Høringssvar fra Oslo universitetssykehus HF på Barnevernsinstitusjonsutvalgets NOU 2023:24
Oslo universitetssykehus HF (OUS) viser til Barne- og familiedepartementets høringsbrev vedrørende Barnevernsinstitusjonsutvalgets NOU 2023:24, med høringsfrist 22.01.24.
Generelt
Generelt bemerker OUS at barn i barnevernet og særlig de som er på institusjon har dårligere i varetakelse av helse enn øvrig befolkning. CARE studiene viste at ca. 50% av disse barna hadde behov for konsultasjon hos fastlege og videre oppfølging i primærhelsetjenesten.
Det er viktig at barn i barnevernet må ha tilgang på helsetjenester som øvrig befolkning, det vil si at de oppsøker fastlege når de har plager og symptomer på uhelse. Det vil gjøre at eget helseteam (forslag 10) blir overflødig. Veien inn til helsetjenesten bør gå via fastlege for barnevernsbarna på lik måte som det gjør for resten av befolkningen. Det er viktig med kontinuitet og bred allmennmedisinsk kompetanse tidlig i forløpet. Når barnet er i institusjon, må institusjonen vite hvem fastlegen er og hvordan å kontakt helsetjenesten slik øvrig befolkning gjør (Helsekompetanse).
Det er videre bekymringsfullt at denne NOU foreslår at institusjonene skal ha tilgang en liten del av spesialisthelsetjenesten (psykolog), ikke hele helsetjenesten slik øvrig befolkning har. Dette vil ikke gi helhetlig i varetakelse av helse. Helse er det samme som psykiatri selv om psykisk uhelse er overrepresentert blant disse barna.
Det støttes at det bygges ut flere langtidsplasser i PHBU. PHBU må følge prioriteringsveileder når de tar inn barn til behandling. De skal ivareta alle barns psykiske helse ikke særskilte grupper. OUS antar at det vil bli lite behov for Tverrfaglig helsekartlegging om barnevernet klarer å bruke det nasjonale forløpet og at flest mulig barn i barnevernet blir tilsett av fastlege.
OUS stiller også spørsmål til at det legges opp til at helseforetakene skal ha ansvar for barn i barnevernets helse. Det er mer naturlig at dette deles på mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste som for den øvrig befolkning. Den kontinuerlige oppfølgingen av helsen til barna som bor i barnevernsinstitusjon bør etterstrebe å følge den etablerte strukturen man har i helsetjenesten i dag.
Det er viktig at barn i barnevernet må ha tilgang på helsetjenester som øvrig befolkning, det vil si at de oppsøker fastlege når de har plager og symptomer på uhelse. Det vil gjøre at eget helseteam (forslag 10) blir overflødig. Veien inn til helsetjenesten bør gå via fastlege for barnevernsbarna på lik måte som det gjør for resten av befolkningen. Det er viktig med kontinuitet og bred allmennmedisinsk kompetanse tidlig i forløpet. Når barnet er i institusjon, må institusjonen vite hvem fastlegen er og hvordan å kontakt helsetjenesten slik øvrig befolkning gjør (Helsekompetanse).
Det er videre bekymringsfullt at denne NOU foreslår at institusjonene skal ha tilgang en liten del av spesialisthelsetjenesten (psykolog), ikke hele helsetjenesten slik øvrig befolkning har. Dette vil ikke gi helhetlig i varetakelse av helse. Helse er det samme som psykiatri selv om psykisk uhelse er overrepresentert blant disse barna.
Det støttes at det bygges ut flere langtidsplasser i PHBU. PHBU må følge prioriteringsveileder når de tar inn barn til behandling. De skal ivareta alle barns psykiske helse ikke særskilte grupper. OUS antar at det vil bli lite behov for Tverrfaglig helsekartlegging om barnevernet klarer å bruke det nasjonale forløpet og at flest mulig barn i barnevernet blir tilsett av fastlege.
OUS stiller også spørsmål til at det legges opp til at helseforetakene skal ha ansvar for barn i barnevernets helse. Det er mer naturlig at dette deles på mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste som for den øvrig befolkning. Den kontinuerlige oppfølgingen av helsen til barna som bor i barnevernsinstitusjon bør etterstrebe å følge den etablerte strukturen man har i helsetjenesten i dag.
Generelle betraktninger
Vi oppfatter at intensjonen bak forslagene er gode, men stiller spørsmål ved om noen av forslagene har et preg av «overslag», i form av at enkeltsaker med spesielt katastrofale utfall har vært en vesentlig driver.
Vi vurderer forslagene som til dels svært ressurskrevende, slik at det er strengt nødvendig med tilførsel av ressurser for å opprettholde dagnes aktivitet. Gjennom de siste årene har vi erfart en betydelig økning både i myndighetskrav og antall henvisninger til barne- og ungdomspsykiatri nasjonalt så vel som internasjonalt. Tilstrekkelig tilgang på fagpersoner, og spesielt legespesialister, er allerede en utfordring. Kapasiteten er i utgangspunktet på strekk, og det er allerede nødvendig å gjøre til dels omfattende omdisponeringer og omprioriteringer. Vi er derfor bekymret for at forslagene inneholder krav og mål som er så høye at de er urealistiske å nå. Et realistisk og bærekraftige tilbud er nødvendig for å sikre stabilitet og god bygging av kompetanse .
I det følgende omtales de av utvalgets til sammen 50 forslag som synes mest relevante gitt avgrensningen innledningsvis:
« Forslag 1: Felles faglige føringer for helsetjenestene og barnevernet
Vi støtter at det er behov for større grad av felles forståelse av hva som er god og utviklingsfremmende (og dermed også psykisk helsefremmende) omsorg for ungdom på institusjon. Et primært mål må være å sikre kontinuitet i tilknytningsrelasjoner for barn/ungdom som får sin daglige omsorg i en institusjon. Det er nødvendig at ansatte i barneverninstitusjoner har tilstrekkelig kunnskap om hvilke aspekter ved institusjonsplassering som utgjør risikofaktorer for forverring av psykisk helsetilstand, og at det arbeides bevisst med å motvirke dette. Dagens erfaring er at bevissthet rundt dette varierer betydelig både mellom institusjoner og internt i institusjonene.
Vi tror dette må sikres gjennom tydelige føringer for institusjonene, men også kontinuitet i samhandlingen mellom institusjonene og PHBU, noe som støtter behovet for særlige barnevernansvarlige i PHBU. Det bør sikres en stor kontaktflate ut mot øvrig spisskompetanse i PHBU, da sykdomsbildet hos de aktuelle barn/ungdommer ofte er sammensatte.
Forslag 2: Flere langtidsplasser i PHBU
Vi støtter forslaget om å øke kapasiteten i PHBU, og især døgnkapasitet. Det har de siste årene vært en markant økning i henvisninger til PHBU, og især er det generelt sett for få døgnplasser for barn og unge, noe som blant annet skyldes økning i barn og unge med alvorlige psykiske lidelser. Imidlertid er det ikke tilstrekkelig økonomiske rammer til dette innen «Opptrappingsplanen for psykisk helse (2023-2033)».
Forslag 3: Det etableres et eget sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn
Forslaget støttes. Økningen av ungdomskriminalitet og ungdomsvold tilsier behov for større variasjon i tiltakene rettet mot denne gruppen.
Forslag 8: Ansvaret for å tilby dagens tverrfaglige helsekartlegging flyttes fra Bufetat til helseforetakene
Vi anerkjenner at barn som er plassert på en institusjon tilhører en høyrisikogruppe for psykisk lidelse og bør sikres god helsehjelp. Forslaget slik det fremmes her støttes imidlertid ikke.
Vi vurderer at implementering av Nasjonale forløp for barnevern, hvor helsekartlegging er en del av forløpet, vil erstatte behovet for de særskilte helsekartleggingsteam. Vi mener at innsatsen for å sikre implementering av disse må økes. Det bør stilles særlige krav til tidsfrist der utredning av barnets psykisk helsetilstand haster på grunn av pågående prosess hos barneverntjenesten. Grad/omfang av vansker varierer, noe som tilsier at også omfang av helsekartlegging vil variere. For noen barn vil det være naturlig at Helsekartlegging så vel starter og avslutter i kommunen. For andre barn vil mer omfattende helsekartlegging være påkrevd og spesialisthelsetjenesten bør involveres. I begge tilfeller mener vi fastlegen må ha en sentral plass.
Ettersom en primær hensikten med den tverrfaglige helsekartleggingen er å sikre rett tiltak/institusjon for barnet, mener vi at Bufetat fortsatt bør ha ansvaret. Vi mener det er viktig å skille mellom sakkyndig funksjon og helsekartlegging.
Barnets rett til koordinerte helsetjenester er i utgangspunktet sikret ved retten til individuell plan og (barne)koordinator. Vi mener det bør spesifiseres at barneverntjenesten har koordinatoransvar for individuell plan når det er konkludert med omsorgsovertakelse.
Forslag 10: Hver barneverninstitusjon skal ha et helseteam tilknyttet seg
Forslaget støttes delvis.
Vi anerkjenner at disse barnas utgjør en risikogruppe for utvikling av psykiske vansker og lidelser. Mange har sammensatte tilstandsbilder, med behov for ulike behandlingsmetoder og spisskompetanse. De fleste barn som bor på institusjon vil ha et behov for god helsekartlegging og mange trenger også et tilbud fra spesialisthelsetjenesten, enten i form av individualterapi eller i form av veiledning til institusjonen.
Vi mener imidlertid at disse barna i hovedsak bør gis hjelp innenfor et forsterket ordinært tilbud i PHBU. Det er i dag krav om barnevernansvarlig i alle enheter innen PHBU. Vi vurderer at denne funksjonen bør styrkes, og at barnevernsansvarliges funksjon må være tydelig plassert og definert i PHBU. Det bør tilstrebes at medarbeidere i PHBU som jobber med barn plassert i barnevernsinstitusjoner har spisskompetanse på de særlige utfordringene ved institusjonsomsorg.
Vi mener robuste ambulante team og hjemmesykehus bør ha en særskilt rolle i å ivareta behovet for arenafleksible spesialisthelsetjenester både til barna som per i dag bor i barneverninstitusjoner, og til andre utsatte barn med sammensatte vansker og behov. Hjemmesykehus er et forsterket arenafleksibelt utrednings- og behandlingstilbud, og benyttes når de polikliniske rammer ikke er tilstrekkelige og/eller innleggelse i døgnenhet ikke synes hensiktsmessig. Målgruppen er barn og unge med alvorlig funksjonssvikt og komplekse, sammensatte tilstandsbilder, som ofte inkluderer autismespekterforstyrrelse, alvorlig spiseforstyrrelser, psykose, selvmordsatferd og andre uttrykk for emosjonsreguleringsvansker. Erfaringen så langt at PHBU oftest evner å gi disse barna og deres familier adekvat spesialisthelsetjenestehjelp, enten barna bor i en familie, i bolig tildelt av kommune eller i en barneverninstitusjon. I dag fungerer disse tjenestene oftest som akutteam med avgrenset behandlingsløp. Vi mener modellen bør utvides også til elektiv og mer langvarig oppfølging. Hjemmesykehuset bør ha en fleksibel tilnærming til barna, og tilgang til spesialiserte behandlingsmodeller, inkludert midlertidig innleggelse i døgnrammer må sikres der det er indisert. Utvide døgnkapasiteten innen PHBU er kritisk viktig.
Vi vil for øvrig påpeke at ikke alle barn i barnevernet hverken trenger eller ønsker et arenafleksibelt tilbud. Vi har erfart at flere barn foretrekker å opprettholde et skille mellom bosted og behandlingssted.
Avslutningsvis vil vi understreke at det er problematisk å skille mellom omsorg og behandling, slik man kan få inntrykk av i deler av rapporten. En vesentlig del av behandlingen ved psykiske lidelser går gjennom barnets omsorgspersoner. Ivaretakelse av struktur og omsorg i hverdagen er basis for all behandling. Et eksempel er alvorlig spiseforstyrrelse, der «terapeutisk omsorg» består i at omsorgspersonene skal støtte barnet i å få i seg tilstrekkelig næring. Vi mener barneverninstitusjonens miljøterapeuter bør sikres tilstrekkelig kompetanse, eventuelt med veiledning fra spesialisthelsetjenesten, til å fungere som terapeutiske omsorgsbaser. Det er imidlertid nødvendig å klargjøre rammene for veiledning og deling av informasjon. Det bør presiseres tydelig grenseoppgang mellom generell veiledning og hva som skal være helsetjenestens ansvar. Rammene for veiledning i de tilfellene der det ikke foreligger informert samtykke må klargjøres. Det bør tydeliggjøres i hvilke situasjoner det kan være aktuelt å be om anonym drøfting og utveksling av informasjon mellom barnevern og helsetjeneste, spesielt opp mot alvorlighetsgrad av situasjonen. Det fremstår for øvrig krevende å anonymiserte beboere i små boenheter.
Forslag 11: PHBU får plikt til å prioritere barn i barnevernsinstitusjoner
Forslaget støttes delvis. Prioriteringsveilederen gir allerede prioritet til barn i barnevernet og barnevernets omsorg. Vi mener dette skal kontinuere, men fortsatt forutsatt at barnet har symptomer som gir rett hjelp i spesialisthelsetjenesten. Vi vurderer at dette forslaget vil bidra til nettopp det temaet utvalget selv har uttrykt bekymring for; risiko for overbehandling/overmedikalisering av vanlige reaksjoner. Og det strider mot utvalgets grunnide om at barn skal hjelpes der de er, altså primært i kommune/bydel når det er faglig forsvarlig.
Vi bemerker imidlertid at utvalgets forslag er uklart og reiser prinsipielle helserettslige spørsmål.
Utvalgets forslag etterlater tvil om det foreslås en lovendring med hensyn til hvem som skal ha samtykkekompetanse for barn som bor i barneverninstitusjon, f.eks. om helsepersonell i helseteamene skal gis rett til å samtykke til helsehjelp for helserettslige myndige barn som bor frivillig i barneverninstitusjon og som selv ikke ønsker helsehjelp. Videre innebærer retten til helsehjelp ikke en plikt for et barn til å ta imot helsehjelp fra PHBU.
Forslag 12: Ansvaret for tilbudet til barn med behov for spesialisert rusbehandling legges til spesialisthelsetjenesten
Forslaget støttes. Vi vil imidlertid understreke at barn og unge med rusproblemer er en sammensatt gruppe som vil trenge ulike tiltak. Vi vurderer at spesialisthelsetjenestens kompetanse på rusproblemer bør styrkes, og at ansvaret for slik behandling sentraliseres for å sikre spisskompetanse, jfr TSB. Det bør utarbeides bedre samhandlingsrutiner mellom de ulike aktørene som jobber med barn og unge med rusproblemer. Hjelp i spesialisthelsetjeneste er basert på frivillig samtykke til helsehjelp, og det må avklares juridiske forhold for å sikre at barn og unge ikke unndrar seg hjelp til sine rusproblemer fordi de ikke samtykker til behandling.
Forslag 13: Utvidet adgang til tilbakehold i institusjon uten samtykke
Forslaget støttes. Motivasjonsarbeidet for å få ungdom til å erkjenne og å inngå i et behandlingsløp for sitt rusbruk er ofte tidkrevende arbeid, som krever mer enn tre måneder. Vi understreker imidlertid at bruk av tvang bør begrenses i størst mulig grad.
Forslag 14: Ny nasjonal faglig retningslinje for RoP forløp for barn og unge
Vi vurderer forslagene som til dels svært ressurskrevende, slik at det er strengt nødvendig med tilførsel av ressurser for å opprettholde dagnes aktivitet. Gjennom de siste årene har vi erfart en betydelig økning både i myndighetskrav og antall henvisninger til barne- og ungdomspsykiatri nasjonalt så vel som internasjonalt. Tilstrekkelig tilgang på fagpersoner, og spesielt legespesialister, er allerede en utfordring. Kapasiteten er i utgangspunktet på strekk, og det er allerede nødvendig å gjøre til dels omfattende omdisponeringer og omprioriteringer. Vi er derfor bekymret for at forslagene inneholder krav og mål som er så høye at de er urealistiske å nå. Et realistisk og bærekraftige tilbud er nødvendig for å sikre stabilitet og god bygging av kompetanse .
I det følgende omtales de av utvalgets til sammen 50 forslag som synes mest relevante gitt avgrensningen innledningsvis:
« Forslag 1: Felles faglige føringer for helsetjenestene og barnevernet
Vi støtter at det er behov for større grad av felles forståelse av hva som er god og utviklingsfremmende (og dermed også psykisk helsefremmende) omsorg for ungdom på institusjon. Et primært mål må være å sikre kontinuitet i tilknytningsrelasjoner for barn/ungdom som får sin daglige omsorg i en institusjon. Det er nødvendig at ansatte i barneverninstitusjoner har tilstrekkelig kunnskap om hvilke aspekter ved institusjonsplassering som utgjør risikofaktorer for forverring av psykisk helsetilstand, og at det arbeides bevisst med å motvirke dette. Dagens erfaring er at bevissthet rundt dette varierer betydelig både mellom institusjoner og internt i institusjonene.
Vi tror dette må sikres gjennom tydelige føringer for institusjonene, men også kontinuitet i samhandlingen mellom institusjonene og PHBU, noe som støtter behovet for særlige barnevernansvarlige i PHBU. Det bør sikres en stor kontaktflate ut mot øvrig spisskompetanse i PHBU, da sykdomsbildet hos de aktuelle barn/ungdommer ofte er sammensatte.
Forslag 2: Flere langtidsplasser i PHBU
Vi støtter forslaget om å øke kapasiteten i PHBU, og især døgnkapasitet. Det har de siste årene vært en markant økning i henvisninger til PHBU, og især er det generelt sett for få døgnplasser for barn og unge, noe som blant annet skyldes økning i barn og unge med alvorlige psykiske lidelser. Imidlertid er det ikke tilstrekkelig økonomiske rammer til dette innen «Opptrappingsplanen for psykisk helse (2023-2033)».
Forslag 3: Det etableres et eget sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn
Forslaget støttes. Økningen av ungdomskriminalitet og ungdomsvold tilsier behov for større variasjon i tiltakene rettet mot denne gruppen.
Forslag 8: Ansvaret for å tilby dagens tverrfaglige helsekartlegging flyttes fra Bufetat til helseforetakene
Vi anerkjenner at barn som er plassert på en institusjon tilhører en høyrisikogruppe for psykisk lidelse og bør sikres god helsehjelp. Forslaget slik det fremmes her støttes imidlertid ikke.
Vi vurderer at implementering av Nasjonale forløp for barnevern, hvor helsekartlegging er en del av forløpet, vil erstatte behovet for de særskilte helsekartleggingsteam. Vi mener at innsatsen for å sikre implementering av disse må økes. Det bør stilles særlige krav til tidsfrist der utredning av barnets psykisk helsetilstand haster på grunn av pågående prosess hos barneverntjenesten. Grad/omfang av vansker varierer, noe som tilsier at også omfang av helsekartlegging vil variere. For noen barn vil det være naturlig at Helsekartlegging så vel starter og avslutter i kommunen. For andre barn vil mer omfattende helsekartlegging være påkrevd og spesialisthelsetjenesten bør involveres. I begge tilfeller mener vi fastlegen må ha en sentral plass.
Ettersom en primær hensikten med den tverrfaglige helsekartleggingen er å sikre rett tiltak/institusjon for barnet, mener vi at Bufetat fortsatt bør ha ansvaret. Vi mener det er viktig å skille mellom sakkyndig funksjon og helsekartlegging.
Barnets rett til koordinerte helsetjenester er i utgangspunktet sikret ved retten til individuell plan og (barne)koordinator. Vi mener det bør spesifiseres at barneverntjenesten har koordinatoransvar for individuell plan når det er konkludert med omsorgsovertakelse.
Forslag 10: Hver barneverninstitusjon skal ha et helseteam tilknyttet seg
Forslaget støttes delvis.
Vi anerkjenner at disse barnas utgjør en risikogruppe for utvikling av psykiske vansker og lidelser. Mange har sammensatte tilstandsbilder, med behov for ulike behandlingsmetoder og spisskompetanse. De fleste barn som bor på institusjon vil ha et behov for god helsekartlegging og mange trenger også et tilbud fra spesialisthelsetjenesten, enten i form av individualterapi eller i form av veiledning til institusjonen.
Vi mener imidlertid at disse barna i hovedsak bør gis hjelp innenfor et forsterket ordinært tilbud i PHBU. Det er i dag krav om barnevernansvarlig i alle enheter innen PHBU. Vi vurderer at denne funksjonen bør styrkes, og at barnevernsansvarliges funksjon må være tydelig plassert og definert i PHBU. Det bør tilstrebes at medarbeidere i PHBU som jobber med barn plassert i barnevernsinstitusjoner har spisskompetanse på de særlige utfordringene ved institusjonsomsorg.
Vi mener robuste ambulante team og hjemmesykehus bør ha en særskilt rolle i å ivareta behovet for arenafleksible spesialisthelsetjenester både til barna som per i dag bor i barneverninstitusjoner, og til andre utsatte barn med sammensatte vansker og behov. Hjemmesykehus er et forsterket arenafleksibelt utrednings- og behandlingstilbud, og benyttes når de polikliniske rammer ikke er tilstrekkelige og/eller innleggelse i døgnenhet ikke synes hensiktsmessig. Målgruppen er barn og unge med alvorlig funksjonssvikt og komplekse, sammensatte tilstandsbilder, som ofte inkluderer autismespekterforstyrrelse, alvorlig spiseforstyrrelser, psykose, selvmordsatferd og andre uttrykk for emosjonsreguleringsvansker. Erfaringen så langt at PHBU oftest evner å gi disse barna og deres familier adekvat spesialisthelsetjenestehjelp, enten barna bor i en familie, i bolig tildelt av kommune eller i en barneverninstitusjon. I dag fungerer disse tjenestene oftest som akutteam med avgrenset behandlingsløp. Vi mener modellen bør utvides også til elektiv og mer langvarig oppfølging. Hjemmesykehuset bør ha en fleksibel tilnærming til barna, og tilgang til spesialiserte behandlingsmodeller, inkludert midlertidig innleggelse i døgnrammer må sikres der det er indisert. Utvide døgnkapasiteten innen PHBU er kritisk viktig.
Vi vil for øvrig påpeke at ikke alle barn i barnevernet hverken trenger eller ønsker et arenafleksibelt tilbud. Vi har erfart at flere barn foretrekker å opprettholde et skille mellom bosted og behandlingssted.
Avslutningsvis vil vi understreke at det er problematisk å skille mellom omsorg og behandling, slik man kan få inntrykk av i deler av rapporten. En vesentlig del av behandlingen ved psykiske lidelser går gjennom barnets omsorgspersoner. Ivaretakelse av struktur og omsorg i hverdagen er basis for all behandling. Et eksempel er alvorlig spiseforstyrrelse, der «terapeutisk omsorg» består i at omsorgspersonene skal støtte barnet i å få i seg tilstrekkelig næring. Vi mener barneverninstitusjonens miljøterapeuter bør sikres tilstrekkelig kompetanse, eventuelt med veiledning fra spesialisthelsetjenesten, til å fungere som terapeutiske omsorgsbaser. Det er imidlertid nødvendig å klargjøre rammene for veiledning og deling av informasjon. Det bør presiseres tydelig grenseoppgang mellom generell veiledning og hva som skal være helsetjenestens ansvar. Rammene for veiledning i de tilfellene der det ikke foreligger informert samtykke må klargjøres. Det bør tydeliggjøres i hvilke situasjoner det kan være aktuelt å be om anonym drøfting og utveksling av informasjon mellom barnevern og helsetjeneste, spesielt opp mot alvorlighetsgrad av situasjonen. Det fremstår for øvrig krevende å anonymiserte beboere i små boenheter.
Forslag 11: PHBU får plikt til å prioritere barn i barnevernsinstitusjoner
Forslaget støttes delvis. Prioriteringsveilederen gir allerede prioritet til barn i barnevernet og barnevernets omsorg. Vi mener dette skal kontinuere, men fortsatt forutsatt at barnet har symptomer som gir rett hjelp i spesialisthelsetjenesten. Vi vurderer at dette forslaget vil bidra til nettopp det temaet utvalget selv har uttrykt bekymring for; risiko for overbehandling/overmedikalisering av vanlige reaksjoner. Og det strider mot utvalgets grunnide om at barn skal hjelpes der de er, altså primært i kommune/bydel når det er faglig forsvarlig.
Vi bemerker imidlertid at utvalgets forslag er uklart og reiser prinsipielle helserettslige spørsmål.
Utvalgets forslag etterlater tvil om det foreslås en lovendring med hensyn til hvem som skal ha samtykkekompetanse for barn som bor i barneverninstitusjon, f.eks. om helsepersonell i helseteamene skal gis rett til å samtykke til helsehjelp for helserettslige myndige barn som bor frivillig i barneverninstitusjon og som selv ikke ønsker helsehjelp. Videre innebærer retten til helsehjelp ikke en plikt for et barn til å ta imot helsehjelp fra PHBU.
Forslag 12: Ansvaret for tilbudet til barn med behov for spesialisert rusbehandling legges til spesialisthelsetjenesten
Forslaget støttes. Vi vil imidlertid understreke at barn og unge med rusproblemer er en sammensatt gruppe som vil trenge ulike tiltak. Vi vurderer at spesialisthelsetjenestens kompetanse på rusproblemer bør styrkes, og at ansvaret for slik behandling sentraliseres for å sikre spisskompetanse, jfr TSB. Det bør utarbeides bedre samhandlingsrutiner mellom de ulike aktørene som jobber med barn og unge med rusproblemer. Hjelp i spesialisthelsetjeneste er basert på frivillig samtykke til helsehjelp, og det må avklares juridiske forhold for å sikre at barn og unge ikke unndrar seg hjelp til sine rusproblemer fordi de ikke samtykker til behandling.
Forslag 13: Utvidet adgang til tilbakehold i institusjon uten samtykke
Forslaget støttes. Motivasjonsarbeidet for å få ungdom til å erkjenne og å inngå i et behandlingsløp for sitt rusbruk er ofte tidkrevende arbeid, som krever mer enn tre måneder. Vi understreker imidlertid at bruk av tvang bør begrenses i størst mulig grad.
Forslag 14: Ny nasjonal faglig retningslinje for RoP forløp for barn og unge