Barne-,ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser til høringsbrev av 14. mai 2025, med høringsfrist 15. september 2025. Bufdir og regionene i Bufetat gir felles høringssvar. I fortsettelsen vil vi for enkelhets skyld kun bruke Bufdir.

Ekspertgruppens mandat har vært å foreslå tiltak for barn som allerede begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Likevel understreker ekspertutvalget at tidlig innsats er avgjørende for å hindre at flere barn begår kriminalitet. Bufdir er enig med utvalget i dette, og viser til planen etatene har for å løse oppdraget om å utarbeide veiledning til kommunene om deres forebyggende ansvar på oppvekstområdet (oppdrag 2024-t2:7). Planen ble oversendt KUBU 20. juni. I planen har etatene spesifisert hvordan tiltakene vil kunne bidra til å forebygge barne- og ungdomskriminalitet.

Ekspertgruppen fremhever at det er bedre og mer effektivt å bygge på eksisterende strukturer i barneverns-, justis- og helsesektoren, fremfor å lage nye. Nye tiltak i nye strukturer kan komplisere og fragmentere tjenestene ytterligere. Bufdir er enige med ekspertgruppen i dette. Vi mener at det er et handlingsrom innenfor gjeldende ansvarsdeling mellom sektorene og gjeldende rett som ikke er godt nok utnyttet. Vi vurderer at dette først og fremst handler om tilstrekkelige ressurser, i helse-, justis- og barnevernssektoren.

Både barnevern-, helse- og justissektoren har ansvar for tiltak rettet mot barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Den kriminelle lavalderen i Norge er 15 år. Det gjør at ansvaret for barn under 15 år som begår lovbrudd primært er barnevernet og helse- og omsorgstjenesten, mens barn over 15 år både kan ha rett til tiltak fra barnevernet, helse og kan bli strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. Hvis det er behov for å skjerme barn over 15 år svært høy risiko for ny kriminalitet, mener Bufdir at tiltak til målgruppen bør ligge innenfor justissektoren.

Det er de siste årene både vedtatt og igangsatt flere endringer som kan

føre til bedre tverrsektorielt samarbeid og bidra til et bedre og mer helhetlig tilbud til barn og unge som står i fare for å begå eller begår kriminelle handlinger. Bufdir mener det er viktig at igangsatte tiltak implementeres og følges opp, fremfor at det etableres nye tiltak. Bufdir vurderer at ekspertgruppen foreslår noen tiltak som overlapper med igangsatte tiltak, eksempelvis utprøving av tiltak rettet mot familier med komplekse problemer, og endringer i velferdsregelverket som tydeliggjør tjenestenes plikt til å samarbeide og sørge for koordinerte tilbud.

Det foreslås også etablering eller utvidelse av spesialiserte hjelpetilbud rettet mot spesifikke atferdsuttrykk eller utfordringer, som skadelig seksuell atferd. Etablering av slike hjelpetiltak må veies opp mot behovet for tilbud som favner bredere. Bufdir savner helhetlige vurderinger knyttet til ressursbruk og eventuell vridning av ressurser flere av forslagene kan medføre.

Tiltak 1: Gul vest-rolle: Barnevernstjenesten skal ivareta koordinatorrollen i samarbeid om barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Barnevernstjenesten styrkes i rollen med økte stillingsressurser og opplæring i samarbeidsledelse fra statsforvalter.

Ekspertgruppen peker på utfordringen det er når ansvaret for å hjelpe barnet er fordelt på mange ulike aktører og at risikoen for at barnet ikke får nødvendig hjelp øker, og for at ingen tar ansvaret for barnets helhetlige hjelpetilbud. De viser til at uklar rolle- og ansvarsdeling kan føre til konflikt, usikkerhet og ansvarspulverisering. Dette er en utfordring Bufdir er godt kjent med. Vi syns det er positivt at utvalget retter oppmerksomhet mot dette. Vi savner imidlertid en henvisning til og vurdering av dagens bestemmelser om samarbeid, samordning og individuell plan, og mener ekspertgruppen med fordel kunne drøftet tiltaket opp mot dagens regler og strukturer for samarbeid og samordning på tvers. Dette gjelder blant annet hva som skiller de ulike samarbeidene etter gjeldende regler, fra samarbeid som følge av gul vest-tiltaket.

Hensikten med de nye, felles bestemmelsene om samarbeid og samordning som trådte i kraft i 2022, var nettopp å styrke oppfølgingen av utsatte barn, unge og deres familier. Vi opplever at forslaget om «Gul – vest- rollen» i stor grad innebærer å ha rollen som samordner, når det er nødvendig at tjenestene samarbeider for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. At det skal pekes på en samordner, når vilkårene for samarbeid er oppfylt, følger av dagens regelverk. Det er viktig at en tjeneste får ansvaret for å holde i samarbeidet for å ikke skape usikkerhet om hvilken tjeneste som skal dra samarbeidet. Denne oppgaven, som allerede følger av dagens regelverk, kan gjerne kalles for «å ha på seg den gule vesten».

Kommunens behov for å peke på en tjeneste vil i praksis først være aktuell der det er uklarheter eller uenighet om hvilken velferdstjeneste som skal ivareta samordningen. I tilfeller der et barn begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, og barnevernet har kontakt med familien, vil det ofte være naturlig at det er barnevernet som holder i samordningen, men det vil også være tilfeller hvor samordningsansvaret bør ligge hos andre tjenester. Det kan være tilfeller der det er andre tjenester som har mest kontakt med barnet og familien, eller fordi barnet og familien har størst tillit til og ønsker at en annen tjeneste skal samordne tiltaket. Hvem som skal samordne bør avgjøres på bakgrunn av hva som vil være til barnets beste og det bør legges vekt på hva barnet og familien mener. Det er viktig at det ikke låses til en tjeneste å være samordner, bære den gule vesten, men at det kan være ulike samordnere/ bærere av vesten.

Samarbeidsplikten gjelder når samarbeid er nødvendig for å gi barnet eller ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Plikten er ikke knyttet til en spesiell målgruppe. For å kunne være en god samordner for barn som har behov for et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, er det positivt med tiltak som styrker tjenesten både med ressurser og nødvendig samarbeidskompetanse. Bufdir mener imidlertid slik kompetansestøtte, en fagmodell som en «oppskrift» på hvordan samarbeidet bør foregå, ikke kun bør knyttes til en liten gruppe barn. Som ekspertgruppen selv skriver: « Oppskriften gjelder alle saker som innebærer samarbeid med andre tjenester, og gjelder ikke spesifikt for samarbeid om barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Vår vurdering er at økt kompetanse hos barnevernstjenestene på ledelse og tilrettelegging av samarbeid vil føre til at flere barn i målgruppen får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.»

Ekspertgruppen skriver at statsforvalteren har en viktig rolle i å understøtte samarbeidet på tvers av tjenestene og sektorene. Bufdir er enig i at statsforvalter har en viktig rolle i å understøtte samarbeid på tvers av tjenester og sektorer. Statsforvalterne følger opp kommunene gjennom råd, veiledning, dialog og tilsyn, mens det er ulike kompetansemiljøer og UH- sektor som gir kommunene opplæring. Bufdir mener det fortsatt bør være en slik fordeling, og at statsforvalters oppgaver ikke bør utvides. Flere embeter har påpekt at de strever med å ivareta den veiledende og rådgivende funksjonen overfor kommunene innenfor dagens rammer, og at ressursmangel medfører at særlig ikke-lovpålagte oppgaver nedprioriteres. Dette er momenter som nå undersøkes nærmere i en ressursutredning i regi av DFD. Bufdir mener dette bør vektlegges i vurdering av om embetene skal ha flere oppgaver enn de har i dag.

Tiltak 2: Rød knapp-samarbeid: Etablere en ny regional samarbeidsstruktur for politiet, barnevernstjenesten, Bufetat/ BFE og spesialisthelsetjenesten i saker med akutt og alvorlig bekymring for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet.

Bufdir anerkjenner behovet for styrket samarbeid mellom barnevern, politi og helse, men stiller spørsmål ved om ikke dette best kan ivaretas gjennom allerede etablerte samarbeidsstrukturer på systemnivå. Bufdir vurderer at å styrke allerede etablere samarbeidsstrukturer vil komme tjenestene og utsatte barn og unge til gode, og sikre en bedre ressursutnyttelse enn ved å etablere særordninger for et fåtall barn.

Bufdir ser at en fast regional samarbeidsstruktur (Rød knapp) kan ha mye for seg i saker hvor barn begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Å samle representanter med beslutningsmyndighet fra politiet, Bufetat/BFE, spesialisthelsetjenesten og kommunal barnevernstjeneste kan bidra til å skape en felles forståelse av barnets utfordringer, samt bidra til at sektorene får inngående kunnskap om hverandres tiltak og tjenesteapparat. Det foreslåtte Rød knapp-samarbeidet reiser imidlertid noen utfordringer som Bufdir ønsker å peke på til departementenes videre arbeid med forslaget.

Bufdir vurderer at det er uheldig å opprette ordninger som bryter med ansvars- og oppgavedelingen i barnevernssektoren. Nye strukturer kan bidra til å skape usikkerhet om ansvarsdelingen, særlig i forholdet mellom Bufetat og kommunal barnevernstjeneste. Samtidig er vi opptatt av og har god erfaring med at Bufetat på regionalt nivå samhandler tett ned barnverntjenesten og på tvers av sektorene om barn i institusjon og barn som har behov for tiltak i regi av Bufetat.

Kommunen har i dag ansvar for å utføre de oppgavene som etter barnevernsloven ikke er lagt til et statlig organ, jf. barnevernsloven § 15-2. Det er ikke foreslått lovendringer som gir statlig barnevern (Bufetat) nye oppgaver, og det vil slik Bufdir forstår forslaget, fortsatt være den kommunale barnevernstjenesten som har ansvar for barnevernssaken. Kommunen skal blant annet følge opp bekymringsmeldinger, opprette undersøkelser og innhente nødvendig informasjon. Hvis Bufetat skal få en ny oppgave, må det vedtas lovendringer. Det har blant annet sammenheng med muligheten til å behandle personopplysninger.

Vi registrerer at ekspertutvalget skriver: « At samarbeidet koordineres og ledes av Bufetat/BFE betyr ikke at de ordinære beslutningslinjene i enkeltsaker overstyres. Beslutningene om å iverksette hjelp, tiltak og behandling ligger til den aktuelle tjenesten etter gjeldende regelverk.» Det er imidlertid ikke problematisert hvordan dette kan fungere i praksis. Bufdir mener «Rød knapp- samarbeidet» kan bidra til å skape et dobbeltspor i oppfølgingen av barn med alvorlige atferdsvansker, og føre til uklarheter, for eksempel i tilfeller hvor spesialisthelsetjenesten eller politiet er akutt og alvorlig bekymret for et barn. Etter forslaget må de da både melde fra til Bufetat for å sette i gang «Rød knapp- samarbeidet», i tillegg til at de må oppfylle meldeplikten sin til barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten må starte sine lovpålagte prosesser for å følge opp bekymringsmeldingen, mens Bufetat innen 3 dager skal arrangere et møte, hvor deltakerne, inkludert barnevernstjenesten, skal dele og eventuelt innhente informasjon og avklare videre behov for samarbeid. Bufdir vurderer at det vil være behov for tydelige føringer for hvordan ordinær linjedrift i barnevernstjenesten skal forløpe i Rød knapp-saker, samt behov for veiledning til kommunene om hvordan dette skal skje i praksis, dersom forslaget følges opp.

Ekspertgruppen skriver at « Formålet med Rød knapp-samarbeidet er å etablere en samarbeidsstruktur i saker med alvorlig bekymring og med behov for rask avklaring .» Bufdir mener imidlertid at dagens organisering allerede ivaretar dette behovet. Alvorlig bekymring for et barn skal meldes til barnevernstjenesten, og barnevernstjenesten har lovpålagt plikt til å følge opp meldingen raskt for å vurdere behovet for tiltak. Barnevernstjenesten skal være tilgjengelig til enhver tid, jf. barnevernsloven § 15-3 fjerde ledd. Dersom det oppstår saker med akutt og alvorlig bekymring for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet, har både politi og barnevernstjeneste etter dagens regelverk et system for å ivareta situasjonen.

Dersom departementet følger opp forslaget om Rød Knapp, vurderer Bufdir at det er gode grunner for å vurdere om det er barnevernstjenesten som skal trykke på den «røde knappen» etter anmodning fra politi, institusjon/Bufetat eller spesialisthelsetjenesten, og at det ikke skal varsles direkte til Bufetat. En slik ordning vil sikre at barnevernstjenesten kan fortsette ordinær linjedrift og følge barnevernslovens krav knyttet til undersøkelse, akuttiltak o.l., samt ivareta barnets rettssikkerhet. Bufetat kan i større grad fungere som en ren samordner som sitter med prosedyrer for møteinnkalling, møteledelse osv.

Bufdir savner en vurdering av hvordan de allerede vedtatte bestemmelsene om samarbeid og samordning skal forstås opp mot Rød knapp-forslaget. Vi mener en tydeliggjøring og ytterlig implementering av samarbeids- og samordningsbestemmelsen i barnevernsloven § 15-8, kan er en mer effektiv måte å sikre nødvendig samarbeid rundt barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Hvis det er alvorlig bekymring for et barn som allerede har en aktiv barnevernssak, har barnevernstjenesten ansvar for oppfølgingen. I mange tilfeller vil det også være etablert kontakt med andre relevante aktører, fordi samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. barnevernsloven § 15-8. Hvis det er opprettet et samarbeid, skal det være utpekt en samordner, som ofte vil være barnevernstjenesten. Vi mener samarbeids- og samordningsplikten i slike saker vil ivareta funksjonen som Rød knapp-samarbeidet er ment å fylle, det ekspertgruppen omtaler som å ta på den gule vesten.

Bufetat vil som regel ha en sentral rolle i saker der det foreligger akutt og alvorlig bekymring for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Dette skyldes at barna i slike tilfeller ofte kan bo i en barnevernsinstitusjon, enten med hjemmel i et akuttvedtak, et omsorgsvedtak eller på grunn av alvorlige atferdsvansker. I slike tilfeller er kontakten mellom barnevernstjenesten og institusjonen regulert i barnevernsloven § 10-19 og i oppfølgingsforskriften.

Mye handler om hvordan kommunene organiserer samarbeidet med andre tjenester og sektorer. Utfordringene ligger ofte i begrensede ressurser, ikke mangel på strukturer. Bufdir har eksempler på at noen regioner har gode erfaringer med sektoroverskridende samarbeid. Det vises blant annet til PÅ TVERS-samarbeidet i Agder og Hebaf-samarbeidet (Helse og barnefaglig forum) i Stavanger.

Dersom departementet følger opp forslaget, ber Bufdir om at det gjøres en vurdering av hvordan barnas rettssikkerhet kan ivaretas på en god måte og hvilke prosessuelle garantier som må på plass. Et annet viktig tema som må vurderes nærmere er hvordan barnet selv og barnets foreldre skal ivaretas i et slikt samarbeid. Vi savner en omtale av hvordan barnets rett til medvirkning, jf. barnevernsloven § 1-4, og samarbeid med foreldre og barn, jf. barnevernsloven § 1-9, skal ivaretas.

Tiltak 3 - Utrede endringer i reglene om taushetsplikt og informasjonsdeling. Det bør i arbeidet sees særskilt ses hen til den danske retsplejeloven § 115.

Det er viktig at sentrale aktører som barnevern, helsevesen, skole, politi, kriminalomsorg, konfliktrådet og arbeids- og velferdstjenestene har tilstrekkelig adgang til å dele informasjon i samarbeid med formål å gi barn et helhetlig og samordnet hjelpetilbud. Vi er i likhet med utvalget opptatt av å fremheve at samtykke er et sentralt grunnlag for informasjonsdeling, og at tjenestene som hovedregel skal forsøke å innhente samtykke. Vi er kjente med at det er en viss usikkerhet blant praktikere om hvilket mulighetsrom som følger av dagens regelverk og det er derfor viktig at det gis god veiledning slik praktikerne forstår hva som kan deles. Vi støtter ekspertgruppens forslag om å utrede endringer i reglene om taushetsplikt og informasjonsdeling. Mangel på informasjonsdeling kan føre til at barn ikke får nødvendig hjelp og til at det treffes beslutninger på uriktig eller ufullstendig grunnlag. Det er blant annet erfart i PÅ TVERS-samarbeidet i Bufetat region sør, at taushetsplikten har vært til hinder for informasjonsutveksling, som er helt nødvendig i denne type saker for å sikre gode, helhetlig og langsiktige løsninger til barnets beste.

Vi er kjent med at det er nedsatt en ekspertgruppe som skal utrede tverrfaglig samarbeid og informasjonsdeling på individnivå for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet, ekstremisme og mishandling i nære relasjoner.

Ekspertgruppen påpeker at det finnes barn som barnevernet per i dag ikke klarer å ivareta i tilstrekkelig grad, og skriver at «Barnevernet må settes i bedre stand til å ivareta barna som i dag utfordrer egen, andre barns og de ansattes trygghet og sikkerhet på institusjon.»

Det foregår en faglig og organisatorisk utvikling i barnevernet, både av institusjonstilbudet, og i tiltakskjeden ellers. Utvidet kapasitet og økt tilgjengelighet til eksisterende tiltak, og utvikling av nye tiltak vil ha betydning også for fremtidig innretning av forsterkede institusjonstiltak for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Bufdir mener at tilbudet til barna i denne gruppen må sees i sammenheng med hele tiltakskjeden. Som Bufdir påpeker tidligere i høringssvaret, bør tiltak som benyttes for denne lille gruppen barn i opprettes innenfor eksisterende linjer og sektorer, og være bygget opp på en slik måte at de er tilgjengelige for barn og familier i alle deler av landet.

Bufdir er enig med ekspertgruppen i at det ikke bør opprettes institusjoner for barn som er begrunnet i samfunnsvernet i et nytt forvaltningsspor. Som ekspertgruppen påpeker, vil opprettelse av slike tiltak i et nytt forvaltningsspor kunne føre til en uthuling av kriminell lavalder. Opprettelsen av slike institusjoner vil også kunne bidra til å «skape økt kompleksitet og nye gråsoner».

Ekspertgruppen foreslår videre å opprette tre pilotinstitusjoner for barn i høy risiko. Bufdir har nylig igangsatt flere piloter på institusjonsområdet med mål om en innretting av tilbudet som bedre møter og ivaretar behovene til barn og unge i våre tjenester. Bufdir støtter ikke forslaget om å opprette tre slike piloter per nå. Bufdir mener at det bør samles erfaringer fra utprøvingen i den allerede iverksatte piloten ved Sole, samt annet utviklingsarbeid på institusjonsområdet, før det eventuelt iverksettes flere spesialiserte institusjonstilbud til barn i målgruppen.

Barn som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet, har ofte sammensatte utfordringer og behov for bistand fra flere tjenester samtidig. Bufdir mener at det er viktig at barna får rett hjelp til rett tid, og Bufdir er enige med ekspertutvalget når de påpeker; [..] «i likhet med barnevernsinstitusjonsutvalget, at effekten av bistandsplikten er at barnevernet blir sårbare for endringer og mangler i andre sektorer.» Problematikken bør motvirkes ved tydelig ansvarsfordeling, ved at tilgrensende sektorer har tilstrekkelig kapasitet og tilgjengelige tiltak innenfor eget ansvarsområde.

Bufdir støtter forslaget om etablering av egne sikkerhetspsykiatriske tilbud for barn. Behovet for et slik tilbud er grundig dokumentert i utredninger. Bufdir mener at disse barna må ivaretas i egnede enheter hvor de ansatte har kompetanse til å utrede og behandle dem. Barnets beste må være formålet med tiltaket og den nærmere utformingen må vurderes med utgangspunkt i barnets grunnleggende menneskerettigheter.

Bufdir og regionene vurderer at det er lite hensiktsmessig å endre § 6-2 nå. Stortinget har nylig vedtatt endringer i § 6-2, hvor det er foreslått å innta som vilkår, tilsvarende som ekspertgruppens forslag, at vedtak etter § 6-2 bare kan treffes dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Alternativene i bokstav a til c er imidlertid opprettholdt for å bidra til et mer presist meningsinnhold og hindre at bestemmelsens anvendelsesområde utilsiktet utvides. Ekspertgruppens forslag om å fjerne alternativene må også sees i sammenheng med regjeringens mål for fremtidig innretning av institusjonstilbudet, herunder om barnevernet skal ha ansvar for rusbehandling av barn.

Bufdir har i anbefalinger om endringer i regelverk og rammer i institusjon for barn som kan være til fare for seg selv og sine omsorgspersoner [3] (2021) og i helhetlig kunnskapsgrunnlag om tvang og rettigheter i institusjon [4] (2023) pekt på at muligheten til å gjøre inngrep i barnets bevegelsesfrihet, samvær og kommunikasjon burde følge barnets behov uavhengig oppholdsgrunnlaget. Barn og unge på institusjon har sammensatte utfordringer og en rekke risikofaktorer for videre negativ utvikling, og ansatte i institusjonene opplever utfordringer med å ramme inn og beskytte barna. Bufdir er enig i ekspertgruppens vurdering om at det er behov for å endre barnevernsloven, slik at adgangen til å vedta inngrep etter § 10-9 (ny § 10-12) skal følge barnets individuelle behov uavhengig av årsaken til institusjonsoppholdet og valg av oppholdshjemmel.

Ekspertgruppen foreslår at alle opphold på barneverninstitusjon, med og uten samtykke, skal avgjøres av barneverns- og helsenemnda, og at nemnda skal avgjøre om institusjonen skal ha adgang til inngrep etter § 10-9. Det foreslås også at nemnda skal føre periodisk kontroll. Dette er inngripende tiltak og inngrep i barnets bevegelsesfrihet over tid vil kunne anses som frihetsberøvelse. Bufdir er enig i at dersom virkemidlene skal gjøres tilgjengelig for flere barn, bør barnets rettsikkerhet styrkes.

Vi er imidlertid i tvil om de konkrete endringene som foreslås er tilstrekkelig utredet, og sett i sammenheng med andre pågående prosesser.

I dag kan det reises tvil om barns samtykke til institusjonsopphold etter barnevernsloven 6-1 er reelt, særlig når gjelder institusjonens adgang til å gjøre inngrep etter barnevernsloven § 10-9. Det er videre inngripende for barn under 15 år at foreldre kan samtykke til frivillige opphold etter § 3-2 mot barnets vilje. Når det gjelder frivillig opphold utenfor hjemmet etter § 3-2 og § 6-1 mener vi at vedtakskompetansen fortsatt bør ligge til barnevernstjenesten, og ikke flyttes til barneverns- og helsenemnda. Barnevernstjenesten skal alltid sikre at barnet får medvirke, og må sikre at barn med samtykkekompetanse og foreldre får tilstrekkelig informasjon til å gi et reelt samtykke, herunder om institusjonens adgang til å vedta inngrep i barnets rettigheter under institusjonsoppholdet. Vi viser til at departementet i Prop. 83 L skriver at regjeringen vil utrede tiltak for å styrke rettsikkerheten for frivillige hjelpetiltak utenfor hjemmet, blant annet forslaget fra retthjelpsutvalget om å gi private parter rett til advokat dersom det er aktuelt å formidle plass i fosterhjem eller institusjon som frivillig hjelpetiltak utenfor hjemmet.

Bufdir er enig med ekspertgruppen i at det er behov for å styrke barnas rettsikkerhet med vedtak som etter sitt innhold kan utgjøre frihetsberøvelse. Som ekspertgruppen viser til har Høyesterett lagt til grunn at opphold i institusjon etter § 6-2 er å anse som en frihetsberøvelse. Uansett kan inngrep overfor barnet etter § 10-9 ved opphold i institusjon etter § 4-2, § 4-4 § 5-1 og § 6-2 (ufrivillig/uten samtykke) etter en konkret vurdering anses som en frihetsberøvelse. Etter EMK art. 5 er det krav om hjemmel for frihetsberøvelse, og den som frihetsberøves har rett til å anlegge sak slik at lovligheten av frihetsberøvelsen blir avgjort raskt av en rettslig myndighet/domstol. EMD har også som kjent innfortolket et krav om at det ved frihetsberøvelser skal gjennomføres kontroll av lovligheten ved «resonable intervals». Prøvingen må foretas av et organ med «judisiell karakter» med de krav til uavhengighet som følger av EMK art. 6. Bufdir er enig med ekspertutvalget i at det ikke er tilstrekkelig at barnevernstjenesten selv vurderer vedtaket. Prøving av statsforvalteren vil heller ikke oppfylle kravet.

Når det gjelder § 6-2 er det i stor grad sammenfall mellom vilkår for opphold og forslag til vilkår for at institusjonen skal kunne foreta inngrep etter § 10-9. Det tilsier at vedtak om opphold i institusjon etter § 6-2, som i dag, automatisk bør innebære at institusjonen har/får adgang til å fatte vedtak etter § 10-9. Det er vanskelig å se for seg konkrete tilfeller der nemnda skulle komme til at vilkår for opphold etter § 6-2 er oppfylt, og samtidig komme til at institusjonen ikke oppfyller vilkår for å kunne treffe vedtak etter § 10-9. Det samme gjelder når barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten treffer vedtak etter 4-4. Barnevernstjenestens leder/påtalemyndigheten vil også i de tilfellene komme til at det er sammenfall mellom grunnlaget for oppholdet, og vilkåret som er foreslått for at institusjonen skal kunne treffe vedtak etter § 10-9. Det vil derfor begjæres tiltak etter § 14-9, som vil omfattes av nemndas godkjenning etter § 14-22.

Bufdir er enig i at dagens adgang til å treffe vedtak om opphold i institusjon uten samtykke i inntil 12 måneder etter § 6-2, utgjør en risiko for brudd på retten til fornyet domstolskontroll ved frihetsberøvelse etter EMK art. 5, og at et rimelig intervall for rettslig prøving trolig ville eliminert risikoen for krenkelse av EMK. Bufdir støtter derfor forslaget om periodisk kontroll, men mener prøving hver 4 måned er for ofte. Forslaget er svært prosessdrivende, og vil kunne gå utover barnas behov for stabilitet og ro. Hva som er et «rimelig intervall» bør vurderes nærmere. Bufdir er enig i at det i dag stilles for strenge krav til at det kan skje en forlengelse utover 12 måneder. Vi er også enig i at akuttvedtak etter § 4-4 ikke bør medregnes i vurderingen av oppholdstiden etter § 6-2.

I saker som gjelder § 5-1 er det ikke sammenfall mellom vilkår for opphold, og forslag til vilkår for at institusjonen skal kunne foreta inngrep etter § 10-9. Det kan tale for at nemnda vurderer og tar stilling til om institusjonen skal ha adgang til å foreta inngrep etter § 10-9, slik at det foreligger hjemmel for at institusjonen kan frihetsberøve barnet i samsvar med EMK art. 5 bokstav d. Det taler også for at nemnda godkjenner barneverntjenestens leder/påtalemyndighetens akuttvedtak etter § 4- 4, herunder om institusjonen skal ha adgang til inngrep etter § 10-9. Om barnet faktisk blir frihetsberøvet må vurderes konkret, og vil avhenge av om institusjonen treffer en eller flere vedtak etter § 10-9 bokstav a og b, i kombinasjon med grenser og inngrep i barnets rett til samvær og kommunikasjon, jf. § 10-2 og § 10-9 bokstav c., d. og e. Etter Bufdirs vurdering bør det ses nærmere på hvilke ordninger som her er mest hensiktsmessig for å ivareta krav til domstolskontroll og rettslig prøving etter EMK art. 5. Det bør også ses nærmere på forslaget om at Bufetat ved uenighet skal ha en selvstendig adgang til å begjære sak for nemnda. Bufetat/institusjonene er ikke part i saken og en slik ordning endrer rollen til Bufetat. En slik løsning kan bidra til uklare ansvarsområder mellom barnevernstjenesten og Bufetat.

[1] Ekspertgruppens omtale av at “kun tre barnevernstjenester i landet” tilbyr MST-CAN er ikke helt presis. Alle de tre CAN-teamene som i dag er i full drift (Bærum/Asker, Vestfold og SørVest), tilbyr tiltaket i mer enn én kommune, selv om teamet driftes av en vertskommune (under barnevernstjenesten).

[2] https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/15564880701263569

[3] Oppdrag 1 i tillegg 1 til tildelingsbrevet 2021

[4] Oppdrag 2 tillegg 3 til tildelingsbrevet 2022