Innledning
Vi viser til Finansdepartementets forslag til forskrift som gir rettssubjektet Den norske kirke mulighet til å ha kommunal pensjonsordning for sine ansatte.
Human-Etisk Forbund er et humanistisk livssynssamfunn med over 145.000 medlemmer. Vi arbeider for å videreutvikle humanismen og bidrar til at mennesker kan praktisere sitt humanistiske livssyn innenfor rammene av en sekulær stat og et livssynsåpent samfunn.
Human-Etisk Forbund er et humanistisk livssynssamfunn med over 145.000 medlemmer. Vi arbeider for å videreutvikle humanismen og bidrar til at mennesker kan praktisere sitt humanistiske livssyn innenfor rammene av en sekulær stat og et livssynsåpent samfunn.
Bakgrunn
Den norske kirke ønsker Finansdepartementets tillatelse til å innføre kommunal pensjonsordning for alle sine ansatte med hjemmel i Forsikringsvirksomhetsloven § 4-1, bokstav c.
Den norske kirke argumenterer for dette ved å vise til at det ligger en rasjonaliseringsgevinst i å ha en felles pensjonsordning for alle ansatte, samt at en eventuell overgang til en ikke-kommunal pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven vil føre til et tap særlig for eldre arbeidstakere – et tap de antyder kan påføre kirken (og dermed staten) ekstra utgifter.
Finanstilsynet konkluderte i brev 18. februar 2022 med at Den norske kirke ikke oppfyller kravet for å få innføre en kommunal pensjonsordning etter bestemmelsen i Forsikringsvirksomhetsloven § 4-1, bokstav C.
Finansdepartementets slutter seg til denne konklusjonen i høringsnotatet, og slår tydelig fast at Den norske kirke ikke oppfyller lovens vilkår for å etablere kommunal pensjonsordning.
Til tross for dette, anbefaler likevel Finansdepartementet at Den norske kirke kan få tilslutte seg en kommunal pensjonsordning som en midlertidig løsning i 11 år, fram til 1. januar 2035.
Den norske kirke argumenterer for dette ved å vise til at det ligger en rasjonaliseringsgevinst i å ha en felles pensjonsordning for alle ansatte, samt at en eventuell overgang til en ikke-kommunal pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven vil føre til et tap særlig for eldre arbeidstakere – et tap de antyder kan påføre kirken (og dermed staten) ekstra utgifter.
Finanstilsynet konkluderte i brev 18. februar 2022 med at Den norske kirke ikke oppfyller kravet for å få innføre en kommunal pensjonsordning etter bestemmelsen i Forsikringsvirksomhetsloven § 4-1, bokstav C.
Finansdepartementets slutter seg til denne konklusjonen i høringsnotatet, og slår tydelig fast at Den norske kirke ikke oppfyller lovens vilkår for å etablere kommunal pensjonsordning.
Til tross for dette, anbefaler likevel Finansdepartementet at Den norske kirke kan få tilslutte seg en kommunal pensjonsordning som en midlertidig løsning i 11 år, fram til 1. januar 2035.
Vurdering av relasjonen mellom stat og kirke
Staten har ved en rekke anledninger slått fast at det skal være et tydelig skille mellom Den norske kirke og offentlig forvaltning.
Da Den norske kirkes nasjonale og regionale virksomhet ble overført fra staten et nyopprettet, ikke-statlig rettsubjekt i 2017, omtalte Barne- og familiedepartementet dette som «et tydelig skille mellom stat og kirke». Den 1.1.2021 ble den gamle kirkeloven opphevet, og båndene som bandt stat og kirke sammen ble dermed ytterligere svekket ( s e flere detaljer i adskillelsesprosessen her ).
Selv om skilsmissen mellom stat og kirke ikke er endelig fullført ennå, understrekes den nåværende relasjonen mellom Den norske kirke og stat/kommune av Finanstilsynets og Finansdepartementets nevnte konklusjon om at Den norske kirke ikke tilfredsstiller Forsikringsvirksomhetslovens krav om å være en institusjon med «nær tilknytning til en kommune».
Vi støtter departementet når det i høringsnotatet skriver at det «Etter departementets vurdering er det en naturlig konsekvens av at kirken skal være uavhengig av staten, at den heller ikke skal opprettholde en offentlig pensjonsordning for sine ansatte.»
Vi mener dette sitatet burde ha lagt grunnlaget for departementets konklusjon i saken, heller enn å foreslå en forskriftsendring som på nytt vil gjøre Den norske kirke mer avhengig av staten.
Den nåværende relasjonen mellom stat og kirke gjør det vanskelig å se noen saklig grunn til at Den norske kirke må behandles annerledes enn andre frittstående arbeidsgivere i dette spørsmålet.
Da Den norske kirkes nasjonale og regionale virksomhet ble overført fra staten et nyopprettet, ikke-statlig rettsubjekt i 2017, omtalte Barne- og familiedepartementet dette som «et tydelig skille mellom stat og kirke». Den 1.1.2021 ble den gamle kirkeloven opphevet, og båndene som bandt stat og kirke sammen ble dermed ytterligere svekket ( s e flere detaljer i adskillelsesprosessen her ).
Selv om skilsmissen mellom stat og kirke ikke er endelig fullført ennå, understrekes den nåværende relasjonen mellom Den norske kirke og stat/kommune av Finanstilsynets og Finansdepartementets nevnte konklusjon om at Den norske kirke ikke tilfredsstiller Forsikringsvirksomhetslovens krav om å være en institusjon med «nær tilknytning til en kommune».
Vi støtter departementet når det i høringsnotatet skriver at det «Etter departementets vurdering er det en naturlig konsekvens av at kirken skal være uavhengig av staten, at den heller ikke skal opprettholde en offentlig pensjonsordning for sine ansatte.»
Vi mener dette sitatet burde ha lagt grunnlaget for departementets konklusjon i saken, heller enn å foreslå en forskriftsendring som på nytt vil gjøre Den norske kirke mer avhengig av staten.
Den nåværende relasjonen mellom stat og kirke gjør det vanskelig å se noen saklig grunn til at Den norske kirke må behandles annerledes enn andre frittstående arbeidsgivere i dette spørsmålet.
Vurdering av ny særbehandling av kirken
Det ligger ingen gode begrunnelser for en slik særbehandling i kirkens argumentasjon. Argumentet om at det vil være besparende med en felles pensjonsordning for alle kirkeansatte gjelder også hvis kirken innfører en felles ikke-offentlig pensjonsordning.
Kirkens påstand om at en pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven vil slå uheldig ut for de eldre ansatte, og at en eventuell kompensasjonsordning vil føre til økte utgifter (underforstått for staten), ugyldiggjøres av at en slik ny pensjonsordning også vil føre til besparelser for Den norske kirke. Disse besparelsene vil oppveie de eventuelt økte utgiftene. Og etter hvert som eldre arbeidstakerne forsvinner ut, vil nettobesparelsene for kirken bli større.
Departementet viser som begrunnelse for forslaget til at Den norske kirke «har forpliktet seg i tariffavtale til å ha en offentlig pensjonsordning for sine ansatte.» Etter vår mening er ikke dette noe staten står ansvarlig for. Det er en utfordring som må løses gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivets kirkesektor.
At Den norske kirke selv oppretter en felles, ikke-kommunal pensjonsordning for alle sine ansatte vil være den enkleste og mest nærliggende løsningen. Dette grepet vil kirken kunne gjøre helt selv, uten at staten trenger å endre noen forskrifter.
Dette er samtidig en raskere vei til kirkens og Finansdepartementets felles mål om en ikke-offentlig pensjonsordning for kirkeansatte, enn den foreslåtte omveien via en midlertidig ordning som skal gjelde til 2035 (med fare for forlengelser, slik det allerede har blitt gitt i relasjonen mellom Den norske kirke og Statens pensjonskasse).
Kirkens påstand om at en pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven vil slå uheldig ut for de eldre ansatte, og at en eventuell kompensasjonsordning vil føre til økte utgifter (underforstått for staten), ugyldiggjøres av at en slik ny pensjonsordning også vil føre til besparelser for Den norske kirke. Disse besparelsene vil oppveie de eventuelt økte utgiftene. Og etter hvert som eldre arbeidstakerne forsvinner ut, vil nettobesparelsene for kirken bli større.
Departementet viser som begrunnelse for forslaget til at Den norske kirke «har forpliktet seg i tariffavtale til å ha en offentlig pensjonsordning for sine ansatte.» Etter vår mening er ikke dette noe staten står ansvarlig for. Det er en utfordring som må løses gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivets kirkesektor.
At Den norske kirke selv oppretter en felles, ikke-kommunal pensjonsordning for alle sine ansatte vil være den enkleste og mest nærliggende løsningen. Dette grepet vil kirken kunne gjøre helt selv, uten at staten trenger å endre noen forskrifter.
Dette er samtidig en raskere vei til kirkens og Finansdepartementets felles mål om en ikke-offentlig pensjonsordning for kirkeansatte, enn den foreslåtte omveien via en midlertidig ordning som skal gjelde til 2035 (med fare for forlengelser, slik det allerede har blitt gitt i relasjonen mellom Den norske kirke og Statens pensjonskasse).
Vurdering av Grunnlovens likebehandlingskrav
Vi kan ikke se at Finansdepartementet vurderer forslaget i lys av Grunnlovens §16: «(…) Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»
Dersom departementets forslag innføres, vil det samtidig måtte åpne for at alle andre godkjente tros- og livssynssamfunn gis mulighet til deltakelse i kommunale pensjonsordninger «på lik linje» med det Den norske kirke får nyte godt av. Dette følger av grunnlovens likebehandlingskrav, som i trinnhøyde står over annen norsk lovgivning og derfor er førende for både lovtolkning og lovskriving.
Den foreslåtte ordningen bør også vurderes i et ikke-diskrimineringsperspektiv.
Dersom departementets forslag innføres, vil det samtidig måtte åpne for at alle andre godkjente tros- og livssynssamfunn gis mulighet til deltakelse i kommunale pensjonsordninger «på lik linje» med det Den norske kirke får nyte godt av. Dette følger av grunnlovens likebehandlingskrav, som i trinnhøyde står over annen norsk lovgivning og derfor er førende for både lovtolkning og lovskriving.
Den foreslåtte ordningen bør også vurderes i et ikke-diskrimineringsperspektiv.
Vurderinger av lovens intensjon og virkeområde
Forslaget til forskrift virker ikke være tråd med intensjonen i lovens kapittel 4, hvor slike ordninger er forbeholdt ansatte med kommunal arbeidsgiver eller ansatte i kommunal sektor, samt enkelte nærmere definerte statlige virksomheter.
Den norske kirke oppfyller ikke noen av lovkapittelets kriterier, og det er uklart om hjemmelen for «nærmere regler til utfylling» gir departementet rett til å utvide hvilke virksomheter og sektorer lovkapittelets virkeområde (§ 4-1) gjelder. Den norske kirke er heller ikke et «tidligere statseide foretak», som er unntaket Banklovkommisjonen uttaler seg om i sin NOU (2003: 11).
Den norske kirke oppfyller ikke noen av lovkapittelets kriterier, og det er uklart om hjemmelen for «nærmere regler til utfylling» gir departementet rett til å utvide hvilke virksomheter og sektorer lovkapittelets virkeområde (§ 4-1) gjelder. Den norske kirke er heller ikke et «tidligere statseide foretak», som er unntaket Banklovkommisjonen uttaler seg om i sin NOU (2003: 11).
Konklusjon
Finansdepartementets forslag om en særforskrift for kirken står i strid med Barne- og familiedepartementets uttalte ambisjon om «et tydelig skille mellom stat og kirke».
Finansdepartementets forslag om unntaksregel vil være en problematisk uthuling av Forsikringsvirksomhetsloven § 4-1, bokstav c., og er i strid med likebehandlingsprinsippet i Grunnlovens § 16.
Human-Etisk Forbund fraråder Finansdepartementet å gi Den norske kirke adgang til å innføre kommunal pensjonsordning for sine ansatte fram til 1.1.2035. Det finnes ingen saklig grunn til at staten bør særbehandle Den norske kirke i dette spørsmålet.
Dersom Finansdepartementet likevel vil innføre den foreslåtte ordningen, må det gjøres gjennom endring av forsikringsvirksomhetslovens kapittel 4 med en utforming som ivaretar grunnlovens krav om at staten understøtter alle tros- og livssynssamfunn på lik linje med Den norske kirke.
Finansdepartementets forslag om unntaksregel vil være en problematisk uthuling av Forsikringsvirksomhetsloven § 4-1, bokstav c., og er i strid med likebehandlingsprinsippet i Grunnlovens § 16.
Human-Etisk Forbund fraråder Finansdepartementet å gi Den norske kirke adgang til å innføre kommunal pensjonsordning for sine ansatte fram til 1.1.2035. Det finnes ingen saklig grunn til at staten bør særbehandle Den norske kirke i dette spørsmålet.
Dersom Finansdepartementet likevel vil innføre den foreslåtte ordningen, må det gjøres gjennom endring av forsikringsvirksomhetslovens kapittel 4 med en utforming som ivaretar grunnlovens krav om at staten understøtter alle tros- og livssynssamfunn på lik linje med Den norske kirke.