Virke representerer 16 000 handelsbedrifter og mange virksomheter i frivillig sektor. Et økende antall av Virkes medlemmer ønsker å satse på utvikling av sirkulære forretningsmodeller, herunder bruktsalg.
Virke støtter departementets forslag om å oppheve brukthandelloven og -forskriften, jf alternativ 1, kapittel 4.2.1. Virke mener at loven er utdatert i lys av den digitale utviklingen og økte krav til bærekraft og at hovedtyngden av elementer i loven mangler en saklig begrunnelse.
Oppheving av brukthandelloven vil etter Virkes mening være et viktig forenklingstiltak for næringslivet, en nødvendig tilpasning til den digitale utviklingen og føre til økt bærekraftig verdiskaping og utvikling av nye sirkulære forretningsmodeller. Virke peker på alternative hjemler og nye virkemidler for å bekjempe heleri og ulovlig vareomsetning.
Hvorfor brukthandelloven bør oppheves
Brukthandelloven har som formål å forebygge og bekjempe ulovlig omsetning av brukte varer. Bærekraftig verdiskaping var ikke et formål som ble vektlagt da loven ble til på 1990-tallet, og sirkulær økonomi er et begrep som da var ukjent. Netthandel, digitale plattformer for omsetning av brukte varer og digital samhandling og rapportering var heller ikke present på den tiden. Brukthandelloven er ikke tilpasset den digitale utviklingen, og loven er i dag en barriere mot utvikling av sirkulære forretningsmodeller knyttet til bruktsalg i handelen.
Brukthandelloven er etter Virkes syn mer en kostnad for alle de seriøse bedriftene enn et virkemiddel mot de useriøse . Brukthandelloven innebærer økonomiske og administrative kostnader for handelsbedrifter i form av søknad om løyve for butikker som skal drive med bruktsalg, krav om protokollføring og oppbevaring av kundeopplysninger, krav om oppbevaring av varer med mer. Påleggene i loven rammer fysiske butikker, og i enda større grad netthandel. Lovkravene er overhodet ikke tilpasset en virkelighet der varer i økende grad handles på nettet, og der forretningskonsepter i handelen tilpasses dette handlemønsteret.
Verken samfunnet eller næringslivet tjent med lovkrav som pålegger brukthandelaktører økte administrative byrder, slik brukthandelloven gjør. Frivillige virksomheter har allerede fått unntak fra brukthandellovens bestemmelser. Det er bra. Brukthandelloven rammer imidlertid bredt, bl.a bransjer som sport, tekstil, byggevarer, utstyr, møbel og interiør. Virke har de seneste rene fått flere meldinger om at handelsbedrifter som vurderer å satse på å ta inn brukte varer, bearbeide dem og selge dem på nytt, dropper dette i møte med alle de byråkratiske, tidkrevende og kostnadsdrivende kravene i brukthandelloven.
For det første mener vi det er meningsløst at seriøse handelsbedrifter skal måtte søke løyve hos politiet for å drive bruktsalg. Lokale politikontorer kan som kjent ha lang ventetid. Bedrifter må ofte vente i mange måneder for å få løyve. Det er også grunn til å stille spørsmål om dette er effektiv ressursbruk hos politiet.
For det andre er kravene rundt protokoll og merking av bruktvarer en vesentlig hemsko. Loven har virket i mange tiår med manuell protokollføring. Men nå er bokføring og merverdirapportering digitalisert, og seriøse bedrifter som vil drive med bruktsalg har digitale regnskapssystemer som kan følge ethvert innkjøp fra leverandør, med kjøpesum, betaling, artikkelnummer, artikkelspesifikasjon osv. helt frem til hvem salget er utført til og til hvilken pris. Denne digitaliseringen har vært drevet av offentlige myndigheter, særlig skattemyndighetene, bl.a. begrunnet med at bedriftene skal slippe manuelle registrerings, oppbevarings-, og innrapporteringsprosesser. Myndighetene møter seg selv i døren når bedriftene likevel må drive med dobbelt bokholderi på grunn av brukthandelloven. EU har varslet økte krav til produktmerking, blant annet i form av digitale produktpass koplet mot produktregister. Også dette vil bidra til å gjøre manuell vareregistrering utdatert. For det tredje er oppbevaringsplikten problematisk. I dag er det slik at etter innkjøp av en brukt vare må denne oppbevares på eget lager i 14 dager før den næringsdrivende kan bearbeide varen og selge den. Med dagens krav til høy omløpstid er dette etter vårt syn svært unødvendig og kostnadsdrivende for handelen. Etter Virkes syn mangler oppbevaringsplikten en saklig begrunnelse, og vi kan heller ikke se at dette er belyst i høringsnotatet.
Kontroll av slike krav utføres sjelden, og burde heller ikke være nødvendig. Ofte er det slik at handelsbedriften har kunnskap om bruktvaren, f.eks dersom den opprinnelig er solgt i egen butikk. Det burde være tilstrekkelig at bedriften holder igjen varer der det er mistanke om heleri, og at politiet evt kontaktes. En slik løsning ville være mindre ressursbelastende for politiet og samtidig hensynta bedriftens behov for å ha et levedyktig brukthandelskonsept.
Behov for oppdaterte virkemidler
Departementet skriver i innledningen til kapittel 4 i høringsnotatet at hensynet til størst mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammer og ønsket om å tilrettelegge for en mer sirkulær økonomi bør balanseres mot hensynet til å forebygge og bekjempe ulovlig omsetning av brukte varer. Virke har ikke hatt noe ønske om å sette de to hensynene opp mot hverandre. Virke har anført at brukthandelloven er til hinder for bærekraftig verdiskaping og utdatert i lys av den digitale utviklingen. Virke har også anført at heleri kan bekjempes med andre lovhjemler, og peker særlig på straffeloven og straffeprosessloven, se nedenfor.
Brukthandelloven er, slik Virke ser det, ikke et egnet og kostnadseffektivt virkemiddel til å bekjempe heleri i handelen. Løyveordningen gir politiet mulighet til å hindre visse aktører i å etablere brukthandelvirksomhet. Men, som departementet påpeker i kapittel 3.2.4, også straffeloven gir myndighetene hjemmel til å holde enkeltaktører utenfor en gitt bransje. Videre gir straffeprosessloven hjemmel til å ransake oppbevaringssted mm for varer der det er skjellig grunn til mistanke om ulovlig omsetning/heleri, jf kapittel 3.2.6.
Virke mener at bestemmelsene i straffeloven og straffeprosessloven burde gi tilstrekkelige virkemidler for å etterforske og forebygge helerivirksomhet. Dette kan styrkes ved å gi politiet økt adgang til å føre kontroll. Slik kontroll bør rettes mot enkelte bransjer der heleri og useriøsitet har vært en utfordring. Bilbransjen har pekt på behov for mer oppfølging fra politiet mot ulovlig bruktbilsalg. Dette bør følges opp.
En rekke lover og rapporteringskrav er oppdatert i lys av den digitale utviklingen, f.eks bokføringsloven, lov om toll og vareførsel og merverdiavgiftsloven, for å nevne noen aktuelle lover. Brukthandelloven fremstår som kontrær til disse oppdateringene.
Samtidig er det behov for reguleringstiltak som er tilpasset den digitale utviklingen. I denne sammenhengen er det særlig aktuelt å peke på utviklingen av digitale plattformer, som står for en raskt økende andel av omsetning av varer generelt og bruktvarer spesielt. Med Digital Services Act (DSA) har EU innført nye virkemidler for å bekjempe ulovlig innhold på de digitale plattformene. I kjølvannet av DSA har EU vedtatt skjerpede produktsikkerhetsregler (General Product Safety Regulation) og vedtar snart nye produktansvarsregler (Product Liability Directive), som innebærer at plattformaktører har direkte ansvar for varene som omsettes på plattformene, at de i ulike sammenhenger ikke kan hjemme seg bak en «usynlig selger» på den digitale markedsplassen og at plattformer utenfor EU må ha stedlige representanter i det indre marked dersom de markedsfører og selger varer til europeiske forbrukere.
Dette vil være viktige virkemidler mot ulovlige varer. Det er derfor et tankekors at DSA ikke er tatt inn i EØS-avtalen, et år etter at EU har vedtatt reglene. Virke ber departementet bidra til å sette fortgang i norske myndigheters oppfølging av DSA og produktsikkerhets- og ansvarsregler som er tilpasset den digitale utviklingen.
Virke støtter departementets forslag om å oppheve brukthandelloven og -forskriften, jf alternativ 1, kapittel 4.2.1. Virke mener at loven er utdatert i lys av den digitale utviklingen og økte krav til bærekraft og at hovedtyngden av elementer i loven mangler en saklig begrunnelse.
Oppheving av brukthandelloven vil etter Virkes mening være et viktig forenklingstiltak for næringslivet, en nødvendig tilpasning til den digitale utviklingen og føre til økt bærekraftig verdiskaping og utvikling av nye sirkulære forretningsmodeller. Virke peker på alternative hjemler og nye virkemidler for å bekjempe heleri og ulovlig vareomsetning.
Hvorfor brukthandelloven bør oppheves
Brukthandelloven har som formål å forebygge og bekjempe ulovlig omsetning av brukte varer. Bærekraftig verdiskaping var ikke et formål som ble vektlagt da loven ble til på 1990-tallet, og sirkulær økonomi er et begrep som da var ukjent. Netthandel, digitale plattformer for omsetning av brukte varer og digital samhandling og rapportering var heller ikke present på den tiden. Brukthandelloven er ikke tilpasset den digitale utviklingen, og loven er i dag en barriere mot utvikling av sirkulære forretningsmodeller knyttet til bruktsalg i handelen.
Brukthandelloven er etter Virkes syn mer en kostnad for alle de seriøse bedriftene enn et virkemiddel mot de useriøse . Brukthandelloven innebærer økonomiske og administrative kostnader for handelsbedrifter i form av søknad om løyve for butikker som skal drive med bruktsalg, krav om protokollføring og oppbevaring av kundeopplysninger, krav om oppbevaring av varer med mer. Påleggene i loven rammer fysiske butikker, og i enda større grad netthandel. Lovkravene er overhodet ikke tilpasset en virkelighet der varer i økende grad handles på nettet, og der forretningskonsepter i handelen tilpasses dette handlemønsteret.
Verken samfunnet eller næringslivet tjent med lovkrav som pålegger brukthandelaktører økte administrative byrder, slik brukthandelloven gjør. Frivillige virksomheter har allerede fått unntak fra brukthandellovens bestemmelser. Det er bra. Brukthandelloven rammer imidlertid bredt, bl.a bransjer som sport, tekstil, byggevarer, utstyr, møbel og interiør. Virke har de seneste rene fått flere meldinger om at handelsbedrifter som vurderer å satse på å ta inn brukte varer, bearbeide dem og selge dem på nytt, dropper dette i møte med alle de byråkratiske, tidkrevende og kostnadsdrivende kravene i brukthandelloven.
For det første mener vi det er meningsløst at seriøse handelsbedrifter skal måtte søke løyve hos politiet for å drive bruktsalg. Lokale politikontorer kan som kjent ha lang ventetid. Bedrifter må ofte vente i mange måneder for å få løyve. Det er også grunn til å stille spørsmål om dette er effektiv ressursbruk hos politiet.
For det andre er kravene rundt protokoll og merking av bruktvarer en vesentlig hemsko. Loven har virket i mange tiår med manuell protokollføring. Men nå er bokføring og merverdirapportering digitalisert, og seriøse bedrifter som vil drive med bruktsalg har digitale regnskapssystemer som kan følge ethvert innkjøp fra leverandør, med kjøpesum, betaling, artikkelnummer, artikkelspesifikasjon osv. helt frem til hvem salget er utført til og til hvilken pris. Denne digitaliseringen har vært drevet av offentlige myndigheter, særlig skattemyndighetene, bl.a. begrunnet med at bedriftene skal slippe manuelle registrerings, oppbevarings-, og innrapporteringsprosesser. Myndighetene møter seg selv i døren når bedriftene likevel må drive med dobbelt bokholderi på grunn av brukthandelloven. EU har varslet økte krav til produktmerking, blant annet i form av digitale produktpass koplet mot produktregister. Også dette vil bidra til å gjøre manuell vareregistrering utdatert. For det tredje er oppbevaringsplikten problematisk. I dag er det slik at etter innkjøp av en brukt vare må denne oppbevares på eget lager i 14 dager før den næringsdrivende kan bearbeide varen og selge den. Med dagens krav til høy omløpstid er dette etter vårt syn svært unødvendig og kostnadsdrivende for handelen. Etter Virkes syn mangler oppbevaringsplikten en saklig begrunnelse, og vi kan heller ikke se at dette er belyst i høringsnotatet.
Kontroll av slike krav utføres sjelden, og burde heller ikke være nødvendig. Ofte er det slik at handelsbedriften har kunnskap om bruktvaren, f.eks dersom den opprinnelig er solgt i egen butikk. Det burde være tilstrekkelig at bedriften holder igjen varer der det er mistanke om heleri, og at politiet evt kontaktes. En slik løsning ville være mindre ressursbelastende for politiet og samtidig hensynta bedriftens behov for å ha et levedyktig brukthandelskonsept.
Behov for oppdaterte virkemidler
Departementet skriver i innledningen til kapittel 4 i høringsnotatet at hensynet til størst mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammer og ønsket om å tilrettelegge for en mer sirkulær økonomi bør balanseres mot hensynet til å forebygge og bekjempe ulovlig omsetning av brukte varer. Virke har ikke hatt noe ønske om å sette de to hensynene opp mot hverandre. Virke har anført at brukthandelloven er til hinder for bærekraftig verdiskaping og utdatert i lys av den digitale utviklingen. Virke har også anført at heleri kan bekjempes med andre lovhjemler, og peker særlig på straffeloven og straffeprosessloven, se nedenfor.
Brukthandelloven er, slik Virke ser det, ikke et egnet og kostnadseffektivt virkemiddel til å bekjempe heleri i handelen. Løyveordningen gir politiet mulighet til å hindre visse aktører i å etablere brukthandelvirksomhet. Men, som departementet påpeker i kapittel 3.2.4, også straffeloven gir myndighetene hjemmel til å holde enkeltaktører utenfor en gitt bransje. Videre gir straffeprosessloven hjemmel til å ransake oppbevaringssted mm for varer der det er skjellig grunn til mistanke om ulovlig omsetning/heleri, jf kapittel 3.2.6.
Virke mener at bestemmelsene i straffeloven og straffeprosessloven burde gi tilstrekkelige virkemidler for å etterforske og forebygge helerivirksomhet. Dette kan styrkes ved å gi politiet økt adgang til å føre kontroll. Slik kontroll bør rettes mot enkelte bransjer der heleri og useriøsitet har vært en utfordring. Bilbransjen har pekt på behov for mer oppfølging fra politiet mot ulovlig bruktbilsalg. Dette bør følges opp.
En rekke lover og rapporteringskrav er oppdatert i lys av den digitale utviklingen, f.eks bokføringsloven, lov om toll og vareførsel og merverdiavgiftsloven, for å nevne noen aktuelle lover. Brukthandelloven fremstår som kontrær til disse oppdateringene.
Samtidig er det behov for reguleringstiltak som er tilpasset den digitale utviklingen. I denne sammenhengen er det særlig aktuelt å peke på utviklingen av digitale plattformer, som står for en raskt økende andel av omsetning av varer generelt og bruktvarer spesielt. Med Digital Services Act (DSA) har EU innført nye virkemidler for å bekjempe ulovlig innhold på de digitale plattformene. I kjølvannet av DSA har EU vedtatt skjerpede produktsikkerhetsregler (General Product Safety Regulation) og vedtar snart nye produktansvarsregler (Product Liability Directive), som innebærer at plattformaktører har direkte ansvar for varene som omsettes på plattformene, at de i ulike sammenhenger ikke kan hjemme seg bak en «usynlig selger» på den digitale markedsplassen og at plattformer utenfor EU må ha stedlige representanter i det indre marked dersom de markedsfører og selger varer til europeiske forbrukere.
Dette vil være viktige virkemidler mot ulovlige varer. Det er derfor et tankekors at DSA ikke er tatt inn i EØS-avtalen, et år etter at EU har vedtatt reglene. Virke ber departementet bidra til å sette fortgang i norske myndigheters oppfølging av DSA og produktsikkerhets- og ansvarsregler som er tilpasset den digitale utviklingen.