Norges Tekniske-naturvitenskapelige universitet

Institutt for sosialt arbeid, Norges Teknisk-naturvitenskaplige universitet viser til Rapport fra ekspertgruppen om tiltak for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet og har følgende kommentarer:

Tverrfaglig og tverretatlig er honnørord som går igjen i mange tekster om utsatte barn, også i denne rapporten. Utvalget skriver om tverretatlig samarbeid flere steder i rapporten, eksempelvis i kapittel 5 hvor det foreslås et tett samarbeid mellom barnevern og psykiatri og at «ambulante spesialisthelseteam» skal gi tilbud til ungdom i barneverninstitusjoner. Det kan i mange tilfeller være nødvendig med samarbeid mellom ulike virksomheter, men det er samtidig viktig å være klar over faren for et fragmentert hjelpetilbud. Det er et reduksjonistisk perspektiv som ligger til grunn et hjelpeapparat som er oppdelt i mange spesialenheter og hvor fagfolkene har «spisskompetanse» om et avgrenset problemområde. Vi tror at ungdommene som skal bo på barneverninstitusjoner først og fremst trenger tett oppfølging fra miljøarbeidere med bred kompetanse og et helhetsperspektiv. Utstakt bruk av eksterne spesialister kan skape uklarhet og uro.

Vår oppfatning er at en styrking av barnevernstjenestene med 60 nye stillinger på landsbasis (s. 206), gitt det arbeidspresset som allerede er i de kommunale barnevernstjenestene, ikke vil være tilstrekkelig for at barnevernstjenestene kan løse den koordinerende rollen i det tverrfaglige samarbeidet.

Etter vår oppfatning har rapporten en slagside mot en medisinsk (psykiatrisk) og deterministisk tenkemåte. I kapittel 4, 5 og 8 skrives det at flere av de aktuelle ungdommene har psykiske lidelser og at traumatiske erfaringer er en viktig årsak til problemene. Også nevropatologi nevnes som mulig årsak (jf. ADHD). Utvalget berører ikke den pågående fagdebatt om det som kalles medikalisering eller patologisering (jf. Brinkmann, 2016; Frances, 2014; Horwitz & Wakefield, 2007; Karlstad et al, 2017; Tjora et al., 2016). Utvalget er heller ikke innom at formålsforklaringer og et humanistisk (eksistensialistisk) perspektiv i mange tilfeller kan være relevant for den som ønsker å forstå unge som begår lovbrudd.

Videre blir det sammenlignet med nabolandene Sverige og Danmark med hovedsaklig statistikk, forekomst, lovmessige vurderinger og strafferettslige tiltak (kap 6 fra s 174). For eksempel tvangstiltak i Sverige kan være at foreldre må gå på foreldremøter, delta i fritidsaktiviteter, at barn skal gå på skolen, holde seg rusfri, være hjemme til bestemte tider mv. (s 179). Det savnes utdyping av hva det pedagogiske innholdet i disse tvangstiltak går ut på, og hva hensikten er med å begrense bruken av elektroniske gjenstander, kontrollere besøkende og ransake/beslaglegge gjenstander. Til sammenligning med hva forskning sier om hva den pedagogiske rehabiliterende effekten er (s 180).

I kapittel 7 redegjøres det for de menneskerettslige rammer i sin helhet hva rettighetene er for barn og ungdom. Det savnes psykologiske og pedagogiske perspektiver for psykisk helse og pedagogisk utvikling når barn er underlagt rettslige tiltak.

Etter vår oppfatning burde ekspertgruppen hatt medlemmer med barnevernfaglig utdanning og yrkespraksis. Selv om rapporten har sterke sider, bærer den preg av at barnevernfaglige, eksempelvis sosialpedagogiske, perspektiver er fraværende.

Det er ønskelig at de unges erfaringer og opplevelser blir lyttet til og at representanter fra barn og unge involveres i utarbeiding av rapporter som omhandler dem, og ikke minst er deres forslag viktige når tiltak skal utvikles, viser til Lov om barnevern § 1-3. Barnets beste. Representanter fra for eksempel Landsforeningen for barnevernsbarn kunne vært naturlige å innlemme. Gitt tematikken i utvalgets mandat, mener vi det er en svakhet at barns direkte stemme ikke har vært representert i ekspertgruppen.

Brinkmann, S. (2016). Diagnostic cultures . London: Routledge.

Frances, A. (2014). Saving normal. An insider’s revolt against out of control psychiatric diagnosis, DSM-5, Big Pharma, and the medicalization of ordinary life . New York: William Morrow.

Horwitz, A. & Wakefield, J. (2007). The loss of sadness. How psychiatry transformed normal sadness into depression disorder . Oxford: Oxford University Press.

Karlstad, Ø., Furu, K., Stoltenberg, C., Hårberg, S. & Bakken I. J. (2017). ADHD treatment and diagnosis in relation to children’s birth month: Nationwide cohort study from Norway. Scandinavian Journal of Public Health , 45, 343 – 349.

Tjora, A., Næss, S. & Levang, E. (2016). ADHD i samfunnsperspektiv. I: Tjora, A. & Levang, L. (red.): ADHD og det disiplinerte samfunn (s. 11 - 28). Bergen: Fagbokforlaget.

Institutt for sosialt arbeid Jan Inge Thomassen

I samsvar med fullmakt er dette dokumentet godkjent elektronisk og har derfor ingen fysisk signatur