Høringssvar fra fylkesstyre i Utdanningsforbundet Troms
Høringssvaret gjelder Kunnskapsdepartementets (KD) « forslag til endringer i forskrift av 17. desember 2016 nr. 1708 om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter, datert 14.08.23».
KD ønsker innspill på helheten i forslaget, og høringsinstansene særlig svarer på
spørsmålene nedenfor. Fylkesstyre i Utdanningsforbundet Troms har valgt å vektlegge spørsmål a, b, c, d og f i vårt høringssvar.
a) Vil forslaget bidra til å løse utfordringene som er skissert i kapittel 2.1 over i dette høringsnotatet?
b) Finnes det andre hensiktsmessige måter å definere når det er særskilt behov for læreplasser enn det
som høringsnotatet foreslår?
c) Er kravet om at minst ti prosent av arbeidet skal utføres av lærlinger hensiktsmessig, eller bør
kravet settes høyere eller lavere?
d) Vil forslaget kunne bidra til en helhetlig fagutdanning fram til fagbrev, og avhjelpe
lærlingemangel der det er et problem?
e) Hvordan vil regelendringen slå ut i behovet for eventuelt flere eller færre læreplasser i de enkelte
f) I hvilken grad vil forslaget føre til merarbeid for oppdragsgiver og oppdragstaker?
g) Hvilke tiltak kan mest effektivt styrke oppdragsgivernes kontraktsoppfølging av bestemmelser
som skal styrke det seriøse arbeidslivet, herunder dette forslaget om fornyet lærlingklausul?
h) Kan ytterligere forenkling oppnås ved justering av forslaget, i så fall hvordan?
Utdanningsforbundet Troms er positiv til helheten i forslaget. Forskriften har, som rapporten fra Oslo Economics viser, ført til at det er etableres flere læreplasser. Endringer i arbeidsmarkedet i retning av større grad av seriøsitet er mer krevende å måle, men som høringsnotatet fremhever er det grunn til å tro at bedrifter som er knyttet til lærlingeordningen ønsker å tilhøre den seriøse delen av arbeidslivet og samtidig være positiv bidragsyter i utviklingen av sin bransje.
Både ungdommer og voksne har rett til å fullføre videregående opplæring. Det har vært stor offentlig oppmerksomhet omkring den relativt store andelen ungdom og voksne som ikke har fullført påbegynt videregående opplæring. Årsakene til dette er sammensatte, men manglende tilgang til læreplasser er én viktig årsak. Fullføringsreformen fikk sin tilslutning i stortinget i 2021. Denne understreker gjennom sin mål- og situasjonsbeskrivelse behovet for økt innsats og for å utvikle ulike tiltak som kan styrke fullføringsgraden. Utdanningsforbundet Troms vurderer dages forskrift og forslag til endringen av denne som et virkemiddel som er i tråd med intensjonen i fullføringsreformen.
Yrkesfaglig opplæring i videregående forutsetter et tett samarbeid mellom det offentlig og de private virksomhetene. I mange lærefag er det først og fremst private bedrifter som er tilbydere av læreplasser. Ungdommer og voksne har rett til å fullføre videregående opplæring, men har ikke rett til læreplass. Det offentlige kan likevel lage rammer for egen virksomhet som bidrar til at private bedrifter stimuleres til å knytte seg til lærlingeordningen.
Offentlig sektor kan ikke gjennom lærlingeklausulen alene ta ansvaret for 100 prosent formidling til læreplass, men som evalueringen viser har forskriften bidratt til å styrke formidlingen. Bestemmelsene i forskriften vil redusere andelen læreplass-søkere som ikke fullfører fagopplæringa. Mangel på læreplasser fører til at for mange søkere gjør omvalg til andre utdanningsløp, avbryter opplæringa eller som må tilbys alternativ vg3 opplæring i skole.
Svar på høringsspørsmål:
a. Vil forslaget bidra til å løse utfordringene som er skissert i kapittel 2.1 over i dette høringsnotatet?
Vi oppfatter utfordringene som er skissert i kapittel 2.1 som følgende:
Utdanningsforbundet i Troms tror at de foreslåtte endringene av forskriften vil kunne gi en forsterking av de effektene som dagens forskrift har gitt. Rapporten i fra Oslo Economics har, slik vi leser den, identifisert utfordringer knyttet til dagens forskrift og praktisering av denne. Vi tenker at vårt svar på spørsmål a. blir besvart tydeligere i de neste spørsmålene.
Målsettinga med lærlingeklausulen er å styrke formidlinga i lærefag med «særlige behov». En gjennomsnittlig formidlingsprosent på under 80 prosent gir likevel indikasjoner på at der er behov for flere læreplasser i svært mange lærefag.
b) Finnes det andre hensiktsmessige måter å definere når det er særskilt behov for læreplasser enn det som høringsnotatet foreslår?
Ifølge høringsnotatet har oppdragsgivere gitt tilbakemelding på at det er vanskelig å vurdere hvilke bransjer som har særlige behov selv om formidlingsstaisikk er offentlig tilgjengelig. Vi oppfatter at utfordringen er knyttet til en definisjon av «særlige behov» som ikke er presis nok. Dagens forskrift definerer at det er et «særlig behov» for læreplasser når det er klart flere søkere til læreplass enn antall inngåtte lærekontrakter i et utdanningsprogram.
Et utdanningsprogram har opptil 50 underliggende lærefag. Situasjonen med hensyn til antall læreplasser og mangel på læreplasser varierer med de ulike lærefagene som hører til under et utdanningsprogram. Vi er enige i at det er en formålstjenlig endring å vurdere behovet for læreplasser på bakgrunn av det enkelte lærefag og ikke på bakgrunn av utdanningsprogrammet lærefaget hører til under. Å vurdere behovet for læreplasser med utgangspunkt i den gjennomsnittlige formidlingsprosenten for hele utdanningsprogrammet blir ikke presist nok og vi ser derfor at dette har gjort det vanskelig for oppdragsgivere å vurdere hvilke bransjer eller lærefag som faktisk har «særlige behov» for flere læreplasser.
Behovet for læreplasser i de ulike lærefagene kan også variere imellom regioner og fylker. Slik vi forstår forskriften og veilederen til forskriften blir behovet for flere læreplasser vurdert ut fra nasjonal og ikke fylkesvis statistikk. Vi mener at det bør vurderes om læreplass-situasjonen i de enkelte fylkene bør ligge til grunn for vurdering av behovet for læreplasser. Dette betyr at en offentlig oppdragsgiver i Nordland vurderer behovet for læreplasser ut fra læreplass-situasjonen i Nordland fylke. Et argument for dette er at situasjonen, med hensyn til formidlingsprosent, for de enkelte lærefag kan være ulik mellom fylkene. Et annet argument er at videregående opplæring er et fylkeskommunalt ansvar. Strukturene for opplæringa og for søknad til læreplass er derfor tilpasset de enkelte fylkene. Et tredje argument er at hovedtyngden av søkere til lærlinger er i alderen 18-19 år. Disse ungdommene er relativt stedbundet. Å formidle lærlinger på tvers av landet kan dermed være arbeidskrevende. Et stort underskudd av lærlinger i ett fylke bør derfor løses gjennom virkemidler som lærlingeklausulen innad i fylket. Eksempelvis vil et særlig behov for læreplasser nasjonalt ikke bety at det er et særlig behov også i Troms eller i Rogaland. I Troms kan dekningen være god i tømrerfaget mens andre lærefag under det samme utdanningsprogrammet har særlige behov i Troms, men som ikke gjenspeiles i den nasjonale statistikken. Vi kan på den måten risikere at innsatsen settes inn på feil lærefag noe som igjen kan oppleves som merarbeid for oppdragsgiver og oppdragstaker.
Formidlingsstatistikk for de ulike lærefag er tilgjengelig også på fylkesnivå. Vi mener at en definisjon av behovet for læreplasser derfor må ta baseres på situasjonen i de enkelte lærefag og i formidlingsstatistikken i de enkelte fylkene. Dette kan i alle fall være mer presist når oppdragsgiver er en kommunal eller fylkeskommunal virksomhet.
Hvor mange søkere skal være uformidlet til læreplass for at det skal beskrives som et «særlig behov» for læreplasser? Situasjonen i dag er at om lag 75-78 prosent av søkerne til læreplass får et tilbud. Det er med andre ord en høy andel ungdommer som ikke får mulighet til å fullføre sin videregående opplæring med fagbrev. Dette er situasjonen i en lang rekke lærefag. Dagens forskrift (§7) definerer særlige behov når det er klart flere søkere til læreplass enn antall inngåtte lærekontrakter. Veilederen til forskriften er mer presis når den beskriver at det er et særlig behov for læreplasser når underdekningen på læreplasser er mer enn ti prosent av søkertallet. Dette betyr at det er et stort eller særlig behov for flere læreplasser i svært mange lærefag. Lærlingeklausulen vil med andre ord gjelde innenfor svært mange bransjer og kontraktsforhold.
Utdanningsforbundet Troms har ikke noe sterke synspunkt på om den prosentvise beskrivelse fra veilederen også bør komme inn i forskriftsteksten. Høringsnotatet sier ikke noe om hvor godt oppdragsgiverens kjenner til veilederen. Dersom forskriften ikke skal ha en presis beskrivelse i form av et prosenttall forutsetter dette at veilederen er like godt kjent og tilgjengelig for oppdragsgiver som selve forskriften. Utdanningsforbundet Troms støtter en beskrivelse av at det er særlige behov for læreplasser når det er mer enn 10 prosent av søkerne til ett lærefag som står uten læreplass ved forrige innsøkings år.
Utdanningsdirektoratet utarbeider statistikk som også beskriver situasjonen i de ulike fylkene, noe som gjør at det er mulig for en oppdragsgiver i Troms har tilgang til nødvendig data for å gjøre en vurdering.
Høringsnotatet gir ikke en uttømmende bekrivelse av hva som gjør det vanskelig for oppdragsgivers gjøre en vurdering av hva som betegnes som særlige behov. Vi tenker at endringen med å knytte behovet til det enkelte lærefag vil være en tydeliggjøring. God kjennskap til veileder og bruk av fylkesvis statistikk er endre tiltak som kan gjøre oppdragsgivers vurderingsarbeid enklere.
c) Er kravet om at minst ti prosent av arbeidet skal utføres av lærlinger hensiktsmessig, eller bør kravet settes høyere eller lavere?
Vi er enige i forslaget om å skjerpe kravet om bruk av lærlinger som er knyttet til kontraktsoppdrag. At antallet lærlinger følger størrelsen på kontraktsarbeidets omfang er etter vårt syn en hensiktsmessig endring. Dette vil styrke bedriftens behov for å aktivt integrere lærlingene i kontraktsarbeidet. Når minst 10 prosent av arbeidet skal utføres av lærlinger vil det bli en stor kostnad for bedriften å ikke bruke lærlingen i arbeidsoppgavene. Vi vurderer det slik at det er en langt større fare for at lærlinger blir sittende som «brakkelærlinger» når deltakelsen (arbeidstimer) i kontraktsoppdraget er marginal. Vi forstå at dette har vært utfordringen med dagens forskrift. Utdanningsforbundet Troms mener at det er svært viktig at forskriften endres slik at lærlingens andel av arbeidet er reel og at den skal være dokumenterbar i timelister.
Evalueringsrapporten viser at dagens ordning kan ha ført til det motsatte av det som var forskriftens hensikt. Brakkelærlinger, hvis eneste oppgave er å oppfylle kravene i kontrakten, får verken god nok opplæring eller positiv integrering i arbeidsfellesskapet. Departementet forslag om å et nasjonalt krav om 10 prosent vil ligge tett opp til de anbefalingene som bransjen selv har satt. Vi støtter dette forslaget.
d) Vil forslaget kunne bidra til en helhetlig fagutdanning fram til fagbrev, og avhjelpe
lærlingemangel der det er et problem?
Vi mener at forslaget skaper et godt grunnlag for å styrke formidlingen til læreplasser og dermed øke gjennomføringen i fagopplæringen. Som høringsnotatet påpeker viser evalueringsrapporten fra Oslo Economics at det er skapt flere læreplasser etter innføringen av lærlingsklausulen. Noe av den positive utviklingen i antallet læreplasser kan selvsagt å også være drevet av andre faktorer som f.eks. er godt arbeidsmarked med høy etterspørsel etter arbeidskraft og kompetanse.
Forskriftsendringene som er foreslått vil etter vårt syn forsterke de positive effektene av dagens forskrift. Høringsnotatet peker på sammenhengen mellom det å få tilbud om læreplass og gjennomføring av fagopplæringen. Å nå målsettingen med å avhjelpe læreplassmangel der det er et problem forutsetter etter vårt syn gode strukturer for samarbeid mellom offentlige oppdragsgivere, fagopplæringen på fylkesnivå og opplæringskontorene. Slike samarbeidsstrukturer eksiterer på fylkesnivå, men kan antakelig styrkes ytterligere med bakgrunn i forskriften.
Søkere til læreplass som ikke får, må velge alternative veier videre. Noen gjør omvalg til et annet utdanningsløp, noen takker ja til påbygging til generell studiekompetanse, mens andre fullfører ikke videregående opplæring. Søkere til læreplass har først og fremst ønske om å fullføre opplæringen dem har startet på. Forslaget vil, mener vi, forsterke den positive utviklingen som allerede er synlig. På den måten også bidra i retning av en helhetlig fagutdanning. Dagen situasjon er at nesten 1 av 4 søkere blir stående uten læreplass.
Dette gir ikke et bilde av en helhetlig fagutdanning, men heller en mulighet for mange, men langt fra alle. Det er et stort behov for fagarbeidere i arbeidsmarkedet. Når mange søkere til læreplass blir stående uten tilbud er det derfor grunn til å tro at strukturene rundt formidling til læreplass og virkemidlene for å drive formidlingen kan styrkes. Antall søkere til yrkesfaglige utdanningsprogram i videregående opplæring har økt, men er fortsatt lav i en del fag. En årsak kan etter vårt syn være at ungdommer ikke har opplevd opplæringa som helhetlig. Det har vært stor offentlig oppmerksomhet på frafallet i yrkesfaglige utdanningsprogram og da spesielt i overgangen mellom vg2 og vg3.
e) Hvordan vil regelendringen slå ut i behovet for eventuelt flere eller færre læreplasser i de enkelte lærefagene?
Kravene i forskriften vil styrke formidlingen av søkere til læreplasser og vil også øke antall læreplasser. En annet resultat av å styrke kravet til bruk av lærlinger kan også bli økt kunnskap om hvilke bransjer som har behov for flere eller færre lærlinger arbeidstakere. Dette kan igjen være kunnskap som kan ligge til grunn når dimensjoneringen av de ulike tilbudene i videregående opplæring skal tilpasses.
f) I hvilken grad vil forslaget føre til merarbeid for oppdragsgiver og oppdragstaker?
Som vi har vært inne på tidligere i dette høringssvaret mener vi endringsforslaget knyttet til begrepet «særlig behov» vi være til hjelp for oppdragsgiver og oppdragstaker.
Oppdragsgivere og oppdragstakere har, som det kommer fram i rapporten til Oslo Economics, gitt tilbakemelding på merarbeid knyttet til lærlingeklausulen og dagens forskrift. Selv om det ikke går tydelig fram i rapporten hva «merarbeidet» består i, vil vi tro at det å få tilgang til læreplass-søkere uten tilbud er en innsatskrevende faktor. Det kan derfor være formålstjenlig å se på hva som kan gjøre det enkles mulig å komme i kontakt med søkere til læreplass. Som omtalt tidligere i vårt svar tror vi at det kan føre til mindre arbeid dersom «særlige behov» for læreplasser blir definert ut fra læreplass-situasjonen i det enkelte lærefag og i det enkelte fylke.
Oppdragstakere kan også oppleve den øke andelen av arbeid som skal utføres av lærling som et merarbeid fordi dette krever flere ressurser til opplæring av lærlinger. På sikt vil bruk av lærlinger, etter vårt syn, likevel styrke bedriftens kompetanse og evne til verdiskaping.
Søkere til læreplass er en sammensatt gruppe med hensyn til oppnådd kompetanse etter gjennomført opplæring på vg1 og vg2. Gruppen av søkere som ikke har fått læreplass i den første perioden etter søknadsfrist kan være søkere med lavere oppnådd kompetanse og da større veilednings- og opplæringsbehov gjennom læretiden (vg3). Når høringsnotatet nevner at en økt formidling til læreplass vil gi økte kostnader er det derfor viktig å være bevisst på at en målsetting om høy formidling også kan bety økt kostnad knyttet til veiledning og en økt andel lærekandidater og søkere med lavere oppnådd kompetanse. Vi mener derimot ikke dette er et argument mot å sette grensen på 10 prosent. Alle kvalifiserte søkere har uavhengig av oppnådd kompetanse har rett til å fullføre opplæringen. Vi vil likevel sette lys på behovet for godt samarbeid mellom skole, opplæringskontorer og oppdragsgivere for å sikre gode overganger mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift. Å tilrettelegge for en god opplæring for søkere med lavere kompetanse kan oppleves som et merarbeid for oppdragstakere og da spesielt hvis kunnskapen om søkerne er mangelfull.
g) Hvilke tiltak kan mest effektivt styrke oppdragsgivernes kontraktsoppfølging av bestemmelser som skal styrke det seriøse arbeidslivet, herunder dette forslaget om fornyet lærlingklausul?
h) Kan ytterligere forenkling oppnås ved justering av forslaget, i så fall hvordan?
Spørsmålet er berørt i andre svar.
November 2023 - Fylkesstyret i Utdanningsforbundet Troms
Høringssvaret gjelder Kunnskapsdepartementets (KD) « forslag til endringer i forskrift av 17. desember 2016 nr. 1708 om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter, datert 14.08.23».
KD ønsker innspill på helheten i forslaget, og høringsinstansene særlig svarer på
spørsmålene nedenfor. Fylkesstyre i Utdanningsforbundet Troms har valgt å vektlegge spørsmål a, b, c, d og f i vårt høringssvar.
a) Vil forslaget bidra til å løse utfordringene som er skissert i kapittel 2.1 over i dette høringsnotatet?
b) Finnes det andre hensiktsmessige måter å definere når det er særskilt behov for læreplasser enn det
som høringsnotatet foreslår?
c) Er kravet om at minst ti prosent av arbeidet skal utføres av lærlinger hensiktsmessig, eller bør
kravet settes høyere eller lavere?
d) Vil forslaget kunne bidra til en helhetlig fagutdanning fram til fagbrev, og avhjelpe
lærlingemangel der det er et problem?
e) Hvordan vil regelendringen slå ut i behovet for eventuelt flere eller færre læreplasser i de enkelte
f) I hvilken grad vil forslaget føre til merarbeid for oppdragsgiver og oppdragstaker?
g) Hvilke tiltak kan mest effektivt styrke oppdragsgivernes kontraktsoppfølging av bestemmelser
som skal styrke det seriøse arbeidslivet, herunder dette forslaget om fornyet lærlingklausul?
h) Kan ytterligere forenkling oppnås ved justering av forslaget, i så fall hvordan?
Utdanningsforbundet Troms er positiv til helheten i forslaget. Forskriften har, som rapporten fra Oslo Economics viser, ført til at det er etableres flere læreplasser. Endringer i arbeidsmarkedet i retning av større grad av seriøsitet er mer krevende å måle, men som høringsnotatet fremhever er det grunn til å tro at bedrifter som er knyttet til lærlingeordningen ønsker å tilhøre den seriøse delen av arbeidslivet og samtidig være positiv bidragsyter i utviklingen av sin bransje.
Både ungdommer og voksne har rett til å fullføre videregående opplæring. Det har vært stor offentlig oppmerksomhet omkring den relativt store andelen ungdom og voksne som ikke har fullført påbegynt videregående opplæring. Årsakene til dette er sammensatte, men manglende tilgang til læreplasser er én viktig årsak. Fullføringsreformen fikk sin tilslutning i stortinget i 2021. Denne understreker gjennom sin mål- og situasjonsbeskrivelse behovet for økt innsats og for å utvikle ulike tiltak som kan styrke fullføringsgraden. Utdanningsforbundet Troms vurderer dages forskrift og forslag til endringen av denne som et virkemiddel som er i tråd med intensjonen i fullføringsreformen.
Yrkesfaglig opplæring i videregående forutsetter et tett samarbeid mellom det offentlig og de private virksomhetene. I mange lærefag er det først og fremst private bedrifter som er tilbydere av læreplasser. Ungdommer og voksne har rett til å fullføre videregående opplæring, men har ikke rett til læreplass. Det offentlige kan likevel lage rammer for egen virksomhet som bidrar til at private bedrifter stimuleres til å knytte seg til lærlingeordningen.
Offentlig sektor kan ikke gjennom lærlingeklausulen alene ta ansvaret for 100 prosent formidling til læreplass, men som evalueringen viser har forskriften bidratt til å styrke formidlingen. Bestemmelsene i forskriften vil redusere andelen læreplass-søkere som ikke fullfører fagopplæringa. Mangel på læreplasser fører til at for mange søkere gjør omvalg til andre utdanningsløp, avbryter opplæringa eller som må tilbys alternativ vg3 opplæring i skole.
Svar på høringsspørsmål:
a. Vil forslaget bidra til å løse utfordringene som er skissert i kapittel 2.1 over i dette høringsnotatet?
Vi oppfatter utfordringene som er skissert i kapittel 2.1 som følgende:
Utdanningsforbundet i Troms tror at de foreslåtte endringene av forskriften vil kunne gi en forsterking av de effektene som dagens forskrift har gitt. Rapporten i fra Oslo Economics har, slik vi leser den, identifisert utfordringer knyttet til dagens forskrift og praktisering av denne. Vi tenker at vårt svar på spørsmål a. blir besvart tydeligere i de neste spørsmålene.
Målsettinga med lærlingeklausulen er å styrke formidlinga i lærefag med «særlige behov». En gjennomsnittlig formidlingsprosent på under 80 prosent gir likevel indikasjoner på at der er behov for flere læreplasser i svært mange lærefag.
b) Finnes det andre hensiktsmessige måter å definere når det er særskilt behov for læreplasser enn det som høringsnotatet foreslår?
Ifølge høringsnotatet har oppdragsgivere gitt tilbakemelding på at det er vanskelig å vurdere hvilke bransjer som har særlige behov selv om formidlingsstaisikk er offentlig tilgjengelig. Vi oppfatter at utfordringen er knyttet til en definisjon av «særlige behov» som ikke er presis nok. Dagens forskrift definerer at det er et «særlig behov» for læreplasser når det er klart flere søkere til læreplass enn antall inngåtte lærekontrakter i et utdanningsprogram.
Et utdanningsprogram har opptil 50 underliggende lærefag. Situasjonen med hensyn til antall læreplasser og mangel på læreplasser varierer med de ulike lærefagene som hører til under et utdanningsprogram. Vi er enige i at det er en formålstjenlig endring å vurdere behovet for læreplasser på bakgrunn av det enkelte lærefag og ikke på bakgrunn av utdanningsprogrammet lærefaget hører til under. Å vurdere behovet for læreplasser med utgangspunkt i den gjennomsnittlige formidlingsprosenten for hele utdanningsprogrammet blir ikke presist nok og vi ser derfor at dette har gjort det vanskelig for oppdragsgivere å vurdere hvilke bransjer eller lærefag som faktisk har «særlige behov» for flere læreplasser.
Behovet for læreplasser i de ulike lærefagene kan også variere imellom regioner og fylker. Slik vi forstår forskriften og veilederen til forskriften blir behovet for flere læreplasser vurdert ut fra nasjonal og ikke fylkesvis statistikk. Vi mener at det bør vurderes om læreplass-situasjonen i de enkelte fylkene bør ligge til grunn for vurdering av behovet for læreplasser. Dette betyr at en offentlig oppdragsgiver i Nordland vurderer behovet for læreplasser ut fra læreplass-situasjonen i Nordland fylke. Et argument for dette er at situasjonen, med hensyn til formidlingsprosent, for de enkelte lærefag kan være ulik mellom fylkene. Et annet argument er at videregående opplæring er et fylkeskommunalt ansvar. Strukturene for opplæringa og for søknad til læreplass er derfor tilpasset de enkelte fylkene. Et tredje argument er at hovedtyngden av søkere til lærlinger er i alderen 18-19 år. Disse ungdommene er relativt stedbundet. Å formidle lærlinger på tvers av landet kan dermed være arbeidskrevende. Et stort underskudd av lærlinger i ett fylke bør derfor løses gjennom virkemidler som lærlingeklausulen innad i fylket. Eksempelvis vil et særlig behov for læreplasser nasjonalt ikke bety at det er et særlig behov også i Troms eller i Rogaland. I Troms kan dekningen være god i tømrerfaget mens andre lærefag under det samme utdanningsprogrammet har særlige behov i Troms, men som ikke gjenspeiles i den nasjonale statistikken. Vi kan på den måten risikere at innsatsen settes inn på feil lærefag noe som igjen kan oppleves som merarbeid for oppdragsgiver og oppdragstaker.
Formidlingsstatistikk for de ulike lærefag er tilgjengelig også på fylkesnivå. Vi mener at en definisjon av behovet for læreplasser derfor må ta baseres på situasjonen i de enkelte lærefag og i formidlingsstatistikken i de enkelte fylkene. Dette kan i alle fall være mer presist når oppdragsgiver er en kommunal eller fylkeskommunal virksomhet.
Hvor mange søkere skal være uformidlet til læreplass for at det skal beskrives som et «særlig behov» for læreplasser? Situasjonen i dag er at om lag 75-78 prosent av søkerne til læreplass får et tilbud. Det er med andre ord en høy andel ungdommer som ikke får mulighet til å fullføre sin videregående opplæring med fagbrev. Dette er situasjonen i en lang rekke lærefag. Dagens forskrift (§7) definerer særlige behov når det er klart flere søkere til læreplass enn antall inngåtte lærekontrakter. Veilederen til forskriften er mer presis når den beskriver at det er et særlig behov for læreplasser når underdekningen på læreplasser er mer enn ti prosent av søkertallet. Dette betyr at det er et stort eller særlig behov for flere læreplasser i svært mange lærefag. Lærlingeklausulen vil med andre ord gjelde innenfor svært mange bransjer og kontraktsforhold.
Utdanningsforbundet Troms har ikke noe sterke synspunkt på om den prosentvise beskrivelse fra veilederen også bør komme inn i forskriftsteksten. Høringsnotatet sier ikke noe om hvor godt oppdragsgiverens kjenner til veilederen. Dersom forskriften ikke skal ha en presis beskrivelse i form av et prosenttall forutsetter dette at veilederen er like godt kjent og tilgjengelig for oppdragsgiver som selve forskriften. Utdanningsforbundet Troms støtter en beskrivelse av at det er særlige behov for læreplasser når det er mer enn 10 prosent av søkerne til ett lærefag som står uten læreplass ved forrige innsøkings år.
Utdanningsdirektoratet utarbeider statistikk som også beskriver situasjonen i de ulike fylkene, noe som gjør at det er mulig for en oppdragsgiver i Troms har tilgang til nødvendig data for å gjøre en vurdering.
Høringsnotatet gir ikke en uttømmende bekrivelse av hva som gjør det vanskelig for oppdragsgivers gjøre en vurdering av hva som betegnes som særlige behov. Vi tenker at endringen med å knytte behovet til det enkelte lærefag vil være en tydeliggjøring. God kjennskap til veileder og bruk av fylkesvis statistikk er endre tiltak som kan gjøre oppdragsgivers vurderingsarbeid enklere.
c) Er kravet om at minst ti prosent av arbeidet skal utføres av lærlinger hensiktsmessig, eller bør kravet settes høyere eller lavere?
Vi er enige i forslaget om å skjerpe kravet om bruk av lærlinger som er knyttet til kontraktsoppdrag. At antallet lærlinger følger størrelsen på kontraktsarbeidets omfang er etter vårt syn en hensiktsmessig endring. Dette vil styrke bedriftens behov for å aktivt integrere lærlingene i kontraktsarbeidet. Når minst 10 prosent av arbeidet skal utføres av lærlinger vil det bli en stor kostnad for bedriften å ikke bruke lærlingen i arbeidsoppgavene. Vi vurderer det slik at det er en langt større fare for at lærlinger blir sittende som «brakkelærlinger» når deltakelsen (arbeidstimer) i kontraktsoppdraget er marginal. Vi forstå at dette har vært utfordringen med dagens forskrift. Utdanningsforbundet Troms mener at det er svært viktig at forskriften endres slik at lærlingens andel av arbeidet er reel og at den skal være dokumenterbar i timelister.
Evalueringsrapporten viser at dagens ordning kan ha ført til det motsatte av det som var forskriftens hensikt. Brakkelærlinger, hvis eneste oppgave er å oppfylle kravene i kontrakten, får verken god nok opplæring eller positiv integrering i arbeidsfellesskapet. Departementet forslag om å et nasjonalt krav om 10 prosent vil ligge tett opp til de anbefalingene som bransjen selv har satt. Vi støtter dette forslaget.
d) Vil forslaget kunne bidra til en helhetlig fagutdanning fram til fagbrev, og avhjelpe
lærlingemangel der det er et problem?
Vi mener at forslaget skaper et godt grunnlag for å styrke formidlingen til læreplasser og dermed øke gjennomføringen i fagopplæringen. Som høringsnotatet påpeker viser evalueringsrapporten fra Oslo Economics at det er skapt flere læreplasser etter innføringen av lærlingsklausulen. Noe av den positive utviklingen i antallet læreplasser kan selvsagt å også være drevet av andre faktorer som f.eks. er godt arbeidsmarked med høy etterspørsel etter arbeidskraft og kompetanse.
Forskriftsendringene som er foreslått vil etter vårt syn forsterke de positive effektene av dagens forskrift. Høringsnotatet peker på sammenhengen mellom det å få tilbud om læreplass og gjennomføring av fagopplæringen. Å nå målsettingen med å avhjelpe læreplassmangel der det er et problem forutsetter etter vårt syn gode strukturer for samarbeid mellom offentlige oppdragsgivere, fagopplæringen på fylkesnivå og opplæringskontorene. Slike samarbeidsstrukturer eksiterer på fylkesnivå, men kan antakelig styrkes ytterligere med bakgrunn i forskriften.
Søkere til læreplass som ikke får, må velge alternative veier videre. Noen gjør omvalg til et annet utdanningsløp, noen takker ja til påbygging til generell studiekompetanse, mens andre fullfører ikke videregående opplæring. Søkere til læreplass har først og fremst ønske om å fullføre opplæringen dem har startet på. Forslaget vil, mener vi, forsterke den positive utviklingen som allerede er synlig. På den måten også bidra i retning av en helhetlig fagutdanning. Dagen situasjon er at nesten 1 av 4 søkere blir stående uten læreplass.
Dette gir ikke et bilde av en helhetlig fagutdanning, men heller en mulighet for mange, men langt fra alle. Det er et stort behov for fagarbeidere i arbeidsmarkedet. Når mange søkere til læreplass blir stående uten tilbud er det derfor grunn til å tro at strukturene rundt formidling til læreplass og virkemidlene for å drive formidlingen kan styrkes. Antall søkere til yrkesfaglige utdanningsprogram i videregående opplæring har økt, men er fortsatt lav i en del fag. En årsak kan etter vårt syn være at ungdommer ikke har opplevd opplæringa som helhetlig. Det har vært stor offentlig oppmerksomhet på frafallet i yrkesfaglige utdanningsprogram og da spesielt i overgangen mellom vg2 og vg3.
e) Hvordan vil regelendringen slå ut i behovet for eventuelt flere eller færre læreplasser i de enkelte lærefagene?
Kravene i forskriften vil styrke formidlingen av søkere til læreplasser og vil også øke antall læreplasser. En annet resultat av å styrke kravet til bruk av lærlinger kan også bli økt kunnskap om hvilke bransjer som har behov for flere eller færre lærlinger arbeidstakere. Dette kan igjen være kunnskap som kan ligge til grunn når dimensjoneringen av de ulike tilbudene i videregående opplæring skal tilpasses.
f) I hvilken grad vil forslaget føre til merarbeid for oppdragsgiver og oppdragstaker?
Som vi har vært inne på tidligere i dette høringssvaret mener vi endringsforslaget knyttet til begrepet «særlig behov» vi være til hjelp for oppdragsgiver og oppdragstaker.
Oppdragsgivere og oppdragstakere har, som det kommer fram i rapporten til Oslo Economics, gitt tilbakemelding på merarbeid knyttet til lærlingeklausulen og dagens forskrift. Selv om det ikke går tydelig fram i rapporten hva «merarbeidet» består i, vil vi tro at det å få tilgang til læreplass-søkere uten tilbud er en innsatskrevende faktor. Det kan derfor være formålstjenlig å se på hva som kan gjøre det enkles mulig å komme i kontakt med søkere til læreplass. Som omtalt tidligere i vårt svar tror vi at det kan føre til mindre arbeid dersom «særlige behov» for læreplasser blir definert ut fra læreplass-situasjonen i det enkelte lærefag og i det enkelte fylke.
Oppdragstakere kan også oppleve den øke andelen av arbeid som skal utføres av lærling som et merarbeid fordi dette krever flere ressurser til opplæring av lærlinger. På sikt vil bruk av lærlinger, etter vårt syn, likevel styrke bedriftens kompetanse og evne til verdiskaping.
Søkere til læreplass er en sammensatt gruppe med hensyn til oppnådd kompetanse etter gjennomført opplæring på vg1 og vg2. Gruppen av søkere som ikke har fått læreplass i den første perioden etter søknadsfrist kan være søkere med lavere oppnådd kompetanse og da større veilednings- og opplæringsbehov gjennom læretiden (vg3). Når høringsnotatet nevner at en økt formidling til læreplass vil gi økte kostnader er det derfor viktig å være bevisst på at en målsetting om høy formidling også kan bety økt kostnad knyttet til veiledning og en økt andel lærekandidater og søkere med lavere oppnådd kompetanse. Vi mener derimot ikke dette er et argument mot å sette grensen på 10 prosent. Alle kvalifiserte søkere har uavhengig av oppnådd kompetanse har rett til å fullføre opplæringen. Vi vil likevel sette lys på behovet for godt samarbeid mellom skole, opplæringskontorer og oppdragsgivere for å sikre gode overganger mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift. Å tilrettelegge for en god opplæring for søkere med lavere kompetanse kan oppleves som et merarbeid for oppdragstakere og da spesielt hvis kunnskapen om søkerne er mangelfull.
g) Hvilke tiltak kan mest effektivt styrke oppdragsgivernes kontraktsoppfølging av bestemmelser som skal styrke det seriøse arbeidslivet, herunder dette forslaget om fornyet lærlingklausul?
h) Kan ytterligere forenkling oppnås ved justering av forslaget, i så fall hvordan?
Spørsmålet er berørt i andre svar.
November 2023 - Fylkesstyret i Utdanningsforbundet Troms