SOS-barnebyer

SOS-barnebyer takker for muligheten til å gi innspill på høringen “Forslag til endringer i barnevernsloven.

Vi har kommentert under hvert enkelt kapittel som er i henhold til høringsnotatet.

Vi ønsker å komme med en innledende kommentar vedrørende enslig mindreårige asylsøkere.

Barnevernsutvalgets utredning, NOU 2023: 7 Trygg barndom, sikker fremtid – Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet anbefalte utvalget at omsorgsansvaret bør overføres til barnevernet, men dette er ikke fulgt opp i forslagene til endringer i denne høringen.

SOS-barnebyer har i likhet med flere organisasjoner over tid påpekt at Norge ikke behandler enslig mindreårige asylsøkere som barn og dermed ikke følger barnekonvensjonens definisjon på barn. Vi støtter Barnevernsutvalgets forslag om at: “Utvalget mener at det bør gjøres noe med tilbudet til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Utvalget er kjent med at det har skjedd enkelte endringer i lovverket de siste årene, og at utlendingsmyndighetens ansvar for å gi forsvarlig omsorg er tydeliggjort. Utvalget mener likevel at det er et klart behov for at det etableres et likeverdig tilbud for barn under og over 15 år, og ser med alvor på situasjonen for denne sårbare gruppen barn. Utvalget mener derfor, slik en rekke aktører har tatt til orde for tidligere, at Bufetat må overta ansvaret fra utlendingsmyndighetene for barna mellom 15 og 18 år. Tilbudet om omsorgssenter må gjelde for alle enslige mindreårige asylsøkere under 18 år. Utvalget foreslår derfor at barnevernsloven § 11-1 endres, slik at det fremgår at tilbud om opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere gjelder for barn under 18 år.»

Vi ber departementet vurdere dette igjen slik at Norge ivaretar sine forpliktelser i henhold til barnekonvensjonen.

SOS-barnebyer mener at begge alternativene som er foreslått av departementet er på hver sin måte gode. Vi mener likevel at alternativ 1 styrker barnets prosessuelle rettigheter bedre enn alternativ 2. Vi legger da til grunn at departementet utarbeider tydelige retningslinjer for muligheten til å nekte barnet innsyn i dokumenter eller deltakelse i nemda. Det må ikke være noen tvil i nemda eller hos andre parter hva som kreves for dette.

Videre mener vi at både alternativ 1 og 2 fordrer at barnet har en advokat som faglig kan ivareta barnets beste og vi mener at oppnevnt advokat bør kunne vise til erfaring fra lignende saker. Vi er innforstått med prinsippet om fritt advokatvalg, men mener likevel at det bør settes kriterier for hvilke advokater som kan representere barn.

Det må også vurderes hvordan barnet kan be om ny advokat og/eller klage på oppnevnt advokat. Dette kan vurderes opp mot hvordan ordningen med bistandsadvokat fungerer, men da tilrettelagt for barn.

Vi anser det også naturlig at informasjonen om valg av advokat og hvilken rolle advokaten har mm formidles til barnet på en adekvat måte. Det bør også sikres at barnet har forstått informasjonen både ved starttidspunkt og underveis.

Når det gjelder begrensning av barns innsynsrett i sakens dokumenter så mener vi at dette bør vurderes i det enkelte tilfelle ut fra barnets beste. For å muliggjøre en så lik praksis som mulig i nemdene så bør unntaksbestemmelsen konkretiseres gjennom retningslinjer eller veileder.

SOS-barnebyer mener på generelt grunnlag at det er viktig å styrke barns rett og adgang til å klage. Det er en viktig del av prinsippet om medvirkning og styrker barnets posisjon som selvstendig rettssubjekt. Vi mener også at de voksne nærmest barnet i all hovedsak bør gis anledning til å ivareta omsorgsansvaret og dersom foreldrene ikke er i stand til dette, at de som forvalter omsorgsansvaret innehar den endelige beslutningen.

Vi ønsker også å understreke at departementet bør følge med på om barn faktisk klager og hvilke vedtak som fattes. Forutsetningene for at en klageordning oppfyller sin målsetning og dermed oppleves troverdig er at den er:

Tilgjengelig for potensielle klagere

Forståelig for klager

At klager medfører endringer i vedtak i en andel av klagene

SOS-barnebyer støtter forslaget om at det ikke er klagerett på vedtak om frivillige hjelpetiltak i hjemmet. Men, dette forutsetter, slik departementet understreker, at barnet har blitt gitt anledning til å reelt medvirke. Det forutsetter også at det er gode evalueringer underveis hvor barnet får uttrykt fritt sin erfaring og opplevelse av tiltaket.

Det er også positivt at mulighet for tilsynsklage fremheves.

SOS-barnebyer synes det er svært positivt at departementet fremmer flere forslag som kan styrke fosterhjemmene.

Vi ser dessverre en klar endring i andel fosterforeldre som vil anbefale andre å bli fosterforeldre. I 2010 og 2016-17 var det hele 76% som svarte at de ville anbefale andre å bli fosterforeldre (Bufdir). I 2023 viste den samme undersøkelsen at bare 42% vil anbefale det samme.

SOS-barnebyer støtter de forslag som fremkommer om å styrke fosterforeldrene beslutningsmyndighet med den målsetning å normalisere barnets hverdag i så stor grad som mulig.

Samtidig vil det være, som departementet viser til, noen områder som kan betraktes som særlig viktige for å ivareta barnets kulturelle og eventuelt religiøse bakgrunn som kan bli viktig for barnets opplevelse av tilknytning senere i livet. Foreldrene bør kunne ha sterk innflytelse på bestemmelser som berører dette. Dersom barnet derimot motsetter seg dette så bør dette veie tungt. Et eksempel på dette er om foreldrene ønsker at barnet går på en privat kristen skole mens barnet selv ikke ønsker dette, så bør barnets ønske veie tyngst.

Selv om fosterforeldrene får utvidede muligheter i sin omsorgsoppgave så bør barneverntjenesten sørge for at foreldrene er informert underveis slik at de får et bedre innblikk og forståelse av barnets hverdag og som vil kunne virke positivt inn på samværene, tilknytningen og samarbeidet med både fosterforeldrene og barneverntjenesten.

Vi mener videre at det bør være slik at barnevernstjenesten holdes informert av fosterforeldrene på de avgjørelser som fattes for både å kunne være godt informert om barnets omsorgsituasjon og for å sikre at avgjørelsene er i overenstemmelse med barnets beste. Det forholder seg også slik at rent formelt er barneverntjenesten ansvarlig for barnets omsorgssituasjon og de beslutninger som fattes.

SOS-barnebyer mener at departementet ikke tilstrekkelig har utredet løsninger dersom det oppstår vesentlig uenigheter eller konflikter mellom partene (fosterforeldrene, barneverntjenesten og foreldrene). Vi har merket oss Barneombudets forslag og et eget konfliktløsningsorgan for dette formålet. Vi mener at dette virker fornuftig og vil kunne bidra til å håndtere og løse konflikter mellom de voksne og dermed virke positivt for barnet som vil kunne oppleve å stå midt mellom alle parter.

I den praktiske håndteringen av hverdagen håper vi departementet finner en snarlig løsning på håndtering av bank id da flere relevante tjenester krever dette.

Oppsummert mener SOS-barnebyer at tiltak som normaliserer hverdagen til fosterbarnet og fosterfamilien er av det gode, men det skal heller ikke glemmes at barnet har foreldrene som barnet har en tilknytning til og som bør ivaretas der det er til barnets beste. En del av tilknytning er utøvd foreldreskap.

SOS-barnebyer støtter forslagene som framkommer om godtgjøring, utgiftsdekning, frikjøp og pensjon.

Vi ønsker å kommentere under kapittelet om frikjøp at det er positivt at det er fokus på den første perioden i plasseringen. Samtidig vil det for noen barn være først etter en stund at reaksjoner på opplevelser viser seg. Dette må barneverntjenesten være oppmerksom på i sin vurdering av frikjøp.

Vi stusser også over praksis at jo eldre barnet er, dess kortere er frikjøpsperioden. Vi mener at det ikke er alderen på barnet i seg selv som bør være avgjørende for frikjøpsperioden, men barnets behov for oppfølging. Dersom et barn på 14 år kommer i fosterhjem er det mer sannsynlig at barnet har tyngre bagasje, lengre, barneverns- karriere, brudd og flyttinger. Vi vil anta at dette er langt mer krevende enn en 1 åring med lettere “bagasje”.

Oppsummert så mener SOS-barnebyer at det er barnets behov og ikke alder som skal være avgjørende for vurdering av frikjøpsperioden. Det bør vurderes om det er hensiktsmessig å konkretisere hvilke kriterier og vurderinger som skal ligge til grunn for barneverntjenestens vurdering av frikjøp. Dette også for å sikre i større grad lik praksis mellom kommunene.

SOS-barnebyer støtter at frikjøpte fosterforeldre skal kompenseres for manglende opptjening av tjenestepensjon.

SOS-barnebyer støtter forslaget.

SOS-barnebyer støtter til dels forslaget, og ber departementet vurdere hvorvidt vilkåret for å stanse samvær er satt for høyt. Vi mener at det bør vurderes om vilkåret bør settes ut fra barnets ønske om å ikke ha samvær. SOS-barnebyer mener at barn ikke skal tvinges til samvær og vi uttrykker bekymring ved at det i årets fosterhjemsundersøkelser er hele 22,6% av fosterbarna som har opplevd at de har blitt tvunget fysisk eller ved press til å gjennomføre samvær. 27,4% av fosterforeldrene sier de har opplevd at barneverntjenesten har bedt dem om å presse mm fosterbarnet til å gjennomføre samvær. Dette er ikke til barnets beste.

Dersom barnet i utgangspunktet ønsker samvær og foreldrene ikke er i stand til å gjennomføre et godt samvær, så støtter vi departementet at dette blir ansett som vilkår for å stanse fastsatt samvær.

SOS-barnebyer støtter forslaget om at barneverntjenesten er pliktig til å informere politiet om et barn lever på skjult og sperret adresse. Barneverntjenesten bør også gjøre vurderinger sammen med politiet hvilke tiltak som er best egnet i hvert enkelt tilfelle. Politiet har nok samlet mer erfaring og kompetanse i de forskjellige sikkerhetstiltak.

Vi ønsker utover det å bemerke at vi finner det underlig at en avgjørelse om skjult og sperret adresse ikke er gjenstand for behandling i nemda. Å leve under slike forhold er svært krevende for den det gjelder og kan påføre traumer samt legge vesentlig press på allerede eksisterende traumer. Å leve på kode 6 eller 7 er i seg selv en meget sterk inngripen i en persons liv. Vi mener derfor utfra rettsvern og sakens alvorlighet at nemda bør fatte en slik beslutning. Dersom plasseringen er akutt, bør nemda i ettertid fatte vedtaket.

Vi ønsker også å sette fokus på muligheten for omvendt voldsalarm som politiet i inneværende år har fått langt større handlingsrom for å benytte. Det bør vurderes i egnede tilfeller og kan være mindre belastende for barnet.

Videre anmoder vi om at Bufdir og dermed departementet har en fullstendig oversikt av bruken av skjult og sperret adresse.

SOS-barnebyer støtter departementets differensiering mellom gjenforening/tilbakeførings målsettingen og samvær. Slik det påpekes så kan det forholde seg slik at selv om foreldrene ikke kan ivareta den daglige omsorgen for barnet kan de være gode samværsforeldre. Samtidig er det en klarer gjensidig påvirkning på omfang av samvær der det er et tydelig gjenforeningsmål.

Det vil og sikre rettssikkerheten å behandle og vurdere dette særskilt i nemda og eventuelt rettsapparatet.

Vi støtter også at det bør foreligge vesentlig endringer i barnets eller foreldrenes situasjon for en gjenopptagelse av saken både om gjenforening og der det er begrenset samvær med særskilt grunnlag.

SOS-barnebyer mener Barneombudet har i sitt høringssvar tydelig formulert innspill som vi støtter.

SOS-barnebyer har tidligere stilt spørsmål ved oppvekstadopsjon og dens relevans. Vi stiller oss positive til “vedtak om overføring av foreldreansvar” da vi mener det oppfyller de behov for stabilitet som barnet kan trenge samtidig som det ikke vil skape forvirring rundt adopsjonsbegrepet.

Det er positivt at barnevernet har flere måter å sikre at barn får gode, stabil og forutsigbar omsorg og oppvekst. Det gir også bedre mulighet til at barn får det tiltaket som passer akkurat det barnet best.

Det er, som departementet gjør, å se hen til særlig Sverige som nylig gjennomgikk sin lignende ordning. Vi legger merke til at “SOU 2022:71 Tryggare hem för barn” særlig fremhever at tydelige formuleringer i lovteksten om vilkårene for vedtaket. Videre fremmes det forslag om rett til juridisk bistand til barnet og oppvekstforeldrene ved prøving av overflytting av foreldreansvaret.

Vi noterer oss også at det i samme SOU at samværsspørsmålet problematiseres- Dette er av særlig viktighet der det vil være aktuelt med overføring av foreldreansvar da en kan anta at det i disse situasjonene er foreldre som kan vurderes som særlig uegnet for barnet.

SOS-barnebyer støtter departementets forslag om særlig strenge krav om begrunnelser og vurderinger for overføring av foreldreansvar. Vi legger særlig merke til at det fremheves fosterforeldrenes omsorg for tilknytning til barnets opplevelse av egen tilknytning til fosterforeldrene. Vi støtter også at barnet ved fylte 12 år må samtykke hvilket er i tråd med partsrettigheter fra 12 år.

Vi viser også til Dommerforeningens bemerkning om formuleringen “sterk tilknytning til fosterforeldrene”. De forslår to begreper som framstår noe tydeligere, henholdsvis “Trygg tilknytning” eller “sterk relasjon”. Vi mener at begge begrepene er mer dekkende enn “sterk tilknytning” og vil bedre kunne defineres utfra et barnevernsfaglig og psykologisk perspektiv.

SOS-barnebyer støtter forslaget til departementet om at nemda skal kunne avgjøre besøkskontakt etter overføring av foreldreansvar. Vi mener og at dette ikke er noe fosterforeldrene skal måtte samtykke til, men at det må foreligge samtykke fra barnet fra 12 år. Vi forutsetter at gjeldende lover og retningslinjer for medvirkning gjelder før fylte 12 år.

Vi ønsker å bemerke at vi synes det er uheldig å begrense besøkskontakt til å gjelde foreldre og søsken. Barnet kan ha ønske om og ville ha glede av kontakt med for eksempel besteforeldre eller andre i slekt de har tilknytning til. Vi ber departementet om å vurdere hvordan dette kan inkorporeres.

Vi antar at besøkskontakt med foreldre og den med søsken behandles separat av nemda. Behovet for relasjon er ikke nødvendigvis likt.

SOS-barnebyer sier seg enig at det bør foreligge en snever adgang til å få prøvd vedtaket om overføring av foreldreansvar for foreldrene. Dette vil ivareta foreldrenes prosessuelle rettigheter i henhold til EMK og barnets rett til familiebånd i henhold til barnekonvensjonen. Det bør da foreligge vesentlig endringer i foreldrenes omsorgsevne. Vi antar da også at dersom foreldrene er skilt i etterkant av overføringen av foreldreansvar vil foreldrene vurderes hver for seg.

SOS-barnebyer støtter forslagene om at foreldrene beholder kompetansen til å samtykke til navneendring og adopsjon.

SOS-barnebyer støtter forslag om at det er oppvekstforeldrene som innehar foreldreansvaret i henhold til barneloven.

Vi er derimot noe usikre på om all støtte i form av økonomisk bistand bør opphøre. Det bør foreligge en trygghet for oppvekstforeldrene i en viss periode at dersom barnet har særlige behov. En kan se for seg at den økonomiske bistanden følger perioden med oppfølging av barneverntjenesten.

SOS-barnebyer støtter forslagene og mener det er riktig at vedtak om omsorgsovertakelse avsluttes idet overføring av foreldreansvaret trer i kraft. Vi noterer også at barnverntjenesten kan i samråd med oppvekstforeldrene følge opp inntil ett år etter overføring av foreldreansvaret. Vi mener at dette kan settes inntil 2 til 3 år dersom det er enighet om dette.

Vi mener videre at det er hensiktsmessig at barneverntjenesten sørger for riktig registering i folkeregisteret. Det bør dog framkomme at barneverntjenesten er pliktig til å informere barnet og oppvekstforeldrene når bekreftelse på dette er mottatt hos barneverntjenesten.

SOS-barnebyer synes det er bra at departementet problematiserer perioden etter 18 år for barn som vokser opp med oppvekstforeldre. Det er høyst usikkert hvordan dette vil forholde seg framover da dette er som sådant et nytt tiltak. Det er uansett viktig å sikre at barn fra fylte 18 år ikke står alene.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på dette.

I utgangspunktet vil det i noen tilfeller både være naturlig og til barnets beste at barnet ved fylte 18 år opplever og reelt er en del av familien de har vokst opp hos. Vi mener at barneverntjenesten bør være pliktig til å ta kontakt med barnet og oppvekstforeldrene i god tid før fylte 18 år for å sikre at barnet fortsatt er en del av familien dersom barnet ønsker dette.

Hvis det viser seg at det ikke er tilfelle bør barneverntjenesten være behjelpelig med å sørge for at barnet etter fylte 18 år enten får ettervernstiltak eller har bistand og nettverk rundt seg fra personer barnet har tilknytning til og/eller andre instanser som kan møte barnets behov på en god måte.

Vi mener videre at tiden etter fylte 18 år bør tematiseres med oppvekstforeldrene i prosessen om vedtak.

SOS-barnebyer støtter forslaget om at barneverntjenesten bistår og tilrettelegger for besøkskontakt mellom søsken der nemda har fattet vedtak om dette.

SOS-barnebyer har valgt å svare ut hele kapittelet under ett.

Når det offentlige overtar omsorgen for et barn så medfører det et omsorgsansvar og en plikt til å beskytte barnet. Slik foreldre også er pliktige til. Det offentlige kan ikke skjøtte sitt omsorgsansvar på en slik måte at det ville kunne blitt betegnet som omsorgssvikt dersom foreldre hadde forvaltet det på samme måte.

Det er forventet av foreldre at de har oversikt over deres barns aktivitet på nettet og blir oppfordret til det av norske myndigheter. Det er også forventet av foreldre at de verner sine barn mot skade, setter grenser for skadelig atferd og beskytter barnet for overgrep.

Dette bør forventes særlig av det offentlige som selv har definert opprinnelig omsorg som mangelfull og mener staten selv vil ivareta omsorgsansvaret bedre.

Vi stiller oss positive til at det gjøres forskjell på ulik type tvangsbruk da dette sannsynligvis vil gjøre praksis, forståelse og kontroll enklere.

SOS-barnebyer støtter de lovforslag som er fremmet. Vi ber departementet følge opp hvordan de ulike tvangsbruk blir praktisert på institusjonene og om de har ønsket effekt. Det bør også vurderes om det bør utarbeides veiledere som vil tydeligere for ansatte og barn på institusjon hva som ligger i omsorgsansvaret, tvangsbruk m.v. Det kan sannsynligvis også være hensiktsmessig at institusjonene og Statsforvalterne er omforente om dette.

SOS-barnebyer stiller seg i utgangspunktet positive til endringer og oppdateringer på begreper som brukes i barnevernet. Samtidig er det viktig å ikke skape forvirring hos samarbeidsparter som bruker noen av de samme begrepene innen sitt fagfelt.

Vi har følgende å bemerke:

Vi mener formuleringen er noe kronglete og stusser noe ved å bruke “utsetter”. Hvem er det som utsetter for fare? Barnet eller omgivelsene eller oppvekstsvilkårene. Vi foreslår å korte ned til:

“Barnets utvikling er i alvorlig fare”

Vi viser til punktet over og foreslår:

“Barnets utvikling er i fare”

SOS-barnebyer er noe i tvil om det er hensiktsmessige å ha en såpass lang formulering samtidig som vi ser de begrunnelser som fremmes for å endre begrepet “rømming”. Dersom begrepet endres så heller vi mot “forlater institusjonen uten tillatelse”.

SOS-barnebyer stiller seg positiv til at det utvikles et botiltak med heldøgns bemanning som er i kommunal regi.

Vi legger til grunn at det vil være tydelige skillelinjer mellom denne type tiltak, institusjoner og de forskjellige typer fosterhjem med særlig vekt på spesialiserte fosterhjem.

Vi har en viss bekymring knyttet til at dette tiltaket vil bli brukt til fordel for institusjon grunnet økonomiske vurderinger til tross for barnets behov ville ha blitt bedre møtt på institusjon. Departementet og kontrollorganer bør derfor sørge for at dette ikke skjer.

Vi ser at tiltaket vil kunne gi kommunene mulighet til å ivareta egne barn og målsetningen om å ivareta barnets geografiske tilknytning og nettverk vil være lettere.

Vi støtter forslaget om at gjeldene tiltak skal gjelde for ungdom fra fylte 15 år og at det ikke skal gjelde barn med mer omfattende omsorgsbehov.

SOS-barnebyer mener det er riktig at kommunene selv etablerer, ha ansvaret og drifter botiltak med heldøgns bemanning. Videre er det positivt at det åpnes for både interkommunalt samarbeid og muligheten for at private tilbydere kan bistå kommunene. Det er også positivt at tiltaket må godkjennes og at det føres tilsyn på lik linje med institusjonene.

Når det gjelder krav til bemanning har vi forståelse for at det ikke er nødvendig å stille samme type krav som det er til institusjoner. Vi ønsker likevel å understreke at det bør stilles krav som vil sørge for et egnet faglig kompetent og ressursmessig tilstrekkelig personale til enhver tid på døgnet. Vi viser også til at dersom forslaget under kan sies å være oppfylt så forutsetter det et personale som innehar rett kompetanse og erfaring: “Departementet foreslår etter dette en ny bestemmelse som regulerer botiltakets ansvar, jf. 9 a-1. I bestemmelsen er det presisert at botiltak med heldøgns bemanning skal gi barn som oppholder seg i tiltaket forsvarlig omsorg og beskyttelse. Det er også presisert at tiltaket skal møte barn hensynsfullt og ivareta barnets rettigheter og rettssikkerhet.”

SOS-barnebyer støtter forslaget om at botiltaket er å betrakte som frivillige hjelpetiltak som forutsetter samtykke både fra barnet og foreldrene som skal eventuelt gi sitt samtykke på et informert og reelt grunnlag.

SOS-barnebyer støtter følgende bestemmelse:

“Departementet foreslår etter dette en ny bestemmelse som regulerer botiltakets ansvar, jf. 9 a-1. I bestemmelsen er det presisert at botiltak med heldøgns bemanning skal gi barn som oppholder seg i tiltaket forsvarlig omsorg og beskyttelse. Det er også presisert at tiltaket skal møte barn hensynsfullt og ivareta barnets rettigheter og rettssikkerhet.”

SOS-barnebyer er enig i departementets vurdering at det ikke skal være en lik håndtering av begrensninger og tvang utover det som vil kunne betegnes som forsvarlig omsorg. Videre at om dette blir sett på som nødvendig for barnets omsorg så bør opphold på institusjon vurderes.

Videre må det være anledning til å utøve et forsvarlig omsorgsansvar på lik linje med det som forventes av foreldre.

SOS-barnebyer støtter forslagene om saksbehandling og adgang til klage.

SOS-barnebyer støtter at Bufetat må godkjenne botiltakene samt at det utføres internkontroll og annet på lik linje med institusjoner.

Departementet mener det ikke er rimelig å kreve like detaljerte planer som for institusjoner. Vi ser begrunnelsen departementet anfører, men mener at det ikke bør lempes for mye på kravene slik at planene blir for flytende både for barna og de ansatte.

SOS-barnebyer anerkjenner at botiltak med heldøgn bemanning ikke er å betrakte som en institusjon, også når det kommer til bemanning. Vi mener likevel at det bør stilles krav til at minimum en andel av bemanning på jobb har relevant bachelor. Selv om målgruppen for botiltaket er annerledes enn institusjonene så er det likevel barn som ikke har fått dekket sitt omsorgsbehov i sitt opprinnelig hjem og barn som har behov som skal bli møtt med barnevernsfaglig kompetanse. Vi er usikre på hva departementet mener med “alminnelig omsorgs- og oppfølgingsbehov”. Menes det sammenlignet med barn på institusjon, med barn uten tiltak i barnevernet? Barn med tiltak i barnevernet har per definisjon noe i sitt liv som ikke er til deres beste og som de har behov for at hjelpen sørger for å imøtekomme. Barn som har tiltak utenfor hjemmet, med eller uten samtykke, har helt opplagt behov de ikke får dekket i hjemmet av forskjellige årsaker (og som ikke nødvendigvis har med foreldrenes omsorgsevne å gjøre). Sett i lys av dette bør rammen “alminnelige omsorgs- og oppfølgingsbehov” avklares tydeligere.

Når det gjelder krav til bemanning har vi forståelse for at det ikke er nødvendig å stille samme type krav som det er til institusjoner. Vi ønsker likevel å understreke at det bør stilles krav som vil sørge for et egnet faglig kompetent og ressursmessig tilstrekkelig personale til enhver tid på døgnet. Med faglig kompetent mener vi personale som innehar bachelor med barnevernsfaglig kompetanse.

Vi viser for øvrig til vår kommentar under “Ansvar og grunnleggende forutsetninger”:

Vi viser også til at dersom forslaget under kan sies å være oppfylt så forutsetter det et personale som innehar rett kompetanse og erfaring: “Departementet foreslår etter dette en ny bestemmelse som regulerer botiltakets ansvar, jf. 9 a-1. I bestemmelsen er det presisert at botiltak med heldøgns bemanning skal gi barn som oppholder seg i tiltaket forsvarlig omsorg og beskyttelse. Det er også presisert at tiltaket skal møte barn hensynsfullt og ivareta barnets rettigheter og rettssikkerhet.”

SOS-barnebyer støtter forslaget om godkjenning av Bufetat på lik linje med institusjoner. Vi forutsetter at Bufetat har tilstrekkelige ressurser til å ivareta denne oppgaven.

SOS-barnebyer støtter forslaget om barneverntjenestens plikt til oppfølging og utarbeidelse av plan. Vi forutsetter at hyppigheten vil framkomme.

SOS-barnebyer støtter forslaget.

SOS-barnebyer sier seg enig at det bør føres kontroll og tilsyn på lik linje som ved barnevernsinstitusjoner. Vi forutsetter at statsforvalterne innehar tilstrekkelig ressurser til å ivareta dette.

SOS-barnebyer vil i all hovedsak uttale seg om målgruppe og enkelte forutsetninger da vi mener at kommunene i bedre grad vil kunne si noe om hvordan et slikt tiltak bør innrettes innenfor sin struktur.

Vi er mener helt klart at det ikke bør være en forutsetning at fosterhjem eller institusjon skal være forsøkt i forkant. Det ville ha gått mot tanken om at tiltaket skal være for barn med lettere symptomtrykk og behov.

Vi mener at denne type tiltak vil kunne dekke et behov der institusjon blir for omfattende og der fosterhjem oppleves som for tett for barnet.

De målgruppene det kan gjelder fra primært 15 år er

- unge som trenger en pause fra hjemmet grunnet f.eks. høyt konfliktnivå

- unge som trenger et avbrekk med tettere oppfølging som et forebyggende tiltak

Unntaket fra alder 15 år kan være:

frivillige plasseringer av søsken. Det kan være svært utfordrende å finne fosterhjem til en søskenflokk. SOS-barnebyer har utviklet “Under samme tak” for dette, men flere alternativer er positivt.

SOS-barnebyer støtter forslaget

SOS-barnebyer velger å uttale oss til dels på generelt grunnlag om kompetanse og veiledning i barnevernet. Vi mener at tjenestene selv og fagforeningene vil ha bedre grunnlag for å uttale seg mer spesifikt.

Barnevernet er den instansen som ved siden av politiet har vesentlig makt opp mot innbyggernes private liv. De er dermed helt avhengig av at befolkningen har høy tillitt til tjenesten og deres kompetanse og virke. Dersom de ikke har det, er deres mandat svært vanskelig å oppfylle. Vi mener derfor at det av vesentlig betydning at barneverntjenesten er svært kompetent faglig og juridisk. Videre må tjenesten bestå av ansatte som har særlige mellommenneskelige evner og forståelse. Selv om barnevernsloven er aldri så tydelig så innebærer også yrket en utøvelse av skjønn.

Vi er derfor noe i tvil om det skal lempes på kompetansekravet slik det står i dag. Dette på grunnlag av de momenter som er nevnt ovenfor, men også yrkets status. Det er til tider tematisert hvorvidt en bør se til politiets opptakskrav som innebærer en vurdering av egnethet. Videre grep som sertifisering som vil kunne gi befolkningen en anledning til å innklage ansatte slik det kan gjøres for andre yrkesgrupper som krever sertifisering. Dette vil kunne gi en viss utjevning av maktforholdet og dermed også øke tillitt og "forbrukermakten”.

Vi fastholder at ledere og stedfortreder bør ha mastergrad.

Vi noterer oss en noe uheldig situasjon i institusjonene grunnet nåværende kompetansekrav. Gjennomsnittsalderen ser ut til å ha gått svært mye ned. Det er svært uheldig å miste ansatte med lang erfaring. Hvorvidt det skal lempes på kompetansekravet er vi usikre på. Vi kunne heller se for oss en tilrettelegging slik at ansatte med lang erfaring forblir på institusjonene.

Vi mener videre at departementet bør vurdere stykk pris finansieringen i utdanningen. Dette kan gi feil initiativer for å godkjenne praksiser. Vi er dessverre kjent med at tjenester som ikke har godkjent praksiser får en telefon fra utdanningsstedet og ender med å godkjenne. Vi er ikke kjent med hvor utbredt dette er, men praksisen er uansett uheldig og forringer tillitten til utdanningen.

SOS-barnebyer ønsker også understreke viktigheten av sikring av gode ledere og mentorordningen/veiledning av nyansatte.

Utover dette mener også SOS-barnebyer har det bør settes tydelig fokus på turnover innenfor barnevernet og institusjonene. Dette er svært uheldig for barna og samtlige som er i kontakt med barnevernet. Det bør settes inn egnede tiltak for å redusere dette og vi håper departementet vil prioritere dette. Vi håper også at man i denne sammenheng vurderer om utdanningene gjør studentene robuste nok til arbeidsoppgavene og viser igjen til å vurdere hvorvidt et egnethets krav som ved politi utdanningen bør vurderes.

SOS-barnebyer har ingen innspill til dette kapittelet da vi mener at fagforeninger og lignende vil bedre kunne uttale seg.

SOS-barnebyer støtter forslagene.

SOS-barnebyer mener det er positivt at det sørges for et godt nasjonale barnevernsregister og forutsetter departementet ivaretar personvernet på en god måte.