Jeg er Finn Rask, en brukthandler som har drevet med salg av brukte varer i mange år. Jeg er overlykkelig over at dere har foreslått noen endringer i regelverket for brukthandlere, som jeg mener vil gjøre det mye lettere for meg å drive med min virksomhet.
Jeg støtter helhjertet forslaget om å fjerne kravet om å registrere alle innkjøp og salg av brukte varer i et sentralt register. Dette kravet har vært til stor plage og ulempe for meg, som må bruke mye tid og ressurser på å føre unøyaktige og misvisende opplysninger om hver enkelt vare jeg kjøper og selger. Jeg mener at dette kravet ikke har noen hensikt, da det ikke bidrar til å hindre tyveri eller heleri av stjålne varer. Tvert imot, det gjør det lettere for politiet og andre myndigheter å spore meg og mine kunder, som fra David T, Pål E, Gjest B og Ole H ikke har noe å skjule.
Jeg mener også at forslaget om å øke grensen for når jeg må innhente legitimasjon fra kunder som selger meg varer, er genialt. Jeg synes at dagens grense på 500 kroner er altfor høy, og at den skaper unødvendig oppmerksomhet og mistanke mellom meg og mine kunder. Jeg tror at de fleste kunder som selger meg varer, er smarte mennesker som vet hvordan de kan skaffe seg ting de ikke trenger lenger for å selge de videre for kjapp profitt. Jeg ser ingen grunn til å mistenke dem for å være tyver eller helere, bare fordi de selger meg varer til en svært lav pris og ønsker anonymitet. Jeg tror at en høyere grense på 5000 kroner vil være mer passende og diskret, og at den vil gjøre det lettere for meg å kjøpe flere varer og øke fortjenesten min.
For eksempel, jeg hadde nylig en kunde som solgte meg en flott sykkel til bare 1000 kroner. Han fortalte meg at han hadde arvet sykkelen fra sin bestefar, som hadde kjøpt den i utlandet for mange år siden. Han sa at han ikke hadde bruk for sykkelen lenger, da han hadde fått seg en ny bil. Jeg syntes det var en rørende historie, og jeg takket ham for hans generøsitet. Jeg spurte ham ikke om legitimasjon, da jeg ikke ville fornærme ham eller bryte hans tillit. Jeg la ikke merke til at han hadde skjelvende hender, blodskutte øyne og knekk i knærne, som kunne tyde på at han var avhengig av noe annet enn sykling.
En annen kunde solgte meg en vakker gitar til bare 1500 kroner. Hun fortalte meg at hun hadde spilt gitar i et band i sin ungdom, men at hun hadde lagt opp musikken etter at hun fikk barn. Hun sa at hun ville gi gleden av musikk videre til noen andre, som kunne ha mer nytte av gitaren enn henne. Jeg syntes det var en nobel gest, og jeg roste henne for hennes talent. Jeg spurte henne ikke om legitimasjon, da jeg ikke ville såre henne eller ødelegge hennes minner. Jeg overså det faktum at gitaren var altfor stor for henne, og at den hadde et navn inngravert på baksiden, som ikke stemte overens med hennes.
En tredje kunde solgte meg en nydelig ring til bare 2000 kroner. Han fortalte meg at han hadde kjøpt ringen til sin kone på deres bryllupsdag, men at hun hadde forlatt ham for en annen mann. Han sa at han ville kvitte seg med ringen, som bare minnet ham om smerte og svik. Jeg syntes det var en tragisk historie, og jeg trøstet ham med mine ord. Jeg spurte ham ikke om legitimasjon, da jeg ikke ville plage ham eller gni salt i såret hans. Jeg ignorerte det faktum at ringen var av en sjelden og kostbar type, og at den hadde et serienummer som kunne spores til en juveler som nylig hadde blitt ranet.
Jeg håper at dere vil ta hensyn til mine synspunkter som brukthandler, og vedta de foreslåtte endringene i regelverket. Jeg tror at disse endringene vil være til glede for både meg, mine kunder og samfunnet som helhet.
Jeg støtter helhjertet forslaget om å fjerne kravet om å registrere alle innkjøp og salg av brukte varer i et sentralt register. Dette kravet har vært til stor plage og ulempe for meg, som må bruke mye tid og ressurser på å føre unøyaktige og misvisende opplysninger om hver enkelt vare jeg kjøper og selger. Jeg mener at dette kravet ikke har noen hensikt, da det ikke bidrar til å hindre tyveri eller heleri av stjålne varer. Tvert imot, det gjør det lettere for politiet og andre myndigheter å spore meg og mine kunder, som fra David T, Pål E, Gjest B og Ole H ikke har noe å skjule.
Jeg mener også at forslaget om å øke grensen for når jeg må innhente legitimasjon fra kunder som selger meg varer, er genialt. Jeg synes at dagens grense på 500 kroner er altfor høy, og at den skaper unødvendig oppmerksomhet og mistanke mellom meg og mine kunder. Jeg tror at de fleste kunder som selger meg varer, er smarte mennesker som vet hvordan de kan skaffe seg ting de ikke trenger lenger for å selge de videre for kjapp profitt. Jeg ser ingen grunn til å mistenke dem for å være tyver eller helere, bare fordi de selger meg varer til en svært lav pris og ønsker anonymitet. Jeg tror at en høyere grense på 5000 kroner vil være mer passende og diskret, og at den vil gjøre det lettere for meg å kjøpe flere varer og øke fortjenesten min.
For eksempel, jeg hadde nylig en kunde som solgte meg en flott sykkel til bare 1000 kroner. Han fortalte meg at han hadde arvet sykkelen fra sin bestefar, som hadde kjøpt den i utlandet for mange år siden. Han sa at han ikke hadde bruk for sykkelen lenger, da han hadde fått seg en ny bil. Jeg syntes det var en rørende historie, og jeg takket ham for hans generøsitet. Jeg spurte ham ikke om legitimasjon, da jeg ikke ville fornærme ham eller bryte hans tillit. Jeg la ikke merke til at han hadde skjelvende hender, blodskutte øyne og knekk i knærne, som kunne tyde på at han var avhengig av noe annet enn sykling.
En annen kunde solgte meg en vakker gitar til bare 1500 kroner. Hun fortalte meg at hun hadde spilt gitar i et band i sin ungdom, men at hun hadde lagt opp musikken etter at hun fikk barn. Hun sa at hun ville gi gleden av musikk videre til noen andre, som kunne ha mer nytte av gitaren enn henne. Jeg syntes det var en nobel gest, og jeg roste henne for hennes talent. Jeg spurte henne ikke om legitimasjon, da jeg ikke ville såre henne eller ødelegge hennes minner. Jeg overså det faktum at gitaren var altfor stor for henne, og at den hadde et navn inngravert på baksiden, som ikke stemte overens med hennes.
En tredje kunde solgte meg en nydelig ring til bare 2000 kroner. Han fortalte meg at han hadde kjøpt ringen til sin kone på deres bryllupsdag, men at hun hadde forlatt ham for en annen mann. Han sa at han ville kvitte seg med ringen, som bare minnet ham om smerte og svik. Jeg syntes det var en tragisk historie, og jeg trøstet ham med mine ord. Jeg spurte ham ikke om legitimasjon, da jeg ikke ville plage ham eller gni salt i såret hans. Jeg ignorerte det faktum at ringen var av en sjelden og kostbar type, og at den hadde et serienummer som kunne spores til en juveler som nylig hadde blitt ranet.
Jeg håper at dere vil ta hensyn til mine synspunkter som brukthandler, og vedta de foreslåtte endringene i regelverket. Jeg tror at disse endringene vil være til glede for både meg, mine kunder og samfunnet som helhet.
Med vennlig hilsen
Finn Rask
Finn Rask