Problemforståelsen
Å gi innspill om bekjempelse av kriminalitet begått av innvandrerungdom er utfordrende i dagens politiske klima. Selv om kriminalitetsøkningen de siste årene i liten grad skyldes innvandrerungdom, fremstilles det i økende grad slik i media og politikk. Denne forståelsen svartmaler ungdommen, noe som både er feilaktig og skadelig – både for dem det gjelder og for samfunnet som helhet. Slike fremstillinger kan føre til at majoritetssamfunnet mister troen på innvandrerbarn og -ungdom, og at ungdommene mister troen på seg selv. For eksempel kan det bli vanskeligere for dem å få jobb. Etter vår oppfatning kan dette bildet i seg selv bidra til mer kriminalitet. For å bekjempe kriminalitet blant innvandrerungdom er det derfor avgjørende å motarbeide slike fordommer. Samtidig mener vi at ansvaret for handlingene som begås ikke alene ligger hos ungdommen, men også hos samfunnet og støttesystemet rundt dem.
Hvorfor unge begår kriminalitet er sammensatt. Vi har ikke alle svarene, men vil likevel peke på noen mulige grunner til at ungdom tyr til dette. I SEIF møter vi mange ungdommer som står i vanskelige situasjoner i møte med det norske systemet. Dette gjelder blant annet enslige mindreårige asylsøkere og ungdom som kommer tilbake etter ufrivillig utenlandsopphold.
SEIF mener systemet svikter enslige mindreårige asylsøkere. Det er godt dokumentert at mange enslige mindreårige blir borte fra mottak før de får svar på asylsøknaden. Dette setter dem i en svært sårbar situasjon for å bli utnyttet av kriminelle nettverk. SEIF ser også at ingen av tjenestene som i dag tilbys disse barna har ansvaret for å bistå enslige mindreårige i å søke gjenforening med sine foreldre. De blir derfor avhengige av støtte fra organisasjoner som SEIF. Samlet sett opplever vi at enslige mindreårige asylsøkere ikke får den hjelpen og støtten de trenger og derfor kan havne utenfor samfunnet og i kriminalitet.
Familien til enslige mindreårige asylsøkere søker ofte familiegjenforening med barnet for å komme til Norge. Å søke om familiegjenforening innebærer å betale et søknadsgebyr. I teorien er det søker, altså den som ønsker å komme til Norge og gjenforenes med familien som skal betale dette. I praksis er det ofte referansepersonen i Norge som står for betalingen. Å søke familiegjenforening med en enslig mindreårig koster 7800 kr. for voksne. For å få far og mor til Norge må barnet ofte ut med 15 600 kr. Dette er svært mye penger for et barn. SEIF har møtt mange ungdommer som dropper ut av videregående og får seg utsatte jobber for å betale summen. Vi har også møtt ungdom som har solgt seksuelle tjenester for å kunne betale. Søknadssummen kan altså føre ungdom ut i kriminalitet.
En annen gruppe som kan slite i møte med det norske samfunnet er ungdom som kommer tilbake etter ufrivillig utenlandsopphold. For disse finnes ikke et mottaksapparat i dag. Det er kun ett pilotprosjekt som tar imot noen få gutter. Barn som er norske statsborgere, men som har vært lenge i utlandet kan møte mange vanskeligheter med å skulle reintegrere seg inn i det norske samfunnet. Det legges ikke til rette for dette i dag. Ungdommene kan miste det norske språket og møter ingen tverrfaglig hjelp som fanger dem opp. Ungdommen trenger skole og psykisk helsehjelp, men møter lite til ingen tilrettelegging. SEIF møter mange i denne gruppen som har begått kriminelle handlinger.
SEIF møter mange familier som trenger bistand, men som opplever at de ikke får tilstrekkelig hjelp fra det offentlige når barna har utfordringer. Samarbeidet mellom tjenestene er ofte vanskelig og lite koordinert. Det er derfor særlig alvorlig at NOU-en nesten ikke omtaler foreldrestøttende tiltak. Utover ett barnevernstiltak der familien får tett veiledning, foreslås ingen systematiske tiltak som kan gi foreldre hjelp til å støtte barna sine. Dette er påfallende, fordi mange av barna i målgruppen vokser opp i krevende og utrygge hjem, og foreldrenes rolle og samarbeidsevne er avgjørende for at andre tiltak skal lykkes.
Etter vår oppfatning er også trange økonomiske kår en faktor som kan bidra til å presse ungdom ut i kriminalitet. Ungdom som bor i trange leiligheter med familien uten mye privatliv søker ut. Uten tilstrekkelige midler hjemmet har disse ungdommene ofte ikke fritidsaktiviteter å delta på. Å ha en plass å gå til, slik som en ungdomsklubb og bli tilbudt en passe ansvarsoppgave her, tror vi vil både aktivisere og ansvarliggjøre ungdom uten å gi dem et ansvar de ikke kan bære. Alternativt kan en fritidsaktivitet skape en interesse som er mer forlokkende enn kriminelle miljøer.
Hvorfor unge begår kriminalitet er sammensatt. Vi har ikke alle svarene, men vil likevel peke på noen mulige grunner til at ungdom tyr til dette. I SEIF møter vi mange ungdommer som står i vanskelige situasjoner i møte med det norske systemet. Dette gjelder blant annet enslige mindreårige asylsøkere og ungdom som kommer tilbake etter ufrivillig utenlandsopphold.
SEIF mener systemet svikter enslige mindreårige asylsøkere. Det er godt dokumentert at mange enslige mindreårige blir borte fra mottak før de får svar på asylsøknaden. Dette setter dem i en svært sårbar situasjon for å bli utnyttet av kriminelle nettverk. SEIF ser også at ingen av tjenestene som i dag tilbys disse barna har ansvaret for å bistå enslige mindreårige i å søke gjenforening med sine foreldre. De blir derfor avhengige av støtte fra organisasjoner som SEIF. Samlet sett opplever vi at enslige mindreårige asylsøkere ikke får den hjelpen og støtten de trenger og derfor kan havne utenfor samfunnet og i kriminalitet.
Familien til enslige mindreårige asylsøkere søker ofte familiegjenforening med barnet for å komme til Norge. Å søke om familiegjenforening innebærer å betale et søknadsgebyr. I teorien er det søker, altså den som ønsker å komme til Norge og gjenforenes med familien som skal betale dette. I praksis er det ofte referansepersonen i Norge som står for betalingen. Å søke familiegjenforening med en enslig mindreårig koster 7800 kr. for voksne. For å få far og mor til Norge må barnet ofte ut med 15 600 kr. Dette er svært mye penger for et barn. SEIF har møtt mange ungdommer som dropper ut av videregående og får seg utsatte jobber for å betale summen. Vi har også møtt ungdom som har solgt seksuelle tjenester for å kunne betale. Søknadssummen kan altså føre ungdom ut i kriminalitet.
En annen gruppe som kan slite i møte med det norske samfunnet er ungdom som kommer tilbake etter ufrivillig utenlandsopphold. For disse finnes ikke et mottaksapparat i dag. Det er kun ett pilotprosjekt som tar imot noen få gutter. Barn som er norske statsborgere, men som har vært lenge i utlandet kan møte mange vanskeligheter med å skulle reintegrere seg inn i det norske samfunnet. Det legges ikke til rette for dette i dag. Ungdommene kan miste det norske språket og møter ingen tverrfaglig hjelp som fanger dem opp. Ungdommen trenger skole og psykisk helsehjelp, men møter lite til ingen tilrettelegging. SEIF møter mange i denne gruppen som har begått kriminelle handlinger.
SEIF møter mange familier som trenger bistand, men som opplever at de ikke får tilstrekkelig hjelp fra det offentlige når barna har utfordringer. Samarbeidet mellom tjenestene er ofte vanskelig og lite koordinert. Det er derfor særlig alvorlig at NOU-en nesten ikke omtaler foreldrestøttende tiltak. Utover ett barnevernstiltak der familien får tett veiledning, foreslås ingen systematiske tiltak som kan gi foreldre hjelp til å støtte barna sine. Dette er påfallende, fordi mange av barna i målgruppen vokser opp i krevende og utrygge hjem, og foreldrenes rolle og samarbeidsevne er avgjørende for at andre tiltak skal lykkes.
Etter vår oppfatning er også trange økonomiske kår en faktor som kan bidra til å presse ungdom ut i kriminalitet. Ungdom som bor i trange leiligheter med familien uten mye privatliv søker ut. Uten tilstrekkelige midler hjemmet har disse ungdommene ofte ikke fritidsaktiviteter å delta på. Å ha en plass å gå til, slik som en ungdomsklubb og bli tilbudt en passe ansvarsoppgave her, tror vi vil både aktivisere og ansvarliggjøre ungdom uten å gi dem et ansvar de ikke kan bære. Alternativt kan en fritidsaktivitet skape en interesse som er mer forlokkende enn kriminelle miljøer.
Løsningene
Det koster oss som samfunn mye at folk faller utenfor. Flere forebyggende tiltak er derfor nødvendig for samfunnet og for ungdommen. Ettersom bildet er sammensatt har vi ikke alle løsningene. Likevel er det noen hovedelementer som må på plass for å forhindre at gruppene med ungdom SEIF møter faller ut i kriminalitet.
Familiegjenforening for enslige mindreårige asylsøkere
Enslige mindreårige må kunne leve så normale liv som mulig. Det må etableres mer hjelp og støtte til denne gruppen i det offentlige og i frivillige organisasjoner, også for de som forsvinner fra mottak. I dag ser vi at gebyrene for familiegjenforening dytter ungdom ut i både svart arbeid, at de avbryter utdanningen og i verste fall begår kriminalitet. SEIF foreslår derfor at familiegjenforening gjøres gratis for foreldre av enslige mindreårige asylsøkere. Dette vil forebygge press og gi barna mulighet til å delta i samfunnet uten å tenke på betalingsgebyret.
Etablering av tilbud for barn som kommer tilbake etter ufrivillig utenlandsopphold
Som nevnt møter barn og unge som returnerer til Norge etter lengre, ufrivillige opphold i utlandet ingen oppfølging. SEIF foreslår at det etableres et nasjonalt oppfølgingstilbud for denne gruppen, slik at de raskt får tilgang til psykisk helsehjelp og får hjelp til å navigere i den nye tilværelsen. Dette vil forebygge at ungdom faller utenfor og trekkes inn i kriminalitet som følge av manglende støtte.
Foreldrenes rolle og evne til samarbeid er avgjørende for om tiltak rundt barna skal lykkes. SEIF foreslår derfor en styrking av foreldrestøttende tiltak i frivillige organisasjoner og det offentlige. Det bør legges til rette for at foreldre kan få støttepersoner, for eksempel fra frivillige organisasjoner som SEIF, i møter med barnevern, politi og skole. Slik kan vi bygge opp under foreldrenes ressurser og samtidig sørge for bedre samarbeid mellom familier og systemet.
Økonomisk trygghet og levekår
Fattigdom og dårlige levekår er en av de viktigste risikofaktorene for at barn og unge trekkes mot kriminelle miljøer. SEIF foreslår derfor å øke sosialstønad og uføretrygd slik at familier sikres et verdig livsgrunnlag. Samtidig må det norske systemet bli bedre til å fange opp den uformelle kompetansen mange innvandrere sitter med slik at de slipper å gå på disse ordningene. Uten at det står på CVen er det mange som har store ferdigheter som samfunnet trenger. I tillegg må lønningene i lavtlønte yrker opp. Eneforsørgere og familier med flere barn må ha reell mulighet til å bo i boliger som gir plass og privatliv for alle, og mulighet til å sende ungene sine på fritidsaktiviteter. Det må etableres flere fritidsklubber med oppgaver til ungdommen, og mentorordninger ledet av voksne som fant veien ut av kriminalitet må styrkes.
Bekjempelse av negativ sosial kontroll
Det må gjøres mer for å følge opp barn og ungdom som rammes av negativ sosial kontroll. Vi vet at av sammensatte grunner så er det ofte barn og unge som har opplevd vold som selv utøver det. Negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner kan også gjøre hjemmet utrygt og føre til at ungdom søker seg til andre miljøer, inkludert kriminelle. SEIF foreslår derfor at det satses på styrkede lavterskeltilbud for ungdom som opplever negativ sosial kontroll, samtidig som enslige foreldre og familier gis bedre støtte til å være de omsorgspersonene de ønsker å være.
Avslutningsvis vil vi påpeke at den offentlige debatten om ungdomskriminalitet feilaktig kun handler om «innvandrerungdom», selv om økningen de siste årene i liten grad skyldes denne gruppen. Vi må spørre oss hvor lenge man egentlig skal regnes som «innvandrerungdom». Vi setter ofte denne merkelappen på unge som har foreldre og kanskje også besteforeldre som har vokst opp i Norge. Når ungdom blir sett på som både annerledes og kriminelle, uavhengig av deres egne handlinger, får de færre sjanser i samfunnet. Dette skaper utenforskap og kan i seg selv bidra til mer kriminalitet. Det er politikernes ansvar å sørge for at integreringen lykkes, men det vil den ikke gjøre så lenge vi fortsetter å male fiendebilder av hverandre. Ungdomskriminalitet må ikke forstås som et spørsmål om etnisitet, men om sosiale forhold, tilhørighet og muligheter.
Marte Guldal Bramness
Rådgiver i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Familiegjenforening for enslige mindreårige asylsøkere
Enslige mindreårige må kunne leve så normale liv som mulig. Det må etableres mer hjelp og støtte til denne gruppen i det offentlige og i frivillige organisasjoner, også for de som forsvinner fra mottak. I dag ser vi at gebyrene for familiegjenforening dytter ungdom ut i både svart arbeid, at de avbryter utdanningen og i verste fall begår kriminalitet. SEIF foreslår derfor at familiegjenforening gjøres gratis for foreldre av enslige mindreårige asylsøkere. Dette vil forebygge press og gi barna mulighet til å delta i samfunnet uten å tenke på betalingsgebyret.
Etablering av tilbud for barn som kommer tilbake etter ufrivillig utenlandsopphold
Som nevnt møter barn og unge som returnerer til Norge etter lengre, ufrivillige opphold i utlandet ingen oppfølging. SEIF foreslår at det etableres et nasjonalt oppfølgingstilbud for denne gruppen, slik at de raskt får tilgang til psykisk helsehjelp og får hjelp til å navigere i den nye tilværelsen. Dette vil forebygge at ungdom faller utenfor og trekkes inn i kriminalitet som følge av manglende støtte.
Foreldrenes rolle og evne til samarbeid er avgjørende for om tiltak rundt barna skal lykkes. SEIF foreslår derfor en styrking av foreldrestøttende tiltak i frivillige organisasjoner og det offentlige. Det bør legges til rette for at foreldre kan få støttepersoner, for eksempel fra frivillige organisasjoner som SEIF, i møter med barnevern, politi og skole. Slik kan vi bygge opp under foreldrenes ressurser og samtidig sørge for bedre samarbeid mellom familier og systemet.
Økonomisk trygghet og levekår
Fattigdom og dårlige levekår er en av de viktigste risikofaktorene for at barn og unge trekkes mot kriminelle miljøer. SEIF foreslår derfor å øke sosialstønad og uføretrygd slik at familier sikres et verdig livsgrunnlag. Samtidig må det norske systemet bli bedre til å fange opp den uformelle kompetansen mange innvandrere sitter med slik at de slipper å gå på disse ordningene. Uten at det står på CVen er det mange som har store ferdigheter som samfunnet trenger. I tillegg må lønningene i lavtlønte yrker opp. Eneforsørgere og familier med flere barn må ha reell mulighet til å bo i boliger som gir plass og privatliv for alle, og mulighet til å sende ungene sine på fritidsaktiviteter. Det må etableres flere fritidsklubber med oppgaver til ungdommen, og mentorordninger ledet av voksne som fant veien ut av kriminalitet må styrkes.
Bekjempelse av negativ sosial kontroll
Det må gjøres mer for å følge opp barn og ungdom som rammes av negativ sosial kontroll. Vi vet at av sammensatte grunner så er det ofte barn og unge som har opplevd vold som selv utøver det. Negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner kan også gjøre hjemmet utrygt og føre til at ungdom søker seg til andre miljøer, inkludert kriminelle. SEIF foreslår derfor at det satses på styrkede lavterskeltilbud for ungdom som opplever negativ sosial kontroll, samtidig som enslige foreldre og familier gis bedre støtte til å være de omsorgspersonene de ønsker å være.
Avslutningsvis vil vi påpeke at den offentlige debatten om ungdomskriminalitet feilaktig kun handler om «innvandrerungdom», selv om økningen de siste årene i liten grad skyldes denne gruppen. Vi må spørre oss hvor lenge man egentlig skal regnes som «innvandrerungdom». Vi setter ofte denne merkelappen på unge som har foreldre og kanskje også besteforeldre som har vokst opp i Norge. Når ungdom blir sett på som både annerledes og kriminelle, uavhengig av deres egne handlinger, får de færre sjanser i samfunnet. Dette skaper utenforskap og kan i seg selv bidra til mer kriminalitet. Det er politikernes ansvar å sørge for at integreringen lykkes, men det vil den ikke gjøre så lenge vi fortsetter å male fiendebilder av hverandre. Ungdomskriminalitet må ikke forstås som et spørsmål om etnisitet, men om sosiale forhold, tilhørighet og muligheter.
Marte Guldal Bramness
Rådgiver i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger