Forretningsadresse:
c/o Yngve Nedrebø Nyhaugveien 11D 5067 BERGEN 22. januar 2924
Høringssvar på NOU 2023:24, Med barnet hele veien
Jeg avgir uttalelse som leder for denne organisasjonen.
Jeg har med stor interesse fulgt arbeidet med denne NOU-en. Da jeg leste problemnotatet fra utvalget forstod jeg at vi her stod overfor et utvalg som genuint ville forsøke å finne konstruktive løsninger på et felt som alt for enge har vært dominert av krefter som ikke har ønsket åpenhet og seriøs håndtering av alvorlige problemer. Alvorligheten har vært understreket av at Norge i løpet av de siste årene har fått mot seg 24 dommer i EMD, og det er laget en rekke ganske knusende rapporter de siste årene.
Gjennom møte med utvalget ble min positive oppfatning ytterligere styrket. Ikke minst utvalgets leder har fremstått som en person som har barnas interesse og behov i fokus. Dette burde selvsagt ikke ha overrasket meg. Men i lys av alt jeg har sett og hørt de siste ti-årene på dette feltet, ble jeg svært positivt overrasket.
Utvalgets rapport har det også vært en positiv opplevelse å gå gjennom. Utvalget bekrefter at de er interessert i å ta institusjonsbarna på alvor. Denne NOU-en representerer et fantastisk skritt fremover. De viser vilje til å ta problemene på alvor, og de viser vilje til å ta barna på alvor. Det var på høy tid!
Så er det litt kritikk.
Kapitlet innledes med å presisere at barn på institusjon har samme basisbehov som andre barn, i tillegg til noen situasjonsbestemte og spesifikke behov. Dette er en viktig påpekning som både tjenesten og andre ofte ser ut til å glemme.
Vi skulle ønske at det samtidig som det påpekes at barn har grunnleggende behov for trygghet og tilhørighet, også påpekes at barn som er flyttet med tvang er blitt påført den største og mest eksistensielle utryggheten som noe barn kan påføres – det å bli fratatt sine egne foreldre.
Etter mange samtaler med barn som er blitt tatt av barnevernet står det klart for meg at selve omsorgsovertakelsen – ofte med politi som aktiv deltaker, har traumatisert disse menneskene. Jeg har sett på vekstkurver til slike barn. De viser at det kommer en kraftig forstyrrelse av vekst og utvikling fra det tidspunktet de tas ut av hjemmet. For mange av de barna jeg har undersøkt, ble denne forstyrelsen permanent. De har aldri kommet tilbake til den kurven de i utgangspunktet lå på – helt fram til de ble rykket ut av hjemmet.
NOU-en antyder stadig at barnas dårlige utvikling i hvert fall et stykke på vei skyldes bagasje fra foreldrene. Min påstand er at det har de fint lite grunnlag for å hevde. De bare gjentar barnevernets påstander og føringer.
NÅR går det galt for barnevernsbarna? Det har vært det spørsmålet som har opptatt meg mest i alle de årene jeg har arbeidet med dette feltet. Mitt svar har lenge vært: den dagen det offentlige tok omsorgen for dem.
Dersom barnevernet og politiet ønsker å beskytte barn, hvorfor opptrer de da slik at det for disse barna var selve denne intervensjonen som har formørket hele resten av livet deres?
Svært mange barnevernsbarn mistrives sterkt i sin nye tilværelse. Hvert år rømmer hundrevis av dem. Det har pussig nok vist seg umulig å få sikre tall, men BUFDIRs tall på knappe 500 i året er åpenbart alt for lavt. Summerer vi tallene fra de enkelte distriktene, kommer vi opp i minst 3000 rømminger i året, og det er snakk om under 1000 barn! Tallet på ildspåsettelser på slike institusjoner har økt kraftig de siste årene. Også det et klart uttrykk for absolutt mistrivsel. Tallet på selvmord blant disse barna er også en fryktelig indikator på at noe er fryktelig galt. De offisielle tallene er åpenbart alt for lave også her. I det hele er det sjokkerende å oppleve en vedvarende mangel på pålitelig statistikk på et felt som «omsetter» for bortimot 30 milliarder i året.
Utvalget gir konsise fremstillinger av barnas helsetilstand, men dersom åtte av ti barn oppgir at de føler seg trygge på institusjonen der de bor, undres vi over følgende: I PD Øst var det 1300 savnetmeldinger fra institusjoner i 2022 (https://www.nrk.no/ostfold/ost-politidistrikt-mottok-1300-savnetmeldinger-fra-institusjoner-i-2022-1.16256943).
Ifølge BUFDIR var det 491 barn og unge som rømte fra barnevernsinstitusjoner i hele landet i 2022, jfr. NRK. Pr. 31.12. 2021 var 834 barn 0-17 år institusjonsplassert, samme dato i 2022 var 851 barn på institusjon (SSB tabell 12845). Hvis vi regner med 843 som et snitt for 2022, betyr det at hele 58% av barna rømte minst en gang fra institusjonen de bor på. Sammenlignet med opplysningen om at «8 av 10 føler seg trygge på institusjonen» undres vi på; rømmer disse barna for moro skyld, skulle ikke institusjonsoppholdet korrigere eventuell uønsket atferd, eller har vi tvert imot latt være å stille de riktige spørsmålene?
Noen har (annet sted) kommentert at de aldri har sett noen rapport hvor barn på institusjon har blitt spurt om hvor de helst ville bo. En uoffisiell undersøkelse utført av et barn som selv var i barnevernets søkelys, men som hadde flyttet, hadde fått kontakt med et antall barn som bodde på institusjon og stilt nettopp dette spørsmålet. 80% av de spurte sa de ønsket å flytte hjem. Kan de ha hatt rett og barnevernet tatt feil mht. behov for plasseringsvedtak?
Disse regnestykkene og betraktningene stiller spørsmålstegn ved de tall som i NOUen presenteres som beskrivende karakteristikker av barna og deres situasjon. Vi vil presisere at vi ikke på noen måte beskylder utvalget for å fremlegge feil tall eller dokumentasjon, men påpeker at dette er forhold vi stadig kommer bort i når vi gjennomgår data og statistikk fra barnevernsfeltet – ting ser ikke ut til å henge sammen, og presentasjonen fra barnevernets side og rapporter initiert av dem, er systematisk «penere» enn det inntrykket som skapes av data fra andre kilder.
Flere av de tallene utvalget presenterer er grunnleggende forskjellige fra det vi har lest i statistikken fra dette feltet de siste årene. Det er interessant! Er det sosioøkonomiske forhold og innvandring som fører til at hundrevis av barn havner på institusjoner? Er ikke det i så fall knusende for norsk integrering og sosialpolitikk?
Utvalget bemerker flere steder i rapporten at de savner helt sentrale opplysninger og styringsdata for feltet. Det støtter jeg fullt ut. Vi har etterlyst fakta og troverdige tall i flere tiår.
Feil grunnlagsdata gjør alt påfølgende arbeid bortkastet og i verste fall skadelig. Gjennom hele barnevernets eksistens har fagfolk, brukere og andre varslet om grove feil. Det er rett og slett ikke tenkelig at man ut fra dette kan ha rett når man påstår at ingen barn er omsorgsovertatt uten god grunn, slik barnevernet gjentatte ganger har gjort, bl.a. tidligere direktør i Bufdir Mari Trommald, med henvisning til rapporten «Å reise vasker øynene».
Politiske og administrative barnevernsmyndigheter bør svare på hvorfor de ennå ikke har tatt på alvor oppfordringene om å nedsette en ekstern, uavhengig granskingskommisjon som kan granske et tilstrekkelig antall tvungne omsorgsovertakelsessaker og dokumentere andelen av uriktige slike. De tallene som fra ulike kilder kan si noe indirekte om hvor omtrent man kan forventes å havne, peker et sted mellom 60 og 90% av sakene. Andre kilder som antyder noe om hvor mange barn som er korrekt omsorgsovertatt, peker tilsvarende i retning av 10-15%. Det hadde vært av største betydning for både barna, barnevernet selv og samfunnet å få klarhet i dette forholdet.
Ett eneste barn som med tvang er fjernet fra hjemmet sitt og familien sin uten god grunn, er en skandale. Hva er da 550 barn - pr. år (i 2021 ble 651 barn vedtatt flyttet ifølge Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, kilde: https://frifagbevegelse.no/fontene/barnevernet-flytter-farre-barn-ut-av-hjemmet-det-bekymrer-myndighetene-6.158.901319.f4621ebd3c)?
Kan dette forklare utagering, rømming, brannstiftelse, barn med psykiske skader og plager, barn som tyr til rusmidler, antall politioppdrag og endog noen av drapene som har skjedd i barnevernet? Sier dette noe om hvorfor barnevern eller helse ikke «kommer i posisjon», som det heter, til å gi barna hjelp, så lenge det benektes fullstendig at barna er påført skadene sine av selve flyttingen?
Glassjenta-rapporten vakte enorm oppmerksomhet i 2016. Alle ansvarlige bedyret å ha lært så utrolig mye. Alle statistiske indikatorer tyder på at forholdene er verre i 2024 enn i 2016. Hva har barnevernet lært?
NOU 2023:24 er et solid arbeid, åpenbart bygd på et ekte engasjement for barna. Men mye av grunnlagsmaterialet som utvalget bygger på svikter, og det svekker utvalgets analyse og forslag.
Høringssvar på NOU 2023:24, Med barnet hele veien
Jeg avgir uttalelse som leder for denne organisasjonen.
Jeg har med stor interesse fulgt arbeidet med denne NOU-en. Da jeg leste problemnotatet fra utvalget forstod jeg at vi her stod overfor et utvalg som genuint ville forsøke å finne konstruktive løsninger på et felt som alt for enge har vært dominert av krefter som ikke har ønsket åpenhet og seriøs håndtering av alvorlige problemer. Alvorligheten har vært understreket av at Norge i løpet av de siste årene har fått mot seg 24 dommer i EMD, og det er laget en rekke ganske knusende rapporter de siste årene.
Gjennom møte med utvalget ble min positive oppfatning ytterligere styrket. Ikke minst utvalgets leder har fremstått som en person som har barnas interesse og behov i fokus. Dette burde selvsagt ikke ha overrasket meg. Men i lys av alt jeg har sett og hørt de siste ti-årene på dette feltet, ble jeg svært positivt overrasket.
Utvalgets rapport har det også vært en positiv opplevelse å gå gjennom. Utvalget bekrefter at de er interessert i å ta institusjonsbarna på alvor. Denne NOU-en representerer et fantastisk skritt fremover. De viser vilje til å ta problemene på alvor, og de viser vilje til å ta barna på alvor. Det var på høy tid!
Så er det litt kritikk.
Kapitlet innledes med å presisere at barn på institusjon har samme basisbehov som andre barn, i tillegg til noen situasjonsbestemte og spesifikke behov. Dette er en viktig påpekning som både tjenesten og andre ofte ser ut til å glemme.
Vi skulle ønske at det samtidig som det påpekes at barn har grunnleggende behov for trygghet og tilhørighet, også påpekes at barn som er flyttet med tvang er blitt påført den største og mest eksistensielle utryggheten som noe barn kan påføres – det å bli fratatt sine egne foreldre.
Etter mange samtaler med barn som er blitt tatt av barnevernet står det klart for meg at selve omsorgsovertakelsen – ofte med politi som aktiv deltaker, har traumatisert disse menneskene. Jeg har sett på vekstkurver til slike barn. De viser at det kommer en kraftig forstyrrelse av vekst og utvikling fra det tidspunktet de tas ut av hjemmet. For mange av de barna jeg har undersøkt, ble denne forstyrelsen permanent. De har aldri kommet tilbake til den kurven de i utgangspunktet lå på – helt fram til de ble rykket ut av hjemmet.
NOU-en antyder stadig at barnas dårlige utvikling i hvert fall et stykke på vei skyldes bagasje fra foreldrene. Min påstand er at det har de fint lite grunnlag for å hevde. De bare gjentar barnevernets påstander og føringer.
NÅR går det galt for barnevernsbarna? Det har vært det spørsmålet som har opptatt meg mest i alle de årene jeg har arbeidet med dette feltet. Mitt svar har lenge vært: den dagen det offentlige tok omsorgen for dem.
Dersom barnevernet og politiet ønsker å beskytte barn, hvorfor opptrer de da slik at det for disse barna var selve denne intervensjonen som har formørket hele resten av livet deres?
Svært mange barnevernsbarn mistrives sterkt i sin nye tilværelse. Hvert år rømmer hundrevis av dem. Det har pussig nok vist seg umulig å få sikre tall, men BUFDIRs tall på knappe 500 i året er åpenbart alt for lavt. Summerer vi tallene fra de enkelte distriktene, kommer vi opp i minst 3000 rømminger i året, og det er snakk om under 1000 barn! Tallet på ildspåsettelser på slike institusjoner har økt kraftig de siste årene. Også det et klart uttrykk for absolutt mistrivsel. Tallet på selvmord blant disse barna er også en fryktelig indikator på at noe er fryktelig galt. De offisielle tallene er åpenbart alt for lave også her. I det hele er det sjokkerende å oppleve en vedvarende mangel på pålitelig statistikk på et felt som «omsetter» for bortimot 30 milliarder i året.
Utvalget gir konsise fremstillinger av barnas helsetilstand, men dersom åtte av ti barn oppgir at de føler seg trygge på institusjonen der de bor, undres vi over følgende: I PD Øst var det 1300 savnetmeldinger fra institusjoner i 2022 (https://www.nrk.no/ostfold/ost-politidistrikt-mottok-1300-savnetmeldinger-fra-institusjoner-i-2022-1.16256943).
Ifølge BUFDIR var det 491 barn og unge som rømte fra barnevernsinstitusjoner i hele landet i 2022, jfr. NRK. Pr. 31.12. 2021 var 834 barn 0-17 år institusjonsplassert, samme dato i 2022 var 851 barn på institusjon (SSB tabell 12845). Hvis vi regner med 843 som et snitt for 2022, betyr det at hele 58% av barna rømte minst en gang fra institusjonen de bor på. Sammenlignet med opplysningen om at «8 av 10 føler seg trygge på institusjonen» undres vi på; rømmer disse barna for moro skyld, skulle ikke institusjonsoppholdet korrigere eventuell uønsket atferd, eller har vi tvert imot latt være å stille de riktige spørsmålene?
Noen har (annet sted) kommentert at de aldri har sett noen rapport hvor barn på institusjon har blitt spurt om hvor de helst ville bo. En uoffisiell undersøkelse utført av et barn som selv var i barnevernets søkelys, men som hadde flyttet, hadde fått kontakt med et antall barn som bodde på institusjon og stilt nettopp dette spørsmålet. 80% av de spurte sa de ønsket å flytte hjem. Kan de ha hatt rett og barnevernet tatt feil mht. behov for plasseringsvedtak?
Disse regnestykkene og betraktningene stiller spørsmålstegn ved de tall som i NOUen presenteres som beskrivende karakteristikker av barna og deres situasjon. Vi vil presisere at vi ikke på noen måte beskylder utvalget for å fremlegge feil tall eller dokumentasjon, men påpeker at dette er forhold vi stadig kommer bort i når vi gjennomgår data og statistikk fra barnevernsfeltet – ting ser ikke ut til å henge sammen, og presentasjonen fra barnevernets side og rapporter initiert av dem, er systematisk «penere» enn det inntrykket som skapes av data fra andre kilder.
Flere av de tallene utvalget presenterer er grunnleggende forskjellige fra det vi har lest i statistikken fra dette feltet de siste årene. Det er interessant! Er det sosioøkonomiske forhold og innvandring som fører til at hundrevis av barn havner på institusjoner? Er ikke det i så fall knusende for norsk integrering og sosialpolitikk?
Utvalget bemerker flere steder i rapporten at de savner helt sentrale opplysninger og styringsdata for feltet. Det støtter jeg fullt ut. Vi har etterlyst fakta og troverdige tall i flere tiår.
Feil grunnlagsdata gjør alt påfølgende arbeid bortkastet og i verste fall skadelig. Gjennom hele barnevernets eksistens har fagfolk, brukere og andre varslet om grove feil. Det er rett og slett ikke tenkelig at man ut fra dette kan ha rett når man påstår at ingen barn er omsorgsovertatt uten god grunn, slik barnevernet gjentatte ganger har gjort, bl.a. tidligere direktør i Bufdir Mari Trommald, med henvisning til rapporten «Å reise vasker øynene».
Politiske og administrative barnevernsmyndigheter bør svare på hvorfor de ennå ikke har tatt på alvor oppfordringene om å nedsette en ekstern, uavhengig granskingskommisjon som kan granske et tilstrekkelig antall tvungne omsorgsovertakelsessaker og dokumentere andelen av uriktige slike. De tallene som fra ulike kilder kan si noe indirekte om hvor omtrent man kan forventes å havne, peker et sted mellom 60 og 90% av sakene. Andre kilder som antyder noe om hvor mange barn som er korrekt omsorgsovertatt, peker tilsvarende i retning av 10-15%. Det hadde vært av største betydning for både barna, barnevernet selv og samfunnet å få klarhet i dette forholdet.
Ett eneste barn som med tvang er fjernet fra hjemmet sitt og familien sin uten god grunn, er en skandale. Hva er da 550 barn - pr. år (i 2021 ble 651 barn vedtatt flyttet ifølge Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, kilde: https://frifagbevegelse.no/fontene/barnevernet-flytter-farre-barn-ut-av-hjemmet-det-bekymrer-myndighetene-6.158.901319.f4621ebd3c)?
Kan dette forklare utagering, rømming, brannstiftelse, barn med psykiske skader og plager, barn som tyr til rusmidler, antall politioppdrag og endog noen av drapene som har skjedd i barnevernet? Sier dette noe om hvorfor barnevern eller helse ikke «kommer i posisjon», som det heter, til å gi barna hjelp, så lenge det benektes fullstendig at barna er påført skadene sine av selve flyttingen?
Glassjenta-rapporten vakte enorm oppmerksomhet i 2016. Alle ansvarlige bedyret å ha lært så utrolig mye. Alle statistiske indikatorer tyder på at forholdene er verre i 2024 enn i 2016. Hva har barnevernet lært?
NOU 2023:24 er et solid arbeid, åpenbart bygd på et ekte engasjement for barna. Men mye av grunnlagsmaterialet som utvalget bygger på svikter, og det svekker utvalgets analyse og forslag.