Redusere introduksjonsstønaden for ektefeller og samboere uten barn
Departementet foreslår å redusere introduksjonsstønaden for ektefeller og samboere uten barn. IMDi støtter AID sin antakelse om at en reduksjon av stønaden for denne gruppen ikke vil føre til store administrative og økonomiske konsekvenser i form av økt behov for sosialhjelp i kommunene.
En reduksjon i stønad for ektefeller og samboere uten barn vil imidlertid øke risikoen for at de oftere enn i dag vil være i en økonomisk situasjon der de kan ha rettigheter etter sosialtjenesteloven, og generelt vil oppleve en vanskeligere økonomisk hverdag. Introduksjonsstønaden er ment dekke utgifter til den enkeltes livsopphold i løpet av programtiden. IMDi erfarer gjennom kommunene at økonomiske utfordringer kan ta fokus bort fra arbeid i veiledningssamtaler med deltakere i introduksjonsprogrammet når de har en økonomi som ligger tett på kommunale sosialhjelpsnormer.
Departementet har vurdert om redusert introduksjonsstønad for par uten barn kan gjøres gjeldende bare for fordrevne. AID legger til grunn at stønaden i utgangspunktet skal dekke alle nødvendige utgifter til livsopphold, og at dette gjelder både for fordrevne fra Ukraina og for andre deltakere i programmet. Det blir videre vist til at det ikke finnes kunnskapsgrunnlag som tilsier at fordrevne og øvrige flyktninger har ulike nivåer av utgifter til livsopphold og konkluderer med at en forskjellsbehandling derfor ikke er nødvendig. IMDi vurderer at selv om utgiftsnivået til livsopphold en enkelt måned vil kunne være det samme, vil det kunne være forskjell opp mot varighet av program og hvor lenge deltagerne dermed mottar stønaden. De aller fleste fordrevne fra Ukraina med kollektiv beskyttelse har et utdanningsnivå som gjør at de har rett til et introduksjonsprogram med kort programtid, 6 måneder med mulig utvidelse til 12 måneder. For deltakere med rett og plikt til introduksjonsprogram etter ordinært regelverk er situasjonen annerledes. En langt høyere andel har rett til lang programtid i introduksjonsprogrammet, opp til fire år. En redusert introduksjonsstønad kan derfor medføre økonomiske konsekvenser som er mer langsiktig for denne gruppen flyktninger enn den vil være for fordrevne fra Ukraina. Det vil kunne være mer krevende å motta en lavere stønad over flere år sammenlignet med en periode på 6-12 måneder.
Angående ordlyden i § 20 mener IMDi at det bør presiseres nærmere hva som skal til for å anses som «samboer». Begrepet samboer tolkes noe ulikt fra regelverk til regelverk, så IMDi anbefaler at forståelsen av begrepet presiseres tydeligere i lovens ordlyd, eventuelt at begrepet omtales særskilt i forarbeidsteksten.
Det er foreslått at endringer i stønadsutbetalingen skal gjelde alle i introduksjonsprogram på tidspunkt fra ikrafttredelse. Dette vil medføre at par uten barn som allerede deltar i program får redusert sin månedlige stønad underveis i programmet. IMDi gjør oppmerksom på at dette kan medføre merarbeid i berørte kommunale tjenester der veiledere rent teknisk må endre utbetalingsplaner for stønaden.
En reduksjon i stønad for ektefeller og samboere uten barn vil imidlertid øke risikoen for at de oftere enn i dag vil være i en økonomisk situasjon der de kan ha rettigheter etter sosialtjenesteloven, og generelt vil oppleve en vanskeligere økonomisk hverdag. Introduksjonsstønaden er ment dekke utgifter til den enkeltes livsopphold i løpet av programtiden. IMDi erfarer gjennom kommunene at økonomiske utfordringer kan ta fokus bort fra arbeid i veiledningssamtaler med deltakere i introduksjonsprogrammet når de har en økonomi som ligger tett på kommunale sosialhjelpsnormer.
Departementet har vurdert om redusert introduksjonsstønad for par uten barn kan gjøres gjeldende bare for fordrevne. AID legger til grunn at stønaden i utgangspunktet skal dekke alle nødvendige utgifter til livsopphold, og at dette gjelder både for fordrevne fra Ukraina og for andre deltakere i programmet. Det blir videre vist til at det ikke finnes kunnskapsgrunnlag som tilsier at fordrevne og øvrige flyktninger har ulike nivåer av utgifter til livsopphold og konkluderer med at en forskjellsbehandling derfor ikke er nødvendig. IMDi vurderer at selv om utgiftsnivået til livsopphold en enkelt måned vil kunne være det samme, vil det kunne være forskjell opp mot varighet av program og hvor lenge deltagerne dermed mottar stønaden. De aller fleste fordrevne fra Ukraina med kollektiv beskyttelse har et utdanningsnivå som gjør at de har rett til et introduksjonsprogram med kort programtid, 6 måneder med mulig utvidelse til 12 måneder. For deltakere med rett og plikt til introduksjonsprogram etter ordinært regelverk er situasjonen annerledes. En langt høyere andel har rett til lang programtid i introduksjonsprogrammet, opp til fire år. En redusert introduksjonsstønad kan derfor medføre økonomiske konsekvenser som er mer langsiktig for denne gruppen flyktninger enn den vil være for fordrevne fra Ukraina. Det vil kunne være mer krevende å motta en lavere stønad over flere år sammenlignet med en periode på 6-12 måneder.
Angående ordlyden i § 20 mener IMDi at det bør presiseres nærmere hva som skal til for å anses som «samboer». Begrepet samboer tolkes noe ulikt fra regelverk til regelverk, så IMDi anbefaler at forståelsen av begrepet presiseres tydeligere i lovens ordlyd, eventuelt at begrepet omtales særskilt i forarbeidsteksten.
Det er foreslått at endringer i stønadsutbetalingen skal gjelde alle i introduksjonsprogram på tidspunkt fra ikrafttredelse. Dette vil medføre at par uten barn som allerede deltar i program får redusert sin månedlige stønad underveis i programmet. IMDi gjør oppmerksom på at dette kan medføre merarbeid i berørte kommunale tjenester der veiledere rent teknisk må endre utbetalingsplaner for stønaden.
Introduksjonsstønaden ved deltidsprogram skal tilsvare antallet timer i programmet
Departementet foreslår å oppheve bestemmelsen i integreringsloven § 37 c fjerde ledd femte punktum om at det skal utbetales introduksjonsstønad tilsvarende deltakelse på fulltid dersom det er forhold på kommunens side som medfører at programmet må være på deltid. IMDi er enig i at introduksjonsstønaden ikke skal være en passiv ytelse, men direkte knyttet til deltakelse i introduksjonsprogrammet. Det fremstår imidlertid uheldig at den enkelte fordrevne får redusert stønad grunnet kapasitetsutfordringer i kommunen. De fordrevne har ingen mulighet til å påvirke egen programtid, og vil både få et redusert kvalifiseringstilbud og risiko for en svakere økonomi. Det er også uklart om forslaget vil føre til faktiske innsparinger for kommunen da det mest sannsynlig vil føre til flere søknader om sosialhjelp for å dekke inntektstapet. Det vil også være uheldig hvis en slik endring fjerner kommunens insentiv til å bygge opp kapasitet for å tilby fulltidsprogram.
Forslag til endringer i tannhelsetjenesteloven
Krav om fem års botid for personer mellom 19 og 24 år for å få tannhelsetjenestetjenester med redusert egenbetaling i den offentlige tannhelsetjenesten
Departementet skriver at forslaget vil kunne innebære en viss økning i utgiftene til økonomisk sosialhjelp dersom personer som ellers ville fått dekket tannhelsetjenester ikke på annen måte kan dekke nødvendige kostnader.
Forslaget sender signaler om at fordrevne mellom 18 og 24 år ikke får dekket tannlege i Norge, og noe som kan påvirke beslutningen om å velge Norge. På den andre siden så kan det på lang sikt være uheldig å redusere helseytelser til unge flyktninger. Dette kan bidra til enda større sosial ulikhet mellom majoritetsbefolkningen og flyktninger innen helse.
Departementet skriver at forslaget vil kunne innebære en viss økning i utgiftene til økonomisk sosialhjelp dersom personer som ellers ville fått dekket tannhelsetjenester ikke på annen måte kan dekke nødvendige kostnader.
Forslaget sender signaler om at fordrevne mellom 18 og 24 år ikke får dekket tannlege i Norge, og noe som kan påvirke beslutningen om å velge Norge. På den andre siden så kan det på lang sikt være uheldig å redusere helseytelser til unge flyktninger. Dette kan bidra til enda større sosial ulikhet mellom majoritetsbefolkningen og flyktninger innen helse.