon mot den uro og utrygghet gjentatte rettsprosesser skaper. Forslaget i punkt 7.3 om strengere sperrefrist for å få prøvd ny sak om tilbakeføring og samvær i saker der nemnda har vurdert at gjenforeningsmålet er oppgitt, bygger på de samme hensynene. Oslo tingrett er positiv til forslag som kan møte barnets behov for trygghet og forutsigbarhet og redusere antallet nemnds- og rettsprosesser, og mener at strengere sperrefrister er et egnet virkemiddel. Departementet foreslår at barneverns- og helsenemnda ved krav om tilbakeføring skal ta stilling til om gjenforeningsmålsetting er oppgitt, og at dette punktet kan bringes videre inn for rettslig prøving selv om foreldrene aksepterer at barnet ikke skal tilbakeføres. Oslo tingrett er skeptisk til egne prosesser om dette spørsmålet, som reelt sett er et premiss for andre spørsmål nemnda eller domstolene skal ta stilling til. Siden forslaget til ny § 5-7 åpner for at foreldrene, selv om gjenforeningsmålsettingen tidligere har vært ansett for oppgitt, kan fremme ny sak for barneverns- og helsenemnda dersom det foreligger nye opplysninger, er det vanskelig å se at det er et behov for egne prosesser som bare gjelder spørsmålet om gjenforeningsmålsettingen er oppgitt. Forslaget punkt 12.6 Oslo tingrett støtter forslaget i punkt 12.6 om en adgang for departementet til å føre oversikt over sakkyndige, og at det gis hjemmel til at departementet kan gi forskrift om innholdet i og forvaltning av oversikten. Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
