HØRINGSSVAR
Forslaget til endringer i Utlendingsloven, på bakgrunn av situasjonen med den pågående russiske aggresjonskrigen mot Ukraina og ankomsten av til nå over 72.000 ukrainske flyktninger til Norge, reiser en rekke spørsmål som dels er diskutert, dels ikke berørt i høringsnotatet. 72 373 har søkt om kollektiv beskyttelse siden februar 2022. 70 389 har fått innvilget kollektiv beskyttelse hittil. 68 344 har gyldig kollektiv beskyttelse.
I forslaget legges det vekt på behovet for muligheten for å gi kollektiv beskyttelse i en situasjon med masseflukt for en tidsbegrenset periode, i dag 3 år, i forslaget til endring 5 år. Det vektlegges videre utfordringene med saksbehandlingskapasitet i forvaltningen om man allerede våren 2025 skal måtte behandle et stort antall individuelle søknader om beskyttelse/opphold på humanitært grunnlag.
Til dette må bemerkes at ved å utvide perioden det kan gid kollektiv beskyttelse for til 5 år, vil belastningen ved behandling av individuelle søknader kun utsettes i tid med to år. En betydelig mengde saker må da behandles i 2027 i stedet for i 2025. Jeg antar at Justisdepartmentet håper at krigen er avsluttet og et betydelig antall ukrainske flyktninger da har valgt å reise hjem innen vi kommer til 2027. Som anført seinere er det grunn til å stille store spørsmålstegn ved en slik antagelse. Det blir lett å tenke at når man nærmer seg 2027, vil regjeringen foreslå en ytterligere utvidelse av rammen for kollektiv beskyttelse. Dette er etter min mening helt uholdbart.
Det pekes også på kommunenes kapasitet til å bosette ukrainske flyktninger i et tilstrekkelig antall og sikre gode tilbud innen bl.a. utdanning og helse.
Disse utfordringene berøres i liten grad av varigheten av en eventuell kollektiv beskyttelse. Det som derimot er en utfordring for mange kommuner, ut over tilgjengelighet på boliger, er spørsmålet om langsiktigheten og forutsigbarheten i den statlige støtten. Det er en generell målsetting i kommunene, som i forvaltningen ellers, at stillinger skal være faste og fortrinnsvis hele stillinger. Da blir det vanskelig å hyre inn midlertidig styrking i skoler, barnehager og helseinstitusjoner for å dekke behovet de ukrainske flyktningene representerer.
Videre skjeler man i forslaget til hvordan EU/medlemslandene i EU vil forholde seg i den aktuelle situasjonen, gitt at også EU og Danmark så langt har innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse i 3 år. Man ønsker ikke at de norske reglene skal framstå som mer fordelaktige for mennesker på flukt fra Ukraina enn i EU. Samtidig pekes det på at om EU ender opp med regler som er mer fordelaktige for flyktningene enn det foreliggende forslaget i Norge, vil man i Norge ikke måtte utnytte hele det handlingsrommet det framlagte forslaget gir.
Her ligger vel den egentlige grunnen til forslaget; nemlig at man gjennom dette og andre tiltak, med sikte på å gjøre Norge mindre attraktivt for ukrainske flyktninger, skal få en reduksjon i antallet ukrainere som søker seg til Norge.
Til dette er å si at hvor raskt effekten av de innførte og foreslåtte tiltakene vil slå inn er svært usikkert. Det er en rekke andre årsaker i dag, med over 70.000 flyktninger fra Ukraina i Norge, til at nykommere søker seg til Norge. Ikke minst betyr venner og familie mye i tillegg til den informasjonen som allerede er spedd fra munn til munn.
Det som derimot ikke vies særlig plass i det framlagte forslaget er to forhold:
I forslaget legges det vekt på behovet for muligheten for å gi kollektiv beskyttelse i en situasjon med masseflukt for en tidsbegrenset periode, i dag 3 år, i forslaget til endring 5 år. Det vektlegges videre utfordringene med saksbehandlingskapasitet i forvaltningen om man allerede våren 2025 skal måtte behandle et stort antall individuelle søknader om beskyttelse/opphold på humanitært grunnlag.
Til dette må bemerkes at ved å utvide perioden det kan gid kollektiv beskyttelse for til 5 år, vil belastningen ved behandling av individuelle søknader kun utsettes i tid med to år. En betydelig mengde saker må da behandles i 2027 i stedet for i 2025. Jeg antar at Justisdepartmentet håper at krigen er avsluttet og et betydelig antall ukrainske flyktninger da har valgt å reise hjem innen vi kommer til 2027. Som anført seinere er det grunn til å stille store spørsmålstegn ved en slik antagelse. Det blir lett å tenke at når man nærmer seg 2027, vil regjeringen foreslå en ytterligere utvidelse av rammen for kollektiv beskyttelse. Dette er etter min mening helt uholdbart.
Det pekes også på kommunenes kapasitet til å bosette ukrainske flyktninger i et tilstrekkelig antall og sikre gode tilbud innen bl.a. utdanning og helse.
Disse utfordringene berøres i liten grad av varigheten av en eventuell kollektiv beskyttelse. Det som derimot er en utfordring for mange kommuner, ut over tilgjengelighet på boliger, er spørsmålet om langsiktigheten og forutsigbarheten i den statlige støtten. Det er en generell målsetting i kommunene, som i forvaltningen ellers, at stillinger skal være faste og fortrinnsvis hele stillinger. Da blir det vanskelig å hyre inn midlertidig styrking i skoler, barnehager og helseinstitusjoner for å dekke behovet de ukrainske flyktningene representerer.
Videre skjeler man i forslaget til hvordan EU/medlemslandene i EU vil forholde seg i den aktuelle situasjonen, gitt at også EU og Danmark så langt har innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse i 3 år. Man ønsker ikke at de norske reglene skal framstå som mer fordelaktige for mennesker på flukt fra Ukraina enn i EU. Samtidig pekes det på at om EU ender opp med regler som er mer fordelaktige for flyktningene enn det foreliggende forslaget i Norge, vil man i Norge ikke måtte utnytte hele det handlingsrommet det framlagte forslaget gir.
Her ligger vel den egentlige grunnen til forslaget; nemlig at man gjennom dette og andre tiltak, med sikte på å gjøre Norge mindre attraktivt for ukrainske flyktninger, skal få en reduksjon i antallet ukrainere som søker seg til Norge.
Til dette er å si at hvor raskt effekten av de innførte og foreslåtte tiltakene vil slå inn er svært usikkert. Det er en rekke andre årsaker i dag, med over 70.000 flyktninger fra Ukraina i Norge, til at nykommere søker seg til Norge. Ikke minst betyr venner og familie mye i tillegg til den informasjonen som allerede er spedd fra munn til munn.
Det som derimot ikke vies særlig plass i det framlagte forslaget er to forhold:
1. Utviklingen i Ukraina og de uttalte mål Russland har for din krigføring.
Russland v/president Putin har ved flere anledninger uttalt at Ukraina ikke er et land med krav på suverenitet og sjølstendighet. Det er derimot å se på som en integrert del av Russland. Dette er et standpunkt som har vært rådende i Russland siden storhertugdømmet Muscovy (i tiden før tsar-Russland), under et flertall av de russiske tsarene fram til 1917, i Sovjetunionens tid, ikke minst uttrykt av Lenin og Stalin, og fra ledelsen i Russland siden 1991. President Putin henviser til flere av sine forgjengere i sine historiske utlegninger.
Dette ligger til grunn for president Zelenskys uttalelser om at Ukrainas forsvarskamp dreier seg om Ukrainas videre eksistens som sjølstendig stat. For den ukrainske befolkningen og for flyktningene som har søkt beskyttelse bl.a. i Norge er dette en høyst levende og truende realitet. Hva skjer om Ukraina ikke lengre er et sjølstendig land, men en del av Russland? Det er i dag ikke mulig å gi noe klart svar på hva som blir utfallet av den russiske aggresjonskrigen mot nabolandet Ukraina. Det man må ta høyde for er i alle fall at krigen kan bli langvarig.
Men det er opplagt viktig som grunnlag for en beslutning om endringer i Utlendingsloven (og andre endringer i regelverket) å belyse den usikkerheten denne situasjonen medfører, for verden, Europa og Norge, men ikke minst for ukrainere på flukt og med kollektiv beskyttelse. Denne usikkerheten understreker også alvoret i situasjonen med muligheten for en langt større tilstrømming av ukrainske flyktninger til Norge, skulle Ukraina opphøre å eksistere som et sjølstendig land.
Usikkerheten i situasjonen er et av argumentene for hvorfor man ønsker å forlenge midlertidig kollektiv beskyttelse. Det er umulig å si nøyaktig hva som vil skje i fremtiden. Justisdepartementet tar i sitt høringsnotat ikke noe hensyn til uttalelser fra Russlands president som presumtivt kan ha stor betydning for beslutninger som angår Norge.
Det kan anføres at dette strider mot politikken til Norge og andre europeiske land. Hvis Ukraina forsvinner fra verdenskartet, hva er da poenget med å sende den hjelpen som gis nå? Samtidig kan ingen ut fra dagens situasjon gi noe sikkert svar på spørsmålet om utfallet av Russlands krig.
Justisdepartementet foreslår å bruke mer tid for å ha en bedre forståelse av situasjonen. I tilfelle antallet flyktninger øker betydelig på grunn av en fullstendig okkupasjon av Ukraina, antar jeg at Justisdepartementet sammen med andre relevante myndigheter ser for seg først når det er en realitet å forholde seg til de nye utfordringene. Etter min mening er det å skyve ufordringene foran seg på en uansvarlig måte. Allerede nå bør ulike mulige utviklingsscenarier trekkes inn i vurderingene.
2. Uforutsigbarheten og usikkerheten de stadige endringene av rammebetingelsene for kollektiv beskyttelse i Norge forårsaker, med ikke minst betydning for motivasjon for å lære norsk språk, skaffe seg jobb og sikre god integrasjon i det norske samfunnet.
Regjeringen har nylig gjort endringer i bestemmelsene om introduksjonsprogram for personer med kollektiv beskyttelse.
Formålet med endringene er økt arbeidsretting av introduksjonsprogram for personer med kollektiv beskyttelse. De nye bestemmelsene gjelder for deltakere som starter introduksjonsprogrammet 1. februar 2024 eller senere.
Minstekravet til arbeidsrettede elementer i introduksjonsprogrammet for fordrevne fra Ukraina konkretiseres og skjerpes, jf. integreringsforskriften § 43h. Hensikten med endringen er å sikre at flere deltakere får et mer arbeidsrettet innhold i introduksjonsprogrammet og kommer raskere ut i arbeidslivet.
Dette handler ikke lenger om motivasjon, og for regjeringen er språklæring ikke et prioritert mål. Prioritet nummer én er å få så mange flyktninger fra Ukraina som mulig i arbeid.
Resultatet er at blant ukrainske flyktninger med kollektiv beskyttelse i Norge sprer det seg nå en betydelig usikkerhet knyttet til hvilke rammebetingelser som gjelder. Det reises spørsmål om hvilke endringer man kan forvente seg i lover og forskrifter/regelverk i morgen, i neste uke eller neste måned. Med jevnlige oppslag i media om nye endinger, gjennomgående innstramminger, sprer det seg en mistro til norske myndigheter og politikere. Motivasjonen for å lære seg språket, komme seg ut i jobb og bli godt integrert i lokalsamfunnet svekkes.
I endringene til introduksjonsprogrammet foreslås det å redusere den økonomiske støtten (introduksjonsstønad) for samboere. Arbeidspraksis blir en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet. Flyktninger fra Ukraina vil ikke lenger ha et valg. De vil bli tvunget til å akseptere den første og beste jobben, slik det skjer i Danmark og Sverige. Dette framstår som et mål for regjeringen.
Når dette settes i sammenheng med punkt 1 over, om usikkerheten knyttes til Ukrainas framtid, er man nå fra norske myndigheters side i ferd med å etablere en betydelig gruppe desillusjonerte ukrainske flyktninger som verken ser for seg at det blir mulig å returnere til et fritt Ukraina eller at det er noen framtid i Norge som gir mening.
Om man i tillegg legger til utsagn fra framtredende norske politikere, som Erna Solberg, leder av Høyre, om at det ikke er hele Ukraina som er usikkert, og at man kanskje kan vurdere retur til "trygge" områder i landet, forsterkes utryggheten ytterligere. Med daglige nyhetsoppdateringer om russiske rakettangrep over hele landet, blir denne typen utsagn direkte uansvarlige.
Spørsmålet om betydningen av hvor uforholdsmessig spørsmålet om å gi loven tilbakevirkende kraft, vurderes kun ut fra den norske forvaltningens behov og kapasitet. Hvordan dette påvirker ukrainerne som allerede er i Norge med kollektiv beskyttelse, levnes ikke en tanke. Her er det behov for en langt bedre vurdering som ikke minst ser på virkningen for de ukrainske flyktningene. Den norske grunnloven er klar på at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft. Hvordan dette prinsippet skal anvendes når det gjelder endringen av forskrifter og andre relevante regler, bør også underlegges en skikkelig vurdering.
Konsekvensene det framlagte forslaget har for når ukrainske flyktninger med kollektiv beskyttelse vil ha mulighet for midlertidig og etter tre år permanent oppholdstillatelse, er de samme som omtalt over knyttet til å gi en lov tilbakevirkende kraft. For ukrainske flyktninger er ønsket om å lære språk, skaffe seg jobb og å integreres i lokalsamfunnet, sterkt. De ønsket å fortsette sine liv i en situasjon preget av betydelig usikkerhet for framtida for hjemlandet Ukraina, en usikkerhet som forsterkes av de stadig nye barrierene som innføres av norske myndigheter for eventuelt å oppnå midlertidig og permanent oppholdstillatelse og derigjennom retten til å søke om norsk statsborgerskap.
Regjeringen tar langsomme skritt for å forenkle kravene for ansettelse av ukrainske flyktninger. Siden Ukraina ikke er medlem av EU, gjelder andre bestemmelser, bl.a. knyttet til botid i Norge, før du kan tilsettes i en del yrker, som sjåføryrket. Det er positiv at myndighetene nå vurderer endringer som vil gjøre det mulig for ukrainske sjåfører,eksempelvis busssjåfører, å jobbe som sjåfører også i Norge. Her bør mn også se på andre yrkeskategorier som har tilsvarende begrensninger. Dette er en endringen som har konsekvenser for ukrainske flyktninger uten unntak.
Justisdepartementet og regjeringen som helhet holder seg til synet at alle ukrainske flyktninger skal returnere til Ukraina etter krigen. Temaet om statsborgerskap eller permanent opphold blir ikke tatt opp og er tydeligvis uønsket i diskusjonen. De svært ulike erfaringene med tidligere grupper av flyktninger, som har fått kollektiv beskyttelse, fra henholdsvis Kosovo og Bosnia, og viljen til retur, og det som framkommer i ulike spørreundersøkelser om holdningen blant ukrainske flyktninger, indikerer klart at disse spørsmålene allerede er svært relevante og at de derfor bør omtales.
Det er også verdt å minne om at Tyskland, som har mottatt langt flere ukrainske flyktninger enn Norge, nå har besluttet å redusere antallet år før man kan søke om statsborgerskap.
Det er etter min mening et påtrengende behov for å foreta en langt breiere vurdering av de forholdene som er anført over, både spørsmålet om usikkerheten knyttet til Ukrainas framtid som sjølstendig stat, og den uforutsigbarheten og usikkerheten de stadige endringene i rammebetingelsene, inklusive konsekvensene av å gi lovendringene tilbakevirkende kraft, medfører.
For Norge må det være avgjørende at gruppen ukrainske flyktninger, som til enhver tid er i landet, opprettholder en sterk motivasjon for å lære seg norsk, skaffe seg jobb og bli integrert i lokalsamfunnet.
Dette vil tjene de ukrainske flyktningene og det norske samfunnet i den tiden de forblir i Norge. Det vil gi en trygghet før flyktninger eventuelt kan vende tilbake til Ukraina. For en del vil det gi et best mulig grunnlag for framtidig permanent opphold og statsborgerskap, hvis de på grunn av jobb, giftemål, studier o.a. velger å bli i Norge.
Sett fra den norske statens side og fra det norske samfunnet, vil dette bidra til den best mulige utvidelsen av det norske fellesskapet, om utviklingen i Ukraina blir slik at retur for mange, kanskje de fleste, blir uaktuelt.
Sett fra norske myndigheters side, fra det norske Stortinget, regjeringen og andre involverte offentlige organer, vil jeg tro det foreligger et sterkt ønske om å framstå som etterrettelig og forutsigbar. Det er riktig at Norge i 2022 etablerte ordninger for gruppen av ukrainske flyktninger med kollektiv beskyttelse som i ettertid på noen områder har vært oppfattet som mer fordelaktige enn for andre flyktninger, som kommer til Norge, og sammenliknet med enkelte andre land. Jeg vil anta at dette skjedde ut fra et ønske om tydelig å markere solidariteten med det ukrainske folket i en situasjon hvor en aggresjonskrig blir initiert mot et sjølstendig, demokratisk land utenfor vår stuedør, i Europa. Man visste allerede tidlig at omfanget av flyktninger kunne bli betydelig. Norske myndigheter etablerte med viten og vilje de ordningene som man nå nesten ukentlig reverserer, med argumentasjonen om kommunenes kapasitet, det faktum at langt flere ukrainske flyktninger kommer til Norge enn samlet antall til de andre nordiske landene, og at de ukrainske flyktningene til nå har fått ordninger som blir oppfattet som bedre enn andre flyktninger. Til en viss grad er det siste riktig, men igjen er det viktig å påpeke at dette gjorde norske myndigheter i 2022, vel vitende om forskjellene.
Individuell vurdering av asylsøknader og ordningen med kollektiv beskyttelse er i sin essens forskjellige. Å sammenligne fordeler og ulemper ved disse to helt forskjellige prosedyrene er ikke korrekt. Dette forsterker også til antipatien blant ulike grupper av Norges befolkning mot ukrainske flyktninger.
Justisdepartementet bør etter min mening kommunisere disse endringene annerledes, ikke anklage ukrainere for å utnytte eller misbruke de rettighetene som ble gitt til ukrainerne i 2022, men i stedet erkjenne egne feil, og som argument for nye endringer fokusere på de feilene Justisdepartementet har gjort.
Det ukrainske flyktninger har "mistet", eventuelt står i fare for å miste, er;
Regjeringen har tidligere lagt fra følgende endringer:
Det synes også som ukrainske flyktninger i en del sammenhenger sammenliknes med flyktninger som har søkt om asyl, men ikke fått det innvilget enda. Men det er da et faktum at de ukrainske flyktningene med kollektiv beskyttelse er å anse som personer med asyl?
Norske myndigheter framstår på denne måten som upålitelige. Som nevnt tidligere reises spørsmålet stadig oftere blant ukrainere: hva blir det neste?
Spørsmålet er etter min mening hvor effektiv denne politikken om å spre frykt og usikkerhet er. Har Justisdepartementet en klar forståelse av om disse endringene virkelig er det riktige svaret på de høye tallene av nye flyktninger som ankommer? Når og hvordan vil en revisjon av de innførte endringene og konsekvensene de har hatt, bli utført? Det er grunn til peke på de finansielle "tapene" Norge har lidt som en følge av at noen flyktninger som allerede var i Norge flyttet til et annet land eller returnerte til Ukraina, bl.a. på grunn av den usikkerheten endringene i den norske politikken skaper.
Den usikkerheten og uforutsigbarheten regjeringen skaper for de ukrainske flyktningene, har også store konsekvenser for kommunene, som også blir skadelidende av den usikkerheten regjeringens politikk medfører.
Framfor å spre utrygghet blant de ukrainske flyktningene, (og i kommunene) hadde det kanskje vært en tanke å vurdere å la de ordningene man etablerte for den ukrainske flyktninghruppen også gjelde for andre flyktninger.
Dette ligger til grunn for president Zelenskys uttalelser om at Ukrainas forsvarskamp dreier seg om Ukrainas videre eksistens som sjølstendig stat. For den ukrainske befolkningen og for flyktningene som har søkt beskyttelse bl.a. i Norge er dette en høyst levende og truende realitet. Hva skjer om Ukraina ikke lengre er et sjølstendig land, men en del av Russland? Det er i dag ikke mulig å gi noe klart svar på hva som blir utfallet av den russiske aggresjonskrigen mot nabolandet Ukraina. Det man må ta høyde for er i alle fall at krigen kan bli langvarig.
Men det er opplagt viktig som grunnlag for en beslutning om endringer i Utlendingsloven (og andre endringer i regelverket) å belyse den usikkerheten denne situasjonen medfører, for verden, Europa og Norge, men ikke minst for ukrainere på flukt og med kollektiv beskyttelse. Denne usikkerheten understreker også alvoret i situasjonen med muligheten for en langt større tilstrømming av ukrainske flyktninger til Norge, skulle Ukraina opphøre å eksistere som et sjølstendig land.
Usikkerheten i situasjonen er et av argumentene for hvorfor man ønsker å forlenge midlertidig kollektiv beskyttelse. Det er umulig å si nøyaktig hva som vil skje i fremtiden. Justisdepartementet tar i sitt høringsnotat ikke noe hensyn til uttalelser fra Russlands president som presumtivt kan ha stor betydning for beslutninger som angår Norge.
Det kan anføres at dette strider mot politikken til Norge og andre europeiske land. Hvis Ukraina forsvinner fra verdenskartet, hva er da poenget med å sende den hjelpen som gis nå? Samtidig kan ingen ut fra dagens situasjon gi noe sikkert svar på spørsmålet om utfallet av Russlands krig.
Justisdepartementet foreslår å bruke mer tid for å ha en bedre forståelse av situasjonen. I tilfelle antallet flyktninger øker betydelig på grunn av en fullstendig okkupasjon av Ukraina, antar jeg at Justisdepartementet sammen med andre relevante myndigheter ser for seg først når det er en realitet å forholde seg til de nye utfordringene. Etter min mening er det å skyve ufordringene foran seg på en uansvarlig måte. Allerede nå bør ulike mulige utviklingsscenarier trekkes inn i vurderingene.
2. Uforutsigbarheten og usikkerheten de stadige endringene av rammebetingelsene for kollektiv beskyttelse i Norge forårsaker, med ikke minst betydning for motivasjon for å lære norsk språk, skaffe seg jobb og sikre god integrasjon i det norske samfunnet.
Regjeringen har nylig gjort endringer i bestemmelsene om introduksjonsprogram for personer med kollektiv beskyttelse.
Formålet med endringene er økt arbeidsretting av introduksjonsprogram for personer med kollektiv beskyttelse. De nye bestemmelsene gjelder for deltakere som starter introduksjonsprogrammet 1. februar 2024 eller senere.
Minstekravet til arbeidsrettede elementer i introduksjonsprogrammet for fordrevne fra Ukraina konkretiseres og skjerpes, jf. integreringsforskriften § 43h. Hensikten med endringen er å sikre at flere deltakere får et mer arbeidsrettet innhold i introduksjonsprogrammet og kommer raskere ut i arbeidslivet.
Dette handler ikke lenger om motivasjon, og for regjeringen er språklæring ikke et prioritert mål. Prioritet nummer én er å få så mange flyktninger fra Ukraina som mulig i arbeid.
Resultatet er at blant ukrainske flyktninger med kollektiv beskyttelse i Norge sprer det seg nå en betydelig usikkerhet knyttet til hvilke rammebetingelser som gjelder. Det reises spørsmål om hvilke endringer man kan forvente seg i lover og forskrifter/regelverk i morgen, i neste uke eller neste måned. Med jevnlige oppslag i media om nye endinger, gjennomgående innstramminger, sprer det seg en mistro til norske myndigheter og politikere. Motivasjonen for å lære seg språket, komme seg ut i jobb og bli godt integrert i lokalsamfunnet svekkes.
I endringene til introduksjonsprogrammet foreslås det å redusere den økonomiske støtten (introduksjonsstønad) for samboere. Arbeidspraksis blir en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet. Flyktninger fra Ukraina vil ikke lenger ha et valg. De vil bli tvunget til å akseptere den første og beste jobben, slik det skjer i Danmark og Sverige. Dette framstår som et mål for regjeringen.
Når dette settes i sammenheng med punkt 1 over, om usikkerheten knyttes til Ukrainas framtid, er man nå fra norske myndigheters side i ferd med å etablere en betydelig gruppe desillusjonerte ukrainske flyktninger som verken ser for seg at det blir mulig å returnere til et fritt Ukraina eller at det er noen framtid i Norge som gir mening.
Om man i tillegg legger til utsagn fra framtredende norske politikere, som Erna Solberg, leder av Høyre, om at det ikke er hele Ukraina som er usikkert, og at man kanskje kan vurdere retur til "trygge" områder i landet, forsterkes utryggheten ytterligere. Med daglige nyhetsoppdateringer om russiske rakettangrep over hele landet, blir denne typen utsagn direkte uansvarlige.
Spørsmålet om betydningen av hvor uforholdsmessig spørsmålet om å gi loven tilbakevirkende kraft, vurderes kun ut fra den norske forvaltningens behov og kapasitet. Hvordan dette påvirker ukrainerne som allerede er i Norge med kollektiv beskyttelse, levnes ikke en tanke. Her er det behov for en langt bedre vurdering som ikke minst ser på virkningen for de ukrainske flyktningene. Den norske grunnloven er klar på at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft. Hvordan dette prinsippet skal anvendes når det gjelder endringen av forskrifter og andre relevante regler, bør også underlegges en skikkelig vurdering.
Konsekvensene det framlagte forslaget har for når ukrainske flyktninger med kollektiv beskyttelse vil ha mulighet for midlertidig og etter tre år permanent oppholdstillatelse, er de samme som omtalt over knyttet til å gi en lov tilbakevirkende kraft. For ukrainske flyktninger er ønsket om å lære språk, skaffe seg jobb og å integreres i lokalsamfunnet, sterkt. De ønsket å fortsette sine liv i en situasjon preget av betydelig usikkerhet for framtida for hjemlandet Ukraina, en usikkerhet som forsterkes av de stadig nye barrierene som innføres av norske myndigheter for eventuelt å oppnå midlertidig og permanent oppholdstillatelse og derigjennom retten til å søke om norsk statsborgerskap.
Regjeringen tar langsomme skritt for å forenkle kravene for ansettelse av ukrainske flyktninger. Siden Ukraina ikke er medlem av EU, gjelder andre bestemmelser, bl.a. knyttet til botid i Norge, før du kan tilsettes i en del yrker, som sjåføryrket. Det er positiv at myndighetene nå vurderer endringer som vil gjøre det mulig for ukrainske sjåfører,eksempelvis busssjåfører, å jobbe som sjåfører også i Norge. Her bør mn også se på andre yrkeskategorier som har tilsvarende begrensninger. Dette er en endringen som har konsekvenser for ukrainske flyktninger uten unntak.
Justisdepartementet og regjeringen som helhet holder seg til synet at alle ukrainske flyktninger skal returnere til Ukraina etter krigen. Temaet om statsborgerskap eller permanent opphold blir ikke tatt opp og er tydeligvis uønsket i diskusjonen. De svært ulike erfaringene med tidligere grupper av flyktninger, som har fått kollektiv beskyttelse, fra henholdsvis Kosovo og Bosnia, og viljen til retur, og det som framkommer i ulike spørreundersøkelser om holdningen blant ukrainske flyktninger, indikerer klart at disse spørsmålene allerede er svært relevante og at de derfor bør omtales.
Det er også verdt å minne om at Tyskland, som har mottatt langt flere ukrainske flyktninger enn Norge, nå har besluttet å redusere antallet år før man kan søke om statsborgerskap.
Det er etter min mening et påtrengende behov for å foreta en langt breiere vurdering av de forholdene som er anført over, både spørsmålet om usikkerheten knyttet til Ukrainas framtid som sjølstendig stat, og den uforutsigbarheten og usikkerheten de stadige endringene i rammebetingelsene, inklusive konsekvensene av å gi lovendringene tilbakevirkende kraft, medfører.
For Norge må det være avgjørende at gruppen ukrainske flyktninger, som til enhver tid er i landet, opprettholder en sterk motivasjon for å lære seg norsk, skaffe seg jobb og bli integrert i lokalsamfunnet.
Dette vil tjene de ukrainske flyktningene og det norske samfunnet i den tiden de forblir i Norge. Det vil gi en trygghet før flyktninger eventuelt kan vende tilbake til Ukraina. For en del vil det gi et best mulig grunnlag for framtidig permanent opphold og statsborgerskap, hvis de på grunn av jobb, giftemål, studier o.a. velger å bli i Norge.
Sett fra den norske statens side og fra det norske samfunnet, vil dette bidra til den best mulige utvidelsen av det norske fellesskapet, om utviklingen i Ukraina blir slik at retur for mange, kanskje de fleste, blir uaktuelt.
Sett fra norske myndigheters side, fra det norske Stortinget, regjeringen og andre involverte offentlige organer, vil jeg tro det foreligger et sterkt ønske om å framstå som etterrettelig og forutsigbar. Det er riktig at Norge i 2022 etablerte ordninger for gruppen av ukrainske flyktninger med kollektiv beskyttelse som i ettertid på noen områder har vært oppfattet som mer fordelaktige enn for andre flyktninger, som kommer til Norge, og sammenliknet med enkelte andre land. Jeg vil anta at dette skjedde ut fra et ønske om tydelig å markere solidariteten med det ukrainske folket i en situasjon hvor en aggresjonskrig blir initiert mot et sjølstendig, demokratisk land utenfor vår stuedør, i Europa. Man visste allerede tidlig at omfanget av flyktninger kunne bli betydelig. Norske myndigheter etablerte med viten og vilje de ordningene som man nå nesten ukentlig reverserer, med argumentasjonen om kommunenes kapasitet, det faktum at langt flere ukrainske flyktninger kommer til Norge enn samlet antall til de andre nordiske landene, og at de ukrainske flyktningene til nå har fått ordninger som blir oppfattet som bedre enn andre flyktninger. Til en viss grad er det siste riktig, men igjen er det viktig å påpeke at dette gjorde norske myndigheter i 2022, vel vitende om forskjellene.
Individuell vurdering av asylsøknader og ordningen med kollektiv beskyttelse er i sin essens forskjellige. Å sammenligne fordeler og ulemper ved disse to helt forskjellige prosedyrene er ikke korrekt. Dette forsterker også til antipatien blant ulike grupper av Norges befolkning mot ukrainske flyktninger.
Justisdepartementet bør etter min mening kommunisere disse endringene annerledes, ikke anklage ukrainere for å utnytte eller misbruke de rettighetene som ble gitt til ukrainerne i 2022, men i stedet erkjenne egne feil, og som argument for nye endringer fokusere på de feilene Justisdepartementet har gjort.
Det ukrainske flyktninger har "mistet", eventuelt står i fare for å miste, er;
Regjeringen har tidligere lagt fra følgende endringer:
Det synes også som ukrainske flyktninger i en del sammenhenger sammenliknes med flyktninger som har søkt om asyl, men ikke fått det innvilget enda. Men det er da et faktum at de ukrainske flyktningene med kollektiv beskyttelse er å anse som personer med asyl?
Norske myndigheter framstår på denne måten som upålitelige. Som nevnt tidligere reises spørsmålet stadig oftere blant ukrainere: hva blir det neste?
Spørsmålet er etter min mening hvor effektiv denne politikken om å spre frykt og usikkerhet er. Har Justisdepartementet en klar forståelse av om disse endringene virkelig er det riktige svaret på de høye tallene av nye flyktninger som ankommer? Når og hvordan vil en revisjon av de innførte endringene og konsekvensene de har hatt, bli utført? Det er grunn til peke på de finansielle "tapene" Norge har lidt som en følge av at noen flyktninger som allerede var i Norge flyttet til et annet land eller returnerte til Ukraina, bl.a. på grunn av den usikkerheten endringene i den norske politikken skaper.
Den usikkerheten og uforutsigbarheten regjeringen skaper for de ukrainske flyktningene, har også store konsekvenser for kommunene, som også blir skadelidende av den usikkerheten regjeringens politikk medfører.
Framfor å spre utrygghet blant de ukrainske flyktningene, (og i kommunene) hadde det kanskje vært en tanke å vurdere å la de ordningene man etablerte for den ukrainske flyktninghruppen også gjelde for andre flyktninger.