Dato: 15.09.2025 Svartype: Med merknad Høringssvar til ekspertgruppens rapport De er våre barn – om å holde hodet kalt og hjertet varmt Innledning Det vises til høringsbrev fra Justis- og beredskapsdepartementet og Barne- og familiedepartementet, hvor rapporten De er våre barn – om å holde hodet kaldt og hjerte varmt (referanse 25/2843) er sendt på høring. Barneverns- og helsenemndas (BVHN) høringsuttalelser utarbeides normalt i samarbeid med hele organisasjonen. På grunn av tidsrammen og interne forhold har det denne gangen ikke vært mulig å forankre uttalelsen bredt i nemndene. Høringsuttalelsen er derfor utarbeidet av Sentralenheten alene. Manglende organisatorisk forankring er særskilt nevnt der det har vært nødvendig. Tidligere høringsuttalelser som det vises til, er utarbeidet av hele organisasjonen. Av samme grunn er høringsuttalelsen begrenset til de deler av rapporten som har betydning for BVHNs virksomhet, nærmere bestemt utvalgte forslag i kapittel 11 og kapittel 12. Til rapportens kapitel 11.3 - Endring i vilkårene for opphold på institusjon uten samtykke Kapitel 11.3.4.1 - Kriminalitetsalternativet bør tas ut av barnevernsloven § 6-2 Sentralenheten støtter ekspertgruppens vurdering om at kriminalitetsalternativet i § 6-2 sjelden benyttes av BVHN. Som rapporten viser, har alternativet en tydelig tilknytning til strafferetten, og reiser utfordringer knyttet til forbudet mot gjentatt straffeforfølgning samt krav om strafferettslig bevisvurdering. Sentralenheten deler ekspertgruppens vurdering om at kriminalitetsalternativet kan tilsløre den reelle begrunnelsen for institusjonsopphold. Formålet med slike tiltak skal være å ivareta barnets behov for hjelp og behandling – ikke å utgjøre en straffereaksjon eller beskytte samfunnet, jf. formålsbestemmelsen i § 1-1. Kriminalitetsalternativet kan gi et misvisende inntrykk av at det er tilstrekkelig å konstatere et alvorlig lovbrudd for å fatte vedtak. Ekspertgruppen har ikke vurdert kriminalitetsalternativet i § 6-2 opp mot barnevernsloven § 6-4, som gjelder vedtak om informasjon til fornærmede eller etterlatte utsatt for alvorlig lovbrudd. Et av vilkårene for å treffe vedtak etter § 6-4 er at barnet har begått et alvorlig lovbrudd. Lovteksten viser imidlertid ikke eksplisitt til § 6-2 første ledd bokstav a. Det fremgår likevel av forarbeidene, Prop. 133 L (2020–2021) kapittel 25.1, at bestemmelsen forutsetter at barnet er plassert med hjemmel i § 6-2 bokstav a – altså ved alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Dette er utdypet i proposisjonens kapitel 12.2.4.2, hvor det står følgende: «Etter innspill fra høringen har departementet kommet til at varslingsreglene kun bør gjelde barn som plasseres etter vilkåret «alvorlige eller gjentatte lovbrudd» i lovforslaget § 6-2 første ledd, bokstav a. Dette har sammenheng med at nemnda for lovbruddsalternativet skal legge til grunn det strafferettslige beviskravet om at gjerningen skal være bevist ut over enhver rimelig tvil. Etter vurderingen «annen form for utpreget normløs atferd» gjelder kun et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det kreves følgelig en særlig grundig prosess i nemdene og domstolene for å plassere et barn i institusjon med hjemmel i lovbruddsalternativet. Departementet er enig med de høringsinstansene som påpekte at det bør gjelde en tilsvarende bevisvurdering for nemndas vedtak om varsling som det gjelder i en alminnelig straffesak for barn over 15 år.» «Departementet forutsetter at i de tilfeller hvor barn under 15 år har begått slike alvorlige lovbrudd som varslingsreglene er ment å omfatte, skal lovbruddsalternativet vurderes som grunnlag for plasseringen, enten alene eller i kombinasjon med de andre plasseringsgrunnlagene» Ettersom Sentralenheten ikke har hatt anledning til å forankre uttalelsen internt i organisasjonen, gir vi ikke en konkret anbefaling på forslaget. Til rapportens kapitel 11.4 - Adgang til inngrep i barnets bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon skal vurderes individuelt Kapitel 11.4.3.1 Individuell vurdering av adgangen til inngrep Ekspertgruppen foreslår at adgangen til å treffe vedtak om inngrep etter barnevernsloven § 10-9 skal utvides. Forslaget innebærer at slike vedtak kan gjelde alle barn som bor på institusjon, uavhengig av hvilken paragraf de er plassert etter. Institusjonsutvalget foreslo et tilsvarende forslag, som BVHN kommentert i sin høringsuttalelse til utvalgets rapport. Det ble uttrykt forståelse for utfordringsbildet, men samtidig reist bekymring rundt en eventuell utvidelse av adgangen til bruk av tvang overfor barn som er omsorgsplassert. Det ble særlig påpekt at en slik endring vil kunne innebære at disse barna behandles på lik linje med barn plassert etter §§ 4-4, 6-1 og 6-2, noe som reiser prinsipielle og rettssikkerhetsmessige spørsmål. I høringsuttalelsen heter det: “I motsetning til ved omsorgsplasseringer, vil bevisførselen om barn i saker i samsvar med § 4-4, § 6-1 og § 6-2 være rettet mot barnets atferdsutrykk. Bevisførselen i den type saker vil dermed gjøre det lettere å forutse behov for slike inngrep, enn i omsorgssaker. Det tilsier at det ikke skal vedtas for barn som er omsorgsplassert. I tillegg, og uansett plasseringsgrunnlag, er det også andre betenkeligheter med at nemndene skal gi adgang til tvangstiltak etter barnevernsloven § 10-9 allerede ved første gangs behandling av saken. Til tross for at barn er bedre utredet, vil det ofte kunne være vanskelig å forutse at det i fremtiden vil være behov for innkrengninger i f.eks. bevegelsesfrihet. Det vil derfor være en fare for at det vedtas både mer og mindre inngripende tiltak enn nødvendig. Det gjelder spesielt for barn som bor på institusjon ut fra omsorgshjemmel. Det er også en fare for at barnevernstjenestene fremsetter en begjæring om dette, som er begrunnet i at det gjøres for sikkerhetsskyld enn ut fra det reelle behovet.» Til slutt skal det nevnes at dersom det åpnes for å treffe tiltak etter gjeldende § 10-9 overfor barn som er plassert etter omsorgsparagrafene, kan dette få betydning for den menneskerettslige vurderingen av oppholdet. En slik adgang vil kunne medføre at oppholdet anses som en frihetsberøvelse, med de menneskerettslige konsekvenser dette innebærer. Kapitel 11.4.3.2 Barneverns- og helsenemnda avgjør om institusjonen skal ha adgang til inngrep Sentralenheten ser positive sider ved ekspertgruppens forslag om å overføre beslutningsmyndigheten til Barneverns- og helsenemnda (BVHN), og vurderer at dette kan bidra til å styrke rettssikkerheten for barn og unge. En slik endring vil kunne være særlig viktig dersom personkretsen utvides til å omfatte flere grupper barn og unge, ettersom utvalget foreslår at nåværende § 10-9 også skal gjelde for alle som bor på institusjon. Det vises likevel til BVHNs høringsuttalelse til Institusjonsutvalgets rapport, omtalt i punkt og til de betenkelighetene som det er redegjort for der. Sentralenheten mener at det bør være den kommunale barnevernstjenesten, og ikke Bufetat, som fremsetter begjæring om inngrep. Selv om Bufetat har det overordnede ansvaret for institusjonsbarnevernet, er det barnevernstjenestene i kommunen som har ansvar for å følge opp barnet, slik det blant annet fremgår av barnevernsloven § 8-4. Dette inkluderer vurdering av om tiltaket skal endres, om ytterligere tiltak bør iverksettes, og utarbeidelse av plan for tiltaket. Dersom Bufetat fremmer tiltak i strid med kommunens vurdering, kan det svekke kommunens ansvar på en uheldig måte. Kommunene har i dag god kompetanse og etablerte systemer for å fremme saker for BVHN, blant annet gjennom egne og fast engasjerte privatpraktiserende advokater som prosessfullmektiger. Nemndene har også et velfungerende samhandlingssystem med disse via Saksportalen. Dersom Bufetat skal kunne fremme krav direkte til nemnda, må de etablere et tilsvarende nettverk av prosessfullmektiger, jf. barnevernsloven § 14-7 første ledd. I tilfeller der Bufetat ønsker tiltak som kommunen ikke støtter, kan det oppstå uoversiktlige prosessforhold med flere parter og prosessfullmektiger til stede. Kapitel 11.4.3.5 Nærmere om behandlingen i nemnda av de enkelte sakstyper Utgangspunktet for dette kapittelet er at det foreslås at nemnda skal treffe vedtak i alle plasseringer på institusjon. I tillegg til dagens kompetanse innebærer dette at nemnda også skal behandle såkalte frivillige institusjonsopphold med hjemmel i barnevernsloven §§ 3-2 og 6-1. Som redegjort for i kapitel 11.1 foreslår ekspertgruppen at saksbehandlingen i BVHN skal avhenge av grunnlaget for institusjonsoppholdet. Sentralenheten har ikke tilstrekkelig forankring i nemndene for denne høringsuttalelsen. En vil derfor begrense seg til å kommentere de prosessuelle forslagene, under forutsetning av at en slik ordning blir innført. Opphold på institusjon uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2 og § 5-1 Sentralenheten har ingen merknader til ekspertgruppens redegjørelse. Frivillig opphold i institusjon etter barnevernsloven § 6-1 og § 3-2 Ekspertgruppen foreslår at slike saker skal utgangspunktet behandles skriftlig. Det foreslås også at partene kan tilbys samtaleprosess. Sentralenheten har ingen innvendinger til at slike saker som hovedregel behandles skriftlig, så lenge det er mulig å beslutte muntlig behandling med nemnd i særlige tilfeller. Det er mulig at denne type saker etter en konkret vurdering, også er egnet for samtaleprosess blant annet fordi formålet med behandlingsformen er å bedre kommunikasjonen mellom partene og legge til rette for enighet, jf. § 14-14. I den forbindelse minnes det om at samtaleprosessforskriften § 9 tredje ledd er til hinder for å ha samtaleprosess der partene er enige om en frivillig plassering. Akuttvedtak om opphold på institusjon etter barnevernsloven § 4-2 og § 4-4 Sentralenheten har ingen merknader til ekspertgruppens redegjørelse. Til rapportens kapitel 11.5 Styrket rettsikkerhet ved innføring av periodisk kontroll Ekspertgruppen mener at hensynet til barnets rettssikkerhet taler for hyppig rettslig prøving av så inngripende tiltak som institusjonsopphold etter barnevernsloven § 6-2. Det vises også til nemndas vedtak FNV-2022-104-FRO. Som det fremgår av ekspertgruppens rapport, har blant annet BVHN tidligere pekt på behovet for regelmessig fornyet prøving etter at vedtaket er iverksatt. Det vises til tidligere uttalelser, som er oppsummert på en dekkende måte i BVHNs høringsuttalelse til Institusjonsutvalget. Her heter det: «Nemndene er i hovedsak enig med utvalgets redegjørelse av det menneskerettslige vernet i forbindelse med spørsmålet om vedtak i medhold av § 6-2 krever regelmessig fornyet prøving. Nemndene har uttalt seg om dette spørsmålet i høringsuttalelsen til Barnevernsutvalgets rapport, NOU 2023:7. Der uttalte nemndene bl.a. «Nemnder og domstoler fastsetter nesten alltid en plasseringstid på inntil ett år. Som utvalget påpeker utfordrer denne praksisen barns rett til regelmessig/fornyet rettslig prøving etter EMK art. 5 nr. 4 og BK art. 25. Nemndene viser i denne forbindelse også til vedlagte brev fra Sentralenheten datert 21. mars 2023. Nemndene vil også tilføye at praksisen med langvarige atferdsplasseringer som nå nesten alltid settes til inntil ett år også utfordrer det menneskerettslige forholdsmessighetskravet som er redegjort for over. En måte å legge til rette for unødvendig langvarige tvangsplasseringer er å innføre en ordning med hyppigere nemndsbehandlinger, slik nemndene allerede har foreslått i nevnte brev av 21. mars 2023. Det vil ivareta retten til jevnlig rettslig prøving av frihetsberøvelse, og også være en viktig rettssikkerhetsgaranti for å ivareta forholdsmessighetskravet (minste inngreps prinsipp) i konkrete saker.» Kapitel 11.5.2.2 Hvordan periodisk kontroll skal gjennomføres Ekspertgruppen foreslår at den fornyede rettslige prøvingen kalt «periodisk kontroll «, som hovedregel behandles skriftlig av nemndleder alene, med adgang til muntlig behandling ved behov. Sentralenheten er enig i dette, forutsatt at en slik ordning innføres. Videre foreslår ekspertgruppen at dagens regulering med en maksimal plasseringstid på 12 måneder, med snever adgang til forlengelse med ytterligere 12 måneder, endres til en samlet lengste tid på 24 måneder. Dersom dette vedtas, støtter Sentralenheten at forlengelse utover 12 måneder skal behandles ved muntlig behandling. Til rapportens kapitel 11.6 Individuelt tilpasset varighet av institusjonsoppholdet Forslag om endring av lengstetid til inntil 24 måneder Dette forslaget må ses i sammenheng med ekspertgruppens forslag om periodisk prøving, jf. kapittel 11.5. Bakgrunnen er dagens regelverk, der hovedregelen er en lengstetid på 12 måneder, med snever adgang til forlengelse med ytterligere 12 måneder. Lovteksten krever i slike tilfeller “særlige grunner”. Ekspertgruppen har mottatt innspill fra flere institusjoner om at det ikke er realistisk å komme i posisjon til barnet innenfor den tiden som er tilgjengelig. Gruppen mener at dagens krav til progresjon og utvikling for å forlenge oppholdet er for strenge, og at dette i noen tilfeller kan hindre nødvendig hjelp. På bakgrunn av dette foreslås det at § 6-2 endres, slik at det innføres en samlet lengstetid på 24 måneder. Sentralenheten har ikke tilstrekkelig forankring i organisasjonen til å gi en uttalelse om forslaget. Det skal likevel påpekes at det over tid har vært utfordringer knyttet til manglende kapasitet på institusjoner. Se nærmere omtale i neste punkt. Det er også grunn til å minne om lovgivers vurdering i Prop. 133 L (2020–2023), kapittel 12.1.4.3, hvor det står: “En tvangsplassering i opptil to år er et svært inngripende tiltak, og det må foretas en konkret vurdering av om dette vil være et forholdsmessig tiltak overfor det enkelte barn, jf. blant annet EMK artikkel 5. Det er lagt til grunn at vedtak om forlengelse er begrenset til tilfeller der behandlingsopplegget har kommet i gang, og barnet ser ut til å nyttiggjøre seg tilbudet. Det er dermed en forutsetning for vedtak om forlengelse at planen er å videreføre en etablert behandlingsprosess.” Uavhengig av lovteksten, vil det i en forholdsmessighetsvurdering måtte stilles strengere krav for å beslutte opphold på institusjon ut over 12 måneder. Forslag om at akuttperioden ikke skal gå inn i lengstetiden Det antas at bakgrunnen for dette forslaget er innspill fra institusjoner om at det ikke er realistisk å komme i posisjon til å hjelpe barnet innenfor den tiden som er tilgjengelig. Sentralenheten har ikke tilstrekkelig forankring i organisasjonen til å ta stilling til dette. Det skal likevel påpekes at det over tid har vært et problem at ungdom har oppholdt seg for lenge på akuttinstitusjoner, grunnet manglende kapasitet. Det bør derfor vurderes om dette er den egentlige årsaken til at ungdommene ikke får tilstrekkelig tid på behandlingsinstitusjonene. Det vises til BVHNs høringsuttalelse til Institusjonsutvalget, hvor følgende fremgår om dette: “Nemndene har også hatt saker hvor det ikke har kommet forslag til plasseringssted til tross for at saken gjentatte ganger har blitt utsatt. I den ytterste konsekvens har det ført til at saker har blitt avvist som følge av at det ikke har vært mulig å få tilbud om noen aktuell institusjon, og at det ikke har vært til barnets beste å ha en uavklart situasjon. Årsaken til dette problemet antas å være at Bufdir ikke klarer å oppfylle sin bistandsplikt, slik at aktuelle tiltak ikke foreligger til rett tid, se merknader til utvalgets kapitel 12 og kapitel 23. Men det er også en problemstilling at systemet over tid har ført til forsinkelser, og dermed til at partene og nemnda får et dårligere grunnlag for å gjennomføre en tilstrekkelig rettssikker behandling av den del av saken. Konsekvensen av at saker blir utsatt er at barnet enten fortsatt ofte må være i en tilværelse hvor de utsetter sin helse og utvikling for skade, eller at de er plassert på en akuttinstitusjon i påvente av at saken kommer til behandling. Det fører til at barna ikke får flytte på en institusjon som kan gi dem adekvat hjelp. Hvis de allerede er plassert, fører det også til at de i lengre tid er undergitt frihetsberøvelse uten andre rettsikkerhetsgaranti enn en klagebehandling.” Til rapportens kapitel 12 - Økonomiske og administrative kostnader Kapitel 12.5 Tiltak 20 – endringer i barnevernsloven Ekspertgruppen foreslår flere tiltak som vil utvide Barneverns- og helsenemndas (BVHN) arbeidsområde, og som dermed vil medføre økte kostnader. I tillegg vil forslagene kunne føre til økte utgifter knyttet til prosessene, blant annet salær til advokater og tolker etter rettshjelpsloven. Ekspertgruppen har forsøkt å beregne de økonomiske konsekvensene av forslagene, og anslår et årlig budsjettbehov på 47,5 millioner kroner for BVHN. Sentralenheten har ikke hatt anledning til å gå nærmere inn i beregningsgrunnlaget for dette anslaget. Det understrekes likevel at det vil være nødvendig å kompensere kostnadene som følger av tiltakene, dersom de vedtas. Justis- og beredskapsdepartementet Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
