Dato: 22.03.2024 Svartype: Med merknad Som representanter fra abortnemnda ved Sykehuset i Vestfold gjennomfører vi til sammen et sted mellom 15 og 30 abortnemndssamtaler i året. Vi har en erfaring som strekker seg fra 13 års tjeneste med dette og til å være helt ny innen feltet. Uttalelsen vi gir her, baserer seg på våre erfaringer. Vi er seks personer som utgjør nemndas faste medlemmer og faste varamedlemmer, halvparten er gynekologer og halvparten allmennleger. I abortmeldinga er det foreslått å heve grensa for selvbestemt abort til uke 18. I praksis avslår både vi og resten av landets abortnemnder allerede nå svært få søknader om abort fra kvinner som har kommet kortere enn til uke 18 i svangerskapet. Det er tre elementer vi er svært opptatt av hos de abortsøkende kvinnene som er mellom svangerskapsuke 12 og 18: Har hun fått den informasjonen hun trenger? Hvis det er snakk om en misdannelse hos barnet, trenger hun da mer informasjon om muligheter for behandling og prognose for barnet? Er det en sosial grunn til at kvinnen søker abort, kjenner hun sine rettigheter og muligheter til hjelp og støtte fra samfunnet og sitt eget nettverk? Er hun sikker i sin avgjørelse, eller trenger hun å tenke eller snakke mer om saken før hun er klar for å ta en avgjørelse om hva hun ønsker? Er hun presset til noe hun selv ikke ønsker? Ønsker hun faktisk aborten, eller er hun presset til å be om det? Vi opplever nesten årlig at det kommer ei kvinne og ber om abort, men likevel ikke ønsker det. Kommer kvinnen aleine, kan hun fortelle åpent om sitt ønske. Kommer hun sammen med partner, kan kommunikasjonen være mye vanskeligere. Med en utvidelse av selvbestemmelsesgrensa til 18 uker, kan kvinner i en press-situasjon få større vansker med få sitt eget ønske oppfylt. Om selvbestemmelsesgrensa skal heves fra uke 12 til uke 18, er i hovedsak et politisk spørsmål som vi ikke skal ta på oss å mene så mye om, men det er viktig for oss å framheve og sikre at kvinnene mellom uke 12 og uke 18 også etter dette får mulighet til å motta god informasjon om: Sosiale rettigheter, stønader. Muligheter for medisinsk behandling og prognose ved funn av misdannelser/mistenkt sykdom hos fosteret. Hva en abort helt praktisk innebærer og hvor hun skal møte når. Abort etter uke 12 gjennomføres som en abortfødsel, en større fysisk og sannsynligvis også mental påkjenning enn en tidlig abort. Risikoen ved prosedyren er større jo seinere aborten gjennomføres. Kvinnene må informeres om mulige komplikasjoner som kan skje og hva hun da skal gjøre. Hva skjer med det aborterte fosteret, hvilke valgmuligheter har hun. Hvis hun fortsatt er i tvil og hva hun vil, bør det være mulig å få en samtalepartner som kjenner til abortprosedyren og kan stille spørsmål som stimulerer til refleksjon hos kvinnen. Å ta avgjørelse om abort, kan være tøft. Å gjennomføre selve aborten, kan være tøft. Dette er opplagt for de fleste, men det er viktig å informere om og starte på prosessen videre framover. Det er naturlig for mange å tenke på aborten og det som kunne ha vært, også lenge etter aborten. Selv om en abort er selvbestemt, kan den etterfølges av sorg en bærer med seg videre i livet, og tanker som kan være tøffe å leve med. Informasjon og refleksjoner rundt dette er det viktig at en abortsøkende får før aborten gjennomføres. Abortutvalget legger opp til en rett til etterkontroll. Vi tror at grundig informasjon om temaene vi beskriver over og gjennomført før aborten, er det viktigste. De som nå kommer til selvbestemt abort, har hos oss en forundersøkelse og samtale med en sykepleier som er trent i dette arbeidet. Mulighet for en samtale eller kontroll i ettertid kan være fint og nødvendig for noen, men samtalen i forkant er viktigere. I dag har kvinnene over 12 uker en nemndssamtale med to leger, en gynekolog og en annen lege, hos oss en allmennlege. Hvis det skulle bli selvbestemmelse opp til uke 18, er det viktig at kvinnene mellom uke 12 og 18 sikres god informasjon og beholder en grundig samtale. En slik samtale bør være enten med gynekolog, spesialtrent sykepleier eller jordmor og gjennomføres i spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å sikre alle abortsøkende en samtale/veiledning før aborten gjennomføres. Hvis kvinnen selv kan bestemme at hun ikke vil møte til samtale med viktig informasjon, kan den mentale påkjenningen bli høyere enn den kunne vært med viktig informasjon. En slik forsamtale bør ikke være valgfri. Noen tar til orde for å heve grensa for selvbestemt abort helt til ut uke 21. Per i dag representerer abortloven et gradert og økende rettsvern for et foster. Om selvbestemmelse av abort økes til utgangen av uke 21, vil fosteret miste sitt nåværende graderte rettsvern, som vil være en tydelig endring av politikk. Det er lagt fram forslag om å redusere antallet nemnder til et sted mellom 5 og 10 i landet og utvide nemndene med en jurist. I nasjonal sammenheng hører vi eksempler fra abortsøkende om at flere opplever nemndssamtalen som «en eksamen». Vi stiller oss tvilende til at det å utvide nemndene med en jurist, vil redusere følelsen av å være oppe til eksamen. Det legges også opp til at nemndene i større grad kan gjennomføres uten pasienten til stede. Hvis antallet nemnder begrenses betydelig, vil geografisk avstand kunne bli en stor utfordring som bidrar til at flere abortsøkende kanskje ikke vil møte fysisk i nemnd. Igjen er vi opptatt av at abortsøkende kvinner må få nødvendig informasjon om abortprosedyren, hva som møter dem og hjelp til å starte prosessen videre i livet. Slik endringen av nemndene beskrives, er vi redd at de nye nemndene ikke vil dekke informasjonsbehovet vi beskriver. På vegen av legene i nemnd ved Sykehuset i Vestfold Ellen Holtan Folkestad Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
