Dato: 10.04.2024 Svartype: Med merknad Høringsuttalelse fra Senter for medisinsk etikk – Rapport fra ekspertgruppen om tilgang og prioritering Ekspertgruppen anbefaler ti tiltak for rask og rettferdig tilgang til effektive metoder. Ekspertgruppen begrunner tiltakene med utgangspunkt i verdigrunnlaget i den norske offentlige helse- og omsorgstjenesten. Her står prinsipper om likeverdig tilgang, likebehandling og rettferdig fordeling sentralt, i tillegg til prioriteringskriteriene nytte, ressursbruk og alvorlighet. Rapporten er velbegrunnet, med nyttige referanser, også til praksis i sammenlignbare land. Senter for medisinsk etikks (SME) viktigste innspill er at vi støtter videreutvikling av metodevurdering som beslutningsgrunnlag for å imøtekomme krav til rask tilgjengeliggjøring av nye behandlingsmuligheter, i lys av utviklingen av nye kostbare metoder og persontilpasset diagnostikk og behandling med forventet fremtidig økt behov for prioriteringer. Vi støtter derfor spesielt anbefaling 2 om økt inklusjon og vektlegging av forventet effekt og potensiell nytte for sub-grupper i metodevurderingene. Videre støtter vi og vil framheve viktigheten av harmonisering mellom Nye metoder og unntaksordningen i blåreseptordningen i hvordan prioriteringskriteriene operasjonaliseres. Mens vi forstår at de eksisterende prioriteringsprinsippene har ligget til grunn for arbeidet, savner vi en drøfting av to forhold som er vesentlige for tilgangen til helsetjenester i årene som kommer (og som har stor betydning for praktisk prioritering): 1) at risiko for funksjonstap likestilles med funksjonstap i alvorlighetsvurderinger 2) at absolutt prognosetap brukes for vurdering av alvorlighet (versus relativt prognosetap). Begge disse premissene gir føringer for tilgangen til helsetjenester. Hva effektene er av å legge dem til grunn, burde vært drøftet. Forslaget åpner for flere unntaksordninger, samtidig som utfordringer med disse er godt drøftet. Utvalget er prisverdig bevisst faren for at unntaksordninger kan undergrave forhandlingsmuligheter. Vi savner en tilsvarende bevissthet om faren for at hensyn til enkelte pasientgrupper (som får mye oppmerksomhet) undergraver likebehandlingsprinsippet (se under, anbefaling 4). Vi har noen spesifikke kommentarer og innspill til de enkelte anbefalingene: Anbefaling 2 og undergruppeanalyser : Utvalget nevner utviklingen med reduserte krav til evidens og noen av de etiske implikasjonene av et redusert kunnskapsgrunnlag. Mens vi støtter oppfordringen til undergruppeanalyser for å fremskaffe informasjon om spesifikke grupper, kan disse analysene samtidig bidra til å redusere kvaliteten på beslutningsgrunnlaget. Økt antall undergruppeanalyser (uten viktige epistemiske tiltak) kan gi dårligere evidenskvalitet, som har etiske følger ved at man fatter mindre velbegrunnede beslutninger. Anbefaling 4 : Det er viktig å presisere at en vurdering av individuell tilgang etter en nei-beslutning i Nye metoder er tenkt som en sikkerhetsventil. Ordningen bør innrettes slik at den gir lavest mulig sannsynlighet for brudd med likebehandlingsprinsippet. Den bør forbeholdes et lite antall tilfeller slik at den ikke svekker lojaliteten til Beslutningsforum eller systemets forhandlingsposisjon. A nbefaling 6 . Rapporten er forbilledlig klar i sin overordnede vurdering av at privatfinansiert behandling ikke utgjør et selvstendig grunnlag for tilgang til behandling i den offentlige helse- og omsorgstjenesten. Vi ser dette som et viktig skritt for å ivareta likhetsprinsippet. At enkelte som får en vesentlig større effekt enn for gjennomsnittet i hovedgruppen kan søke om å bli vurdert innenfor en ordning for individuell tilgang på lik linje med andre, kan synes også å ivareta likhetsprinsippet, men her er det viktig å bemerke at vedkommende jo har kjøpt seg en fordel som andre ikke har. Problemet er ikke at de kjøper seg en fordel. Den betaler de for, men følgene av denne fordelen bæres av fellesskapet – noe den som ikke har råd til å kjøpe seg fordelen ikke får. Her ligger det også et grunnleggende epistemisk problem i at man i enkelttilfeller ikke kan vite at en eventuell forbedring skyldes det konkrete tiltaket og ikke andre (ukjente) faktorer. Det er for øvrig fint at det brukes konkrete eksempler på dette punktet, men eksemplet i 6.3.2 mangler informasjon og drøfting av utfallet. Ved ikke å ta med hele kasuistikken, mister man det epistemiske problemet og dets etiske følger. Ellers støtter vi viktigheten av å tydeliggjøre private aktørers ansvar for å videreføre initiert behandling selv om pasientens betalingsevne opphører. Anbefaling 9: Når det gjelder det å levere ikke-tilgjengelige tjenester savnes refleksjon over forholdet mellom bør og kan. Fra SME ser vi en potensiell fare for at alder vil kunne komme inn som et selvstendig kriterium (selv om utvalget bedyrer at dette ikke skal skje (s. 58)). Irrasjonelle effekter som påvirker prioriteringer (tilgang) er heller ikke drøftet. Vi savner også en refleksjon over forholdet mellom tilgivelse og tillatelse ved metoder tatt i bruk før vurdering av Nye metoder. Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
