IKVO - Interesseorganisasjonen for kommunal voksenopplæring har følgende svar på høringa om forslag til ny ordning for de med kollektiv beskyttelse/fra Ukraina
IKVo deler regjeringens bekymring for at de ukrainske flyktninger ikke skal komme i jobb og forsørge seg selv. Vi mener likevel at endringsforslaget med krav om minst 50 % praksis og minst 15 timer norskopplæring per uke, er for rigid og omfattende fordi:
1) Forskning viser (K.R. Tronstad hos Nibbr for Nordisk Råd) at Norge lykkes best med å få innvandrere i jobb, og da særlig kvinner, og vi lykkes aller best på sikt
2) Danmark lykkes best med å få flyktninger TIDLIG i arbeid.Men de får ikke varig fotfeste, og ryker ut av arbeidslivet ved omstillinger. Vi er derfor kritiske til at Norge skal adoptere den danske modellen. Individuelt tilpasset program er erfraringsmessig det beste. Ukrainere med høy utdannelse må få bygge videre på den. Det er sløsing med medbragt kompetanse å kreve at høytutdannede skal ta vaskejobber ol, når de kunne ha praktisert ytrket/profesjonen de har med seg etter noe kvalifisering i Norge.
3) Minstekravet om 50 % praksis som regjeringen foreslår må derfor være en pragmatisk ordning, der all type praksis, bransjekurs, entrepenørskap, språkpraksis og annen relevant erfaring (også praksis som ikke vil gi jobb, men bidra til høyere språkkompetanse) kan telle som arbeid/praksis.
4) IKVo vet at små og melomstore kommuner IKKE kan ha egne kurs/klasser/tilbud bare for ukrainere, de må gå sammen med andre innvandrere (kapasitetsproblemer, mangel på lærere ol). Regjerningen må derfor ikke rigge et system der ALLE norskdeltakere vil få FÆRRE timer opplæring (3 hele dager/15 timer mot 4 eller 5 dager/20 timer i dag). IKVo mener også det er et dårlig pedagogisk grep å ha egne klasser kun for ukrainere, det medfører mye bruk av morsmål i timene. I blandede klasser er norsk fellesspråket, som alle er nødt til å bruke for å kommunisere med hverandre. Det fører til bedre språklæring.
5) NÅR skal arbeidspraksis benyttes i programmet? Kommunene har lang erfaring med å formidle deltakere til arbeidslivet. Arbeidsgivere vil helst at deltakerne har ca A2-nivå når de kommer ut (anbefalt minstenivå for arbeidslivet i CEFR). Å formidle deltakere som er helt nybegynnere og ikke kan engelsk, har ingen verdi. Det skaper kun frustrasjon hos arbeidsgiver og deltaker. Arbeidsgivere skal IKKE lære deltakerne norsk, det skal kommunen gjøre. Arbeidsgivere skal bidra til jobberfaring. Vi mener derfor at deltakeren må ha MINST 3 måneder med intensiv norskopplæring og være på MINIMUM A1-nivå (nybegynner-nivå, det laveste som lar seg beskrive) før hen skal ut i praksis. Det er store individuele forskjeller på hvor fort folk tilegner seg språk. Å kreve at ALLE uansett forutsetninger og nivå skal ut etter 3 måneder, vil være negativt for dem som ikke har språkkunnskaper gode nok til å kommunisere.
6) IKVo er redd at departementets forslag om at deltakere må avslutte intro hvis de får tilbud om en hvilken som helst jobb, kan virke kontraproduktivt: at deltakere som kunne jobbet som lærere ol. blir gående i lavstatusyrker kun fordi det var den første muligheten som bød seg. Det kan være en felle, gi en innlåsingseffekt, for deltakere med høy kompetanse.
7) IKVOs høyeste bekymring er knyttet til departementes krav om å pålegge kommunene å skaffe arbeidspraksis til ALLE ukrainere ansett. Norske kommuner er svært forskjellige. Et eksempel: På Vestre Toten har de en næringspark, og f eks hjørinesteinsbedriften NAMMO, som skriker etter arbeidskraft. De vil kanskje ha små problemer med å oppfylle kravet. Mens Lunner kommune, en landbrukskommune UTEN en hjørnesteinsbedrift, vil ha liten/ingen mulighet til å oppfylle praksiskravet. Vi må minne om at det ikke er kommunen, men det private arbeidslivet som har de fleste praksisplassene. Kommunen kan ikke pålegge arbeidsgivere å ta inn folk i praksis. Vi må oppmuntre og forsøke å lokke med "gulrøtter". En slik gulrot kan være tett oppfølging på arbeidsplass med ressurser fra kommunen. Dessverre sliter kommunene med å få tak i nok kvalifisert kompetanse. Det er mangel på lærere i voksenopplæringen, og disse kan derfor sjelden brukes til oppfølging av praksis. Da må NAV/flyktningavdelingen ta dette ansvaret. De er ofte overbelastet pga at selve bosettingsarbeidet (skaffe nok boliger) er utfordrende. IKVO er derfor kritiske til at departementet skal pålegge kommunen ansvaret for å skaffe flyktningene arbeidspraksis, da vi vet at de konkurrerer med læringer, sykepleierstudenter og med flere.
IKVo ønsker seg statlige incentiver som gjør at bedrifter lettere vil la seg lokke til å satse på utenlandsk og ukjent arbeidskraft.
på vegne av IKVO, styreleder Vibeche Holte
IKVo deler regjeringens bekymring for at de ukrainske flyktninger ikke skal komme i jobb og forsørge seg selv. Vi mener likevel at endringsforslaget med krav om minst 50 % praksis og minst 15 timer norskopplæring per uke, er for rigid og omfattende fordi:
1) Forskning viser (K.R. Tronstad hos Nibbr for Nordisk Råd) at Norge lykkes best med å få innvandrere i jobb, og da særlig kvinner, og vi lykkes aller best på sikt
2) Danmark lykkes best med å få flyktninger TIDLIG i arbeid.Men de får ikke varig fotfeste, og ryker ut av arbeidslivet ved omstillinger. Vi er derfor kritiske til at Norge skal adoptere den danske modellen. Individuelt tilpasset program er erfraringsmessig det beste. Ukrainere med høy utdannelse må få bygge videre på den. Det er sløsing med medbragt kompetanse å kreve at høytutdannede skal ta vaskejobber ol, når de kunne ha praktisert ytrket/profesjonen de har med seg etter noe kvalifisering i Norge.
3) Minstekravet om 50 % praksis som regjeringen foreslår må derfor være en pragmatisk ordning, der all type praksis, bransjekurs, entrepenørskap, språkpraksis og annen relevant erfaring (også praksis som ikke vil gi jobb, men bidra til høyere språkkompetanse) kan telle som arbeid/praksis.
4) IKVo vet at små og melomstore kommuner IKKE kan ha egne kurs/klasser/tilbud bare for ukrainere, de må gå sammen med andre innvandrere (kapasitetsproblemer, mangel på lærere ol). Regjerningen må derfor ikke rigge et system der ALLE norskdeltakere vil få FÆRRE timer opplæring (3 hele dager/15 timer mot 4 eller 5 dager/20 timer i dag). IKVo mener også det er et dårlig pedagogisk grep å ha egne klasser kun for ukrainere, det medfører mye bruk av morsmål i timene. I blandede klasser er norsk fellesspråket, som alle er nødt til å bruke for å kommunisere med hverandre. Det fører til bedre språklæring.
5) NÅR skal arbeidspraksis benyttes i programmet? Kommunene har lang erfaring med å formidle deltakere til arbeidslivet. Arbeidsgivere vil helst at deltakerne har ca A2-nivå når de kommer ut (anbefalt minstenivå for arbeidslivet i CEFR). Å formidle deltakere som er helt nybegynnere og ikke kan engelsk, har ingen verdi. Det skaper kun frustrasjon hos arbeidsgiver og deltaker. Arbeidsgivere skal IKKE lære deltakerne norsk, det skal kommunen gjøre. Arbeidsgivere skal bidra til jobberfaring. Vi mener derfor at deltakeren må ha MINST 3 måneder med intensiv norskopplæring og være på MINIMUM A1-nivå (nybegynner-nivå, det laveste som lar seg beskrive) før hen skal ut i praksis. Det er store individuele forskjeller på hvor fort folk tilegner seg språk. Å kreve at ALLE uansett forutsetninger og nivå skal ut etter 3 måneder, vil være negativt for dem som ikke har språkkunnskaper gode nok til å kommunisere.
6) IKVo er redd at departementets forslag om at deltakere må avslutte intro hvis de får tilbud om en hvilken som helst jobb, kan virke kontraproduktivt: at deltakere som kunne jobbet som lærere ol. blir gående i lavstatusyrker kun fordi det var den første muligheten som bød seg. Det kan være en felle, gi en innlåsingseffekt, for deltakere med høy kompetanse.
7) IKVOs høyeste bekymring er knyttet til departementes krav om å pålegge kommunene å skaffe arbeidspraksis til ALLE ukrainere ansett. Norske kommuner er svært forskjellige. Et eksempel: På Vestre Toten har de en næringspark, og f eks hjørinesteinsbedriften NAMMO, som skriker etter arbeidskraft. De vil kanskje ha små problemer med å oppfylle kravet. Mens Lunner kommune, en landbrukskommune UTEN en hjørnesteinsbedrift, vil ha liten/ingen mulighet til å oppfylle praksiskravet. Vi må minne om at det ikke er kommunen, men det private arbeidslivet som har de fleste praksisplassene. Kommunen kan ikke pålegge arbeidsgivere å ta inn folk i praksis. Vi må oppmuntre og forsøke å lokke med "gulrøtter". En slik gulrot kan være tett oppfølging på arbeidsplass med ressurser fra kommunen. Dessverre sliter kommunene med å få tak i nok kvalifisert kompetanse. Det er mangel på lærere i voksenopplæringen, og disse kan derfor sjelden brukes til oppfølging av praksis. Da må NAV/flyktningavdelingen ta dette ansvaret. De er ofte overbelastet pga at selve bosettingsarbeidet (skaffe nok boliger) er utfordrende. IKVO er derfor kritiske til at departementet skal pålegge kommunen ansvaret for å skaffe flyktningene arbeidspraksis, da vi vet at de konkurrerer med læringer, sykepleierstudenter og med flere.
IKVo ønsker seg statlige incentiver som gjør at bedrifter lettere vil la seg lokke til å satse på utenlandsk og ukjent arbeidskraft.
på vegne av IKVO, styreleder Vibeche Holte