Sekretariatet for konfliktrådene

Sekretariatet for konfliktrådene (heretter omtalt som konfliktrådet) viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets høringsbrev datert 7. mars 2024, og takker for muligheten til å gi høringsinnspill til NOU 2024: 3 Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet.

Ekstremismekommisjonen har gjort et grundig arbeid og rapporten gir et godt bilde av hva ekstremisme er, hva som gir grobunn for dette, hvilke konsekvenser det kan ha for den enkelte, grupper og samfunn og hva som gjøres i dag for å forebygge radikalisering. Vi ønsker å berømme kommisjonen for den omfattende kunnskaps- og informasjonsinnhentingen som er gjort, som vi håper også vil bidra til økt implementering og styrket arbeid på feltet i årene som kommer.

Konfliktrådet mener det er fremmet flere gode forslag til hvordan vi kan styrke samfunnets evne til å forebygge radikalisering og ekstremisme, samtidig som sentrale verdier i det norske samfunnet ivaretas. Vi har i vår gjennomgang av utredningen og i vårt høringssvar, rettet vår oppmerksomhet på de kapitler og anbefalinger der konfliktrådet har ansvar eller erfaringer. Etter vår overordnede vurdering av rapporten, vil våre merknader presenteres etter NOUens oppbygning og være fokusert på kommisjonens hovedanbefalinger.

Ekstremismekommisjonen påpeker at kriminalitet vil kunne være en risikofaktor for radikalisering og voldelig ekstremisme. Konfliktrådet ser en bekymringsfull utvikling innen ungdomskriminalitet, der det begås mer kriminalitet blant stadig yngre barn. Det registreres også økt voldsbruk blant unge. Dette er forhold som i liten grad nevnes i utredningen, men som vi mener er viktig å løfte fram i et samlet utfordringsbilde.

Som vi skriver i vår årsrapport, ble 2023 preget av økt oppmerksomhet, fra både myndigheter og media, knyttet til økning av kriminalitet blant unge i alderen 15-18 år, og en økning i kriminalitetsbildet hos ungdom under den kriminelle lavalder. Konfliktrådet opplever at voldssakene vi mottar både blir flere og mer alvorlige, og at vold, mishandling og seksuallovbrudd utgjør en stadig større andel av sakene som gjelder unge under 18 år.

Mye av debatten har dreid seg om en bekymring for om myndighetene har de riktige virkemidlene for å få snudd utviklingen. I lys av denne utviklingen er behovet for effektive, forebyggende tiltak viktigere enn noen gang. Vi oppfatter at Ekstremismekommisjonen vektlegger en mangfoldig innsats og en kombinasjon av byggende og forebyggende tiltak i utredningen, noe vi støtter.

Bruk av gjenopprettende prosesser Konfliktrådets tjenester blir omtalt i utredningen under kapittel 25 Justissektoren (25.4 Konfliktrådene) og under kapittel 34 om Taushetsplikt og informasjonsdeling (34.13 Konfliktråd). Utover det som står, ønsker vi å tydeliggjøre at Konfliktrådets virkemidler kan bidra til å forebygge kriminalitet generelt, minimere risikoen for utenforskap og fremme dialog og konflikthåndtering med bruk av gjenopprettende prosesser. Dette er også relevant i arbeidet mot hatkriminalitet, radikalisering og voldelig ekstremisme.

Mange av oppgavene konfliktrådet holder i, krever samhandling på tvers av sektorer, tjenester, etater og profesjoner. I bunn og grunn handler dette om lagarbeid mellom mennesker for å forebygge, løse ulike utfordringer eller nå mål på individ- eller samfunnsnivå. Vi sitter ofte i ledelse, i rollen som koordinator eller tilrettelegger for samarbeid. Nasjonalt gjennom blant annet koordinering av direktoratsgrupper eller støtte til SLT-samarbeidet i kommunene. På tjenestenivå gjennom ledelse av koordineringsgrupper (KOG) for å vurdere egnethet i straffereaksjoner for ungdom. På individnivå følger vi opp unge gjennom alternative straffereaksjoner og fasiliteter dialog mellom mennesker gjennom meklingstjenestene våre. Vi tilbyr tjenester i hele landet og lekmeklerne våre er viktige ressurser for lokalsamfunn. Vi opplever at vår grunnleggende tilnærming, metode og kompetanse i dialog mellom parter, gir et godt utgangspunkt for dette. Metoden vår, gjenopprettende prosess, kan nettopp bidra til at lovbryteren tydeligere ser konsekvensene av sine handlinger og får mulighet til å ta ansvar for disse. Dette kan forebygge at ny kriminalitet begås, bidra til reintegrering og at ofre trygges. I vårt høringssvar vil vi konkretisere dette ytterligere i tilknytning til relevante kapiteler og avsnitt i utredningen.

Helhet og samarbeid på tvers av temaer

Saksgjennomgangen viser at mange som har blitt radikalisert blant annet har hatt ulike levekårsutfordringer, ikke mestrer skolen, har løs tilknytning til arbeidslivet, har vokst opp med en dårlig omsorgssituasjon og flere er utsatt for vold. Mange har vært i kontakt med tjenesteapparatet. Disse funnene fra saksgjennomgangen er gjenkjennbare fra liknende analyser gjort på andre felt, ref. Barnevoldsutvalget og Partnerdrapsutvalget. Disse utvalgene fant blant annet også levekårsutfordringer blant utsatte og utøvere og at det i mange saker hadde vært mye kontakt med hjelpeapparatet før vold, overgrep eller drap fant sted. Oslo Economics fant også levekårsutfordringer i sin studie om ungdomskriminalitet fra 2022.

Som kommisjonen påpeker kan arbeid for å fremme inkludering og forebygge utenforskap også være viktig for forebygging av ekstremisme og radikalisering fordi det kan adressere rotårsaker til radikalisering og ekstremisme. Samtidig kan tiltak for å forebygge rus, vold og kriminalitet som er rettet mot en utfordrende livssituasjon og risiko- og sårbarhetsfaktorer mer generelt, bidra til å forebygge fenomenet selv om innsatsen har en annen primærhensikt og en egen eksistensberettigelse.

Felles for mye av denne forebyggende innsatsen er at det ofte er sammenfallende målgrupper, tjenester og tiltak, samtidig som hvert enkelt område kan kreve noe særskilt, slik som innen radikalisering og ekstremisme. Forebygging på flere av livets arenaer og behov for samordning og samarbeid mellom tjenester, er også felles trekk.

Staten har etablert flere strukturer for samarbeid om innsats for utsatte barn og unge og voldsforebygging som f.eks. Departementenes kjernegruppe for barn og unge (KUBU) med det underliggende etatssamarbeidet . Det er etablert en direktoratsgruppe mot vold i nære relasjoner, som Konfliktrådet koordinerer sammen med Bufdir. Dette er samarbeid og områder som ikke er omtalt i Ekstremismekommisjonens rapport, men som er relevante for den samlede innsatsen for å styrke forebygging, samordning, koordinering og samarbeid innenfor temaer som er relevant å se i sammenheng.

Det finnes også et stort antall handlingsplaner på tilgrensende områder som i dag er lite koordinert. Det mener konfliktrådet de i større grad bør bli. Ekstremismekommisjonen har synliggjort flere av disse i sin rapport (Boks 24.4 Handlingsplaner som omhandler grupper i ekstremistenes fiendebilde.) Samtidig anbefaler de utarbeidelse av en ny handlingsplan mot hatkriminalitet.

Hvert av disse temaene krever noe særskilt, men det er også mye som er felles. Konfliktrådet er opptatt av at myndighetene evner å se helhet og innsatser i sammenheng og lede, samordne og prioritere på tvers av ulike temaer. Vi er opptatt av at vi ikke utvikler tematiske siloer der vi behandler gjenstridige problemer som har avhengigheter, felles oppgaver, virkemidler og innsatsfaktorer hver for seg. Å styrke arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme bør derfor kombinere det å behandle det særskilt og samtidig se det i en større sammenheng.

For å konkretisere dette kan en tilnærming være å løfte temaer knyttet til radikalisering og ekstremisme inn på relevante arenaer, som f.eks. Departementenes kjernegruppe for barn og unge (KUBU) og det underliggende etatssamarbeidet. Et eksempel kan være; PST skisserer i trusselvurderingen for 2024 en bekymring for mindreårige og unge menn som deltar i høyreekstreme digitale fora, der et gjennomgående trekk er at disse opplever ulike former for utenforskap, eller har andre sårbarheter, deriblant psykisk uhelse (hentet fra PST Trusselvurdering 2024). Hvordan kan vi samlet sett møte denne utfordringen? Kan vi i fellesskap utvikle et større satsningsområde som adresserer dette?

Dette kan være aktuelt særlig for innsats rettet mot barn og unge. Ekstremismekommisjonen løfter samtidig utfordringen med å nå eldre og voksne mennesker som radikaliseres og peker på behovet for styrket innsats i tjenester som potensielt kan nå disse, f.eks. NAV. Styrket innsats i tjenester som møter voksne, vurderes som viktig.

Tilsvarende kan det pekes på at det er behov for bedre samordning mellom tilgrensende tilskuddsordninger forvaltet av ulike direktorater og eventuelt private stiftelser.

Generelt sett inneholder rapporten lite omtale av finansielle virkemidler (tilskudd). Tilskuddsordningen på feltet er i likhet med andre statlige ordninger, etablert fordi man har til hensikt å skape resultater av samfunnsmessig verdi, som ikke kan forventes å bli realisert uten tilskuddet. Konfliktrådets erfaring med å forvalte den nasjonale tilskuddsordningen på feltet (lenke til ordningen) er at tilskuddsordningen er et viktig virkemiddel for å stimulere til økt oppmerksomhet om tematikken lokalt og bidra til økt tverrfaglig og regionalt samarbeid, kompetanseheving, metodeutvikling og innovasjon på feltet. Dette vurderer vi på bakgrunn av kommunenes og fylkeskommuners egenrapportering på tilskudd, men også på bakgrunn av hvordan prosjekter som har startet opp med midler fra ordningen, har blitt varige satsninger lokalt og overført fra en kommune til flere. Det er samtidig grunn til å peke på potensialet som ligger i å omsette gode lokale initiativ, metoder og modeller for samarbeid i form av beste praksis gjennom tilskuddsforvaltning. Dette har konfliktrådet ikke hatt ressurser til å gjøre i tilstrekkelig grad.

Flere kommuner søker også om tilskudd til opplæring av mentorer og deltakelse i mentornettverk over tilskuddsordningen. Søknader og rapporteringer fra kommuner, viser at individuell oppfølging av radikaliserte/ekstremister er komplisert og ressurskrevende og noe som krever langtidsarbeid og ressurser utenom det ordinære tjenesteapparatet. Mentorordningen blir vist til som et viktig tiltak, men samtidig noe flere kommuner trenger midler til å bygge opp. Det samme gjelder for de regionale samarbeidsarenaene som er etablert, som det i flere år er søkt om midler til å dekke drift og nettverkssamlinger for.

Vi kan også nevne at det siden 2017 er mindre midler tilgjengelig for kommuner, samtidig som vi ser en økning i antall kommuner som søker fra 26 i 2017 til 47 i 2024. I tillegg søker KS Agder på vegne av 25 kommuner. Vi ser at søknader primært er fra de største tettstedene i Norge, med unntak av Nord-Norge, men i økende grad mindre kommuner. Ekstremismekommisjonen peker på betydningen av at arbeidet mot radikalisering og voldelige ekstremisme styrkes i alle kommuner og at det er viktig at lokale initiativ og kreativitet fortsetter å være en del av det forebyggende arbeidet. Vi noterer også kommisjonens vurderinger om at lokalt arbeid i kommunene mot ekstremisme og radikalisering kan kreve andre tiltak enn de kommunen allerede kjenner. På bakgrunn av våre erfaringer som forvalter av den nasjonale tilskuddsordningen på feltet, vurderer vi tilskudd som et viktig virkemiddel for å stimulere til utviklingsarbeid i kommunene, og at dette bør prioriteres i en videre satsing på feltet. Evaluering av ordningen kan også være aktuelt.

Vi vil også peke på at sivilsamfunnets rolle i det forebyggende arbeidet blir fremhevet av kommisjonen (55.4) og det pekes på sivilsamfunnets muligheter for å forebygge ekstremisme på alle nivåer av kommisjonens forebyggingsmodell. Konfliktrådet støtter kommisjonens anbefaling om forsterket samarbeid lokalt, regionalt og nasjonalt med sivilsamfunnet, men ønsker samtidig å peke på sivilsamfunnets potensielle behov for ressurser for å ta en mer aktiv part i det forebyggende arbeidet. Den nasjonale tilskuddsordningen på feltet har kommuner og fylkeskommuner som målgruppe. Det finnes en rekke andre tilskuddsordninger som retter seg mot sivilsamfunn, men vi kjenner ikke til at noen av disse ordningene har forebygging av radikalisering og voldelige ekstremisme som formål. Konfliktrådet anbefaler at det sees særskilt på støtteordninger som kan bidra til økt forebygging og samhandling med sivilsamfunn.

Bruker- og pårørendemedvirkning på individ-, tjeneste- og systemnivå er viktig for å sikre kvalitet i tjenestene​ og bidra til legitimitet, troverdighet, tillit ​og implementering. Medvirkning er også en grunnleggende verdi i samfunnet vårt og en rettighet i mange sammenhenger. Innenfor strafferettspleien reiser brukermedvirkning en rekke dilemmaer som balanserer individets rett til å medvirke, tjenestenes plikt til å tilrettelegge for dette, med en straffedimensjon. Gjennom saksgjennomgangen har Ekstremismekommisjonen synliggjort at mange som har blitt radikalisert har hatt en rekke utfordringer og sårbarhetsfaktorer. Konfliktrådets erfaring med å jobbe med utsatte unge og unge voksne er at det kan være utfordrende å involvere disse i utviklingsarbeid på tjeneste- og systemnivå. Dette er et utviklingsområde hos oss, men også noe man bør ha oppmerksomhet på i det videre forebyggingsarbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Involvering av rammede og berørte av radikalisering og voldelig ekstremisme er også naturligvis sentralt. Dette kan også omfatte pårørende og nærstående til radikaliserte og voldelige ekstremister.

Til omtalen av konfliktråd under 34.13 ønsker vi å presisere at Konfliktrådet også behandler sivile saker innbrakt av partene eller offentlige etater, hvis saken egner seg for konfliktrådsbehandling, jf. konfliktrådsloven § 1 tredje ledd. Sistnevnte kan for eksempel være sivilt henlagte saker fra påtalemyndigheten der gjerningspersonen er mindreårig.

Kapittel 52 Bedre organisering og mer forpliktende samarbeid

Som kommisjonen synliggjør i rapporten, koordinerer konfliktrådet Direktoratsgruppen mot radikalisering og ekstremisme. I 2023 ble det utarbeidet et nytt mandat for gruppen for å tydeliggjøre rammene for det tverretatlige samarbeidet som skal styrke nasjonal koordinering og samvirke. Dette arbeidet ble initiert for å imøtekomme utfordringer som beskrives i rapporten, herunder uklart mandat og potensialet for økt nytteverdi. I arbeidet har direktoratene vært opptatt av at dette tverretatlige samarbeidet har god linjeforankring i departementene og omtales i tildelingsbrev til etatene for å sikre prioritering.

Direktoratsgruppen har også vært opptatt av å arbeide mer strategisk rundt norsk deltakelse i internasjonale fora og internasjonalt samarbeid på feltet. Vi noterer oss at Ekstremismekommisjonen anbefaler tilsvarende (ref. 52.4 Internasjonalt samarbeid). Direktoratsgruppen er nå representert i et nyetablert nordisk samarbeid på feltet på nasjonalt nivå. PST, Politidirektoratet, Helsedirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådene deltok i oppstartsmøtet i mars i København.

52.1.1 og 52.1.2 Et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme

Konfliktrådet er positive til at ressurser og kompetanse på radikalisering og voldelig ekstremisme samles og at det bygges et tverrfaglig miljø som kan bistå nasjonale myndigheter og aktører på feltet slik det skisseres i rapporten. Vi mener at et slik miljø bør inkluderes i en eksisterende struktur, og at det bør gjøres vurderinger av om et slik miljø også bør omfatte noe bredere tematikk som voldsforebyggende arbeid for å sikre en helhetlig forebyggende tilnærming.

I den sammenheng er det relevant å nevne at Voldtektsutvalget har foreslått at Justis- og beredskapsdepartementet (JD) utreder å opprette et nytt statlig organ med ansvar for de ulike formene for vold som omfattes av Istanbulkonvensjonen; vold i nære relasjoner, æresrelatert vold, seksuell vold (herunder voldtekt) og seksuell trakassering i det offentlige rom

Utvalget foreslår at det nye statlige organet får et tydelig tverrsektorielt ansvar i arbeidet med å forebygge kjønnsbasert vold, sikre gode støttetjenester for utsatte samt å sikre effektiv straffeforfølgning i saker som omhandler kjønnsbasert vold. Utvalget sier videre at de ser for seg at det statlige organet vil kunne samle fagkunnskap fra ulike sektorer og bidra til å rådgi myndighetene i deres arbeid. De foreslår at organet burde opprettes under Justis- og beredskapsdepartementet. Selv om dette organet vil ha et bredere ansvarsfelt enn senteret som er foreslått for radikalisering og voldelig ekstremisme, mener vi at det kan være relevant og viktig å se disse forslagene i sammenheng.

Uavhengig av innordning, støtter vi kommisjonens påpekning at det er viktig at et slikt miljø dimensjoneres og tilføres ressurser slik at det kan ivareta aktuelle oppgaver. Vi er også opptatt av en kompetansesammensetning som kan svare ut behov for ulike sektorer, herunder frivillig sektor, men også kompetansebehov knyttet til radikalisering og ekstremisme på nett og digitalt forebyggende arbeid, som vi erfarer gjennom tilskuddsforvaltning at flere kommuner er opptatt av. Vi merker oss at kommisjonen også peker på behovet for økt tilstedeværelse på nett.

Vi ønsker samtidig å vise til vår kommentar innledningsvis om at miljøet også bør også ha oppmerksomhet på å systematisere beste praksis, innovasjon og metodeutvikling i kommunene (ref. våre erfaringer fra å forvalte den nasjonale tilskuddsordningen). Når det gjelder etablering av et eventuelt akademisk råd, mener vi at det bør vurderes å ha praksisfeltet representert for å sikre relevans og økt implementering av den forskningsbaserte kunnskapen. Vi vil også minne om viktigheten av brukerrepresentasjon. 52.2 En forpliktende samhandlingsmodell

Konfliktrådet vurderer at kommisjonen har bygget opp en god logikk i strukturen som beskrives med et nasjonalt kompetansemiljø og forpliktende regionale og lokale samarbeidsfora. Vi støtter også at kommunenes mandat på feltet tydeliggjøres, og at det utarbeides virkemidler for å styrke samhandlingen mellom aktører, herunder rammeverk og kompetansetiltak for informasjonsdeling og kartlegging. Kommisjonens anbefaling om at kommunene beholder sin valgfrihet i hvordan de innretter dette forebyggende arbeidet, er videre et godt forslag. Vi merker oss at kommisjonen vurderer at et kontaktpunkt i kommunen ikke nødvendigvis vil være meget ressurskrevende, men vi noterer samtidig at det beskrives en rekke oppgaver som denne rollen foreslås å romme, samtidig som det pekes på viktigheten av tillitsfulle relasjoner til samarbeidende tjenester.

Ifølge kommisjonen vil SLT-koordinator være et naturlig kontaktpunkt i de kommunene som har etablert SLT-modellen. Samtidig har kommisjonen gjennom innsiktsarbeidet avdekket betydelig variasjon i hvorvidt og hvordan radikalisering og voldelig ekstremisme inngår som arbeidsområde innen SLT-modellen og for SLT-koordinator.

SLT-koordinatorene har i utgangspunktet en administrativ rolle på systemnivå, som skal koordinere tjenestene og sørge for informasjonsflyt mellom tjenestene og modellens tre nivåer. Det ligger derfor i utgangspunktet ikke til denne rollen å følge opp enkeltpersoner og koordinator har ikke et saksbehandlingssystem for dette.

Kommisjonen har flere gode argumenter for å legge kontaktpunktfunksjon til SLT-koordinator. Vi ønsker imidlertid å understreke at det er viktig å ha oppmerksomhet på at dette ikke går på bekostning av SLT-koordinators kjerneoppgaver, som er å koordinere arbeidet for å forebygge rus og kriminalitet blant barn og unge.

Kommisjonen peker videre på flere tjenester som kan være relevante å inkludere i de lokale samarbeidsfora. I den forbindelse vil vi peke på våre lokale konfliktråd, som ikke står i nevnt kommisjonsrapporten, men som også vil kunne være en relevant tjeneste å inkludere. Våre 12 konfliktråd med 22 lokasjoner, er geografisk inndelt etter landets politidistrikt.

Kommisjonen anbefaler at ansvaret for å etablere og skape en møteplass regionalt legges til statsforvalter, i samarbeid med RVTS, og at det utarbeides et tydelig mandat. Dette støttes av konfliktrådet. RVTSene har etter vår oppfatning en viktig rolle å spille i styrkingen av arbeidet på feltet.

Konfliktrådet støtter kommisjonens forslag om styrket kunnskap om og opplæring i taushetsplikt og informasjonsdeling for aktørene i førstelinjen.

I utvikling av ny opplæring for tjenestene vil vi peke på at det også bør vurderes om temaet bør inkluderes i eksisterende kompetansehevende tiltak knyttet til tilgrensende temaer. Bruk av nye opplæringsmetoder og teknologi (eks spillbasert læring) bør også vurderes. Opplæringsplattformen «Snakke» (for hjelpere som jobber med barn) og TryggEst (hjelpetiltak for kommunene for ivaretakelse av risikoutsatte voksne) kan være relevant å se i denne sammenheng.

Kommisjonen legger vekt på innspill fra aktører som arbeider med radikalisering i sitt daglige virke og som er i tvil om regelverket selv etter å ha forsøkt å få avklaringer, når de påpeker behov for endringer i regelverk . Kommisjonens anbefaling er at «Justis- og beredskapsdepartementet fastsetter en forskrift om deling av taushetsbelagt informasjon i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme etter forvaltningslovens §13g».

Konfliktrådet støtter at dette utredes videre og ønsker samtidig å presisere at en viktig forutsetning er at konkrete begrensinger, føringer og nødvendighetsvurderinger inkluderes i det videre lovrevisjonsarbeidet.

Vi vil samtidig gjøre oppmerksom på at konfliktrådet ikke er inkludert i oversikt over organer som foreslås inkludert i § 4 Deling av taushetsbelagte opplysninger i utkast til forskrift om deling av taushetsbelagte opplysninger og behandling av personopplysninger (jf vedlegg 2).

Kommisjonen skriver under pkt. 4 s. 499-500:

«De fleste aktørene er underlagt EUs personvernforordning som er gjennomført i norsk rett gjennom personopplysningsloven. For politiets behandling av opplysninger til politimessige formål gjelder politiregisterloven, som gjennomfører direktiv (EU) 2016/680 om fysiske personers vern i forbindelse med behandling av personopplysninger for å forebygge, etterforske, avdekke eller straffeforfølge lovbrudd mv. Det foreslås å ta inn en bestemmelse i § 3 som fastslår at personopplysningsloven gjelder for behandlingen av personopplysninger i det tverretatlige samarbeidet mot radikalisering og ekstremisme, med utfyllende regler fastsatt i forskriften».

Vi ønsker å gjøre oppmerksom på at dette ikke stemmer mht. konfliktrådets behandling av de strafferettslige reaksjonene. Konfliktrådet har et komplekst og fragmentert personvernregelverk. Behandling av personopplysninger i de strafferettslige reaksjonene er ikke regulert av GDPR, men personopplysningsloven av 2000 (Overgangsregler om behandling av personopplysninger § 1 bokstav b). Ved behandling av sivile saker og administrative, forvaltningsmessige og privatrettslige formål gjelder personopplysningsloven av 2018 og EUs personvernforordning. Når kommisjonen foreslår at personopplysningsloven skal gjelde for behandling av personopplysninger i det tverrfaglige samarbeidet, betyr det, slik vi ser det, at praktiseringen av regelverket vil bli ytterligere komplisert. Det betyr at deling av personopplysninger i straffereaksjonene våre vil være regulert av EUs personvernforordning der det er snakk om deling etter den nye forskriftsbestemmelsen, mens personopplysningsloven gjelder for annen behandling av de samme personopplysningene.

Vi ber om at det tas hensyn til disse utfordringene i det videre lovarbeidet.

Vi støtter kommisjonens forslag om å styrke arbeidet mot hatkriminalitet og ser særlig positivt på at Støttesentrene for kriminalitetsutsatte løftes fram. Det er behov for å styrke arbeidet for å ivareta fornærmedes behov og blant annet sikre god informasjon om aktuelle tjenester.

Konfliktrådet har erfaringer med å tilrettelegge for møter mellom parter i saker som omhandler hatkriminalitet. Vi ser at konfliktrådets tilnærming med aktiv deltakelse av partene i tilrettelagte dialoger kan ha stor betydning for både fornærmede og for gjerningsperson, samt for deres nærmeste(nettverk) som ofte vil være sterkt berørt av det som har skjedd. Det kan ha positive effekter for å få bearbeidet hendelser, oppnå ny innsikt i det som har skjedd og av konsekvensene, og det kan bidra til å gjenvinne trygghet og tillit til enkeltindivid og til samfunn.

For utsatte for hatkriminalitet får de på denne måten mulighet til å fortelle sin historie i en trygg ramme, bli sett og hørt og oppleve anerkjennelse av det de har opplevd. Møtet med gjerningspersonen kan også bidra til at de gjenvinner sin trygghet. Vi erfarer at gjenopprettende prosesser kan ha positive effekter på gjerningsperson, ved at den som f.eks. har ytret seg hatefullt kan få større innsikt i hvordan slike ytringer oppleves for den som blir utsatt for dem, og fordommer kan bli utfordret i et direkte møte mellom partene. Nærhet er et kjernepunkt i konfliktrådets arbeid, og det er en vesentlig kvalitet for å overkomme hat og fiendebilder. For begge(alle) involverte parter kan dialog i en trygge ramme bidra til å forebygge en negativ utvikling.

Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler i sin utredning økt bruk av konfliktråd i saker som omhandler hatefulle ytringer som alternativ og supplement til straff. Vi merker oss også et nylig publisert studie finansiert av Nordisk ministerråd Social exclusion, polarization and security in the Nordic welfare state, som peker på betydningen av dialog og tillit for å forebygge hatkriminalitet, ekstremisme og radikalisering. Betydningen av lokalsamfunn løftes fram. Med 22 konfliktråd og 450 lekmeklere rekruttert fra lokalsamfunn rundt om i landet, kan vi være en aktør som kan bidra til dette, ved å bidra til at det bygges erfaring og kunnskap om dialog i konflikt ut i lokalsamfunnene til stadig flere innbyggere som får erfaring som lekmeklere, samt alle som har deltatt i tilrettelagte møter etter lovbrudd eller i konflikt.

Konfliktrådets rolle og arbeid mot hatefulle ytringer kan ytterligere konkretisere i det videre oppfølgingsarbeidet av rapporten.

Kommisjonen er opptatt at det legges til rette for samarbeid og dialog mellom aktører som arbeider med å styrke oppslutning om demokrati og menneskerettigheter. Kommisjonen peker på skolen som en sentral arena i arbeidet. Utover kompetanseområdene som nevnes som relevante for skolen, ønsker vi også å synliggjøre viktigheten av å bygge kunnskap og kompetanse på kommunikasjon i konflikt. På 90-tallet ble elevmekling i skolene utviklet som et samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Ansvaret for videreføring av ordningene med elevmekling ble deretter overført til utdanningssektoren. En viktig pådriver for elevmekling i dag er organisasjonen Trygg læring. Også Gatemekling i regi av Røde Kors der unge personer får kurs i konflikthåndtering og kommunikasjon, er et eksempel på dialogarbeid utviklet på tidlig 2000 tall i Konfliktrådet i Oslo.

Gjenopprettende perspektiv og praktisk trening i konfliktarbeid kan bidra til holdningsarbeid og trygge skolesamfunn, som kan gi effekter ut i nærmiljøet. Flere av våre lokale konfliktråd har styrket samarbeid med skolene om nettopp konflikthåndtering og dialog. Vi tror også vår metode og teori kan være relevant for kompetansesatsingen rettet mot lærere og bør videre vurderes i videreutviklingen av DEMBRA. Konfliktrådet kan bidra også innenfor dette området, som kan ytterligere konkretisere i det videre oppfølgingsarbeidet av rapporten.