Norsk Reggio Emilia Nettverk

Regjeringen har gitt ekspertgruppa et åpent mandat med kloke problemstillinger. Ekspertgruppa har likevel kommet fram til svært avgrensa svar som i stor grad baserer seg på den ekspertisen som finnes i gruppa og på det vi oppfatter som et instrumentelt syn på forbindelsen mellom lek og læring. Dette er et svært kritisk moment fordi oppdraget kunne vært løst på mange andre måter og likevel svart ut spørsmålene som regjeringen stiller. Fordi ekspertgruppa er satt sammen slik den er, får vi smale samfunnsøkonomiske forklaringsmodeller på hva som skal til for å bryte ut av utfordringene sosial ulikhet og utenforskap kan føre til.

Barnehageloven og barnehagens rammeplan vektlegger barns medvirkning og utforskende væremåte som base for lek, læring og danning og som rettesnorer for barnehagens arbeidsmåter slik de er beskrevet i kapittel 8 i rammeplanen. Barnets posisjon i den pedagogiske virksomheten er skrevet fram med utgangspunkt i barnekonvensjonen og rådende syn på barn, barndom og barnehagepedagogikk i vår tid. Det er vanskelig å finne spor av dette barnesynet, leke- og læringssynet og kunnskaps-/kompetansesynet i ekspertutvalgets råd til myndighetene. Det er vanskelig å forstå at en ekspertgruppe som skal gi råd som kan påvirke en fagprofesjons handlingsrom ikke i sterkere grad relaterer arbeidet sitt til rammeverket som regulerer virksomheten. Flere av tiltakene som er foreslått for barnehagesektoren vil, slik vi ser det, rokke ved barnehagens mandat, arbeidsmåter og egenart. Vi opplever at ekspertutvalget forsøker å få til en gradvis endring av barnehagens innhold og oppgaver til en mer voksenstyrt og skoleforberedende virksomhet med spesifikke mål som skal nåes, uten at bredden i forskning på området er tilstrekkelig belyst.

Det er grunn til å stille spørsmål ved ekspertgruppas sammensetning og hvor representativ den er med tanke på faktorer som har betydning for det mangefasetterte ved læringsprosesser i barnehage og skole. I et samfunn der eksempelvis entreprenørskap vektlegges som viktig i innovasjon og utvikling av framtidas samfunn og yrkesliv, nevnes altså ikke kreative arbeidsmåter, det lekende og tenkende mennesket eller praktiske og estetiske fag med ett ord. Det finnes heller ikke antydninger til at ekspertgruppa har vurdert utelivets eller filosofiens betydning for hva det er viktig å lære i barnehage og skole, og heller ikke hvordan man skal møte en stadig økende etterspørsel etter fagfolk i yrkesgrupper der praktisk kunnskap og håndverk er avgjørende. Og vi savner betydningen barnehagens fysiske leke- og læringsmiljø har for hva det er mulig å leke og lære, og hvem det er mulig å være og bli for barn i barnehagen. Det er ikke så rart siden det ikke finnes folk med kompetanse på disse områdene i gruppa, men det gjør også at rådene ikke baserer seg på et tverrsnitt av hva et menneskes liv er og handler om, her og nå og i et framtidsperspektiv.

Det er interessant å se at ekspertutvalget understreker at høy mobilitet er forbundet med lav ulikhet, og at Norge skårer bra på dette mens USA er et eksempel på det motsatte. Særlig når de samtidig anbefaler lekbasert læring og veiledet lek som svar på problemet. Lekbasert læring, veiledet lek og generell bruk av pedagogiske programmer er vanlig i USA og til tross for dette så er ulikhetene store og den sosiale mobiliteten lav der. Hva er det som gjør at tiltroen til slike arbeidsmåter da er så sterk? Hva skal Norge gjøre annerledes som skal føre til at noe som ikke virker i andre land skal virke her? Det er viktig å diskutere hva slags barndom et samfunn mener at barn har rett til. Slik vi ser det må en slik diskusjon skje i lys av at det er barna selv som lever og opplever denne barndommen og at det er de som skal ha den med seg hele resten av livet. Vi er dypt urolige for at økonomiske fremtidsvisjoner som kanskje ikke en gang kommer til å innfris, skal redusere opplevd livskvalitet for barn i deres samtid. Og vi er urolige for at slike råd, hvis de implementeres, i verste fall vil ramme nettopp de barna som ekspertutvalget er opptatt av å hjelpe. Det er slettes ikke sikkert at mer av det samme, enda tidligere, er det som skal til. Vi mener det er viktig med brede diskusjoner knyttet til hva som kjennetegner gode liv, basert på variasjon i pedagogisk tilnærming slik at flest mulig får tilgang til lek, ekte læring, omsorg og danningsprosesser som treffer dem der de er. Og vi mener at dette i større grad må basere seg på profesjonsfaglige vurderinger enn det ekspertutvalget legger opp til.

I arbeidet med fagfornyelsen ble det lagt fram en forskningskartlegging om de yngste barna i skolen knyttet til lek og læring, arbeidsmåter og læringsmiljø. Fokus i kartleggingen var hvilke faktorer som har betydning for de yngste barnas læringsutbytte i skolen. En av konklusjonene var at det haster med å utvikle en lekbasert pedagogikk for de yngste barna i skolen ettersom tidlig innsats har blitt forstått som at lærerstyrte praksiser må innføres i barnehagen. Kartleggingen klargjør også spesifikke kjennetegn på lek: Lek er frivillig, lek er indre motivert, lek er forestillingsevne og lek er interaksjon og kommunikasjon (Lillejord, Børte og Nesje, 2018). Vi er overrasket over at denne forskningskartleggingen ikke er vektlagt i utvalgets arbeid siden den griper direkte inn i tematikken som utvalget er bedt om å se på. Samtidig ser vi jo at det forskningskartleggingen advarte mot er det som foreslås av dette utvalget: Mer lærerstyrt praksis i barnehagen.

Vi støtter utvalgets anbefalinger om økt bemanning i barnehagen, men ikke for å arbeide mer programbasert, men for å kunne være tettere på barns egne leke- og læreprosesser og for å enklere kunne jobbe i tråd med kapittel 7 og 8 i barnehagens rammeplan slik at barnehagens formål og mandat har større mulighet til å innfris. Slik det er i dag opplever altfor mange barnehageansatte at de veldig gjerne vil gjøre en grundig jobb, men at kompleksiteten i arbeidet sammen med lav bemanning gjør det svært krevende.

Siden andre verdenskrig har fokus på oppvekst og utdanning vært vektlagt politisk i større og større grad. Troen på at utdanning skal utjevne forskjeller har vært og er sterk, og likevel ser vi at mange av de tiltakene som har vært satt i gang de siste tiårene ikke virker slik man har trodd de skulle. 6-årsreformen og 10-årig grunnskole har ikke vært svaret på problemet og økende bruk av kartlegging og testing har ikke bidratt til større forståelse for hva som skal til. Forslagene som fremsettes av ekspertutvalget føyer seg inn i rekken ambisiøse mål med tiltak med svak evidens, og som til og med kan oppfattes som umusikalske når man ser norske barns livsvilkår i lys av barns muligheter i globale perspektiver. Vi er selvsagt også bekymret for at barn leser dårligere og at forskjellene i Norge øker, men vi støtter ikke valg av medisin. Vi etterlyser et ekspertutvalg som i større grad favner dybden av det å leve gode liv under de vilkårene man til enhver tid har og som i større grad ser på tverrfaglige perspektivers betydning for ekte læring og hva som oppleves som meningsskapende for barn og unge når de i stadig større grad lever institusjonaliserte liv.

Vi er klar over at dette er betraktninger mer enn svar på konkrete spørsmål, men vi mener virkelig at grunnleggende refleksjon over barnehagens og skolens dyptgripende mandat er avgjørende for hvilke løsninger man velger på vegne av barn og unge. Løsningene som foreslås fra dette utvalget (med unntak av styrking av bemanning) innfrir i svært liten grad og fremstår som quickfix med svak evidens på utfordringer som er gjennomgripende i store deler av det norske samfunnet. Vi tviler ikke på at barn som øver på noe svarer oftere riktig på spørsmålene i en test, men vi stiller oss svært kritiske til at det er det 4-5 åringer skal drive med i barnehagen for å kanskje tjene litt ekstra når de blir voksne.