Fredrikstad kommune

Vi støtter i hovedsak ekspertgruppens problemforståelse og retning i forslagene. Vi vil i vårt høringssvar derfor konsentrere svaret om punktene der konsekvensene for våre kommuner, avklaringsbehov og gjennomføringsevne er mest kritiske. Der vi ikke kommenterer særskilt, kan forslagene forstås som støttet.

Fredrikstad kommune er en storbykommune med om lag 85.000 innbyggere, og har et bredt tilbud til barn og unge gjennom barnehage, skole, forebyggende- og helsetjenester, barnevern, kultur og fritid. Kommunen har lang erfaring med tverrsektorielt samarbeid og en sterk tradisjon for å utvikle inkluderende tjenester sammen med frivilligheten og andre aktører.

Samtidig står kommunen i store utfordringer. En høy andel barn og unge vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, mange av disse fra familier med minoritetsbakgrunn, og flere tjenester melder om økende antall barn med sammensatte behov. Det gjelder både psykisk helse, rus, kriminalitet, frafall i videregående skole og komplekse barnevernsaker. Økonomiske rammer og krav til egenfinansiering begrenser kommunens mulighet til å gi rett hjelp til rett tid.

Sarpsborg kommune har 60.139 innbyggere. Kommunen har vært SLT-modell kommune siden 2001, og har lang erfaring med kriminalitetsforebyggende samhandling og innsats som involverer kommunale tjenester, politiet, fylket, konfliktrådet, kriminalomsorgen, ulike statlige tjenester og frivillige organisasjoner. Sarpsborg kommune har omfattende utfordringer både høyest andel barnefattigdom i landet, lave levekår, stor andel sekundærtilflytning og høy andel barnevernssaker.

Kriminalitetsbildet i Sarpsborg for de under 18 år har gått noe ned siste året. Unge som utfører gjentatt alvorlig kriminalitet er et fåtall ungdommer, hovedvekt gutter som står for mange forhold. Disse få ungdommene har omfattende tiltak for å snu en alvorlig rus/voldelig atferd.

Østfold som fylke har mange barneverninstitusjoner for barn med alvorlige atferds utfordringer som er plassert fra andre kommuner. Dette påvirker ofte negativt både skolemiljøer, ungdomsmiljø, tryggheten i lokalsamfunnene, samt øker ressursbruk fra de ulike tjenestetilbudene.

Vi er glade for å se at rapporten bruker relativt mye plass på brukerperspektivet og at ekspertgruppen har brukt tid og krefter på å få fram barn og unges perspektiver på temaene. I tillegg tenker vi det er hensiktsmessig at det tydeliggjøres statistikk for kriminalitetsutviklingen som nyanserer og utdyper den offentlige samtalen om temaet.

Forslagene til endring i utvalgets rapport retter seg mot flere sektorer og ulike områder. Vi er bekymret for at endringene vil gjennomføres gradvis og noe oppdelt, og ikke som en samordnet og helhetlig strategi på området. Det kan medføre at enkelttjenester vil bli sittende alene med et ansvar eller at det i realiteten bare innføres deler av det som bør være en samlet strategi. Å gjennomføre et slikt samlet løft vil medføre nødvendighet av samarbeid mellom departementer og direktorater, og en tydelig implementeringsstrategi.

Noe av det som er krevende i arbeidet med barn og unge som gjør kriminalitet og nettverket rundt er den tydelige ambivalensen som ofte eksisterer i kontakt med offentlige instanser. Ønsket om hjelp vil være varierende, det kan oppstå uenighet i graden av bekymring og samarbeidet kan være både haltende og konfliktfylt. Dette gjelder i mange samarbeid mellom innbyggere og det offentlige, men vår erfaring er at konfliktnivået og ambivalensen i disse sakene ofte er høyere enn ellers. Dette utfordrer oss faglig, siden vi må arbeide enda mer målrettet med kvaliteten på samarbeidet, med samtykker og med motivasjon. Dette momentet er en av de store utfordringene etter vår mening, og kunne vært viet noe mer plass i de faglige drøftingene. Grunnen er at det ofte ender opp med saker som har relativt høyt bekymringsnivå, et krevende samarbeid med barn/familie, men der det ikke er grunnlag for tvangstiltak.

Rapporten viser til behovet for økt kompetanse blant barnevernsansatte, bla. en form for spesialisering innenfor system- og samhandlingskompetanse, samarbeidsledelse og kompetanse på virkningsfulle tiltak for målgruppen. Dette er etterspurt kompetanse også i dag, og denne kompetansen bygges over tid i praksisfeltet og gjennom anledning til fordypning og spesialisering.

Vi mener derfor at det er et paradoks at kompetansekrav til barnevernsansatte nå er fjernet, og at det kun er barnevernleder og dens stedfortreder som skal ha mastergrad, eventuelt bachelorgrad med relevant arbeidserfaring.

NOU 2023: 24, «Med barnet hele veien», viser til behovet for endringer i institusjonsomsorgen og økt dimensjonering og opptrapping av tilbudet innenfor psykisk helse og rus til barn. Det er behov for langt flere langtidsplasser, og barn med alvorlige rusproblemer bør få behandling i helsetjenesten. I tillegg bør det utarbeides retningslinje og veileder for ROP-lidelser for barn. Vi mener at dette er endringer som må på plass for å lykkes med strategien.

Finansieringsmodellen for barnevern må endres, det er nødvendig å redusere kommunenes egenandel for institusjonstiltak og spesialiserte hjelpetiltak. Vi mener at egenandelene også skal senkes for spesialiserte fosterhjem, som et alternativ til institusjon, jfr. barnevernsinstitusjonsutvalget i NOU 2023:24. Dagens høye egenandel er et hinder for at barn og ungdom får rett hjelp til rett tid. Rapporten viser til at barn i målgruppen plasseres for sent, og vi mener at det i dag foreligger sterke økonomiske insentiver for å forsøke avhjelpe situasjonen med hjelpetiltak og tiltak i hjemmet. Samtidig må det bygges opp langt flere spesialiserte fosterhjem, for i dagens situasjon er det i praksis svært begrenset tilgang på slike plasser.

Vi mener også at det bør innføres en kommunal egenandel på ordinære fosterhjem, da denne kostnaden er med på å påvirke barneverntjenestens økonomiske handlingsrom i kommunene. Dette kan løses med et årlig øremerket tilskudd fra staten, basert på innrapporteringer fra fjoråret. I tillegg krever dagens ordning rundt fosterhjem personal- og fagressurser av en allerede belastet barneverntjeneste. Ansatte bruker mye tid på å følge opp og forhandle oppdragsavtaler og differensierte betalinger til fosterhjem. En ordning med kommunal egenandel på ordinære fosterhjem vil fortsatt kreve administrative ressurser, men vil samtidig frigjøre økonomiske midler og gi tjenesten et større handlingsrom til å prioritere faglig oppfølgning framfor forhandling og administrasjon.

Barn i ungdomsenheter for soning har samme behov for utviklingsstøtte og er like sårbare for relasjonsbrudd som barn på institusjon, det er samfunnets behov for «vern» som er ulikt. Innholdet i disse enhetene må være bygd rundt en felles drift- og fagmodell som i institusjonsomsorgen, men sikkerhetsnivået må være annerledes og differensiert.

Vi støtter rapportens tydelige ambisjon om å sikre bedre samhandling mellom tjenestene og sektorene for barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Uklare ansvarslinjer og manglende helhet i tilbudene til disse barna utgjør en betydelig risiko, for barna selv, men også for fellesskapet de er en del av.

I rapporten konkluderes det med at barneverntjenesten bør være bærer av “den gule vesten”. Vi er enige i at dette er den beste løsningen, men ikke uforbeholdent. Barneverntjenesten er allerede under betydelig ressurs- og kapasitetspress, særlig i etterkant av oppvekstreformen. Ansvarsoppgaver er flyttet til kommunene uten tilsvarende økonomisk styrking, og våre barnevernkonsulenter beskriver at de fleste saker oppleves som “kode rød”. Å gi tjenesten ytterligere koordineringsansvar, for en målgruppe med komplekse behov, uten at det følger med forutsigbare ressurser, kompetansetiltak og tydelige rammer, vurderes som lite realistisk og gjennomførbart. Dette vil også kunne utfordre barneverntjenestens evne til å opprettholde kvalitet og forsvarlighet i øvrige saker, dersom hovedansvaret i disse sakene defineres uten nødvendig styrking.

Det er behov for tydelig avklaring av hvilket mandat og hvilken beslutningsmyndighet “gul vest” koordinator skal inneha overfor andre samarbeidspartnere. Et annet spørsmål er hvem som skal ha koordineringsansvaret når ungdom i målgruppen ikke er i barnevernet, som når barn og familier ikke vil ha hjelpetiltak, og det ikke er grunnlag for tvang. Vi ser flere avklaringsbehov knyttet til forslaget.

At barneverntjenesten skal ha et koordineringsansvar i “gul vest-samarbeidet” forutsetter økt kompetanse og tilskudd for å sikre kapasitet, da det er beskrevet som en mer spesialisert tilnærming til målgruppen og blant annet med en fagmodell for samarbeid og en tiltakskjede. “Lov om endringer i velferdslovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator)” foreligger allerede fra 2021. At “gul vest-samarbeidet” skal lykkes mener vi forutsetter tilgjengelige tiltak innenfor barnevern og helse, som foreslått i rapporten og innenfor ansvarsområdene til Bufetat og spesialisthelsetjenesten.

Samarbeidet skal bygge på lokale samarbeidsavtaler mellom barneverntjenesten og helsetjeneste, skole og arbeids- og velferdstjenester. Vi anbefaler tydelige retningslinjer for hvordan disse samarbeidsavtalene skal utformes, vi mener det vil være en risiko for at det kan forekomme store lokale forskjeller i det tilbudet denne målgruppen får.

Det er uklart hvem målgruppen er. Rapporten gir ikke tydelige nok kriterier for hvilke barn som omfattes. Vi ser i tillegg behov for et nasjonalt og enhetlig begrepsapparat for hva som menes med «alvorlig» og «gjentatt» kriminalitet.

Det er også knyttet usikkerhet rundt hva som legges i begrepet koordinering i praksis. Hvor tett på, hvor ofte og på hvilket nivå skal koordineringen utøves? Grunnen til at dette er sentralt, er at forskjellige tjenester vil ha forskjellig kultur, tradisjon og også retningslinjer for hva som er tett oppfølging, hva som er tidlig inn og hva som er langvarige tiltak. En slik forskjell mellom tjenester og manglende forventningsavklaring vil kunne forringe samarbeidet i enkeltsaker.

En særlig viktig avklaring handler om de økonomiske og ressursmessige forutsetningene som ligger til grunn for forslaget. Det pekes på 60 stillinger til kommunene for å ivareta koordineringsansvaret. Vi stiller spørsmål ved hvordan dette tallet er beregnet, og vurderer at det er underdimensjonert sett opp mot omfanget og kompleksiteten i oppgaven. En så begrenset ressurstilførsel vil ikke være tilstrekkelig for å sikre at vårt område kan fylle rollen på en forsvarlig måte. Dersom barneverntjenesten på et nasjonalt nivå gis koordineringsansvar for denne målgruppen, må det følge med en langt tydeligere og mer realistisk plan for økonomisk støtte og varig kapasitetsbygging i tjenestene.

Kartlegging og analyse for felles forståelse og kunnskap mellom kommune og politi

I arbeidet med barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet er det avgjørende at kommuneledelsen og politirådet får årlig innsikt i det lokale kriminalitetsbildet fra politiet. Dette må bygge på en systematisk kartlegging og analyse av unge i målgruppen.

Det er behov for lik forståelse, analyse form og statistikk som gjelder unge som utfører gjentatt eller alvorlig kriminalitet i politiet nasjonalt. I dag er det ikke lik form/mal eller egen veileder på hvordan politidistriktene og lokale tjenestesteder skal kartlegge barn på individnivå for å gi kommunene og politiet best mulig kunnskapsgrunnlag i arbeidet. Dette er også avgjørende for å vurdere tiltak, effekt og endringer på individnivå.

Det må også vurderes ressursøkning til dedikert forebyggende politi for å styrke både kartlegging, analyse og samhandling lokalt om barn med alvorlig gjentatt kriminalitet. Dette vil heve både politiet og kommunens faktakunnskap, innsats, ressursbruk og evaluering av tiltak for å snu en negativ utvikling på individnivå.

Det er også behov for at politiet får økt kunnskap i samhandling, ikke bare forslaget om opplæring fra statsforvalter til barneverntjenestene. Dette kan tilbys både som kurs hos Politihøgskolen, e-læring og/eller i politidistriktene, i samhandling med statsforvalter. Dette vil styrke samhandling og rolleforståelse i arbeidet mellom aktørene.

Ønsker å fremheve viktigheten av at kommuneledelse, spesialisthelsetjenesten, politidistriktet, og lokalt politi er kontinuerlig kjent med både offentlige og private barneverninstitusjoner som oppretter eller har tilhold i en kommune/distrikt. Det bør opprettes en opplysningsplikt til kommune og politi.

Støtter at risikovurderinger av institusjoner er i samarbeid med sentrale aktører som kommune, helse, brann og politi.

Barn med alvorlig gjentatt kriminalitet som flyttes til en annen kommune for institusjonsplassering burde blitt informert om til lokalt politi, slik at det kan opprettes samarbeid for å forebygge ytterligere forhold eller negativ påvirkning i et nærmiljø eller ungdomsmiljø.

Etableringen av pilotinstitusjoner for barn med alvorlig og gjentatt kriminalitet er et godt og nødvendig tiltak, men vi ser et behov for avklaring av målgruppen. Det er uklart hvordan kriminalitet og samtidig rusbruk skal vektes i vurderingen av hvem som omfattes, og det kan skape ulik praksis og ekskludere ungdom som egentlig tilhører målgruppen. Vi anbefaler at det utarbeides nasjonale kriterier som sikrer en enhetlig forståelse.

Videre mener vi at det bør innføres en opplysningsplikt til kommuner og politi når nye institusjoner etableres eller når barn med alvorlig kriminalitet flyttes til en annen kommune. Dette er avgjørende for å forebygge uheldige konsekvenser for nærmiljø, skoler og ungdomsmiljø.

Vi støtter også at risikovurdering av institusjoner gjennomføres i samarbeid med sentrale aktører som kommune, helsetjeneste, brannvesen og politi. Dette vil gi bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere risiko og sikre forsvarlige rammer rundt institusjonene.

Vi støtter forslaget om lovendring, men vil understreke at endringen må følges av klare krav til forsvarlig innhold og kvalitet i tiltakene. Barn som plasseres i ungdomsenheter for soning har de samme behov ene for omsorg, utviklingsstøtte og stabile relasjoner som barn på institusjon. Det må derfor bygges en felles fag- og driftsmodell, der sikkerhetsnivået tilpasses, men hvor innholdet fortsatt ivaretar barns rett til omsorg og utvikling. Vi er bekymret for at samfunnsvern i for stor grad vektlegges i forslaget, og vil understreke at barnelovens formål om å sikre barn nødvendig hjelp og beskyttelse må være styrende. For å lykkes med dette kreves økt kompetanse, kapasitet og ressurser i både statlige og kommunale tjenester.

For å arbeide mer kunnskapsbasert og helhetlig kriminalitetsforebyggende nasjonalt er det behov for et nasjonalt kriminalitetsforebyggende senter. Det er også behov for en oppdatert kriminalitetsforebyggende nasjonal handlingsplan. Den kriminalitetsforebyggende nasjonale innsatsen er ikke helhetlig, og alt for delt mellom ulike kompetansesentre, direktorater og departementer. Kommunene og politiet er i behov av et felles senter som utarbeider statistikker og rapporter, deler kunnskap, får oppdrag fra departement og direktoratnivåer, nedsetter ulike utvalg og arbeidsgrupper ut ifra nasjonale behov, bidrar med kompetanseheving, følger opp SLT-modell ordningen, veileder kommunene og forvalter tilskuddsordninger innen fagområdet. Et eksempel på en slik funksjon kan være å se til Brottsforebyggende råd i Sverige.

Vi viser også til KS sitt storbynettverk, som fremhever behovet for et nasjonalt kriminalitetsforebyggende senter i Norge.