Helle M F Nesvold, pensjonert overlege

Overgrepsmottak skal yte bistand langs flere akser; medisinsk- rettslig- psykososialt; uavhengig tid siden hendelse og gi oppfølging den første tid etter første kontakt. Mottakene burde således være førstevalget for å søke hjelp, og også fordi rettsmedisinsk undersøkelse/ sporsikring bør skje hurtigst mulig for å ha verdi – men bare en liten andel utsatte henvender seg til mottak

NOU 2024:¤ påpeker noen grunner for ikke å søke hjelp men punktet kunne vært mer omfattende. En vesentlig grunn for ikke å søke hjelp, er manglende kunnskap om tilbudet blant publikum. Særlig ungdom, minoriteter, utsatte grupper trenger repeterende informasjonskampanjer på plattformer egnet for målgruppene. Personer som lever i voldelige relasjoner er ofte også utsatt for seksuell overgrep - dette bør etterspørres aktivt når slik vold avdekkes (og er en av flere grunner til at overgrepsmottak bør omfatte både seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner; begge grupper har behov for samme brede akutthjelp).

Informasjon om mottak må formidles til andre støttetjenester, som eks skolehelsetjenester, for å sikre umiddelbar henvisning til mottak.

Publikumsinformasjon må også formidle kunnskap om hva overgrep er, og adressere myter og holdninger som gjør det vanskelig å søke bistand. Litteratursøk i arbeidet med min phd viste at grunner for ikke å søke hjelp ofte sammenfalt med grunner for ikke å anmelde - NOU 2024:4 har et fyldigere kapittel 17.7 som er relevant også for hjelpsøkning.

Lang reisevei og behovet for diskresjon/anonymitet er andre hinder for hjelpsøking -hvilke ikke drøftet i NOU 2024:4. Feks. vil ikke 15-åringer i Lofoten ta fly til nærmeste overgrepsmottak (Bodø) uten at foresatte ev politi er involvert, men terskelen for å snakke med voksne kan være høy og forsinkende. Sentralisering av mottaksarbeidet er imidlertid rasjonelt for tjenesteeier, gir bedre grunnlag for kompetanseoppbygning - og gir større mulighet for diskresjon for utsatte som oppholder seg i rimelig avstand fra et større mottak.

NOU 2024:4 gir en god beskrivelse av mottakenes situasjon i dag; det finnes gode faglige retningslinjer men mottakene har ikke rammer for å oppfylle dem. Kvalitetsforskjeller og beredskapsproblematikk er omtalt.

Rekrutteringsproblemer kunne også vært nevnt, kanskje særlig for legearbeidet som er tidkrevende og krever kompetanse som meriterer lite i andre sammenheng ( jf avsnitt om kompetanse)

Der hvor overgrepsmottakets ledelse mangler overordnet støtte og interesse, svekkes mulighetene for å kreve/instruere/ tilrettelegge for de ansattes utdannelse i feltet.

Påpekning av dagens ujevne kvalitet er viktig. Selv har jeg erfaring fra undervisning av kolleger og gjennomlesning av erklæringer fra ulike deler av landet.

Inntrykket er at det rettsmedisinske grunnarbeidet oftest er brukbart – om enn i blant svært snaut beskrevet – men ikke alle gir en vurdering av funnene, og skriver således ikke en fullstendig rettsmedisinsk legeerklæring.

Uten spesialkompetanse foreligger det gjerne en underdokumentasjon av forholdet som er anmeldt, og vurderingene utviser ofte ensidig drøftelse opp mot fornærmedes forklaring.

Hovedfokus rettes mot de fysiske funn. Beskrivelse og drøftelse av fysiske skader er ofte mangelfull, f.eks drøftes ikke alternative forklaringer rutinemessig (eks om skade er påført eller kan ha oppstått ved uhell, eller om funn kan være sykdom, artefakt). Mulig farlighet og senvirkninger tematiseres sjelden. Skader av helsemessig liten betydning kan bli neglisjert, skjønt disse kan ha rettslig viktighet.

Mange legeerklæringer viser heller ikke implikasjoner av fravær av fysiske skader ("abscense of proof is not proof of abscence"). Generell fenomeninformasjon kan med fordel suppleres; som f.eks at fysiske skader ved voldtekt ofte er helsemessig beskjedne eller fraværende.

Psykisk fremtreden og psykososiale konsekvenser er gjerne tynt dokumentert og beskrives gjerne uten drøfting - skjønt de psykososiale konsekvenser ofte er de mest vidtrekkende. Eventuell sårbarhet eller kulturelle stigma/tabubelastninger hos den fornærmede kommenteres sjelden, men slike forhold kan ha stor betydning for forklaringsevne og/eller etterforløpet.

Generell saksinformasjon som kunne gitt fenomenforståelse gis relativt sjelden, men kunne medvirket til et bredere perspektiv på funnene og motvirke myter om voldtekt. Australsk politi har utarbeidet et eget dokument som referer relevant forskning som motvirker mange sentrale myter.

Viktigheten av et lavterskel, helsemessig forankret oppfølgingstilbud er undervurdert. Erfaringen fra mange år ved Overgrepsmottaket i Oslo har vist at tett oppfølging i akuttfasen kan avdekke somatiske helseproblem, avhjelpe posttraumatiske stressreaksjoner og avdekke risikoadferd som eks økt rusmiddelforbruk og selvmordstanker/-forsøk, sosial tilbaketrekning, vansker ift. arbeid og skole, økonomiske og praktiske problemstillinger - dvs dekker et mye bredere spekter enn bare PTSD. Det at tilbudet har vært gratis og ikke er definert som psykiatri, har redusert terskelen for mange.

God hjelp i de første uker/måneder gir bedre grunnlag for ev viderehenvisning, færre vil trenge spesialisthjelp.

Denne bolken er viktig selv om bare en liten andel av voldtekter/ seksualovergrep anmeldes.

Kapittel 18 og 20 gir god beskrivelse av politiets og påtalemyndighetens håndtering av voldtektssaker samt utfordringer. Påpekning av variasjoner mellom politidistrikt, bortfall av spisskompetansemiljø ved Kripos og redusert fokus på fenomenforståelse er blant de forhold som fremstår viktige.

Jeg kommenterer enkelte avsnitt.

Anmeldelse og rettsprosess er belastende for fornærmede - det viser erfaringer ved overgrepsmottaket hvor mange tematiserer dette i oppfølgingssamtalene. Hendelse og følelser reaktiveres; noen angrer på at de anmeldte; de kommer ikke videre i bearbeidelsesprosessen før saken er ferdigbehandlet i rettssystemet. Det er kanskje lite norsk forskning på dette, men jeg fant både norske og flere engelskspråklige artikler om dette unnder mitt phd arbeide. Selv om disse nå er eldre artikler, har de likevel relevans (side 46, i phd-sammendraget)

Belastningen understøtter viktigheten av ivaretagelse av fornærmede under etterforskningen (19.3.5) og opprettholdelse av god bistandsadvokatordning.

Foruten rettsmedisinsk kompetanse hos det medisinske personell, vil gode erklæringer fordre gode mandat, samt at politi/påtale følger opp med mer spesifiserte mandat/spørsmålsstillinger ettersom etterforskningen frembringer mer informasjon. Sistnevnte forekommer svært sjelden.

Gode mandat fordrer kunnskap hos politi/påtale - slik kompetanse er vanskelig å bygge opp om etterforskningen desentraliseres og spres på for mange.

Ennå i dag er det store variasjoner mht utformingen av mandat, skjønt DRK har søkt stimulere til forbedringer. Fra min aktive yrkestid har jeg sett tendenser til at det utviklet seg ulike lokale praksiser mellom politi og mottak mht hva rekvirenten ønske og fikk. Flere steder etterspurte man kun dokumentasjon/journaler, hvorpå det ble utlevert en skjematisk, skissemessig beskrivelse av undersøkelsen uten drøftelse/vurdering av funn eller formidling av generell fenomeninformasjon.

Forhold som nevnt over, understøtter behovet for mer enhetlig praksis og spesialisert kompetanse også innen politi og påtalemyndighet (jf pkt 18.3, 20.3, 20.5, 22.53, 22.5.5)

Det anses vesentlig at overgrepsmottakene får slike rammebetingelser at de kan yte tjenester som definert i de nasjonale retningslinjer ( kap 22.4.4 m fl). For å oppnå dette, må oppdragsbrev og rapporteringplikt til /fra helseforetakene skjerpes, slik foreslått. Siden helseforetakene møter rettsmedisinske problemstillinger også i mange andre saker - eks alvorlig vold, vold i nære relasjoner, trafikkulykker mm - kunne man med fordel påpekt foretakenes generelle behov for klinisk rettsmedisinsk kompetanse og f.eks. foreslått at en fagdirektør tildeles et dedikert ansvar for å sikre kompetanse og forsvarlig utøvelse.