Retten til privatliv er ikke bare en grunnleggende menneskerettighet, men også en forutsetning for et velfungerende demokrati. Ordet 'privacy' defineres som 'frihet fra uautorisert inntrengning'. Dette er en rettighet som går utover det vi vanligvis forstår som personvern. Personvern er en konsekvens av denne retten, og ikke et synonym. Det er viktig å forstå at inntrengning har både en fysisk og en digital komponent, hvor begge deler sidestilles.
Grunnlovens §102 er klar og utvetydig: 'Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.' Dette inkluderer også beskyttelse mot inntrengning fra statlige organer som Skatteetaten. Staten har i dette tilfellet en plikt til å beskytte oss mot uautorisert inntrenging, også fra seg selv.
Det er verdt å merke seg at overvåkningssamfunnet har vært en våt drøm for statlige sikkerhetsorganisasjoner til alle tider. Vi har sett hvordan dette har blitt misbrukt i regimer som Øst-Tyskland under den kalde krigen, hvor Stasi hadde et enormt nettverk av informanter. Et annet eksempel er det kinesiske kommunistpartiets bruk av data for å ensrette befolkningen og luke ut uønsket adferd og holdninger. Disse eksemplene bør tjene som en advarsel, ikke som en modell for Norge å følge.
Med en evt. innføring av digitale sentralbankpenger, Statistisk sentralbyrå som ønsker å overvåke hva vi kjøper, og nå direkte tilgang for Skatteetaten til å snoke i privatøkonomien til folk, risikerer vi å nærme oss et system som ligner Kinas 'sosial kredittscore'. I et slikt system er demokratiet truet.
Det er et velkjent argument at 'hvis du ikke har noe å skjule, har du intet å frykte'. Dette argumentet snur rettsstatens prinsipper på hodet. Det forutsetter at borgerne må bevise sin uskyld, i strid med Grunnlovens §96, som sier at 'Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.’
Selv om det er forståelig at Skatteetaten ønsker mer effektive metoder for å avdekke skatteundragelser, må vi spørre oss selv: Hva er prisen vi er villige til å betale for denne effektiviteten? Er vi villige til å ofre våre grunnleggende rettigheter og friheter for å gi staten enklere tilgang til våre personopplysninger? Svaret må være et rungende nei. Å gi Skatteetaten denne typen uinnskrenket makt er ikke bare i strid med Gr.l §§102 og 96, men det setter også en farlig presedens for hva slags inngrep i privatlivet vi som samfunn er villige til å tolerere. Dette forslaget er derfor ikke bare grunnlovsstridig; det er en glidebane mot et overvåkningssamfunn der borgerne er under konstant statlig tilsyn. Derfor må dette forslaget til forskrift forkastes umiddelbart og uten forbehold.
Grunnlovens §102 er klar og utvetydig: 'Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.' Dette inkluderer også beskyttelse mot inntrengning fra statlige organer som Skatteetaten. Staten har i dette tilfellet en plikt til å beskytte oss mot uautorisert inntrenging, også fra seg selv.
Det er verdt å merke seg at overvåkningssamfunnet har vært en våt drøm for statlige sikkerhetsorganisasjoner til alle tider. Vi har sett hvordan dette har blitt misbrukt i regimer som Øst-Tyskland under den kalde krigen, hvor Stasi hadde et enormt nettverk av informanter. Et annet eksempel er det kinesiske kommunistpartiets bruk av data for å ensrette befolkningen og luke ut uønsket adferd og holdninger. Disse eksemplene bør tjene som en advarsel, ikke som en modell for Norge å følge.
Med en evt. innføring av digitale sentralbankpenger, Statistisk sentralbyrå som ønsker å overvåke hva vi kjøper, og nå direkte tilgang for Skatteetaten til å snoke i privatøkonomien til folk, risikerer vi å nærme oss et system som ligner Kinas 'sosial kredittscore'. I et slikt system er demokratiet truet.
Det er et velkjent argument at 'hvis du ikke har noe å skjule, har du intet å frykte'. Dette argumentet snur rettsstatens prinsipper på hodet. Det forutsetter at borgerne må bevise sin uskyld, i strid med Grunnlovens §96, som sier at 'Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.’
Selv om det er forståelig at Skatteetaten ønsker mer effektive metoder for å avdekke skatteundragelser, må vi spørre oss selv: Hva er prisen vi er villige til å betale for denne effektiviteten? Er vi villige til å ofre våre grunnleggende rettigheter og friheter for å gi staten enklere tilgang til våre personopplysninger? Svaret må være et rungende nei. Å gi Skatteetaten denne typen uinnskrenket makt er ikke bare i strid med Gr.l §§102 og 96, men det setter også en farlig presedens for hva slags inngrep i privatlivet vi som samfunn er villige til å tolerere. Dette forslaget er derfor ikke bare grunnlovsstridig; det er en glidebane mot et overvåkningssamfunn der borgerne er under konstant statlig tilsyn. Derfor må dette forslaget til forskrift forkastes umiddelbart og uten forbehold.