Akademikerforbundet

Vi takker for muligheten til å komme med innspill til revidering av forskriften som styrer barnevernspedagogutdanningen.

Akademikerforbundet tilhører hovedsammenslutningen UNIO og organiserer ulike profesjoner i velferdsstaten, deriblant barnevernspedagoger og andre som jobber i barnevernet og andre tjenester og instanser som møter barn, unge og deres familier, både i offentlig og privat sektor.

Denne høringsuttalelsen er utarbeidet av fag- og interessegruppen «Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet» (BiA). Vi er opptatt av å styrke vilkårene for utsatte barn, unge og deres familier gjennom å sørge for at samfunnsmandatet, oppgavene og kompetansen barnevernspedagogene har, er hensiktsmessige og kan bidra til en god oppvekst for alle barn.

Barnevernspedagogene har et sentralt kompetansebidrag i velferdstjenestene for barn, ungdom og familier, og er særlig sentrale i barnevernet. Sammen med flere profesjoner er de viktige garantister for at barn og ungdommers rettigheter skal innfris i et felt med behov for flere profesjoners bidrag og samhandling.

Barnevernspedagogenes samfunnsmandat handler om at barn og ungdom skal tas på alvor i sin hverdag, i sin kontekst. Med utviklingsøkologisk tilnærming og barnevernsfaglig kompetanse er barnevernspedagogen sentral i det tverrfaglige arbeidet rundt barn og unges oppvekst, og jobber særlig med å styrke barn og unges livs- og omsorgsbetingelser i samarbeid med barn, ungdommer og foreldre og familier. Barnevernspedagoger kjennetegnes av et genuint engasjement, stolthet og et krystallklart fokus på å sikre det som er til barnets beste.

Barnevernspedagoger har i dag den mest etterspurte kompetansen i tjenester for utsatte barn og unge. Det at Norge har en egen utdanning som kvalifiserer for arbeid med barn i en utsatt livssituasjon forteller noe om Norge, om våre verdier og hvordan vi erkjenner barndommens egenverdi. Det er et viktig arbeid å jobbe med stadig forbedring av utdanningen og kompetansen for barnevernspedagogene – til barns beste.

Det er etablert 2-årig master for barnevernspedagoger, i form av det som kalles master i barnevern. Dette har vært etterlengtet, for at barnevernspedagogen har kunnet videreutvikle sin særegne barnevernsfaglige kompetanse i et videre utdanningsløp på masternivå. Det er allikevel noen utfordringer med denne utdanningsmodellen. Blant annet at utdanningsinstitusjonene ikke får anledning til å se utdanningsløpene i sammenheng, og dermed ikke har den fleksibilitet som kunne gitt bedre kvalitet i et femårig løp, og bedre utnyttelse av ressurser både i utdanningsinstitusjonene og i samarbeidet med fagfeltet om praksisstudier og andre områder.

Vi er veldig glade for at programgruppen for barnevernspedagogutdanningen vurderer at det er «behov for å sikre en bedre sammenheng og progresjon mellom barnevernspedagogutdanningen og masterutdanningen i barnevern». Det beskrives at et av målene med de foreslåtte endringene i forskriften er å legge til rette for et mer helhetlig studieforløp og progresjon for de som ønsker å ta en master etter bachelor, og at endringene vil kunne bidra til at utdanningsinstitusjonene kan legge til rette for et helhetlig pedagogisk løp. Vi er enige i målsettingene, men usikre på om endringene i forskriften i seg selv vil bidra til dette. Dette blant annet fordi strukturene som styrer utdanningene, og dårlige rammebetingelser for utdanningene reduserer mulighetene for å se bachelor- og masterløp i sammenheng.

For det første har ikke alle utdanningsinstitusjoner etablert master i barnevern, for barnevernspedagogene. Dette gjør at det vil bli forskjeller på bachelorutdanninger der det er samarbeid med masterløpet og der det ikke er et samarbeid. For det andre er det forskjeller i finansiering av bachelorløp og masterløp i utgangspunktet slik systemet er i dag. Dette påvirker ulike sider av utdanningene. Mange utdanningsinstitusjoner skiller videre lite mellom de ulike masterløpene i barnevern, og benytter mye fellesundervisning, noe som gjør at spissingen av barnevernspedagogenes kompetanse ikke er reell.

Vi mener at det viktigste virkemiddelet for å lykkes med å styrke kompetansen i barnevernsfeltet er å etablere masterutdanning som grunnutdanning for barnevernspedagoger. Slik kan en på bedre måter balansere ut de ulike nødvendige fagområdene for å sikre progresjon i kunnskapsutviklingen for studentene.

I dag ligger eksempelvis praksis kun i bachelorutdanningen, mens en kunne sett for seg at praksis kunne vært et viktig element i de to siste årene av en utdanning etter at alle sentrale fagområder er presentert og jobbet med. Det samme gjelder for anvendt barnevernsfaglig juss, at en kunne tilrettelagt for god progresjon i forståelse og kompetanse ved å kunne se alle fem år i organisatorisk sammenheng.

Overordnet sett mener vi altså at barnevernspedagogutdanningen bør gjøres til en fagintegrert klinisk orientert master, og at barnevernspedagogtittelen først gis ved å ha fullført masteren. Dette handler først og fremst om at de områdene barnevernspedagogen jobber i kreves høy kompetanse for å møte de komplekse og sammensatte utfordringene barn møter i sine livs- og omsorgsbetingelser. Slik lærerutdanningene nå er på masternivå, mener vi at barnevernspedagogutdanningen også bør være det. Dette er også i tråd med Bufdirs anbefaling fra kompetanseutredning fra 2020 og ikke minst er det viktig fordi alle som skal jobbe i det kommunale barnevernet fra 2031 må ha masterkompetanse. Dette vil styrke det grunnleggende barnevernsfaglige nivået både i det kommunale barnevernet, i barnevernsinstitusjonene og andre steder der barnevernspedagoger jobber.

Universitetet i Agder har etablert en masterutdanning for barnevern, som følger retningslinjene for barnevernspedagogutdanning på bachelor og masternivå. Vi mener primært at alle utdanningsinstitusjoner bør etablere dette, subsidiært at flere utdanningsinstitusjoner enn i dag oppfordres til å gjøre dette for å se hvordan dette kan innvirke på studiekvalitet og studentenes sluttkompetanse.

Vi mener videre at utdanningsinstitusjonene må styrkes finansielt for å gi den beste utdanningen for barnevernspedagoger. Barnevernspedagogutdanningen har siden 2013 ligget i finansieringskategori E, mens masterutdanningene ligger i D. Dersom dette finansieringssystemet fortsatt skal være gjeldende, vil master som grunnutdanning for barnevernspedagoger gi bedre rammevilkår for utdanningsinstitusjonene.

Et annet moment knyttet til finansieringen av utdanningene er at vi er kjent med at høgskolene og universitetene ikke benytter midler til barnevernspedagogutdanningen i tråd med at de er i finansieringskategori E. Dette er bekymringsfullt.

Programgruppen beskriver at det er behov for å styrke kompetanse i forsvarlig rettsanvendelse og i forvaltnings- og barnevernsrettslig kompetanse i bachelorutdanningen. Juss er et av fagene som utgjør totaliteten i barnevernspedagogenes kompetanse. Vi er ikke uenig i barnevernjussens betydning, men vil minne om at de øvrige faglige perspektivene og kunnskapsområdene er det som gir det faktiske handlingsrepertoar, som benyttes innenfor de rettslige rammene.

For oss illustrerer programgruppens påpekning av at kompetanseområdet for forsvarlig rettsanvendelse og rettsikkerhet i masterutdanningen er omfangsrikt og komplekst men i for liten grad er godt nok behandlet i bachelorutdanningen , nettopp utfordringene med 3+2-modellen. Utdanningssystemet blir for fragmentert, og det er vanskelig å planlegge for nødvendig faglig progresjon når virkemidlene ligger innenfor 2 ulike utdanninger. Selv om en ideelt sett kan tenke at dette kan styres gjennom forskriftene, vil utdanningskvaliteten samlet sett svekkes når dette nødvendigvis vil løses forskjellig innen de ulike utdanningsinstitusjonene og på tvers av utdanningsinstitusjonene.

Overordnet sett er det satt ambisiøse læringsmål for bachelorutdanningen. Vi mener dette er bra, men de må kunne følges godt opp av utdanningsinstitusjonene for at det skal være reelle læringsutbytter for studentene på det nivået forskriften legger opp til.

Når det gjelder praksisstudier, så er det viktig at minst en av praksisperiodene skjer innenfor en barnevernsfaglig kontekst. Det er en utfordring at det ved noen utdanningsinstitusjoner bare er en praksisperiode. Ideelt sett burde det samlet sett vært flere praksisuker og minst to perioder.

Det kan virke som utdanningsinstitusjonene etter innføring av den nye forskriften for bachelorutdanningen ikke anser psykisk helsevern og institusjonene for barn og unge i spesialisthelsetjenesten som et nedslagsfelt for praksis. Dette er etter vårt syn en uheldig utvikling, da barnevernspedagogene er viktige bidragsytere inn i for eksempel akuttpsykiatri og behandlingsinstitusjoner for barn og unge i spesialisthelsetjenesten.

Vi vil også nevne at Bufdirs midler til arbeidsstedene som tar imot studenter, bare gis til kommunalt eller statlig barnevern. Det kan også gjøre det vanskeligere å rekruttere praksissteder som ikke faller innenfor denne kategorien, som for eksempel skole og psykisk helsevern.

Endringer som er foreslått som vi ikke nevner, er vi enige i. Noen endringer vi foreslår gjelder flere steder i teksten.

Generelt mener vi begrepet «barnevernfaglig» bør skrives med s, slik at det er «barnevernsfaglig» som brukes gjennomgående.

Generelt foreslår vi at begrepet «yrke» byttes ut med «profesjon» alle steder der det benyttes. Eksempelvis bør det hete «profesjonsetikk», «profesjonsrolle» osv. Dette er i tråd med barnevernspedagogen anses som en profesjon, og det er da profesjonsutøvelse som drives.

Generelt sett vurderer vi at samers status som urfolk og deres rettigheter bør fastslås overordnet en gang, og ikke repeteres i de ulike områdene, da alt som omtales må gjelde alle barn. Dette kan gjøres i § 2 formål med utdanningen slik det står der fra før. Her kan også andre minoriteters rettigheter fastslås.

Generelt sett mener vi at begrepet «inkludering» kan byttes ut med «tilhørighet» der dette benyttes i forskriften. På mange måter er inkludering et begrep som gjør noen til objekter for å bli inkludert, mens begrepet tilhørighet peker på individets opplevelse av å høre til i et eller flere fellesskap der de selv er aktører.

Vi mener det kan være hensiktsmessig at forskriften peker på kunnskapsmodellene som barnevernet i dag benytter. Barnevernsfaglig kvalitetssystem (BFK) er bygget opp rundt kunnskapsmodellen, som baserer seg på utviklingsøkologisk teori (Bronfenbrenner mv.), og skal tas i bruk i alle landets barnevernstjenester. Videre er utviklingen av grunnmodell for hjelpetiltak bygget opp også med grunnlag i dette, og skal spres. Dette bør komme til uttrykk i forskriften for at det sikres at studentene som er ferdigutdannet kjenner fagfeltets terminologier, for eksempel i § 4.

I § 2 Formål med utdanningen foreslås et nytt avsnitt om barnevernsfaglig kompetanse. Dette støtter vi.

3. avsnitt i § 2 foreslår vi at flyttes til etter det nye avsnittet. Vi mener at dette avsnittet bør utvides med en eller flere setninger om kontakt med barn og unge, for eksempel formulert slik: kommunikasjon med barn og unge står sentralt i profesjonsutøvelsen, der tillit og relasjoner skal bygges og barn og unges egne stemmer skal fremmes i det barnevernsfaglige arbeidet. Dette er omtalt under § 11, men bør komme tydeligere til uttrykk i formålsparagrafen, da dette er noe av det viktigste en barnevernspedagog må beherske.

Ad. § 4a vurderer vi at helsetjenester inngår i begrepet velferdstjenestene og derfor kan strykes.

Når det gjelder ny § 7, så gjelder de generelle kommentarene våre også her.

Vi er opptatt av at forskriften må sikre god ivaretakelse av både det kommunale barnevernets arbeid og den barnevernsfaglige miljøterapien og det arbeidet barnevernspedagoger gjør i direkte møte med barn og unge enten på hverdagsarenaene som barnehage, skole, fritidsklubber eller i barnevernsinstitusjoner eller institusjoner innenfor psykisk helsevern. Det er viktig at forsvarlig rettsanvendelse og rettsikkerhet også ivaretar disse områdene.

Særlig er dette viktig knyttet til barnevernsinstitusjonsområdet, der det er komplekse balanseganger mellom eksempelvis barnets frihet og de voksnes beskyttelsesansvar. Barnevernspedagoger er myndighetsutøvere i møte med barn og unge, og her må utdanningen styrkes på den anvendte barnevernsfaglige jussen.

Det er også andre lovverk enn barnevernsloven som det er viktig at barnevernspedagogstudentene blir kjent med, og dette fremkommer ikke ut fra læringsutbyttebeskrivelsene.

På mange måter er det et mål at jussen er integrert i den barnevernsfaglige kompetansen. Det kan være at det er klokt å ta dette frem eksplisitt i forskriften som er gjort her, men en må passe seg for at innholdet i utdanningen ikke overvekter det juridiske på bekostning av alt det andre som må ligge i den barnevernsfaglige kompetansen.

Vi har ingen konkrete endringsforslag til § 7, men ber om at formuleringene ses på i lys av våre kommentarer.

Ad. § 11 h) så mener vi at begrepet «kultursensitivitet» bør byttes ut med «håndtere kulturmangfold». Dette er et begrep som viser til at en er kjent med og anerkjenner at det finnes et mangfold i hvordan ulike mennesker tenker og handler, og synes mer hensiktsmessig enn at en skal vise kultursensitivitet som står i forskriften i dag.

Ad § 13 d) så mener vi at setningen bør lyde «har kjennskap til faktorer som fremmer nytenkning og innovasjonsprosesser».

Ad § 14 b) så mener vi at ordet «vitenskapelig» bør byttes ut med «systematisk». Studentene har ikke vitenskapsteori på masternivå, og ordet systematisk stiller et mer realistisk krav til studentenes ferdigheter.

Vi ønsker lykke til med det videre arbeidet.

Leder av Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet