NAV Evje og Hornnes

Evje og Hornnes er en liten kommune i indre Agder med rundt 4000 innbyggere. Delegert til NAV er bosetting og introduksjonsprogrammet og integreringsloven for nyankomne flyktninger, samt oppfølging mot arbeid og utdanning.

Voksenopplæringene i kommunene står for undervisning i norsk for deltakerne med kollektiv midlertidig beskyttelse.

I 2022 og 2023 har kommunen bosatt ca 85 flyktninger, hvorav de fleste med kollektiv midlertidig beskyttelse fra Ukraina. Arbeidsmarkedet lokalt er relativt begrenset.

Departementet viser til at Danmark har lovfestet at minst 15 timer i uken, ved at deltaker enten er i praksis, eller i en kombinasjon ved lønnstilskudd.

Vi mener at løsningen med lønnstilskudd ikke er gjennomførbar med dagens lovverk hvor introduksjonsstønaden ligger fast. Dersom dette gjøres gjeldende i Norge vil deltakerne få full introduksjonsstønad + ordinær lønn fra arbeidsgiver. Vårt forslag er at det er burde være mulig å tilby introduksjonsstønaden som et kommunalt lønnstilskudd til de bedriftene som etter en fulltids og arbeidsrettet norskopplæring på min. 3 måneder ønsker å ansette personer med kollektiv midlertidig beskyttelse. Dette er beskrevet i vår søknad om frikommuneforsøk til kommunaldepartementet.

Vi mener at kravet om arbeidsretting er positivt, men da ikke at det kreves språkopplæring i bedrift. Vi tilstreber allerede at så mange som mulig får språkpraksis i bedrift i kombinasjon med norskopplæring. Vi er imidlertid slik vi ser det, helt avhengig av å kunne foreta individuelle vurderinger. Tilbakemeldingene fra arbeidsgivere, privat som offentlige, er at språknivået ofte er altfor dårlig. Dersom det lovfestes en plikt til arbeidsretting i bedrift som et minimum, er vi redd at dette kan føre til at langt dårlige samarbeid med bedrifter, og at disse ikke ønsker å ta imot personer i språktrening. Vi er helt avhengig av at flyktningene innehar et minimum av norskkunnskaper for at vi fortsatt skal kunne klare å skaffe et tilstrekkelig antall språk og arbeidstreningsplasser hos våre lokale bedrifter. Slik situasjonen er i dag mangler vi allerede språkpraksisplasser. Et pålegg og minstekrav vil derfor bare gjøre en allerede vanskelig situasjon verre.

Dersom det innføres et minstekrav bør det i tillegg vurderes å legge inn antall bedrifter som en indikator for anmodning til kommunen. Slik det praktiseres i dag er dette ikke hensyntatt og vår region bosetter langt flere flyktninger enn både folketall og antall bedrifter skulle tilsi.

Vi er altså imot at det forskriftsfestes hvor mye som skal arbeidsrettes. Det bør under ingen omstendigheter likevel inntre som et krav før minst 3 måneder av programtiden er gjennomført. I praksis kan dette føre til at mange kommuner venter med å starte opp deltakere til de har skaffet tilstrekkelig språkpraksisplasser for å kunne overholde lovpålagte krav. Dette vil være en uheldig konsekvens for den enkelte flyktning.

Vi støtter imidlertid at norskopplæringen kan kombineres med korte yrkes- og bransjekurs.

Introduksjonsprogram kan med dagens regelverk forlenges i inntil seks måneder, jf § 37 c. Departementet foreslår nå at programmet bare kan forlenges dersom deltidsarbeid eller arbeidspraksis utgjør minst 50% av den forlengede programtiden.

Dette er vi sterkt imot. For personer som har behov for forlengelse, kan dette nettopp skyldes at norsknivået er så dårlig at vi ikke har klart å skaffe arbeidstrening eller språkpraksis. Kommunen har uansett med dagens regelverk ikke en plikt til å forlenge, og som ansvarlige for å integrere flyktninger med kollektiv midlertidig beskyttelse i arbeid og utdanning, er vi avhengig av å ha et handlingsrom og virkemidler for å få dette til. Den foreslåtte lovendringen vil sterkt begrense lokalt handlingsrom basert på individuelle hensyn til den enkelte deltakers nivå og situasjon.

Departementet foreslår å endre integreringsforskriften slik at muligheten for deltidsprogram kun skal gjelde dersom kommunen ikke har kapasitet til å tilby fulltidsprogram. Dette er vi uenige i. Flere har helseutfordringer, midlertidige eller varige. Vi mener at det er positivt at programmet kan gis på deltid for denne gruppen, dersom det er nødvendig for å sikre en viss aktivitet og opplæring. Alternativene er dårlige for denne gruppen. En innskjerping i regelverket vil kunne ramme denne gruppen hardt, med følger at kommunen må utbetale sosialhjelp over lengre tid ettersom de ikke har fått noe programtid. Det bør imidlertid gis åpning for at kommunen kan avslå program på deltid for å sikre kommunen handlingsrom til å foreta individuelle vurderinger.

Vi støtter imidlertid at kommunen kan avslå introduksjonsprogram for de som allerede har jobb, eller har tilbud om jobb. Det understrekes at dette bør være en kan bestemmelse og ikke en skal bestemmelse.

Forslagene til arbeidsretting fører til at det vil bli mer press på mentortilskudd gjennom det statlige arbeidsmarkedstiltaket fra NAV. Lønnstilskudd slik dette er presentert brukt fra Danmark vil slik vi ser det, gi uheldige konsekvenser ettersom dette vil komme i tillegg til full introduksjonsstønad til den enkelte deltaker.

Høringsinstansene har pr i dag ikke kapasitet og personell til å følge opp kravet. Slik det vurderes pr i dag er det imidlertid først og fremst begrensninger i deltakernes norsknivå, manglende match mellom deltakernes utdanning og yrkeserfaring sett opp mot lokale bedrifters behov som er den største utfordringen for å arbeidsrette programmet i større grad. Svært mange kommer med utdannelse, men som det ikke lokalt etterspørres.

Som et alternativ til at kommunene får flere krav knyttet til programmet, bør utdanningsinstitusjoner få en større plikt til å tilby komplementerende utdanning for gruppen av fordrevne fra Ukraina. Vår erfaring er at de har mye utdanning, men at det er behov for supplering for at denne skal kunne sammenlignes med norsk utdanning og de kravene som stilles i flere yrker og bransjer.