Høringsuttalelse ifm forslag til endring av Trossamfunnsloven
Høringsfrist : 15. oktober 2023
Avsender: Høyskolen for ledelse og teologi (HLT) er en akkreditert høyskole som eies av Baptistkirken Norge og Filadelfiakirken Oslo på vegne av Pinsebevegelsen. Skolen tilbyr utdannelse innen teologi og ledelse, samt religion og samfunnsfag. En god del av lederne i skolens eierorganisasjoner har sin utdannelse ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT).
Både Baptistkirken Norge og i Den norske pinsebevegelsen har det vi kaller et kongregasjonalistisk syn på lokalmenigheten, som verdsetter autonomien i den lokale menighet. I Pinsebevegelsen er i tillegg mange av de lokale menighetene registrert som egne trossamfunn i dagens trossamfunnslov. Dermed er det mange kirker som vil rammes av innstrammingene i lovforslaget, ikke minst når det gjelder kravene om medlemsantall.
HLT vil derfor fraråde at staten gjennomfører en slik omfattende inngripen i menighetenes indre anliggender, både når det gjelder forslaget om kjønnskvotering og krav om minimumsantall medlemmer. HLT vil i vår uttalelse minne regjeringen om at både religionsfriheten og organisasjonsfriheten nettopp skal sikre organisasjoner og trossamfunn sin rett til å jobbe for eget formål, organisere seg selv etter egne prioriteringer og treffe strategiske valg i henhold til egen visjon og; uten at statsmakten griper inn .
Prinsippet om støtte til trossamfunnene
Som kjent var frimenigheter tidligere under et annet regelverk enn Den norske statskirke, noe som ble endret da kirke og stat ble adskilt. Samtidig lyder Grunnlovens § 16; «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangeliskluthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje .» (merk: vår utheving)
Bakgrunnen for støtteordningene til trossamfunnene utenom Den norske kirke var det man tidligere kalte Kirkeskatten, hvor staten bevilget midler til Den norske kirke, mens medlemmer i andre trossamfunn fikk sin «andel» av kirkeskatten gitt til det kirkesamfunnet som de faktisk tilhørte. Dette skulle sikre en slags likebehandling, slik også den sist setningen i dagens § 16 i Grunnloven legger opp til.
Allerede i første setning av Grunnlovens § 16; « Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse » legges premisset om likebehandling, et prinsipp som nå står på spill dersom regjeringen skal detaljstyre menigheters indre anliggende, som for eks. teologisk overbevisning og hvordan menigheten organiserer sin virksomhet.
Livssynsmangfoldet i Norge
Som et åpent demokratisk samfunn bør regjeringen jobbe for å fremme et livssynsåpent samfunn. De norske frimenighetene har vært viktige sivilsamfunnsaktører, både innen grasrotengasjement og ved demokratibygging i Norge helt siden Hans Nielsen Hauge. Lokale menigheter og bedehus har fremmet deltagelse og engasjement, ordninger for medlemskap og demokratiske medlemsprosesser, og ikke minst et betydelig diakonalt og misjonalt arbeid for de utslåtte og sårbare i samfunnet. Dette arbeidet bør anerkjennes og verdsettes, fremfor å detalj-kontrolleres og mistenkeliggjøres.
Små og mellomstore menigheter og forsamlinger utgjør en betydelig andel av livssynsmangfoldet i Norge. I tillegg finnes hundrevis av migrantmenigheter i Norge innen samme kategori, små og mellomstore menigheter. Forslaget om å kreve et minimumsantall på 500 medlemmer vil bryte med prinsippet om likebehandling, og bety en vesentlig inngripen i disse menighetenes arbeid.
Mange migrantmenighetene er relativt nye, og har ikke det samme tilfanget av medlemmer som folkekirken Den norske kirke har. Allikevel betyr disse forsamlingene veldig mye for integrering, språkopplæring, arbeidstrening, demokratibygging osv. for immigrantene. Å straffe dem med urimelige krav om antall menigheter vil være svært skadelig for denne gruppen menigheter, og oppleves for medlemmene som en ekstremt urettferdig forskjellsbehandling. Kanskje burde komiteen tillate seg et besøk i en migrantmenighet en søndag, for å se hvilket verdifullt bidrag de er for livssynssektoren.
Forslaget om å øke minimumsantallet medlemmer i kirkesamfunnene vil i sin helhet diskriminere frimenigheter i forhold til Den norske kirke. Mange av kirkesamfunnene hvor den lokale menigheten registreres som eget kirkesamfunn (og eget rettssubjekt) gjør dette av teologiske årsaker. For eksempel innen Pinsebevegelsen har mange en overbevisning om at den lokale menighet skal være selvstendig, og stå på egne ben, både når det gjelder økonomi og forvaltning av andre goder, som lokaliteter og stillinger, osv.
Når regjeringen foreslår å stille krav til et økt antall medlemmer forstås dette som at organisasjonsformen med selvstendige lokale menigheter ikke er ønsket, og aktivt motarbeidet, i lovforslaget. Dermed griper staten inn i trossamfunnets rett til å ha en overbevisning knyttet til virksomhetens formål og virksomhet. Vi mener dette bryter med Religionsfriheten, slik den er definert i EMK, artikkel 11; 2. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli undergitt andre innskrenkninger enn de som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet , for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Denne artikkel skal ikke hindre at lovlige innskrenkninger blir pålagt utøvelsen av disse rettigheter for medlemmene av de væpnede styrker, av politiet og av statsforvaltningen.»
Å være et lite eller mellomstort kirkesamfunn er ikke en trussel mot demokratiet, nasjonal sikkerhet eller offentlig trygghet. Det er heller ingen sammenheng mellom antall medlemmer og hvor demokratisk et kirkesamfunn er organisert. Dermed mener vi at et krav om økt antall medlemmer er et unødvendig og uriktig inngrep, som faktisk truer både religionsfriheten, trosfriheten, og organisasjonsfriheten. Vi vil advare regjeringen på det sterkeste om å sette slike begrensninger på hva som kan være et trossamfunn.
Å be mindre trossamfunn om å fusjonere (slå seg sammen med) noen større er også en urimelig inngripen i kirkesamfunnenes teologiske frihet. De kan da ikke tvinges til å slå seg sammen med noen som tror annerledes, underviser annerledes og har andre tradisjoner. Dette ville bryte med kirkesamfunnets egen teologisk overbevisning, lære og egenart. Religionsfrihetens formål er jo nettopp å verne om at staten skal gripe inn i lærespørsmål, overbevisninger og tradisjoner. Denne type meningstvang bør rett og slett være utenkelig i et moderne demokrati, som det norske.
Forsamlingsfriheten må både innbefatte at man fritt kan melde seg ut og inn i ulike trossamfunn, som individ, men også at staten ikke skal tvangs-fusjonere trossamfunn som ikke oppfyller en ønsket størrelse hva gjelder antall medlemmer.
Støtteordninger knyttet til teologisk overbevisning:
Grunnloven skal sikre at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Dermed bærer det galt av sted når staten krever endringer som rokker ved medlemmene av et kirkesamfunn sine overbevisninger og lære.
Når en menighet eller et kirkesamfunn har vært en del av en støtteordning siden ordningen ble innført, deretter faller utenfor ifm innføring av krav som medlemmene, av sin teologiske overbevisning, ikke kan følge: Da rammes dette av diskrimineringsvernet, og staten har ikke understøttet alle tros- og livssynssamfunnene på lik linje.
I staten Norge er det lagt opp til at sivilsamfunnsaktører tilgodeses med økonomiske midler for å drive sin virksomhet, ikke minst har staten et slikt ansvar overfor kirkesamfunnene. Å ekskludere en andel av kirkesamfunnene pga antall medlemmer er IKKE en begrensning som er nødvendig i et demokratisk samfunn, eller en ønskelig inngripen i religionsfriheten. Endringsforslaget må derfor forstås som diskriminerende.
Juridisk vil slike begrensninger også ramme individets rett til privatliv, dersom mennesker fratas deres mulighet til å melde seg inn i tros- og livssynssamfunn der hvor trossamfunn legges ned og stenges på bakgrunn av bestemmelser i ny trossamfunnslov. Mange av de små trossamfunnene har eksistert i over 150 år, og har røtter for eksempel tilbake til haugianerne.
Et forslag om at mindre trossamfunn bør slå seg sammen er uhørt, både av teologiske, tradisjonsmessige, og språklige årsaker. Trossamfunns-mangfoldet i Norge er stort, og det skal det også være. Vi ønsker IKKE større ensretting av tro og tanke! En så sterk bruk av trang kan faktisk være ødeleggende for organisasjonsdemokratiet i disse virksomhetene, jf. Bruk av tvang for å slå sammen mindre kommuner til enheter hvor folk ikke kjenner seg hjemme. (Her er eksemplene mange).
Kjønnskvotering i trossamfunn:
Vi vil også, på det sterkeste, fraråde bruk av tvang når det gjelder valg av lederskap, styre, eldsteråd eller menighetsråd. Sivilsamfunnssektoren er avhengig av at det er dedikerte frivillige som bidrar i alle ledd, og har ikke lønnsmidler å tilby når de rekrutterer til slike verv. Vi vil fastholde at det viktigere at sektoren får dedikerte mennesker i styrende råd og ledergrupper, enn at disse er av et bestemt kjønn.
I tillegg er kravet om 60/40% urimelig med tanke på variasjonen i størrelsen på beslutningsorganene som det rekrutteres til. Noen har mindre ledergrupper, mens andre har store råd. I begge tilfeller er kompetanse på rådsmedlemmene/styremedlemmene/ ledergruppa langt mer avgjørende enn hvilke kjønn de har. I tillegg ser vi hvordan kjønnskvotering har blitt misbrukt for eksempel ved tildeling av studieplasser og andre ordninger den siste tiden.
Når det gjelder kirkesamfunnene og menighetene som vi kjenner til, og betjener, så vet vi at det tilstrebes en bredde i de styrende organer, både hva gjelder alder, kjønn, kompetanse, yrkeserfaring bakgrunn, osv. Å pålegge trossamfunnene enda et krav vil være en uønsket og alvorlig inngripen, som heller kan skape mindre demokrati enn mer, for eksempel ved at lite motiverte ledere kvoteres inn av andre grunner enn kompetanse og engasjement for kirkesamfunnets formål, men kun for å fylle opp en kvote av «ønsket» kjønn.
Spesielt vil dette ramme mindre menigheter, migrantmenigheter og menigheter i oppstartsfasen. Å tvinge et slikt krav på de mange menighets-gründerne vil svekke både initiativ og kreativitet, i tillegg til at det rammer organisasjonsfriheten og privatlivet; retten til å starte opp en menighetsvirksomhet. Spesielt vil dette ramme hardt på mindre befolkede steder og i rurale områder.
Avslutningsvis vil vi dermed anbefale Barne- og familiedepartementet på det sterkeste å beholde et lavt miminumsantall medlemmer (50 medlemmer) for å kunne registrere et trossamfunn, noe som fremmer inkludering av flere trossamfunn, og som beholder mangfoldet innen tros- og livssynsfeltet.
Vi vil også be regjeringen vise varsomhet i sin inngripen når det gjelder krav til kjønn i de styrende organene i trossamfunnene. Frivilligheten har ikke forutsetninger for å «tvinge» medlemmer inn i styreverv eller lederroller, kun basert på kjønn. Dermed frykter vi at slike krav snarere svekke, istedenfor å styrke, demokrati og deltagelse i trossamfunnene. Både krever det en viss størrelse, og det svekker mulighetene til å velge personer basert på kompetanse og erfaring fremfor «kvotefyll».
På vegne av Høyskolen for ledelse og teologi (HLT) ved Asbjørn Simonnes og Anne Lise Søvde Valle
Høringsfrist : 15. oktober 2023
Avsender: Høyskolen for ledelse og teologi (HLT) er en akkreditert høyskole som eies av Baptistkirken Norge og Filadelfiakirken Oslo på vegne av Pinsebevegelsen. Skolen tilbyr utdannelse innen teologi og ledelse, samt religion og samfunnsfag. En god del av lederne i skolens eierorganisasjoner har sin utdannelse ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT).
Både Baptistkirken Norge og i Den norske pinsebevegelsen har det vi kaller et kongregasjonalistisk syn på lokalmenigheten, som verdsetter autonomien i den lokale menighet. I Pinsebevegelsen er i tillegg mange av de lokale menighetene registrert som egne trossamfunn i dagens trossamfunnslov. Dermed er det mange kirker som vil rammes av innstrammingene i lovforslaget, ikke minst når det gjelder kravene om medlemsantall.
HLT vil derfor fraråde at staten gjennomfører en slik omfattende inngripen i menighetenes indre anliggender, både når det gjelder forslaget om kjønnskvotering og krav om minimumsantall medlemmer. HLT vil i vår uttalelse minne regjeringen om at både religionsfriheten og organisasjonsfriheten nettopp skal sikre organisasjoner og trossamfunn sin rett til å jobbe for eget formål, organisere seg selv etter egne prioriteringer og treffe strategiske valg i henhold til egen visjon og; uten at statsmakten griper inn .
Prinsippet om støtte til trossamfunnene
Som kjent var frimenigheter tidligere under et annet regelverk enn Den norske statskirke, noe som ble endret da kirke og stat ble adskilt. Samtidig lyder Grunnlovens § 16; «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangeliskluthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje .» (merk: vår utheving)
Bakgrunnen for støtteordningene til trossamfunnene utenom Den norske kirke var det man tidligere kalte Kirkeskatten, hvor staten bevilget midler til Den norske kirke, mens medlemmer i andre trossamfunn fikk sin «andel» av kirkeskatten gitt til det kirkesamfunnet som de faktisk tilhørte. Dette skulle sikre en slags likebehandling, slik også den sist setningen i dagens § 16 i Grunnloven legger opp til.
Allerede i første setning av Grunnlovens § 16; « Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse » legges premisset om likebehandling, et prinsipp som nå står på spill dersom regjeringen skal detaljstyre menigheters indre anliggende, som for eks. teologisk overbevisning og hvordan menigheten organiserer sin virksomhet.
Livssynsmangfoldet i Norge
Som et åpent demokratisk samfunn bør regjeringen jobbe for å fremme et livssynsåpent samfunn. De norske frimenighetene har vært viktige sivilsamfunnsaktører, både innen grasrotengasjement og ved demokratibygging i Norge helt siden Hans Nielsen Hauge. Lokale menigheter og bedehus har fremmet deltagelse og engasjement, ordninger for medlemskap og demokratiske medlemsprosesser, og ikke minst et betydelig diakonalt og misjonalt arbeid for de utslåtte og sårbare i samfunnet. Dette arbeidet bør anerkjennes og verdsettes, fremfor å detalj-kontrolleres og mistenkeliggjøres.
Små og mellomstore menigheter og forsamlinger utgjør en betydelig andel av livssynsmangfoldet i Norge. I tillegg finnes hundrevis av migrantmenigheter i Norge innen samme kategori, små og mellomstore menigheter. Forslaget om å kreve et minimumsantall på 500 medlemmer vil bryte med prinsippet om likebehandling, og bety en vesentlig inngripen i disse menighetenes arbeid.
Mange migrantmenighetene er relativt nye, og har ikke det samme tilfanget av medlemmer som folkekirken Den norske kirke har. Allikevel betyr disse forsamlingene veldig mye for integrering, språkopplæring, arbeidstrening, demokratibygging osv. for immigrantene. Å straffe dem med urimelige krav om antall menigheter vil være svært skadelig for denne gruppen menigheter, og oppleves for medlemmene som en ekstremt urettferdig forskjellsbehandling. Kanskje burde komiteen tillate seg et besøk i en migrantmenighet en søndag, for å se hvilket verdifullt bidrag de er for livssynssektoren.
Forslaget om å øke minimumsantallet medlemmer i kirkesamfunnene vil i sin helhet diskriminere frimenigheter i forhold til Den norske kirke. Mange av kirkesamfunnene hvor den lokale menigheten registreres som eget kirkesamfunn (og eget rettssubjekt) gjør dette av teologiske årsaker. For eksempel innen Pinsebevegelsen har mange en overbevisning om at den lokale menighet skal være selvstendig, og stå på egne ben, både når det gjelder økonomi og forvaltning av andre goder, som lokaliteter og stillinger, osv.
Når regjeringen foreslår å stille krav til et økt antall medlemmer forstås dette som at organisasjonsformen med selvstendige lokale menigheter ikke er ønsket, og aktivt motarbeidet, i lovforslaget. Dermed griper staten inn i trossamfunnets rett til å ha en overbevisning knyttet til virksomhetens formål og virksomhet. Vi mener dette bryter med Religionsfriheten, slik den er definert i EMK, artikkel 11; 2. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli undergitt andre innskrenkninger enn de som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet , for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Denne artikkel skal ikke hindre at lovlige innskrenkninger blir pålagt utøvelsen av disse rettigheter for medlemmene av de væpnede styrker, av politiet og av statsforvaltningen.»
Å være et lite eller mellomstort kirkesamfunn er ikke en trussel mot demokratiet, nasjonal sikkerhet eller offentlig trygghet. Det er heller ingen sammenheng mellom antall medlemmer og hvor demokratisk et kirkesamfunn er organisert. Dermed mener vi at et krav om økt antall medlemmer er et unødvendig og uriktig inngrep, som faktisk truer både religionsfriheten, trosfriheten, og organisasjonsfriheten. Vi vil advare regjeringen på det sterkeste om å sette slike begrensninger på hva som kan være et trossamfunn.
Å be mindre trossamfunn om å fusjonere (slå seg sammen med) noen større er også en urimelig inngripen i kirkesamfunnenes teologiske frihet. De kan da ikke tvinges til å slå seg sammen med noen som tror annerledes, underviser annerledes og har andre tradisjoner. Dette ville bryte med kirkesamfunnets egen teologisk overbevisning, lære og egenart. Religionsfrihetens formål er jo nettopp å verne om at staten skal gripe inn i lærespørsmål, overbevisninger og tradisjoner. Denne type meningstvang bør rett og slett være utenkelig i et moderne demokrati, som det norske.
Forsamlingsfriheten må både innbefatte at man fritt kan melde seg ut og inn i ulike trossamfunn, som individ, men også at staten ikke skal tvangs-fusjonere trossamfunn som ikke oppfyller en ønsket størrelse hva gjelder antall medlemmer.
Støtteordninger knyttet til teologisk overbevisning:
Grunnloven skal sikre at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Dermed bærer det galt av sted når staten krever endringer som rokker ved medlemmene av et kirkesamfunn sine overbevisninger og lære.
Når en menighet eller et kirkesamfunn har vært en del av en støtteordning siden ordningen ble innført, deretter faller utenfor ifm innføring av krav som medlemmene, av sin teologiske overbevisning, ikke kan følge: Da rammes dette av diskrimineringsvernet, og staten har ikke understøttet alle tros- og livssynssamfunnene på lik linje.
I staten Norge er det lagt opp til at sivilsamfunnsaktører tilgodeses med økonomiske midler for å drive sin virksomhet, ikke minst har staten et slikt ansvar overfor kirkesamfunnene. Å ekskludere en andel av kirkesamfunnene pga antall medlemmer er IKKE en begrensning som er nødvendig i et demokratisk samfunn, eller en ønskelig inngripen i religionsfriheten. Endringsforslaget må derfor forstås som diskriminerende.
Juridisk vil slike begrensninger også ramme individets rett til privatliv, dersom mennesker fratas deres mulighet til å melde seg inn i tros- og livssynssamfunn der hvor trossamfunn legges ned og stenges på bakgrunn av bestemmelser i ny trossamfunnslov. Mange av de små trossamfunnene har eksistert i over 150 år, og har røtter for eksempel tilbake til haugianerne.
Et forslag om at mindre trossamfunn bør slå seg sammen er uhørt, både av teologiske, tradisjonsmessige, og språklige årsaker. Trossamfunns-mangfoldet i Norge er stort, og det skal det også være. Vi ønsker IKKE større ensretting av tro og tanke! En så sterk bruk av trang kan faktisk være ødeleggende for organisasjonsdemokratiet i disse virksomhetene, jf. Bruk av tvang for å slå sammen mindre kommuner til enheter hvor folk ikke kjenner seg hjemme. (Her er eksemplene mange).
Kjønnskvotering i trossamfunn:
Vi vil også, på det sterkeste, fraråde bruk av tvang når det gjelder valg av lederskap, styre, eldsteråd eller menighetsråd. Sivilsamfunnssektoren er avhengig av at det er dedikerte frivillige som bidrar i alle ledd, og har ikke lønnsmidler å tilby når de rekrutterer til slike verv. Vi vil fastholde at det viktigere at sektoren får dedikerte mennesker i styrende råd og ledergrupper, enn at disse er av et bestemt kjønn.
I tillegg er kravet om 60/40% urimelig med tanke på variasjonen i størrelsen på beslutningsorganene som det rekrutteres til. Noen har mindre ledergrupper, mens andre har store råd. I begge tilfeller er kompetanse på rådsmedlemmene/styremedlemmene/ ledergruppa langt mer avgjørende enn hvilke kjønn de har. I tillegg ser vi hvordan kjønnskvotering har blitt misbrukt for eksempel ved tildeling av studieplasser og andre ordninger den siste tiden.
Når det gjelder kirkesamfunnene og menighetene som vi kjenner til, og betjener, så vet vi at det tilstrebes en bredde i de styrende organer, både hva gjelder alder, kjønn, kompetanse, yrkeserfaring bakgrunn, osv. Å pålegge trossamfunnene enda et krav vil være en uønsket og alvorlig inngripen, som heller kan skape mindre demokrati enn mer, for eksempel ved at lite motiverte ledere kvoteres inn av andre grunner enn kompetanse og engasjement for kirkesamfunnets formål, men kun for å fylle opp en kvote av «ønsket» kjønn.
Spesielt vil dette ramme mindre menigheter, migrantmenigheter og menigheter i oppstartsfasen. Å tvinge et slikt krav på de mange menighets-gründerne vil svekke både initiativ og kreativitet, i tillegg til at det rammer organisasjonsfriheten og privatlivet; retten til å starte opp en menighetsvirksomhet. Spesielt vil dette ramme hardt på mindre befolkede steder og i rurale områder.
Avslutningsvis vil vi dermed anbefale Barne- og familiedepartementet på det sterkeste å beholde et lavt miminumsantall medlemmer (50 medlemmer) for å kunne registrere et trossamfunn, noe som fremmer inkludering av flere trossamfunn, og som beholder mangfoldet innen tros- og livssynsfeltet.
Vi vil også be regjeringen vise varsomhet i sin inngripen når det gjelder krav til kjønn i de styrende organene i trossamfunnene. Frivilligheten har ikke forutsetninger for å «tvinge» medlemmer inn i styreverv eller lederroller, kun basert på kjønn. Dermed frykter vi at slike krav snarere svekke, istedenfor å styrke, demokrati og deltagelse i trossamfunnene. Både krever det en viss størrelse, og det svekker mulighetene til å velge personer basert på kompetanse og erfaring fremfor «kvotefyll».
På vegne av Høyskolen for ledelse og teologi (HLT) ved Asbjørn Simonnes og Anne Lise Søvde Valle