Norske Kvinners Sanitetsforening

Sanitetskvinnene setter pris på at utvalgets rapport så tydelig påpeker at myndighetene ikke har gjort nok for å forebygge og bekjempe voldtekt og seksuell vold. Vi støtter utvalgets bekymring rundt mangelen på tilstrekkelig forankring av ansvar for oppfølging av tidligere og eksisterende handlingsplaner på vold og voldtekt. Som med handlingsplaner og tverrsektorielt arbeid på andre fagområder er det helt avgjørende at tiltak faktisk følges opp, og at planer og tiltak følges med tilstrekkelige midler som kan sikre gjennomføring. Vi er bekymret for at det overordnede arbeidet mot voldtekt preges av lite systematisk arbeid, for at omfanget av voldtekt i Norge ser ut til å øke, og at hjelpen utsatte får fremdeles er preget av store forskjeller og mangler, tross tidligere handlingsplaner og gjentatt kritikk fra GREVIO og FNs kvinnekomite.

Vi støtter utvalgets anbefaling om opprettelsen av et nytt statlig organ med tydelig tverrsektorielt ansvar, og at myndighetene sørger for tilstrekkelig fordeling av offentlige ressurser, slik at vi vil kunne se en reell endring på feltet. Dette må være en forutsetning for gjennomføring av konkrete tiltak, og bør ha høy prioritet. Vi etterlyser en ny handlingsplan på voldtekt, og er bekymret for at det har gått to år siden forrige handlingsplan løp ut. Vi gjentar samtidig vår anbefaling fra innspill til opptrappingsplanen mot vold i nære relasjoner; at kommunale handlingsplaner for forebygging, håndtering og bekjempelse av vold og overgrep må lovfestes. Vi vil også trekke fram viktigheten av en årlig tverrdepartemental stortingsmelding om voldtekt.

Sanitetskvinnene er opptatt av helsekonsekvensene av voldtekt og mener at arbeidet med ettervern og forebygging av helseproblemer etter voldtekt må styrkes og systematiseres. Vi mener det er en viktig erkjennelse at utvalget slår fast at voldtekt må betraktes som et folkehelseproblem. De viser også til forskning som viser omfanget av negative helsekonsekvenser av seksuell vold. På den bakgrunnen ønsker vi oss klarere tiltak for å sikre et solid ettervern for voldtekstusatte.

Det er dypt bekymringsfullt å lese at helsehjelpen til voldtekstutsatte svikter fordi de faller i mellom stoler; utvalget beskriver at det ofte mangler tilbud i kommunene, men mange voldtekstutsatte blir avvist i DPS. Vi støtter tiltak om å styrke Styrket psykososial oppfølging i overgrepsmottakene, men mener at det samtidig må komme på plass retningslinjer for oppfølging som sikrer voldtektsutsatte et evidensbasert oppfølgingstilbud for å forebygge og behandle PTSD og andre negative helsekonsekvenser, også uavhengig av overgrepsmottakene. De fleste voldtekstutsatte er aldri innom overgrepsmottak. Studier viser at det for mange tar flere år før de snakker med noen om hva som har skjedd. Det er derfor nødvendig at det sikres ulike dører inn et godt og evidensbasert oppfølgingsløp, også utenfor de akutte tjenestene og senere i forløpet. Utvalget påpeker også på at det mangler kunnskap om hva som utgjør god traumebehandling etter voldtekt. Forskning på dette feltet bør prioriteres for å sette oss best mulig i stand til å begrense negative helsekonsekvenser av voldtekt.

Utvalget påpeker at gitt den store andel kvinner som har blitt utsatt for voldtekt og kunnskapen vi har om ettervirkningen bør kompetansen i hele tjenesteapparatet økes. Vi støtter dette, men vil tilføye at mange voldtekstusatte risikerer å oppleve retraumatisering når de må gjennomgå undersøkelser og behandlinger i helsetjenesten som for eksempel gynekologiske undersøkelser, rektoskopi, intubering og gastroskopi. Innen tannhelse er TOO-ordningen nå rullet ut i hele landet, med et tilpasset tilbud for tortur- og overgrepsutsatte. Det er behov for økt kunnskap og bedre rutiner for å sikre tilrettelagte tilbud for voldtektsutsatte også innen somatiske helsetjenester, både for å unngå retraumatisering og for å sikre at overgrepsutsatte ikke lar være å søke helsehjelp av frykt for traumereaksjoner.

Erfaringer med seksuelle overgrep kan følge hele livet. For eldre kan helseskader etter overgrep skape utfordringer i møte med omsorgstjenestene, særlig ved demens eller for eldre som blir pleietrengende. I kvinnehelseutvalgets NOU fra 2023 foreslås følgende: Innføre retningslinjer for helse- og omsorgspersonell som sikrer at alle eldre pasienter blir spurt om de har erfaring med vold eller overgrep.

Utvalget løfter fram særlig risikoutsatte grupper. Sanitetskvinnene savner konkrete tiltak på dette feltet og skulle ønsket seg et sterkere minoritetsperspektiv i utredningen. Utvalget skriver at kunnskapsgrunnlaget om seksuell vold og voldtekt mot sårbare grupper er mangelfullt. Dette stiller vi oss bak. Vi ønsker oss tiltak som går direkte på mer forskning på risikoutsatte grupper, samtidig som vi mener at det foreligger nok kunnskap, både i forskning og blant aktører som jobber med utsatte grupper, til å sette i gang konkrete tiltak rettet mot disse gruppene, og at dette haster. Vi nevner spesielt eldre kvinner, mennesker med nedsatt fysisk og/eller psykisk funksjonsevne, rusavhengige, mennesker med fysisk/psykisk sykdom, skeive, personer med ulike kjønnsuttrykk, kvinner med innvandrerbakgrunn og minoriteter. Vi vet at personer som er i et avhengighetsforhold til andre er ekstra risikoutsatte. Dette kan vi ikke akseptere. Vi vet også at seksuell vold i parforhold er underrapportert, og at det i enkelte minoritetsmiljøer er svært vanskelig å melde fra om seksuelle overgrep. Arbeidet med å forebygge og avdekke voldtekt og seksuelle overgrep mot disse gruppene må prioriteres, og Sanitetskvinnene støtter opprettelsen av TryggEst-team i alle landets kommuner som et første skritt i veien med dette arbeidet.

Utvalget konkluderer med at norske myndighetene ikke har lykkes i arbeidet med å forebygge og bekjempe voldtekt og at voldtekstutsattes menneskerettigheter utfordres i Norge i dag. Dette er svært alvorlige funn.

Sanitetskvinnene støtter alle utvalgets 30 tiltak. Alvoret i utvalgets konklusjoner må føre til at dette feltet nå prioriteres og sikres finansiering. Vi støtter kravet om en tverrdepartemental stortingsmelding, men understreker at dette arbeidet ikke må forsinke nødvendige tiltak innen forebygging, i helsetjenesten og hos politi og påtalemyndigheter.

Malin Stensønes, Generalsekretær Norske Kvinners Sanitetsforening