Dato: 11.04.2024 Svartype: Med merknad Høring om rapport fra ekspertgruppe om tilgang og prioritering Tilgang på legemidler og andre behandlingsmetoder etter vist klinisk nytte gjennom studier kan ta langt lengre tid enn det pasienter med alvorlig sykdom har tilgjengelig. Alvorlighetsgraden i seg selv er en indikator på hvor viktig det er at en behandlingsmetode prioriteres, både når det gjelder selve forskningen frem til en godkjent metode foreligger og hvor hurtig den kan tas i bruk i klinisk behandling av pasienter. Nødvendig og forsvarlig helsehjelp betyr også at pasienter ikke utsettes for standardbehandling som ikke har effekt, basert på den enkeltes molekylærbiologiske forutsetninger. Da kan det til tider være uforsvarlig helsehjelp. Pasienten har ikke nytte av behandlingen, den gir bivirkninger og kostnaden ved den er bortkastet. Et slags håpløshetens kinderegg, som ingen ønsker å skrelle folien av. For Hjernesvulstforeningens del som representerer et stort spekter av diagnoser som representerer heterogenitet innenfor og mellom diagnosene, er det viktig at gruppetilnærmingen tones ned i en ny prioriteringsmelding. Fremtiden er uten tvil persontilpasset, noe som fremgår tydelig av WHO CNS 5 fra 2021 som viser at kunnskapen om en del diagnoser har kommet så langt at det nå er mulig å kunne velge behandlingsmetode etter nevropatologisk analyse, og ex vivo eller in vitro utprøving av tilgjengelige kjemoterapier før pasienten forskrives behandlingen. Legene vet allerede såpass mye at de kan fastslå en klarere sannsynlighet for at en behandling vil virke bedre enn standardbehandling. Når det da vet at det ikke ligger til rette for utbytte av behandling med f.eks. temozolomid for høygradig hjernekreft, så kan de heller ikke forventes å skulle forskrive dette og påføre pasienten bivirkninger uten positiv effekt på sykdommen. Dette vil være uforsvarlig, både for pasienten og den enkelte behandler da det er drepende for den enkelte behandlers psyke og gi tilleggsbelastninger når behandleren vet at det ikke er effekt i behandlingen. Den som står pasienten nærmest i behandlingen må kunne gi behandling som de har begrunnet tro på vil virke. Forsvarlighetskravet vil med den medisinske utviklingen vi opplever alltid være i glidning mot bedre og mer effektive behandlinger. Det å velge behandling bare for at det skal se ut som at behandler gjør et forsøk, er ikke akseptabelt. Dette er overbehandling og bortkastet tid og penger. Hjernesvulstforeningen har ikke juridisk kompetanse til å vurdere om det er straffbart å utsette noen for en behandling som ikke vil gi annet enn bivirkninger. Vi er imidlertid sikre på at det i den etiske siden av spørsmålet er enkelt å falle ned på et korrekt standpunkt; slik overbehandling er noe som må unngås. Likeverdig tilgang på behandling, både innenfor sykdomsområder og på tvers av disse må medføre at det er tilgjengelige behandlingsmetoder som er gode og normalt sett beste tilgjengelige behandlingsmetoder. Kostnadene ved nye metoder vil alltid være størst i starten, og de vil minke når det har gått en tid. Når deres patentbeskyttede periode er omme, faller kostnadene mye. Det er ikke slik at vi i Norge skal være satt i en posisjon hvor det i utgangspunktet kun er generika som er offentlig finansiert, når dette ikke er behandlingsmetoder som er beste tilgjengelige eller gode for den aktuelle pasienten. Retten til nødvendig helsehjelp er gitt i lov, og loven regulerer ikke kostnadene ved helsehjelpen. Lovfesting har med dette klare begrensninger, da det er andre regler basert på økonomiske forhold som i realiteten veier tyngst på vektskålen. Prioriteringer vil måtte foretas, men de må foretas innenfor et utvalg behandlingsmetoder som har effekt for den enkelte pasient. Det er et stort antall hjernesvulstdiagnoser som er sjeldne diagnoser, dessverre er mange av disse også aggressive og har et kort og brutalt forløp hvis de ikke får behandling. Det at det er et mindre antall pasienter enn i de store kohortene, er ikke et forsvar for at disse pasientene ikke skal prioriteres når det gjelder tilgang til nye behandlingsmetoder. Sjeldenheten er ingen trøst for sjeldne pasienter. Det er kompetente behandlere med tilgang til effektive behandlingsmetoder som her er løsningen. Kompetente behandlere som arbeider tett opp til internasjonale referansenettverk og som ikke er hemmet av nasjonale prioriteringer, små kohorter eller annet som gjør at utvikling av nye metoder ikke skyter fart innenfor diagnosen. Menneskerettighetslovgivningen er gjeldende, og der det er ratifiserte konvensjoner som ikke er lovfestet legges det i norsk rett til grunn at innholdet i disse konvensjonene allerede er dekket av norsk menneskerettighetslovgivning. En regulering av hvordan medisinske tjenester prioriteres, og ytes, må også være koblet tett opp mot disse prinsippene. Nytten av en behandling kan etter vårt syn ikke begrenses til forventet økt levetid for en pasient, men må også ta opp i seg den effekten det også har for den enkelte pasients familie. Alvorlig sykdom i familien treffer hele familien, og kan ha livstidsvirkning for f.eks. barn som mister en forelder. Blant hjernesvulstdiagnosene er det sjeldne, høygradige diagnoser som rammer unge voksne i en tid hvor de gjerne har små barn i familien. I den grad disse pasientene kan få oppleve å leve til de passerer 50 år og kunne være en del av sine barns og partneres liv i en lengre periode, og det med god helse, er dette også et moment som bør veie tungt på vektskålen. Det å reparere er normalt sett langt dyrere enn å lage gode forutsetninger for at reparasjoner ikke vil være så mange i fremtiden. Vi maler eller beiser hus for å unngå å bytte bordkledningen, vi må også vedlikeholde familiene ut fra samme tankegang. For sjeldne diagnoser og behandlingen av disse er det også ønskelig at det finnes en klarere definert ordning med å ta i bruk nye behandlingsmetoder med større grad av usikkerhet eller med få deltagere i kliniske studier som gir mindre beslutningsgrunnlag enn vanlig. Her må det være mulig å ta i bruk nye behandlingsmetoder under forutsetning av at det også er en del av kunnskapsinnhentingen. Med dette vil det også følge at en prising av slike behandlingsmetoder vil måtte være noe som ikke følger ordinære forhandlinger, men i større grad blir som et offentlig-privat partnerskap hvor produsenten også tar en stor del av regningen for behandlingen, sammenlignet med andre metoder. Vi legger til grunn at alle slike situasjoner skal ha en solid etisk og medisinsk vurdering før den igangsettes, og at norske spesialister fortrinnsvis har et nasjonalt eller internasjonalt nettverk å støtte seg til. Vi forventer at all slik behandling vil ende opp som publiserte artikler eller rapporter, og ikke forsvinne i et journalsystem. Effekt og risiko må følges løpende og vi legger til grunn at norske leger sammen med studiesykepleiere og andre vil gjøre sitt beste for å systematisere gode behandlingsforløp. Bruk av behandlingsmetoder under «compassionate use» for pasienter med manglende etablerte behandlingsmetoder og kort forventet levetid uten behandling må styrkes. For mange av våre diagnoser er det få behandlingslinjer og aggressive forløp som gir kort levetid blottet for håp. Vi har klare forventinger om at helseforetakene vil inngå flere avtaler som gir pasienter tilgang på behandlingsmetoder før metodevurdering er gjennomført, når behandlende spesialister har klare medisinsk begrunnede forventninger til effekten av en slik behandling. Pasienter vil ikke ha mest mulig behandling, de vil ha behandling som virker! Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
