Agder tingrett

Ekspertgruppen har ved besvarelse av mandatet, delt seg i et flertall og et mindretall. Agder tingrett vil innledningsvis komme med enkelte bemerkninger knyttet til ekspertgruppens ulike synspunkt. Deretter vil vi gå mer konkret inn i de tiltakene flertallet foreslår.

Vi har avgrenset vårt høringssvar til de tiltakene som mest direkte faller inn under domstolenes virkeområde; tiltak 11 – etablere trygghetsprogram for fornærmede barn i alle politidistrikt, tiltak 13 – etablering av lokale hurtigspor i U18-saker over hele landet, tiltak 18 – vurdere om fengslingsfristen i kjennelser om varetekt unntaksvis bør kunne settes til fire uker for barn, tiltak 20 – endringer i barnevernsloven.

Agder tingrett stiller seg i det vesentlige bak flertallets vurderinger av på hvilke områder det er særlig viktig å igangsette tiltak for å hjelpe barn som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet, nemlig gjennom tverrfaglig samarbeid og helhetlig løsninger, rehabilitering og oppfølgning, forebygging av utenforskap, tilrettelegging av arbeid og fritid, tilstedeværelse og støtte fra politiet, og individuelle tilnærmeringer og fleksible løsninger. Dette er konkretisert i form av de 20 tiltakene som foreslås.

Agder tingrett er likevel av den oppfatning at Merete Havre i sin dissens peker på relevante utfordringer i forslagene. Særlig gjelder dette faren for tilsløringen av hensynet til samfunnsvernet som er et høyst relevant moment hva gjelder den begrensede gruppen ungdom som hverken barnevernet eller strafferettspleien klarer å finne effektive og samtidig barnevennlige løsninger for. Det er disse ungdommene som Havre beskriver at blir kasteballer i systemet, og gjennom viktige formgivende år blir utsatt for ulike tvangsinngrep av ulike sektorer. Etter Agder tingretts syn burde det for denne gruppen ungdom vært utredet et eget forvaltningsspor hvor det tydelig fremkom at var begrunnet både i samfunnsvern og barnets beste.

Slik situasjonen er i dag, faller disse barna mellom to stoler hvor hverken barnevernet eller strafferettspleien ønsker å ta tak i disse. Barnevernet fordi de ikke opplever at de har virkemidler til dette, hverken lovmessig eller ressursmessig, og strafferettspleien fordi det er stor enighet om det grunnleggende prinsippet om at barn ikke skal være i fengsel hvis det ikke er tvingende nødvendig. Særlig utfordrende er dette for gruppen ungdom under 15 år som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Flertallet i ekspertgruppen besvarer i liten grad hvordan hensynet til samfunnsvernet for denne gruppen skal ivaretas når dette ikke kan skje gjennom straffesporet.

«Snitche-kulturen» er en viktig faktor i ungdomsmiljøene, og innebærer at mange unnlater å anmelde forhold de blir utsatt for av andre ungdommer. Dette medfører også at det ved gjennomføring av hovedforhandlinger i U18 saker kan være vanskelig å få forklaringer fra fornærmede eller andre vitner i miljøet. En konsekvens av dette er at ungdom som begår alvorlig kriminalitet kan fortsette med dette uten reaksjoner fra samfunnet.

En systematisk oppfølgning av barn og unge som blir utsatt vold og annen kriminalitet, som Trygghetsprogrammet innebærer, vil ikke bare ha en positiv effekt for den ungdommen som får hjelp, men vil kunne ha en forebyggende effekt på ungdomskriminaliteten. Ungdom som begår kriminalitet vil på et tidligere tidspunkt kunne få konsekvenser av sine handlinger, og på den måten kunne få hjelp til å få livet inn på et annet spor, samtidig som rettsapparatet vil fremstå som mer effektivt.

Slik situasjonen er i dag, opplever nok mange unge som begår alvorlig kriminalitet i ungdomsmiljøene, at deres opparbeidede fryktkapital blir så stor at de uhindret kan fortsette å begå alvorlig kriminalitet. For å endre dette, må de fornærmede få den nødvendige støtten gjennom hele straffeprosessen.

Agder tingrett er derfor enig i at det er viktig at Trygghetsprogrammet utvides til å dekke alle politidistrikt.

Agder tingrett er i utgangspunktet positive til ekspertgruppens forslag om utvidelse av hvilke vedtak som skal avgjøres av barneverns- og helsenemnda, samt at institusjonsplasseringer etter bvl. § 6-2 skal kontrolleres hver 4. måned, men slik at den totale plasseringstiden skal kunne utgjøre 24 måneder uten at eventuelle akuttplasseringer skal kunne fratrekkes. Det samme gjelder forslaget om at tvangsinngrep etter bvl. § 10-9 skal fastsettes av nemnda i forbindelse med behandling av vedtaket om institusjonsplassering. Disse forslagene vil etter Agder tingretts syn være med på å styrke barn og unges medvirkningsmulighet og rettssikkerhet, samtidig som forslaget innebærer at det kan skapes tilstrekkelig tid for å hjelpe ungdommen til å endre tankesett og handlingsmønster.

Ekspertgruppens forslag innebærer at kontrollen av institusjonsplasseringen hver 4. måned kan gjøres av nemndleder alene på skriftlig grunnlag når dette finnes forsvarlig, men slik at det skal være en muntlig behandling hver 12.måned. Agder tingrett finner en slik saksbehandling formålstjenlig ved at den sørger for tilstrekkelig kontroll uten at prosessen i seg selv tar for mye plass i ungdommens liv i perioden hvor denne er plassert på institusjon. Her taler hensynet til å skape ro rundt ungdommen for en forenklet behandling når nemdsleder finner dette forsvarlig.

Det fremgår imidlertid ikke av ekspertgruppens forslag om kontrollen av institusjonsplasseringen, og behandlingen av tvangsinngrep, skal kunne overprøves av domstolene på vanlig måte. Dersom dette er tanken, bør tingretten gis samme mulighet som nemnda for å behandle disse spørsmålene med fagdommer alene på skriftlig grunnlag når dette finnes forsvarlig. I motsatt fall vil de rettslige prosessene kunne ta uforholdsmessig mye av ungdommens oppmerksomhet under institusjonsoppholdet, og innebære uhensiktsmessig store kostnader for det offentlige.

Agder tingrett er enig med mindretallet i at det er behov for å lovfeste i det minste ungdommers rett til å fortsette og sone i ungdomsfengsel etter fylte 18 år dersom de påbegynte soningen i ungdomsfengsel før fylte 18 år. Slik situasjonen er i dag overføres ungdom nesten på 18 årsdagen sin fra ungdomsfengsel til voksenfengsel. Dette fremstår lite hensiktsmessig med tanke på den rehabiliteringen samfunnet nedlegger store ressurser i ungdomsfengslene for å oppnå. Som beskrevet i dissensen i rapporten, fremstår overgangen fra ungdomsfengsel til voksenfengsel som dramatisk for mange unge. En påbegynt positiv utvikling i ungdomsfengselet vil dermed raskt kunne reverseres.

Agder tingrett deler også mindretallets oppfatning om at gruppen ungdom mellom 18-25 år bør få et mer tilpasset tilbud i fengslene. Denne gruppen har mange av de særlige behovene for tilpasning som ungdom mellom 15 og 18 år har, og muligheten for rehabilitering vil antagelig være langt større også for disse dersom tilbudene i fengslene ble mer tilrettelagt. Om ungdommen er 17 år og 11 måneder ved oppstart av fengselsstraff eller 18 år og en måned, påvirker naturligvis ikke hvilke behov disse har under soningen.

Agder tingrett støtter derfor mindretallets forslag om å lovfeste ungdommers rett til ungdomsfengsel etter 18 år.

Agder tingrett er for øvrig kjent med Oslo tingretts høringsuttalelse som vi støtter fullt ut hva gjelder deres redegjørelse og synspunkt knyttet til hurtigsporet i U18-sakene. Vi ønsker eksplisitt å fremheve de konkrete forslagene til lovendringer på side 8 i Oslo tingretts høringsuttalelse, samt forslaget om særlovgivning for straffesaker hvor gjerningspersonen er under 18 år.