Innspill til Høringsuttalelse til ‘Gjennomgang av allmennlegetjenesten – Ekspertutvalgets innstilling’
På vegne av Det medisinske fakultet og Institutt for helse og samfunn oversendes herved høringssvar på rapporten "Gjennomgang av allmennlegetjenesten". Innstillingen presenterer 59 konkrete tiltak. Vi fokuserer her på de tiltak som har relevans for akademia eller som angår allmennmedisin som et akademisk fag.
I løpet av de siste 40-50 år har norsk allmennmedisin utviklet seg fra å være et ‘ikke-fag’ til å bli et fag med et eget spesialiseringsløp og egen forskning, i tillegg til å bli et klinisk hovedfag ved landets medisinstudier. Innholdsmessig kjennetegnes allmennmedisin av førstelinjekontakt, en pasientsentrert tilnærming, helhetstenkning samt kontinuitet i lege-pasientrelasjonen.
Den pågående fastlegekrisen gjør nytenkning ønskelig og nødvendig og var bakgrunnen for denne innstillingen. Det er likevel viktig at man ikke bryter ned det som møysommelig har blitt bygget opp. Reformer må sikre fortsatt høy faglig standard, høykompetente leger, fagspesifikk forskning, god studentveiledning og samtidig ivareta fagets kjerneverdier.
Innstillingen påpeker at medisinstudenter må få mer praksis i primærhelsetjenesten. Dette støttes helhjertet. Ved UiO er prosessen i gang for å øke praksistiden i vårt medisinstudium fra totalt ca. 7 uker opp til 10 uker, i henhold til kravene i Rethos (Forskrift om nasjonal retningslinje for medisinutdanning).
Innstillingen påpeker at lengre praksis vil medføre utfordringer knyttet til organisering, ressursbehov, kompetanse, kompensasjon, opplæring av veiledere, samt faglig innhold for praksis i primærhelsetjenesten. Økt opptak av studenter vil aksentuere disse utfordringene. Vi støtter at dette må tas tak i samt at finansiering må på plass.
Mer praksis for et økende studenttall krever økt veiledningskapasitet hos fastlegene (som også skal veilede LIS1 og allmennleger i spesialisering). Innstillingen fremmer at å drive slik veiledning må bli en integrert og naturlig del av legenes arbeidsoppgaver, ikke noe de gjør på siden av alt annet. Kompetansekrav for de ulike veilederrollene må samordnes til et rimelig nivå og en bærekraftig finansiering må sikres. I dag er bl.a. deler av studentveiledningen underfinansiert og medfører inntektstap for næringsdrivende fastleger. God veiledning er av avgjørende betydning for utdanning av framtidas leger og vi støtter at det må settes inn tiltak her.
Allmennmedisin som fag skal være evidensbasert og dette krever at det drives forskning som skaffer til veie relevant evidens. Innstillingen påpeker at det trengs mer forskning, innovasjon og nybrottsarbeid hos allmennlegene. Dette støttes. Det krever imidlertid at det finnes finansiering og muligheter for adekvat datainnhenting. Allmennmedisinsk forskningsfond og Praksisnett må sikres god og forutsigbar finansiering for å ivareta dette. Sterke og vitale akademiske allmennmedisinske miljøer er helt avgjørende for å drive slik praksisnær forskning. Her er en betydelig opprustning på sin plass før allmennmedisin kan komme i nærheten av å generere relevant forskningsbasert kunnskap på linje med det som gjøres i helseforetakene.
At forskning og veiledning av studenter og LIS blir en naturlig del av allmennlegers arbeid, slik innstillingen legger opp til, er positivt. Et slikt scenario kan likevel ikke bli en realitet i en fastlegeordning som befinner seg i krise, slik den nå gjør. Vi støtter derfor tiltak som har som mål å styrke fastlegeordningen via bedre rekruttering, organisering og finansiering, uten at vi kan mene noe om detaljer for hvordan dette best kan gjøres. En styrket allmennlegetjeneste er helt avgjørende for at allmennmedisinsk akademia skal kunne ivareta sine oppgaver, som er utdanning av leger og forskning.
Innstillingen fremmer en reduksjon av kravene for å bli spesialist i allmennmedisin. Den foreslår også å gå bort fra kravet om resertifisering av spesialiteten hvert femte år (noe som har vært unikt for allmennmedisin). Vi er meget kritisk til begge forslagene og vil på det sterkeste advare mot en slik utvikling. Det nytter ikke å løse en krise ved å redusere kompetansen til dem som jobber i felten. Å gå bort fra resertifiseringen mener vi kan være en trussel mot pasientsikkerheten, siden det er den eneste garantien som finnes for at allmennleger oppdaterer sin kunnskap fortløpende.
I dagens spesialiseringsløp får ikke allmennleger uttelling for forskning, veiledning og undervisning. Vi mener at dette må tas inn som tellende i all videre- og etterutdanning.
Innstillingen mener at tverrfaglighet på fastlegekontoret - dvs. å ansette andre yrkesgrupper vil gi bedre pasientbehandling og lette fastlegens hverdag. Her er det mye som er uavklart, slik innstillingen også påpeker. Vi er skeptiske til å hasteinnføre dette. Ansvarsforhold og arbeidsmetoder må avklares. Ikke minst må virkningen på en av allmennmedisinens viktigste kjerneverdier – kontinuiteten i lege-pasientforholdet – vurderes.
Mette Brekke, på vegne av Avdeling for allmennmedisin, UiO
På vegne av Det medisinske fakultet og Institutt for helse og samfunn oversendes herved høringssvar på rapporten "Gjennomgang av allmennlegetjenesten". Innstillingen presenterer 59 konkrete tiltak. Vi fokuserer her på de tiltak som har relevans for akademia eller som angår allmennmedisin som et akademisk fag.
I løpet av de siste 40-50 år har norsk allmennmedisin utviklet seg fra å være et ‘ikke-fag’ til å bli et fag med et eget spesialiseringsløp og egen forskning, i tillegg til å bli et klinisk hovedfag ved landets medisinstudier. Innholdsmessig kjennetegnes allmennmedisin av førstelinjekontakt, en pasientsentrert tilnærming, helhetstenkning samt kontinuitet i lege-pasientrelasjonen.
Den pågående fastlegekrisen gjør nytenkning ønskelig og nødvendig og var bakgrunnen for denne innstillingen. Det er likevel viktig at man ikke bryter ned det som møysommelig har blitt bygget opp. Reformer må sikre fortsatt høy faglig standard, høykompetente leger, fagspesifikk forskning, god studentveiledning og samtidig ivareta fagets kjerneverdier.
Innstillingen påpeker at medisinstudenter må få mer praksis i primærhelsetjenesten. Dette støttes helhjertet. Ved UiO er prosessen i gang for å øke praksistiden i vårt medisinstudium fra totalt ca. 7 uker opp til 10 uker, i henhold til kravene i Rethos (Forskrift om nasjonal retningslinje for medisinutdanning).
Innstillingen påpeker at lengre praksis vil medføre utfordringer knyttet til organisering, ressursbehov, kompetanse, kompensasjon, opplæring av veiledere, samt faglig innhold for praksis i primærhelsetjenesten. Økt opptak av studenter vil aksentuere disse utfordringene. Vi støtter at dette må tas tak i samt at finansiering må på plass.
Mer praksis for et økende studenttall krever økt veiledningskapasitet hos fastlegene (som også skal veilede LIS1 og allmennleger i spesialisering). Innstillingen fremmer at å drive slik veiledning må bli en integrert og naturlig del av legenes arbeidsoppgaver, ikke noe de gjør på siden av alt annet. Kompetansekrav for de ulike veilederrollene må samordnes til et rimelig nivå og en bærekraftig finansiering må sikres. I dag er bl.a. deler av studentveiledningen underfinansiert og medfører inntektstap for næringsdrivende fastleger. God veiledning er av avgjørende betydning for utdanning av framtidas leger og vi støtter at det må settes inn tiltak her.
Allmennmedisin som fag skal være evidensbasert og dette krever at det drives forskning som skaffer til veie relevant evidens. Innstillingen påpeker at det trengs mer forskning, innovasjon og nybrottsarbeid hos allmennlegene. Dette støttes. Det krever imidlertid at det finnes finansiering og muligheter for adekvat datainnhenting. Allmennmedisinsk forskningsfond og Praksisnett må sikres god og forutsigbar finansiering for å ivareta dette. Sterke og vitale akademiske allmennmedisinske miljøer er helt avgjørende for å drive slik praksisnær forskning. Her er en betydelig opprustning på sin plass før allmennmedisin kan komme i nærheten av å generere relevant forskningsbasert kunnskap på linje med det som gjøres i helseforetakene.
At forskning og veiledning av studenter og LIS blir en naturlig del av allmennlegers arbeid, slik innstillingen legger opp til, er positivt. Et slikt scenario kan likevel ikke bli en realitet i en fastlegeordning som befinner seg i krise, slik den nå gjør. Vi støtter derfor tiltak som har som mål å styrke fastlegeordningen via bedre rekruttering, organisering og finansiering, uten at vi kan mene noe om detaljer for hvordan dette best kan gjøres. En styrket allmennlegetjeneste er helt avgjørende for at allmennmedisinsk akademia skal kunne ivareta sine oppgaver, som er utdanning av leger og forskning.
Innstillingen fremmer en reduksjon av kravene for å bli spesialist i allmennmedisin. Den foreslår også å gå bort fra kravet om resertifisering av spesialiteten hvert femte år (noe som har vært unikt for allmennmedisin). Vi er meget kritisk til begge forslagene og vil på det sterkeste advare mot en slik utvikling. Det nytter ikke å løse en krise ved å redusere kompetansen til dem som jobber i felten. Å gå bort fra resertifiseringen mener vi kan være en trussel mot pasientsikkerheten, siden det er den eneste garantien som finnes for at allmennleger oppdaterer sin kunnskap fortløpende.
I dagens spesialiseringsløp får ikke allmennleger uttelling for forskning, veiledning og undervisning. Vi mener at dette må tas inn som tellende i all videre- og etterutdanning.
Innstillingen mener at tverrfaglighet på fastlegekontoret - dvs. å ansette andre yrkesgrupper vil gi bedre pasientbehandling og lette fastlegens hverdag. Her er det mye som er uavklart, slik innstillingen også påpeker. Vi er skeptiske til å hasteinnføre dette. Ansvarsforhold og arbeidsmetoder må avklares. Ikke minst må virkningen på en av allmennmedisinens viktigste kjerneverdier – kontinuiteten i lege-pasientforholdet – vurderes.
Mette Brekke, på vegne av Avdeling for allmennmedisin, UiO