Dato: 07.03.2024 Svartype: Med merknad Til: Helse- og omsorgsdepartementet Høringssvar Innspill til forslag om forskrift om særlige vilkår for rett til autorisasjon som paramedisiner for ambulansearbeidere Jeg viser til departementets forslag om en overgangsordning som gir rett til autorisasjon som paramedisiner for ambulansearbeidere med lengre paramedisinsk yrkeserfaring, men med annen utdanning enn en bachelor. Det er meget positivt at departementet foreslår en overgangsordning som vil gi rett til autorisasjon. En autorisasjonsordning som paramedisiner vil kunne bidra til å styrke kvaliteten i tjenestene, øke pasientsikkerheten og gjøre paramedic-yrket mer attraktivt for fremtidige arbeidstakere. Jeg har imidlertid noen kommentarer til forslaget slik det i dag foreligger. En rekke utredninger har pekt på en stor og økende mangel på helsepersonell, samtidig som befolkningen blir stadig eldre og får mer komplekse og sammensatte helsebehov. Helsepersonellkommisjonen påpeker at behovet vil bli størst i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og at det er behov for et fagarbeiderløft, økt bruk av automatisering og oppgavefordeling mellom profesjoner i helsetjenesten. Ved lanseringen av Nasjonal helse- og samhandlingsplan sa helseministeren at regjeringen deler kommisjonens analyse, og trakk frem en utvidelse av TØRN til å også gjelde spesialisthelsetjenesten som et viktig tiltak. Hun oppfordret helseforetakene til å innføre oppgavedeling mellom yrkesgrupper så «vi kan spille med hele laget». Forslaget skissert i høringsnotatet står i motsetning til disse signalene. En autorisasjonsordning vil kunne bidra til økt oppgavedeling, ved at autorisert personell i tillegg til å kunne jobbe i ambulansetjenesten også vil kunne arbeide innen andre deler av helse- og omsorgstjenesten, jf. § 2 i forskriften. Både Helsepersonellkommisjonen og Nasjonal helse- og samhandlingsplan understreker viktigheten av fagarbeidere, og at økt og mer fleksibel bruk av disse vil øke kapasiteten i helsetjenesten. Kommisjonen mener fagarbeidere bør kunne tilbys etter- og videreutdanning, og at det bør legges til rette for såkalte yrkesveier (y-veien) for helsefagarbeidere som en mulighet til høyere utdanning for dem med fagbrev. Stortinget har også i sin behandling av saken gitt tilsvarende føringer, og mener at regjeringen bør vurdere hvordan dagens ambulansearbeidere kan få tilgang til videreutdanning som paramedisinere, og bedre tilgang etter en realkompetansevurdering. Ambulansemedarbeidere med fagskole, sykepleie eller relevant masterutdanning skal kunne vurderes opp mot autorisasjon som paramedisiner, eventuelt ved tilgang til videreutdanning. I dag tilbys videreutdanning innen prehospitale tjenester ved flere høyskoler. Jeg støtter departementets vurdering av at det bør utarbeides løsninger som gir flere utdanningsløp som fører frem til bachelor i paramedisin. Men inntil en slik ordning er på plass, er det uklart hva tilleggsverdien av disse videreutdanningene utover et fagbrev skal være. Gitt dette, er det uforståelig at departementet mener det ikke er urimelig å kreve at helsepersonell som ikke oppfyller alle de foreslåtte da autorisasjonsordningen trådte i kraft 1. mai 2022, i stedet må gjennomføre en treårig fulltids-bachelorutdanning i paramedisin for å få autorisasjon. Her argumenterer departementet for en løsning som i praksis vil gjøre kompetansen som følger av NPU og yrkeserfaring verdiløs for dem som var så uheldige å velge denne veien litt for sent, men før en autorisasjonsordning i det hele tatt var vurdert opprettet. For alle oss som faller utenfor den forslåtte overgangsordningen, innebærer det at vi må gå tilbake til et fullt treårig utdanningsløp for å gjøre jobben vi allerede gjør i dag. Jeg har autorisasjon som ambulansearbeider, NPU og snart ti år pasientnær yrkeserfaring, fire av disse etter endt videreutdanning. I min arbeidshverdag er jeg fartøyssjef, administrerer medikamenter og veileder lærlinger og studenter som tar bachelor i paramedisin. Dette er akkurat de samme oppgavene en paramedisiner gjør. Det er også paradoksalt at jeg er vurdert kompetent nok til å veilede studenter fra paramedisinstudiet, men ikke kompetent nok til å kunne autoriseres som paramedisiner. Om jeg skal gjøre det departementet mener ikke er urimelig, som for meg vil innebære å rykke tilbake til start og begynne på en treårig bachelor uten å få noe igjen for kompetansen jeg har opparbeidet meg, kan jeg i ytterste konsekvens ende opp med å bli veiledet av en av mine tidligere studenter. Det fremstår ikke bare som urimelig, men også lite lønnsomt samfunnsøkonomisk, ikke minst gitt mangelen på kvalifisert helsepersonell vi har i dag. Tidsfristen som er foreslått virker tilfeldig satt, og den følger heller ikke av Stortingets anmodningsvedtak. Tvert imot, Stortinget understreker nettopp viktigheten av at det opprettes en y-vei til autorisasjon som paramedisiner. Forslaget til en overgangsordning fra departementet utestenger i realiteten en stor gruppe fra muligheten til å få anerkjent sin kompetanse som fagarbeidere med NPU og lang arbeidserfaring. Da jeg begynte på ambulansefag i 2010, hadde jeg allerede allmenn studiekompetanse og jeg oppfylte i prinsippet opptakskravet til en bachelor i paramedisin. Problemet er imidlertid at denne ikke var opprettet på det tidspunktet og dermed ikke et alternativ. Ei var det heller opprettet en autorisasjonsordning på den tiden, slik at det kunne talt i favør av å gå over på bachelorutdanningen da denne ble opprettet fire år etter. For meg og alle som påbegynte ambulansearbeider utdanning i 2010 – altså før bacheloren i det hele tatt fantes – innebærer forslaget at mitt årskull faller utenfor ordningen med 6 måneder. Jeg deler ikke departementets vurdering av at det ikke er urimelig at jeg må ta en ny treårig fulltidsutdanning for å få autorisasjon. Jeg mener jeg, og andre i min situasjon, faller innenfor gruppen som tok en «spesialisert utdanning innenfor paramedisin før bachelorutdanning i paramedisin ble et utbredt reelt alternativ, og deretter opparbeidet seg solid yrkeserfaring innenfor paramedisinfeltet» som departementet mener «bør kunne tildeles autorisasjon som paramedisiner selv om de ikke har gjennomført denne utdanningen». For å kunne få autorisasjon, og dermed kunne bidra til å avlaste andre deler av helsetjenetesten dersom jeg skulle ønske det eller fordi min fysiske helse ikke lenger skulle tillate å fortsette å jobbe på bil, må jeg etter departementets mening sette meg på skolebenken i tre år på fulltid, uten noen som helst form for godskriving av den kompetansen jeg har i dag. Dette er sløsing med kvalifisert helsepersonellkompetanse, og på tvers av politiske føringer. Jeg håper Helse- og omsorgsdepartementet lytter til helseministeren og tar signalene om at vi må ta vare på kompetent helsepersonell, slik at helsevesenet kan «spille med hele laget». Alle som per. 1. januar 2024 har begynt NPU og som gjennomfører på normert tid, bør omfattes av en overgangsordning som gir ambulansearbeidere med videreutdanning og lang yrkeserfaring autorisasjon. Jeg er enig i at alle overgangsordninger bør ha en tidsfrist, men den foreslåtte tidsfristen bærer preg av å ha tilbakevirkende kraft, og fordrer at jeg og mange med meg skulle ha tatt andre valg før det i det hele tatt var opprettet en bachelorutdanning og autorisasjonsordning. Som et minimum bør fristen for å kunne søke om autorisasjon gjelde personer som har fullført videreutdanning da autorisasjonsordningen trådte i kraft. Konsekvensen av forslaget slik det foreligger, er at det vil innføres en A- og B-lag i prehospital tjeneste blant personer med lik utdanning. Dette er dårlige utnyttelse av kompetent helsepersonell, og jeg er bekymret for at dette vil føre til misnøye og frafall fra ambulanseyrket. Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
