Høringssvar Den rettsmedisinske kommisjon
Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) mener at den lave oppklaringsprosenten i voldtektssaker er en rettssikkerhetsutfordring. En mer effektiv etterforskning vil trolig føre til færre henleggelser på grunn av mangelfulle bevis.
Det er rimelig å anta at bedre kvalitet i den strafferettslige oppfølgingen i voldtektssaker vil kunne ha en forbyggende virkning. Nedleggingen av voldtekts-gruppen ved KRIPOS var etter DRKs oppfatning uheldig.
DRK mener at høy faglig kvalitet på klinisk rettsmedisinsk virksomhet er avgjørende i arbeidet for å oppklare saker om seksuelle overgrep. En styrking av den rettsmedisinske virksomheten ved voldtektsmottakene er derfor nødvendig. Det gjelder krav til utdannelse og kompetanse for legene som arbeider ved mottakene, så vel som krav til kvaliteten på stedene som tilbyr tjenestene. For legene ville det være ønskelig med en sertifiseringsordning. For stedene bør det være krav til veiledning og systematisk opplæring av medarbeidere, akkreditering og eventuelt akademisk tilknytning.
Formelt er ansvaret for den klinisk rettsmedisinske tjenesten ved mistanke om voldtekt forankret i spesialisthelsetjenesten. En del av voldtektsmottakene er også organisert i spesialisthelsetjenesten, oftest ved gynekologiske avdelinger. Andre mottak er imidlertid organisert som en del av primærhelsetjenesten, f.eks. ved større legevakter som har avtaler med helseforetakene. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) har en sentral rolle med tanke på veiledning og utdanning av personale ved disse mottakene. Imidlertid finnes det ingen formelle kompetansekrav til leger som tjenestegjør ved disse legevaktene.
For å oppnå høy faglige standard på klinisk rettsmedisinsk sakkyndig tjeneste, mener DRK at ansvaret må legges til en sentral instans. Det vil sikre riktig kompetanse ved mottakene med samme kvalitet i hele landet. (jf. punkt 22.4.7 i NOU’en). Et viktig bidrag til å nå det målet vil være opprettelse av spesialitet i rettsmedisin (rettspatologi og klinisk rettsmedisin) samt etableringen av opplæringstilbud i klinisk rettsmedisin i kliniske spesialiteter.
NOU’en påpeker at det også er behov for en kvalitetsheving av tjenestene ved mistanke om seksuelle overgrep mot barn. Kvaliteten på undersøkelsene ved slik mistanke varier. Tilbudet om elektive undersøkelser er stort sett bra, og disse foregår ved barneavdelinger og Statens Barnehus. Problemet oppstår ved akutte undersøkelser, hvor det er store lokale forskjeller. Undersøkelsene foregår normalt ved barneavdelingenes akutt-mottak. Indikasjonene for undersøkelsene varierer, likeså aldergrensene for barneavdeling og voksenmottak, samt hvilken oppfølging som tilbys. Det er stort behov for at dette standardiseres gjennom en nasjonal retningslinje. Også i barnehusene er det ønskelig med en sertifiseringsordning for legene samt krav om systematisk opplæring av medarbeidere, organisert veiledning, akkreditering, og eventuelt akademisk tilknytning.
Klinisk rettsmedisinsk arbeid i barnefeltet krever samordning mellom rettsvesen, helsetjeneste, og barnevern. Barnevoldsutvalget NOU 2017:12, fremhever behovet for bedre samarbeid mellom tjenestene. NOVA rapporten har pekt på at straffesporet har dominans i barnehusene, noe som er forståelig siden de er organisert under politiet. Kanskje burde barnehusene vært organisert under en sentral instans for klinisk rettsmedisin?
Som NOU ’en påpeker ville det være en fordel om en sentral instans fikk det faglige og økonomiske ansvaret for virksomheten ved alle landets mottak. Særlig vil det være viktig for den rettsmedisinske delen av aktiviteten fordi rettsmedisinsk arbeid for påtalemyndigheten lett blir nedprioritert i den ordinære helsetjenesten, hvor hensynet til kurativ medisin nødvendigvis har prioritet.
Den rettsmedisinske kommisjon Gruppe for rettspatologi og klinisk rettsmedisin
Det er rimelig å anta at bedre kvalitet i den strafferettslige oppfølgingen i voldtektssaker vil kunne ha en forbyggende virkning. Nedleggingen av voldtekts-gruppen ved KRIPOS var etter DRKs oppfatning uheldig.
DRK mener at høy faglig kvalitet på klinisk rettsmedisinsk virksomhet er avgjørende i arbeidet for å oppklare saker om seksuelle overgrep. En styrking av den rettsmedisinske virksomheten ved voldtektsmottakene er derfor nødvendig. Det gjelder krav til utdannelse og kompetanse for legene som arbeider ved mottakene, så vel som krav til kvaliteten på stedene som tilbyr tjenestene. For legene ville det være ønskelig med en sertifiseringsordning. For stedene bør det være krav til veiledning og systematisk opplæring av medarbeidere, akkreditering og eventuelt akademisk tilknytning.
Formelt er ansvaret for den klinisk rettsmedisinske tjenesten ved mistanke om voldtekt forankret i spesialisthelsetjenesten. En del av voldtektsmottakene er også organisert i spesialisthelsetjenesten, oftest ved gynekologiske avdelinger. Andre mottak er imidlertid organisert som en del av primærhelsetjenesten, f.eks. ved større legevakter som har avtaler med helseforetakene. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) har en sentral rolle med tanke på veiledning og utdanning av personale ved disse mottakene. Imidlertid finnes det ingen formelle kompetansekrav til leger som tjenestegjør ved disse legevaktene.
For å oppnå høy faglige standard på klinisk rettsmedisinsk sakkyndig tjeneste, mener DRK at ansvaret må legges til en sentral instans. Det vil sikre riktig kompetanse ved mottakene med samme kvalitet i hele landet. (jf. punkt 22.4.7 i NOU’en). Et viktig bidrag til å nå det målet vil være opprettelse av spesialitet i rettsmedisin (rettspatologi og klinisk rettsmedisin) samt etableringen av opplæringstilbud i klinisk rettsmedisin i kliniske spesialiteter.
NOU’en påpeker at det også er behov for en kvalitetsheving av tjenestene ved mistanke om seksuelle overgrep mot barn. Kvaliteten på undersøkelsene ved slik mistanke varier. Tilbudet om elektive undersøkelser er stort sett bra, og disse foregår ved barneavdelinger og Statens Barnehus. Problemet oppstår ved akutte undersøkelser, hvor det er store lokale forskjeller. Undersøkelsene foregår normalt ved barneavdelingenes akutt-mottak. Indikasjonene for undersøkelsene varierer, likeså aldergrensene for barneavdeling og voksenmottak, samt hvilken oppfølging som tilbys. Det er stort behov for at dette standardiseres gjennom en nasjonal retningslinje. Også i barnehusene er det ønskelig med en sertifiseringsordning for legene samt krav om systematisk opplæring av medarbeidere, organisert veiledning, akkreditering, og eventuelt akademisk tilknytning.
Klinisk rettsmedisinsk arbeid i barnefeltet krever samordning mellom rettsvesen, helsetjeneste, og barnevern. Barnevoldsutvalget NOU 2017:12, fremhever behovet for bedre samarbeid mellom tjenestene. NOVA rapporten har pekt på at straffesporet har dominans i barnehusene, noe som er forståelig siden de er organisert under politiet. Kanskje burde barnehusene vært organisert under en sentral instans for klinisk rettsmedisin?
Som NOU ’en påpeker ville det være en fordel om en sentral instans fikk det faglige og økonomiske ansvaret for virksomheten ved alle landets mottak. Særlig vil det være viktig for den rettsmedisinske delen av aktiviteten fordi rettsmedisinsk arbeid for påtalemyndigheten lett blir nedprioritert i den ordinære helsetjenesten, hvor hensynet til kurativ medisin nødvendigvis har prioritet.
Den rettsmedisinske kommisjon Gruppe for rettspatologi og klinisk rettsmedisin