Human-Etisk Forbund

Barne- og familiedepartementet (BFD) sendte 21.2.24 ut forslaget «Forskrift om tilskudd til kulturhistorisk verdifulle kirkebygg».

Human-Etisk Forbund (HEF) er et humanistisk livssynssamfunn med ca. 150.000 medlemmer. Vi arbeider for å videreutvikle humanismen som livssyn og sørger for at humanister kan praktisere sitt livssyn innenfor rammene av en likebehandlende stat og et livssynsåpent samfunn.

Bakgrunn og utgangspunkt

Staten ble den 1. januar 2023 formelt stadfestet som eier av verdier som historisk har vært forvaltet av staten gjennom Opplysningsvesenets fond (OVF). Det har vært et uttalt ønske fra et politisk flertall at verdien av den statlige delen av OVF skal brukes til å øke innsatsen for bevaring av kulturhistorisk verdifulle kirkebygg.

Human-Etisk Forbund er enig i at det er et offentlig ansvar å vedlikeholde bygninger og andre kulturminner på vegne av befolkningen, som del av vår felles kulturarv. Dette inkluderer fredete og verneverdige kirkebygg.

Vi har ingen motforestillinger mot at den andelen som statens har fått beholde av verdiene som historisk har vært forvaltet av OVF benyttes til dette formålet.

Vi setter pris på at det i høringsnotatet presiseres at vedlikeholdsmidlene skal gå til kulturhistorisk verdifulle kirkebygninger uavhengig av eierskap. Det er et viktig prinsipp for oss at hele befolkningen er bærere av vår felles kulturarv, uavhengig av tros- og livssynstilhørighet og uavhengig av kulturarvobjektets eventuelle livssynsmessige tilknytning eller historie.

Med det overstående som utgangspunkt har vi følgende innspill BFDs forslag til tilskuddsordning:

Det har i lang tid vært tydelig at landets fredete og verneverdige kirkebygg har et sterkt behov for vedlikehold, til tross for at det allerede er myndighetene gjennom kommunene som i mer enn e hundre år har hatt ansvar for å finansiere slikt vedlikehold. På den bakgrunn reagerer vi på at BFD ikke ønsker å bruke hele den nye tilskuddsordningen på vedlikehold, men også foreslår å bruke deler av midlene til informasjonstiltak med intensjon om å skape «engasjement og deltakelse rundt kirkene og kirkestedene».

I forslaget til forskrift (innsatsområdene 3 og 4, §§2-4 og 2-5) står det at målet med dette er at kirkene skal besøkes av et mangfold av brukere, at kulturarven skal bli formidlet til kommende generasjoner, folk og lokalsamfunn. Det settes også opp som et mål at frivilligheten i lokalsamfunnet skal mobiliseres, samt at kirkeeiere, menigheter, lokale historielag og velforeninger skal mobiliseres, bevisstgjøres og aktiviseres.

Vi anmoder sterkt om at innsatsområdene 3 og 4 strykes. Vi vil fraråde at det viktige vedlikeholdet av fredede og verneverdige kirkebygg (innsatsområde 1) skal måtte konkurrere med tiltak som mer ser ut til å handle om formidling og engasjement rundt den spesifikt kristne kulturarven og i praksis engasjement i Den norske kirke.

Innsatsområdene 3 og 4 innebærer også en uklar grensedragning mot det man med rimelighet kan kalle kirkelig aktivitet og trosutøvelse. Siden denne aktiviteten i høy grad vil foregå i regi av Den norske kirke, vil bevilgninger til slike formål utløse kompensatoriske utbetalinger til andre tros- og livssynssamfunn i tråd med Grunnlovens §16.

Innsatsområde 2 handler i større grad om å bygge opp kompetanse som trengs i selve vedlikeholdet. Det er legitimt i den grad kompetansen er nødvendig for vedlikeholdet og det å holde kulturminneobjektet i stand på lang sikt.

Vi mener tilskuddsordningen slik den er foreslått fra BFD er for bred og ikke tilstrekkelig fokusert på vedlikeholdet av de mest verneverdige kulturminnene (middelalderkirkene pluss fredede og listeførte kirkebygninger fra perioden 1537–1850, §4-1 bokstav a og b).

Human-Etisk Forbund mener derfor at §4-1, bokstav c, «Bevaringsprogrammet for kirkebygg oppført etter 1850» bør utgå.

Vi er klar over at BFD presiserer det som en begrensning at det bare er Riksantikvarens listeførte kirkebygninger i denne kategorien som skal inngå i tilskuddsordningen. Det er en god og viktig avgrensning.

Vi er likevel bekymret for at vedlikeholdsmidler brukt på denne kategorien yngre kirkebygninger kan få en uklar avgrensning mot kirkebygninger der bruksverdien som arena for trosutøvelse blir urimelig stor sammenlignet med den kulturhistoriske verdien.

Også her kommer prinsippet om kompensasjon etter Grunnlovens §16 inn. Jo yngre kirkebygningen er, jo mer sannsynlig er det at en større andel av midlene vil gå til å vedlikeholde bygningen som arena for kristen trosutøvelse, mens ekstrautgifter på grunn av vernestatusen vil være tilsvarende lavere. Vedlikehold av bygninger som arena for Dnks trosutøvelse utløser som nevnt kompensatoriske utbetalinger.

Vi vil anbefale at staten setter alt inn på å oppgradere middelalderkirkene og de fredede og listeførte kirkebygninger fra perioden 1537–1850. Så får de listeførte kirkebygningene som er yngre enn 1850 vente, eventuelt finne midler fra andre kilder.

I forslaget til forskrift §4-4, andre avsnitt, går det fram at kommunene skal avkreves en medfinansiering når det gjelder vedlikehold av kirkebygninger som eies av Den norske kirke, mens i tilfeller der kirkebygningen eies av andre, så er det eieren som avkreves en medfinansiering.

Vedlikehold av Den norske kirkes bygninger blir med andre ord fullfinansiert av det offentlige (gjennom kommune og stat), mens andre eiere må betale en til dels betydelig egenandel for å få tilskudd fra ordningen.

Hvis den andre eieren er et tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, vil dette i utgangspunktet være ulovlig diskriminering på grunn av tro og livssyn.

For å unngå dette er det en forutsetning med avbøtende tiltak. Slik vi ser det, vil det være tilstrekkelig hvis staten tar til følge vårt overstående forslag om at 20 prosent av den statlige og kommunale totalbevilgningen i tilskuddsordningen, legges inn i beregningsgrunnlaget.

En annen, og kanskje enklere og bedre løsning er å gjøre hele ordningen statlig og frafalle alle krav til medfinansiering fra kommuner og andre eiere.

Dette vil styrke vedlikeholdsprogrammet gjennom at det gjøres uavhengig av en ofte anstrengt kommuneøkonomi. Det vil også skjerme kommunene for en økonomisk byrde, og hvis vårt forslag om å konsentrere seg om innsatsområde 1 tas til følge, vil det frigjøres midler slik at det blir lettere for staten å fullfinansiere ordningen.

I forslaget til forskrift §1-3 heter det at tilskuddsforvalter ved tvil skal avgjøre om en kirke er omfattet av tilskuddsordningen eller ikke, med BFD som øverste klageinstans.

Vi vil advare mot dette. Myndigheten til å avgjøre hvilke kirkebygninger som skal inngå i en tilskuddsordning for «kulturhistorisk verdifulle kirkebygg» bør være faglig.

I Norge er det Riksantikvaren (underlagt Klima- og miljødepartementet) som er øverste faglige myndighet på dette området. Human-Etisk Forbund anbefaler at dette prinsippet videreføres, og at BFD med dette ikke bestalter seg selv som en ny statlig enhet som skal ha siste ord i vernesaker.

Det kan også være en fordel at siste ord i tvilstilfeller ligger til en statlig enhet som har et faglig ståsted og som har større avstand enn BFD til Den norske kirke – den desidert største aktøren og interessenten i tilskuddsordningen.