Nasjonalt senter for distriktsmedisin

Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) har lest de tre prioriteringsrapportene med stor interesse. Vi er enig i at de tre grunnkriteriene (nytte, ressurs, alvorlighet) ligger fast, og at mestring er inkludert i disse. Samtidig er det nødvendig å påpeke at prioritering er både kontekstavhengig og overgripende, og at operasjonalisering av grunnkriteriene må gjenspeile dette. De tre rapportene viser at tilnærmingsmåten til prioritering i helsetjenesten i stor grad preges av spesialisthelsetjenestens perspektiv, med tungt fokus på anskaffelse av legemidler og teknologi. Det er nyttig når det passer, men fremmedgjørende når det ikke passer. Kommune/primærhelsetjenesteperspektivet blir et slags «avvik» som foreløpig ikke er passet inn i hverken språk/begreper eller metoder. Dette bør adresseres i videre arbeid med prioritering i helsetjenesten.

Kommunenes beslutningssystem er basert på demokratisk selvstyre, lovkrav, rettigheter, politiske prosesser, krav om medvirkning i kommunenes planarbeid osv. Dette betyr at man ikke bare kan flikke på rammeverket for spesialisthelsetjenesten når det skal utvikles språk og metoder for prioritering i kommunene, men må ta utgangspunkt i den kommunale virkeligheten og bygge nedenfra. Relevant kunnskap og begreper som allerede finnes bør selvsagt brukes. Det er bra med mest mulig felles språk og forståelse på tvers av nivåer og fagområder, men det må være/bli forankret i kommunal virkelighet. Det må etableres gode systemer, metoder og begreper for ulike deler av prioriteringsfeltet, slik at analyse og vurdering kan tilpasses den aktuelle konteksten.

Viktige spørsmål som må stilles er hvilken beslutningskontekst man skal lage et kunnskapsgrunnlag til, og hvilke(t) budsjett som berøres. Er målet med helsetjenesten å kun produsere helse, eller har helsetjenesten et videre perspektiv?

Samfunnsperspektivet er viktig for kommunesektoren og for helsetjenester i distrikt, men også for mange av tiltakene i spesialisthelsetjenesten. Det er et omforent politisk mål å desentralisere det man kan og sentralisere det man må. Det betyr at man må kunne ha et (tilpasset) samfunnsperspektiv i analysene som gjøres. Hvis prioritering kun skal handle om et snevert helsetjenesteperspektiv, kommer vi til kort.

Et tiltak som kan være nyttig og effektivt i en by, kan være lite hensiktsmessig i utkantstrøk. Omvendt, vil tiltak som er effektive i en liten kommune med store avstander, ikke passe i tett befolkede strøk med korte avstander. Dette kan gjelde tiltak i sykehus og/eller primærhelsetjeneste. Reisetid (for pasienter, pårørende og fagfolk), bemanning, kompetanse og tilgjengelighet er elementer som er relevante i denne sammenhengen.

Prioriteringskriteriene skal sikre rettferdighet og at det ikke er «den sterkeste» som vinner. Da må også distriktsperspektivet med i bildet. «Rural proofing» er en mulig tilnærming, en metode som brukes i EU for å sikre at distriktsperspektivet ivaretas i alt utviklingsarbeid, se https://rural-vision.europa.eu/action-plan/cross-cutting/rural-proofing_en,

Denne rapporten handler om tilgang til nye legemidler og metoder, og trekker opp rammer for gruppeunntak og individuell tilgang. Utkikkspunktet er Nye metoder og Blåreseptordningen. Prioriteringer i primærhelsetjenesten/kommunene utover bruk av blåresept-medisiner er ikke omtalt. Vurderingene settes i liten grad inn i en samfunnsmessig kontekst.

Søk på noen relevante ord og en opptelling av antall ganger de brukes i rapporten, gir en indikasjon på rapportens fokus:

De ti forslagene er greie. NSDM vil spesielt peke på forslag 10 om etablering av nasjonale systemer for registrering og evaluering av ordninger for unntak og individuell tilgang. Vi støtter en slik registrering, og ber om at geografisk og sosioøkonomisk perspektiv legges inn slik at eventuelle skjevheter i unntakene synliggjøres.