Oslo tingrett gir sin tilslutning til forslaget om en tilsvarende hjemmel i tvisteloven og barnelova. Dette vil gjelde saker der det er besluttet adressesperre etter folkeregisterloven § 10-4, basert på lovbestemt saksgang og vurderinger av behovet.
Det som skal skjermes ved innlending til avhør er faktisk adresse og oppholdssted og noen ganger nye navn. Det vil være klart for andre involverte hvem personene bak de skjermede opplysningene er, for eksempel barnet foreldretvisten gjelder eller barnets mor. For vitners del vil det være klart hvilken rolle og funksjon vitnet har, selv om helt identifiserende opplysninger ikke oppgis, man vet for eksempel at vitnet er barnets lærer på nytt bosted. Situasjonen er dermed annerledes her enn i straffesaker med anonyme vitner hvor hensynet til kontradiksjon blir satt sterkere til side og det er vanskeligere å imøtegå bevisverdien av forklaringen. Dersom opplysninger som kan avsløre adresse og oppholdssted ikke kan skjermes vil sperret adresse ikke kunne opprettholdes og konsekvensene for den som lever med adressesperre kan bli svært alvorlige. I dag forutsetter slik skjerming i retten en viss grad av uhjemlet tilrettelegging som verken er sikker eller tilfredsstillende.
Når det gjelder den konkrete utformingen mener Oslo tingrett at bestemmelser etter mal av barnevernsloven § 36-6 a bør tas inn i barnelova, men også i tvistelovens generelle bestemmelser om vitneførsel i sivile saker. Dette vil best ivareta hensynet til både parter og vitner og til rettsanvenderen, og det vil også gjøre det mulig å fange opp behov for slik skjerming dersom det skulle oppstå i en annen type sak, for eksempel der en person med adressesperring er part i en erstatningssak eller lignende. De kryssende hensynene som da gjør seg gjeldende kan ivaretas ved det forslaget som er fremmet om et generelt tillegg i tvisteloven § 24-8 (nytt tredje ledd), sammen med en reservasjon for tilfeller der slik skjerming kan medføre vesentlige betenkeligheter, etter mal av straffeprosessloven § 130 a andre ledd.
Det som skal skjermes ved innlending til avhør er faktisk adresse og oppholdssted og noen ganger nye navn. Det vil være klart for andre involverte hvem personene bak de skjermede opplysningene er, for eksempel barnet foreldretvisten gjelder eller barnets mor. For vitners del vil det være klart hvilken rolle og funksjon vitnet har, selv om helt identifiserende opplysninger ikke oppgis, man vet for eksempel at vitnet er barnets lærer på nytt bosted. Situasjonen er dermed annerledes her enn i straffesaker med anonyme vitner hvor hensynet til kontradiksjon blir satt sterkere til side og det er vanskeligere å imøtegå bevisverdien av forklaringen. Dersom opplysninger som kan avsløre adresse og oppholdssted ikke kan skjermes vil sperret adresse ikke kunne opprettholdes og konsekvensene for den som lever med adressesperre kan bli svært alvorlige. I dag forutsetter slik skjerming i retten en viss grad av uhjemlet tilrettelegging som verken er sikker eller tilfredsstillende.
Når det gjelder den konkrete utformingen mener Oslo tingrett at bestemmelser etter mal av barnevernsloven § 36-6 a bør tas inn i barnelova, men også i tvistelovens generelle bestemmelser om vitneførsel i sivile saker. Dette vil best ivareta hensynet til både parter og vitner og til rettsanvenderen, og det vil også gjøre det mulig å fange opp behov for slik skjerming dersom det skulle oppstå i en annen type sak, for eksempel der en person med adressesperring er part i en erstatningssak eller lignende. De kryssende hensynene som da gjør seg gjeldende kan ivaretas ved det forslaget som er fremmet om et generelt tillegg i tvisteloven § 24-8 (nytt tredje ledd), sammen med en reservasjon for tilfeller der slik skjerming kan medføre vesentlige betenkeligheter, etter mal av straffeprosessloven § 130 a andre ledd.