Havbrukerne i Astafjord

Havbrukerne i Astafjord (HiA-gruppen) er et samarbeidsorgan mellom 5 lokalt eide, ikke børsnoterte havbruksselskap i Sør- og Midt-Troms:

Formålet med HiA-gruppen er å skape merverdi for deltakerne ved at saker og utviklingstiltak av felles interesse blir samordnet, planlagt og gjennomført på en effektiv måte.

Selskapene i HiA-gruppen hadde i 2022 en omsetning på 2,922 milliarder kroner og 687 ansatte innenfor matfiskproduksjon, slakteri, brønnbåtrederi, serviceselskap, smoltanlegg og kassefabrikk. I 2022 anskaffet vi varer og tjenester for 2,331 milliarder kroner, hvorav i overkant av 80 % fra leverandører i Nord-Norge. Over tid har vi bidratt til å bygge opp en kompetent og konkurransedyktig leverandørindustri i regionen og vi er i dag en del av en sterk maritim næringsklynge.

Målet om en enhetlig forvaltning av havbruksnæringen er svært viktig. NOU 2023-23 inneholder verdifull dokumentasjon om tema og representerer et godt grunnlag for videre prosess.

Mange viktige forslag som utvalget fremmer skal utredes nærmere. HiA-gruppen har forståelse for dette, men understreker samtidig at det er vanskelig å vurdere de praktiske konsekvensene av forslag som ikke er tilstrekkelig utredet. Ut fra dette er det etter vår vurdering svært viktig at det ikke gjøres prinsippvedtak på overordnet nivå om sentrale tema før de praktiske konsekvensene er godt nok utredet. Dette gjelder for eksempel på områder som avgift på lakselus over tiltaksgrensen og regionale kvoter på lakselus.

HiA-gruppen støtter den foreslåtte presiseringen av Akvakulturlovens formål, der det understrekes at loven skal fremme verdiskaping og bærekraft (kapittel 5).

Utvalget fremmer i alt 14 forslag for å sikre en bedre arealplanlegging og -forvaltning (kap. 7). I tillegg berøres temaet i kap. 6 (biosikkerhet), med bla. forslag om å etablere branngater mellom de etablerte produksjonsområdene for laksefisk.

Etter vår vurdering er det svært viktig at planprosessene gjennomføres profesjonelt og så effektivt som mulig, med et lavest mulig konfliktnivå. Planprosessene må sikre havbruksnæringen tilgang til areal og en hensiktsmessig lokalitetsstruktur i samsvar med akvakulturlovens formål.

Vi støtter forslagene om å styrke kunnskapsgrunnlaget om sjøarealene og at statlig myndighet bør utforme tydelige krav og veiledere om prosessen.

Det er vår vurdering at økt kunnskap om sjøarealene vil være et svært viktig bidrag til en bedre planleggingsprosess og lavere konfliktnivå. I den sammenheng vil vi minne om at næringen og kommunene i Sør- og Midt-Troms i perioden 2002 -2012 samarbeidet i Astafjordprosjektet om en kartlegging av sjøarealene. Resultatet av prosjektet bør være av interesse i det nasjonale arbeidet for et bedre kunnskapsgrunnlag.

I den grad en lykkes med å etablere en felles og lett tilgjengelig digital infrastruktur som kan benyttes av alle forvaltningsaktørene, støtter vi også dette.

Vi støtter også forslag om at planprosessene skal omfatte større sjøarealer og at berørte kommuner o.a. pålegges å samarbeide i utarbeidelsen av planen. Vi understreker samtidig at kommunene i Sør- og Midt-Troms allerede i dag samarbeider nært om kystsoneplanlegging.

Det kan også være fornuftig med en tematisk plan for akvakultur som utarbeides i regi av statlige myndigheter og som skal dekke større kystområder. Utvalget foreslår at en statlig myndighet bør overta en stor del av ansvaret for å utarbeide og vedta arealplaner for sjøområdene, samtidig som kommunenes rolle så langt vi kan se marginaliseres. Mange ulike myndigheter fra alle tre forvaltningsnivå (sentralt, regionalt, lokalt) er i dag involvert i utforming av arealplanene, noe som i seg selv krever ekstra ressurser og medfører en mer komplisert prosess. Vi har forståelse for at utvalget med sitt forslag ønsker å oppnå en forenkling.

Ut fra en totalvurdering tviler vi imidlertid på at forslaget om å redusere kommunenes rolle vil gi enklere prosesser og et redusert konfliktnivå, jf. blant annet de erfaringer som er gjort i forbindelse med avsetting av landarealer til vindkraft. Dersom kommunene marginaliseres i arealplanleggingen, frykter vi et økt konfliktnivå og redusert forståelse for næringens arealbehov i de lokalsamfunnene der vi har vår drift.

Arealplanlegging i kystsonen er konfliktfylt, og vi tror situasjonen møtes best ved at:

Oppdatert kunnskap om både næring og forvaltning er viktig for å sikre en god planprosess og en hensiktsmessig lokalitetsstruktur. De PO-fora som foreslås etablert (kapittel 6) kan derfor med fordel benyttes til regelmessig formidling av kunnskap mellom næringen og myndighetene om behov og planer for å sikre en bærekraftig vekst framover i det aktuelle produksjonsområdet.

Etter vår vurdering er det svært viktig at forslaget om å redusere kommunenes og fylkeskommunenes rolle i arealplanleggingen gjøres gjenstand for en mer utfyllende konsekvensutredning før det eventuelt vedtas.

Utvalget behandler saksområdet i utredningens del V (kap. 10-13) og i kap. 8 (miljøpåvirkning).

Selskaps- og lokalitetstillatelser

HiA-gruppen vil fremheve som positivt at:

Utvalget har foreslått at tillatt produksjonsvolum i selskapstillatelsen i prinsippet knyttes til ett produksjonsområde. Vi deler utvalgets anbefaling om at: «Det bør utredes nærmere om, og i hvilken grad, det likevel skal være mulig å benytte tillatelseskapasitet utenfor det tildelte produksjonsområdet blant annet av effektivitetshensyn.» Vi vil understreke at regelverket må utformes slik at det ivaretar hensynene til ressursutnytting, smittehygiene og lokalitetsstruktur.

Vi støtter at selskapstillatelser kan overdras eller leies ut etter retningslinjer som skal utredes nærmere. Vi støtter også at selskapstillatelser er uten tidsbegrensing for laks og ørret. Samtidig vil vi sterkt advare mot et system med tidsbegrensede selskapstillatelser for andre arter, inkludert arter som er i en umoden fase av utviklingen. En slik ordning vil være et klart hinder for at personer og bedrifter velger å investere i utvikling av nye arter og umodne verdikjeder. Forslaget vil i praksis gjøre utvikling av nye arter i oppdrett svært vanskelig. Flere av våre selskap ble etablert i gründerfasen av lakseoppdrett i Nord-Norge (1970-tallet) og vi finner det lite sannsynlig at våre selskap ville eksistert i dag med slike rammebetingelser.

Tillatelser for å ivareta særskilte hensyn

Utvalget behandler tillatelser for å ivareta særskilte hensyn i kap. 11. Med unntak for FoU-tillatelser, foreslås at ordningen med særtillatelser til bl.a. undervisning og visning avvikles.

HiA-gruppen vil advare mot at ordningen med visningskonsesjoner avvikles. Etter HiA-gruppens vurdering er ordningen et enkelt og målrettet verktøy for kunnskapsformidling og dialog. Gjennom ordningen benyttes noen konsesjoner til kunnskapsformidling og kontakt mellom næringen og lokalsamfunnene i distriktene, mens andre tilrettelegger for det samme i byene. Dette er ikke bare av betydning for næringsutøverne, men også for samfunnet rundt.

To av bedriftene i HiA-gruppen, Kleiva Fiskefarm og Gratanglaks, har praktisk erfaring med utvikling og drift av visningssentre som er etablert og drevet gjennom ordningen med visningstillatelser. Mens Kleiva fiskefarm har etablert sitt visningssenter på Engenes i Ibestad kommune, har Gratanglaks etablert et kombinert visningstilbud i Tromsø sentrum og Gratangen i Sør-Troms. Begge visningssentrene har også bidratt aktivt til etablering av undervisningsopplegg som benyttes av skolene i regionen. Vi mener dette viser hvordan ordningen i praksis tilrettelegger for etablering av svært samfunnsnyttige funksjoner.

Det er gjort store investeringer i de aktuelle sentrene og vi ser ikke at dette har latt seg realisere uten ordningen med visningstillatelser.

Vi har forståelse for at det tas en gjennomgang av ordningen og hvordan den praktiseres, men vi vil sterk advare mot at den avvikles fordi en som utvalget anfører ikke finner «gode prinsipielle grunner for at dette bør finansieres av inntekter fra en matfisktillatelse.»

Utvalget foreslår også at ordningen med undervisningstillatelser avvikles, men forutsetter at (side 144): «…det ved avvikling av undervisningstillatelser sikres tilstrekkelig finansiering til videreføring av undervisningstilbudet, herunder tilgang til adekvat utstyr og fasiliteter.»

I vårt nærområde har de videregående skolene på Skjervøy, Senja og Sortland utdanningstilbud innenfor havbruk, der en benytter undervisningstillatelser for å sikre elevene praktisk erfaring fra havbruksanlegg og tilgang til oppdatert undervisningsutstyr. En av bedriftene i HiA-gruppen, Salaks, drifter etter avtale undervisningstillatelsen til Senja videregående skole.

Det er vårt bestemte inntrykk at også ordningen med undervisningstillatelser er enkle og målrettede virkemidler for å sikre kvalitet og relevans i fagutdanningen. De fleste av skolene har stram økonomi. Inntekt for utleie av undervisningstillatelsene bidrar til å styrke utdanningstilbudet for elevene og sikre kompetanse til næringen i årene som kommer. Vi vil på denne bakgrunn advare mot å avskaffe ordningen.

Utvalget foreslår at ordningen med forskningstillatelser videreføres, men at regelverket gjennomgås for å sikre kvalitet og tilstrekkelig kapasitet. HiA-gruppen vil understreke at næringen skal gjennom en sterk utvikling og omstilling også i årene som kommer. I dette bildet vil egnede fasiliteter for utvikling og uttesting av ny teknologi, samt utvikling og utprøving av nye fôringredienser bli svært viktig.

Det forhold at ordningen med utviklingstillatelser ikke blir videreført, forsterker næringens behov for egnet forskningsinfrastruktur. HiA-gruppen vil understreke at en revidering av ordningen med forskningskonsesjoner fortsatt må sikre at det er mulig å få gjennomført mer anvendte forskningsoppgaver for næringen.

Utvalgets forslag til regulering av vekst og drift er i hovedsak behandlet i kap. 6 (biosikkerhet) og kap. 8 (miljøpåvirkning).

Generelt bør vi tilstrebe minst mulig handtering av fisken. Dette fordi alle typer handtering medfører økt risiko for stress, skader og dødelighet, samt andre uønskede hendelser som rømming. Det er selvfølgelig et viktig ansvar for oss som drivere å gi fisken et godt og trygt miljø, men samtidig vil vi understreke at regelverket også må veie hensynet til fiskevelferd opp mot andre viktige hensyn.

Vi oppfatter flere av målene og forslagene til tiltak i kapittel 6 som konstruktive, bla.:

Kapittel 8 om miljøpåvirkning inneholder flere forslag som utvalget mener bør utredes nærmere. Utvalget legger til grunn at flere av de foreslåtte tiltakene, for eksempel økt tillatelseskapasitet gjennom selskapstillatelser og tiltak for å sikre en forsvarlig drift, bør følge faglig funderte og forutsigbare handlingsregler. Vi støtter målene om forutsigbarhet og et godt faglig fundament.

Forslaget om miljøfleksibilitet, der det gis mulighet til vekst ved å ta i bruk mer miljøvennlig teknologi, er etter vår vurdering interessant. Vi støtter forslaget, forutsatt at det etableres forutsigbare, faglig fundamenterte og mest mulig objektive kriterier for hvordan ny teknologi skal klassifiseres som miljøvennlig. Forslaget understreker også behovet for tilstrekkelig kapasitet knyttet til utvikling og utprøving av ny teknologi, jf. våre kommentarer til gjennomgang av retningslinjer for forskningstillatelser.

Vi støtter forslaget om å videreføre ordningen med en maksimumsgrense for antall lakselus, men vil frarå at det innføres en lavere tiltaksgrense som bl.a. skal gi grunnlag for en avgift og pålegg om ekstra tiltak. En lavere tiltaksgrense slik utvalget foreslår, kan medføre økt behov for handtering av fisken i en sårbar fase og derfor innebære risiko for redusert dyrevelferd og økt dødelighet.

Etter vår vurdering bør en videreføre nåværende bestemmelser knyttet til kontroll med lakselus og skaffe seg mer erfaringer med denne før en eventuelt innfører nye bestemmelser.

Utvalget foreslår å utrede en ordning med maksimalkvote for lakselus pr. produksjonsområde og at denne skal danne grunnlaget for en sesongbasert utslippskvote pr. selskap. Vi frykter at en slik ordning blir svært krevende å administrere, samtidig som den mangler et godt faglig fundament og derved også forutsigbarhet.

Utvalget foreslår også å utrede en avgift på utslipp av miljøgifter som akkumuleres og reduserer kapasiteten i miljøet over tid. Vår vurdering er at regelverket knyttet til utslipp av miljøskadelige stoffer primært bør fastsette maksimalgrenser for utslippsnivå som både er miljøfaglig forsvarlig og mulig å etterleve i praksis.