På vegne av fagmiljøet på Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning
Dronning Mauds minne høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH) er Norges eneste høyere utdanningsinstitusjon som kun fokuserer på utdanning og videreutdanning av barnehagelærere. Vi har mangfoldige bachelorutdanninger og masterutdanninger med god og spesifikk sammenheng til barnehagens praksisfelt. DMMH samarbeider med praksisfeltet gjennom blant annet REKOM og Kompetanseløftet. Vår respons i dette høringssvaret retter seg i all hovedsak mot de anbefalinger som berører forhold i barnehagen og barnehagelærernes profesjonsutøvelse.
DMMH støtter anbefalingen om økt bemanning i barnehagen . Barnehagens praksisfelt, UH og fagforbund har i lang tid pekt på manglende bemanning i barnehagen. Det er nødvendig at satsningen på økt bemanning i hele barnehagens åpningstid iverksettes. Dette krever en langsiktig, målrettet plan og tilstrekkelig ressurser.
DMMH støtter anbefalingen av jevnlig profesjonsutvikling av ansatte i barnehagen. Vi stiller oss likevel kritiske og noe avventende til om den nevnte profesjonsutviklingen er direkte knyttet til ekspertutvalgets anbefaling av systematisk bruk av metodene lekbasert læring og veiledet lek. Rapporten beskriver at barnehagelærerstudenter skal gjøre seg erfaringer med den beskrevne metoden Lekbasert læring for å kunne benytte seg av denne som pedagoger i barnehagen. Barnehagelærerutdanningen vektlegger å gjøre fremtidige barnehagelærere rustet til å benytte pedagogisk kompetanse og pedagogisk skjønn, gjennom kloke og faglige valg for barnets beste. Dette innebærer også å kritisk reflektere over egen praksis, ha kunnskap om helheten i barns utvikling, og kunne tilpasse sine profesjonsetiske tilnærminger til ulike situasjoner som skjer i den komplekse barnehagehverdagen. Som utdanningsinstitusjon med sterk tilknytning til praksisfeltet vil vi peke på REKOM som en mulighet til å kunne veilede og bistå den enkelte barnehage med utvikling, herunder også kvalitetsutvikling. Gjennom REKOM veiledes barnehagene i den konteksten de står i, med de utfordringer som eksisterer både i et her-og-nå-perspektiv, men også for å bygge kompetanse for fremtiden. REKOM-arbeidet er trukket fram i Meld. St. 6 (2019-2020) Tett på - tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage og skole som nettopp tiltak for kompetanse- og kvalitetsheving.
DMMH støtter ikke anbefalingene om lekbasert læring og veiledet lek . Lekbasert læring og veiledet lek setter barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat på spill, da det uttrykker et instrumentelt syn på barns lek. Barnehagepersonalet skal ifølge rammeplanen veilede barn i lek, de skal observere, analysere, berike og delta i lek. Alt dette skal skje på barnas egne premisser, ut ifra deres interesser og initiativ. Det er altså ikke noe nytt at pedagoger forholder seg til veiledning i lek, eller at de også legger til grunn at leken fører til blant annet læring. Rammeplanen setter rammene for arbeidet barnehageansatte skal gjøre for å bistå alle barn til å kunne delta i barnefelleskapet barnehagen tilbyr, og også tilfredsstille barns rett til omsorg, lek, læring og danning. Vi mener at økt bemanning i hele barnehagens åpningstid vil gi mulighet til mer systematisk arbeid med Rammeplanens innhold, men ikke i form av en universell metode.
Det finnes mange måter å forstå og forholde seg til lek på, men det er bred enighet om at leken står, og skal stå, sentralt i barns liv. Vi stiller oss kritisk til at deltakelse i veiledet lek skal være obligatorisk for førskolebarn i barnehagen og det vi tolker som økt vektlegging av voksenstyrt læringsaktivitet. At barn i økende grad må delta i aktiviteter som på forhånd har fastsatt spesifikke læringsmål, og at slike aktiviteter omtales som lek i rapporten, er svært betenkelig. Vi stiller oss kritisk til ekspertgruppens forståelse av lekens egenart og gruppens definisjonsmakt når det kommer til lek i barnehagen.
Vi er bekymret for at ekspertgruppens anbefalinger tilknyttet lekbasert læring og veiledet lek vil bidra til en enda sterkere vekting av læring i barnehagen og dermed true den frie lekens vilkår og barns rom til å utfolde seg i spontan lek. En tilføying til FNs barnekonvensjons §31 uttrykker bekymring for at barns rett til lek er truet av at blant annet offentlig forvaltning rangerer læringsarbeid høyere enn leken. En slik rangering kommer til uttrykk i ekspertgruppens rapport, der fokuset på voksenstyrt opplæring i barnehagen er sterkt.
Vitenskapsteoretisk perspektiv og kunnskapsgrunnlag
Vi mener det er et noe ensidig vitenskapsteoretisk perspektiv og et snevert kunnskapsgrunnlag i rapporten. Studiene rapporten bygger på fokuserer i stor grad på målbare effekter. Slike effektstudier (som RCT) fokuserer nødvendigvis på enkeltdeler, men når disse brukes til å definere virkeligheten fragmenteres kompleksiteten og betydning av kontekst blekner. I rapporten legges det stor vekt på randomiserte kontrollerte studier (RCT), men hvor sikker kunnskap slike studier egentlig gir oss er det faglig uenighet om (Kaurel, 2015; Kvernbekk, 2018; Kleven, 2023). RCT-studier har sitt opphav i naturvitenskap og kvantitativ forskning og baserer seg på kontroll av variablene som inngår, noe som kan vise seg vanskelig når variablene er levende mennesker i komplekse samspill. Man kan derfor diskutere hvor hensiktsmessig det er at rapporten i all hovedsak forankrer sine argumenter i det kvantitative vitenskapelige perspektivet.
Vi er kritiske til manglende belysning av at tiltak som løftes fram i kunnskapsgrunnlaget kan ha andre effekter enn det som er målt i forskningen som kommer fram i denne rapporten. Vi forholder oss spørrende til hvorfor ekspertutvalget velger å se bort fra forskning som peker på flere av tiltakenes negative innvirkninger på barns psykiske helse.
Det er lett å få inntrykk av at det i kunnskapsgrunnlaget løftes frem forskning fra forfatterne av rapporten på bekostning av annen forskning. Vi mener også at å basere politiske beslutninger utelukkende på slike studier som denne rapporten gjør, innebærer en risiko for en uheldig målforskyvning. Man kan ende opp med å velge å sette inn tiltak som har direkte målbare effekter, uavhengig av hvordan disse tiltakene sammenfaller med grunnleggende verdier i rammeplanen.
I kunnskapsgrunnlaget pekes det på betydningen av kollektive læringsprosesser for utvikling av god kvalitet. Denne koblingen er godt kjent, men det er lett å få inntrykk av at det her menes utviklingsarbeid knyttet til nevnte programmer, i tillegg til f.eks. CLASS, TIK-KT, CIP. Risikoen med at denne delen av kunnskapsgrunnlaget kan leses slik, er at man får inntrykk av at kvalitetsutvikling i barnehagen best gjøres når den er knyttet til evidensbaserte programmer eller observasjonsmetoder som blir bestemt implementert av andre enn barnehagene selv. Slik top-down styring har imidlertid vist seg å være uheldig med tanke på forankring i personalet, opplevelse av eierskap, personalets motivasjon og resultater.
Vi ønsker å kommentere på perspektivet på barn som finnes i rapporten. Det norske utdanningssystemet er forankret i FNs barnekonvensjon og vektlegger verdier som likeverd, respekt for menneskeverdet og å anerkjenne barndommens egenverdi. Med bakgrunn i disse verdiene beskrives barnet som verdifullt her og nå, i motsetning til hvor verdifullt barnet kan tenkes å bli med litt øving. Vi får inntrykk av at tiltak som øker barnets faglige ferdigheter vektlegges over gode, trygge relasjoner som bidrar til positivt selvbilde og selvtillit. Dette kan forstås som et perspektiv på barnet som et middel i et samfunnsmessig jag mot økonomisk vinning. I hvilken grad individet har evne til å bidra inn i BNP om noen år, vil dermed være med å avgjøre individets verdi her og nå. Slagkraften til verdiene forankret i barnekonvensjonen og rammeplanen svekkes i dette perspektivet. Barnet er i et slikt perspektiv et objekt som må tilegne seg et sett kunnskaper og ferdigheter for å kunne bli et produktivt individ i samfunnet, en “human becoming”. Dette går på bekostning av et perspektiv på barnet som verdifullt i seg selv her-og-nå, et subjekt som er kompetent aktør i eget liv og i fellesskapet.
Rapporten fra gruppen kommer med svært konkrete, detaljerte og inngripende forslag til hvordan barnehagelærere skal utøve mandatet sitt og dermed er det bemerkelsesverdig at det ikke er representanter fra barnehage, SFO og skole i gruppen. Vi ønsker også å vise til at to av utvalgets medlemmer har vært med å utvikle flere av de verktøyene som blir anbefalt. Det savnes en åpenhet rundt sammensetningen og etiske betraktninger når egne programmer anbefales som verktøy gjort obligatoriske i barnehagen.
DMMH støtter anbefalingen om økt bemanning i barnehagen . Barnehagens praksisfelt, UH og fagforbund har i lang tid pekt på manglende bemanning i barnehagen. Det er nødvendig at satsningen på økt bemanning i hele barnehagens åpningstid iverksettes. Dette krever en langsiktig, målrettet plan og tilstrekkelig ressurser.
DMMH støtter anbefalingen av jevnlig profesjonsutvikling av ansatte i barnehagen. Vi stiller oss likevel kritiske og noe avventende til om den nevnte profesjonsutviklingen er direkte knyttet til ekspertutvalgets anbefaling av systematisk bruk av metodene lekbasert læring og veiledet lek. Rapporten beskriver at barnehagelærerstudenter skal gjøre seg erfaringer med den beskrevne metoden Lekbasert læring for å kunne benytte seg av denne som pedagoger i barnehagen. Barnehagelærerutdanningen vektlegger å gjøre fremtidige barnehagelærere rustet til å benytte pedagogisk kompetanse og pedagogisk skjønn, gjennom kloke og faglige valg for barnets beste. Dette innebærer også å kritisk reflektere over egen praksis, ha kunnskap om helheten i barns utvikling, og kunne tilpasse sine profesjonsetiske tilnærminger til ulike situasjoner som skjer i den komplekse barnehagehverdagen. Som utdanningsinstitusjon med sterk tilknytning til praksisfeltet vil vi peke på REKOM som en mulighet til å kunne veilede og bistå den enkelte barnehage med utvikling, herunder også kvalitetsutvikling. Gjennom REKOM veiledes barnehagene i den konteksten de står i, med de utfordringer som eksisterer både i et her-og-nå-perspektiv, men også for å bygge kompetanse for fremtiden. REKOM-arbeidet er trukket fram i Meld. St. 6 (2019-2020) Tett på - tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage og skole som nettopp tiltak for kompetanse- og kvalitetsheving.
DMMH støtter ikke anbefalingene om lekbasert læring og veiledet lek . Lekbasert læring og veiledet lek setter barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat på spill, da det uttrykker et instrumentelt syn på barns lek. Barnehagepersonalet skal ifølge rammeplanen veilede barn i lek, de skal observere, analysere, berike og delta i lek. Alt dette skal skje på barnas egne premisser, ut ifra deres interesser og initiativ. Det er altså ikke noe nytt at pedagoger forholder seg til veiledning i lek, eller at de også legger til grunn at leken fører til blant annet læring. Rammeplanen setter rammene for arbeidet barnehageansatte skal gjøre for å bistå alle barn til å kunne delta i barnefelleskapet barnehagen tilbyr, og også tilfredsstille barns rett til omsorg, lek, læring og danning. Vi mener at økt bemanning i hele barnehagens åpningstid vil gi mulighet til mer systematisk arbeid med Rammeplanens innhold, men ikke i form av en universell metode.
Det finnes mange måter å forstå og forholde seg til lek på, men det er bred enighet om at leken står, og skal stå, sentralt i barns liv. Vi stiller oss kritisk til at deltakelse i veiledet lek skal være obligatorisk for førskolebarn i barnehagen og det vi tolker som økt vektlegging av voksenstyrt læringsaktivitet. At barn i økende grad må delta i aktiviteter som på forhånd har fastsatt spesifikke læringsmål, og at slike aktiviteter omtales som lek i rapporten, er svært betenkelig. Vi stiller oss kritisk til ekspertgruppens forståelse av lekens egenart og gruppens definisjonsmakt når det kommer til lek i barnehagen.
Vi er bekymret for at ekspertgruppens anbefalinger tilknyttet lekbasert læring og veiledet lek vil bidra til en enda sterkere vekting av læring i barnehagen og dermed true den frie lekens vilkår og barns rom til å utfolde seg i spontan lek. En tilføying til FNs barnekonvensjons §31 uttrykker bekymring for at barns rett til lek er truet av at blant annet offentlig forvaltning rangerer læringsarbeid høyere enn leken. En slik rangering kommer til uttrykk i ekspertgruppens rapport, der fokuset på voksenstyrt opplæring i barnehagen er sterkt.
Vitenskapsteoretisk perspektiv og kunnskapsgrunnlag
Vi mener det er et noe ensidig vitenskapsteoretisk perspektiv og et snevert kunnskapsgrunnlag i rapporten. Studiene rapporten bygger på fokuserer i stor grad på målbare effekter. Slike effektstudier (som RCT) fokuserer nødvendigvis på enkeltdeler, men når disse brukes til å definere virkeligheten fragmenteres kompleksiteten og betydning av kontekst blekner. I rapporten legges det stor vekt på randomiserte kontrollerte studier (RCT), men hvor sikker kunnskap slike studier egentlig gir oss er det faglig uenighet om (Kaurel, 2015; Kvernbekk, 2018; Kleven, 2023). RCT-studier har sitt opphav i naturvitenskap og kvantitativ forskning og baserer seg på kontroll av variablene som inngår, noe som kan vise seg vanskelig når variablene er levende mennesker i komplekse samspill. Man kan derfor diskutere hvor hensiktsmessig det er at rapporten i all hovedsak forankrer sine argumenter i det kvantitative vitenskapelige perspektivet.
Vi er kritiske til manglende belysning av at tiltak som løftes fram i kunnskapsgrunnlaget kan ha andre effekter enn det som er målt i forskningen som kommer fram i denne rapporten. Vi forholder oss spørrende til hvorfor ekspertutvalget velger å se bort fra forskning som peker på flere av tiltakenes negative innvirkninger på barns psykiske helse.
Det er lett å få inntrykk av at det i kunnskapsgrunnlaget løftes frem forskning fra forfatterne av rapporten på bekostning av annen forskning. Vi mener også at å basere politiske beslutninger utelukkende på slike studier som denne rapporten gjør, innebærer en risiko for en uheldig målforskyvning. Man kan ende opp med å velge å sette inn tiltak som har direkte målbare effekter, uavhengig av hvordan disse tiltakene sammenfaller med grunnleggende verdier i rammeplanen.
I kunnskapsgrunnlaget pekes det på betydningen av kollektive læringsprosesser for utvikling av god kvalitet. Denne koblingen er godt kjent, men det er lett å få inntrykk av at det her menes utviklingsarbeid knyttet til nevnte programmer, i tillegg til f.eks. CLASS, TIK-KT, CIP. Risikoen med at denne delen av kunnskapsgrunnlaget kan leses slik, er at man får inntrykk av at kvalitetsutvikling i barnehagen best gjøres når den er knyttet til evidensbaserte programmer eller observasjonsmetoder som blir bestemt implementert av andre enn barnehagene selv. Slik top-down styring har imidlertid vist seg å være uheldig med tanke på forankring i personalet, opplevelse av eierskap, personalets motivasjon og resultater.
Vi ønsker å kommentere på perspektivet på barn som finnes i rapporten. Det norske utdanningssystemet er forankret i FNs barnekonvensjon og vektlegger verdier som likeverd, respekt for menneskeverdet og å anerkjenne barndommens egenverdi. Med bakgrunn i disse verdiene beskrives barnet som verdifullt her og nå, i motsetning til hvor verdifullt barnet kan tenkes å bli med litt øving. Vi får inntrykk av at tiltak som øker barnets faglige ferdigheter vektlegges over gode, trygge relasjoner som bidrar til positivt selvbilde og selvtillit. Dette kan forstås som et perspektiv på barnet som et middel i et samfunnsmessig jag mot økonomisk vinning. I hvilken grad individet har evne til å bidra inn i BNP om noen år, vil dermed være med å avgjøre individets verdi her og nå. Slagkraften til verdiene forankret i barnekonvensjonen og rammeplanen svekkes i dette perspektivet. Barnet er i et slikt perspektiv et objekt som må tilegne seg et sett kunnskaper og ferdigheter for å kunne bli et produktivt individ i samfunnet, en “human becoming”. Dette går på bekostning av et perspektiv på barnet som verdifullt i seg selv her-og-nå, et subjekt som er kompetent aktør i eget liv og i fellesskapet.
Rapporten fra gruppen kommer med svært konkrete, detaljerte og inngripende forslag til hvordan barnehagelærere skal utøve mandatet sitt og dermed er det bemerkelsesverdig at det ikke er representanter fra barnehage, SFO og skole i gruppen. Vi ønsker også å vise til at to av utvalgets medlemmer har vært med å utvikle flere av de verktøyene som blir anbefalt. Det savnes en åpenhet rundt sammensetningen og etiske betraktninger når egne programmer anbefales som verktøy gjort obligatoriske i barnehagen.